Zheng He
Zheng He (klassisk kinesisk: 鄭和, pinyin: Zhèng Hé, EFEO: Tch'eng Ho, Wade-Giles: Cheng Ho, arabisk: حجّي محمود [Hajji Mahmud]; ble også kalt San Bao; født 1371 i Kunming i provinsen Yunnan i Kina, død 1433 til sjøs) var en berømt kinesisk embetsmann og leder av flere sjøekspedisjoner. Hans hjemstavn i Kina var Jinning, også i Yunnan. Zheng He ble født i det som er dagens Yunnan provins i Kina i 1371. Han kom fra en muslimsk familie, og bestefaren og faren hans dro ofte på pilegrimsferder til Mekka. Disse pilegrimsferdene skal ha bidratt til den utdannelsen den unge Zheng He fikk. I oppveksten lærte han seg både arabisk og kinesisk. I tillegg lærte han om landene mot vest.
| Zheng He | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 鄭和 1371[1][2][3][4]  Kunming (Yuan) | ||
| Død | 1433[5][6][7] Nanjing (Ming-dynastiet) | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, diplomat, navigatør, evnukk, reisende | ||
| Far | Hajji Ma | ||
| Nasjonalitet | Ming-dynastiet[8] | ||
| Gravlagt | Tomb of Zheng Da Chia | ||
Han levde under Ming-dynastiet (1368–1644). Dette var den perioden med Kinas største maritime ekspansjon, men det skulle senere også markere avslutningen av en fire hundre år lang periode som Asias fremste sjømakt.
Oppvekst rediger
Det som er dagens Yunnan var den siste befestningen i Yuan-Dynastiet før Ming-dynastiet overtok. Zheng He ble tatt av styrker fra Ming-dynastiet i 1381. Det var bare noen få år før Yuan-Dynastiet falt. Han ble kastet i fengsel, og ble der i tre år. Men etter en stund skal vaktene ha blitt imponert over hvor intelligent han var. Han ble tatt i tjeneste hos prins Zhu Di av Yan, den fjerde sønnen til Ming-dynastiets første keiser. Etter at Zheng He som tiåring ble tatt i tjeneste, ble han for øvrig også kastrert. Datidens embetsmenn ble ofte rekruttert fra hoffevnukkene.
Ekspedisjoner rediger
Som sjøoffiser utmerket Zheng He seg i Zhu Dis kamp for å nå keisermaktens tinder. Da hans kamp hadde blitt kronet med hell og han var blitt Ming-dynastiets tredje keiser, beordret Zhu Di sin admiral til å lede sju ekspedisjoner mellom 1405 og 1433; de gikk til Stillehavet, Indiahavet, Rødehavet og Persiabukten, og til og med til Afrikas østkyst. Målene for ekspedisjonene var sammensatte. De store styrkene ble brukt til å fremme tributthandel; dessuten ble pirater nedkjempet for å trygge alminnelig handel i Sørøst-Asia. Sist men ikke minst reiste de til fjerne strøk for å skaffe eksotiske varer til det kinesiske hoffet.
Hver ekspedisjon skal ifølge datidige kilder ha talt over 300 skip med nærmere 30 000 mann. Skipene ble kalt djunker og de største var cirka 150 m lange med ni master. Skipene hadde blant annet vanntette skott, noe som ikke ble vanlig i europeisk skipsbygging før på 1900-tallet.
Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruk enn handel til sjøs. Det var da bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, kongedømmet Ryukyu, Sumatra, Malakka og Burma. Dette skulle ifølge hai jin-politikken være et rent offentlig anliggende; all privat sjøfartshandel ble forbudt.
Det var også andre grunner til at Kina etterhvert reduserte sitt nærvær til havs. En grunn var piratraidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land som stadig ble hyppigere. Men fremfor alt var det frykten for landinvasjon fra de mongolske områder i nord. Dette var også en medvirkende årsak til at hovedstaden ble flyttet fra Nanjing og nordover til Beijing. Fokus på land- på bekostning av sjømilitære styrker ble ytterligere forsterket etter at Jingtai-keiseren ble tatt til fange av mongolene i 1453. Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Øst-Asia.
I forbindelse med sin siste sjøreise fikk han tilnavnet San Bao og det er spekulert i om det var fordi han lignet på Sinbad fra arabiske sagn. Hans reiser ble også kjent som evnukken San Baos reiser i Vesterhavet (三保太監下西洋). Det er imidlertid et faktum at persisk, som var lingua franca i Asia på den tiden, betegnet handelsmenn som sartha vak og oversatt til kinesisk ble det San Bao.
Zheng Hes gravmæle er en krypt utenfor Nanjing i Kina. Men krypten er tom med unntak av hans sko: Han døde til sjøs og liket ble senket i havet.
Betydning rediger
Som admiral for Ming-dynastiets flåte oppnådde Zheng He en god del. Ved å ta med seg gaver til fyrstene og keiserne til de landene han reiste til, fikk han spredd kinesisk kultur. Zheng var også interessert i geografi og astronomi, og ved å utføre disse reisene hentet han kunnskaper om andre land hjem til Kina.
Han skal også i en viss grad ha bidratt til handel mellom Kina og andre land, men det er ikke det største han gjorde, ettersom han var mer en kriger og flåteleder enn en handelsmann. Dette bidro også til en sterkere kinesisk økonomi. Ettersom det trengtes mange folk til flåtene hans, fikk han mange mennesker ut i arbeid. Han styrket også Kinas forhold til de landene flåten hans dro til. Det har sammenheng med at han var interessert i å løse konflikter og utfordringer som en diplomat.
Zheng He var selv muslim, og derfor var det naturlig for ham å fremme den muslimske troen på sine reiser. Men han bidro også til byggingen av et buddhistisk tempel og et taoistisk monument.
Liste over ekspedisjonene rediger
Første reise (1405–1407) rediger
Første skatteflåte bestod av 62 skip. Den la ut høsten 1405 med et mannskap på 27 800 mann. Målet var Calicut i India, for å handle inn pepper i bytte mot silke og porselen. Flåten var innom Vietnam, Java, Malakka og Sti Lanka. På hjemreisen bekjempet de pirater; tok mange av deres anførere til fange og halshugde dem.
Oversetteren Ma Huan var med på denne reisen, og på flere andre, og hans rapporter er den beste kilden til de reiser han var med på.
Annen reise (1407–1409) rediger
Denne reisen gikk også til Calicut. Zheng He deltok ikke personlig, fordi han da hadde oppsikt med istandsettelsen av templer i Kina.
Tredje reise (1409–1411) rediger
På den tredje reisen (for Zheng He den andre) var det med 48 skip med ca. 30 000 mann. Den fulgte en lignende kurs som den første. Kongen på Sri Lanka viste seg fiendlig. Det kom til kamp, og kongen ble tatt til fange og ført tilbake til Nanjing.
Fjerde reise (1413–1415) rediger
Rett før årsskiftet 1413/1414 seilte den fjerde flåten ut, med 63 skip og 28 560 mann. Den dro til Hormuzstredet, kjent for sine perler og edelsteiner. En del av flåten seilte ned Afrikakysten så langt sør som til Mosambik. Diplomater fra de fjerne land ble tatt med tilbake til Kina.
Femte reise (1417–1419) rediger
Den femte reise skulle blant annet bringe de besøkende diplomater hjem til sine land. Flåten kom via Persiagulfen til Øst-Afrika og besøkte blant annet Mogadishu.
Sjette reise (1421–1422) rediger
Reisen gikk via Sørøst-Asia, India og Persiabukten atter til Afrika. Zheng He selv vendte tilbake til Kina i 1421, det meste av flåten kom tilbake i 1422.
Syvende reise (1431–1433) rediger
Etter keiserskiftet ble ekspedisjonene innstilt, men ikke før en siste reise var gjennomført. Den bestod av 100 skip og 27 500 mann, og gikk til Malakka og Thailand.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ datos.bne.es, BNE-identifikator XX4814139, oppført som He Zheng[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bibliography of the History of the Czech Lands, oppført som He Zheng, BHCL-UUID 13a89697-7302-4d23-87c5-f1781c849386[Hentet fra Wikidata]
- ^ NUKAT, NUKAT autoritetspost n2012100457[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Zheng-He, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ datos.bne.es, oppført som He Zheng, BNE-identifikator XX4814139, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Harald Bøckman: «De store kinesiske sjøreisene på 1400-tallet», i Historie, nr. 4, 2005.
- Jacques Gernet: Le monde chinois. 2. L'époque moderne X siècle – XIX siècle. Armand Colin, Paris 2005, ISBN 2-266-16133-4.
- Geoffrey J. Martin, Preston E. James: All Possible Worlds. A History of Geographical Ideas. Odyssey Pr., Indianapolis 1972; John Wiley & Sons, New York 1993; Oxford University Press, New York 2005. ISBN 0-471-06121-2, ISBN 0-19-516870-4.
- J. V. Mills (utg.): Ma Huan. Ying Yai Sheng Lan. The Overall Survey of the Ocean's Shores. 1433. Cambridge 1970
- Leo Philip: Die Armada des Kaisers. i: GeoEpoche H 8 – Das alte China. GEO, Hamburg 2000
- Louise Levathes: When China ruled the seas: the treasure fleet of the dragon throne 1405-1433. Simon & Schuster, New York 1994, ISBN 0-671-70158-4.
- Qihuang Xie og andre: «Zhongguo shaoshu minzu lishi renwu zhi di yi ji», i: Historische Persönlichkeiten der Minderheiten-Völker Chinas. Bind 1, Beijing 1983, s. 101–105
- Claudine Salmom, Roderich Ptak: «Zheng He; Images & Perceptions», i: Roderich Ptak, Thomas Höllmann (utg.): South China and Maritime Asia Volume 15. O. Harrasowitz Verlag, Wiesbaden 2005
- Shusen Qiu: «Zheng He», i: Zhongguo Huizu da cidian. Nanjing 1992, s. 1018
- Michael Yamashita: Zheng He. Die Drachenflotte des Admirals. Frederking & Thaler, 2006, ISBN 3-89405-666-5.
Eksterne lenker rediger
- Nygaard, Knut A.: «Kineserne kan ha drevet Afrika-handel lenge før Europa», Aftenposten, 18. oktober 2010