Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms pågikk mot slutten av andre verdenskrig fra oktober 1944 til mai 1945. Evakueringen og raseringen av Finnmark og Nord-Troms ble foretatt av de tyske okkupasjonsstyrkene under tilbaketoget fra Murmanskfronten. Dette skjedde på direkte ordre fra Adolf Hitler og ble iverksatt av generaloberst Lothar Rendulic.

Kirkenes i brann under andre verdenskrig i oktober 1944.

Foto: Fort Leavenworth Media Support Center (United States Army Combined Arms Center)

De tyske styrkene tok i bruk den brente jords taktikk for å hindre den sovjetiske Røde armé i å dra nytte av ressursene dit de kom. Dette innebar at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen i de norske områdene øst for Lyngenlinjen ble brent og ødelagt. Dette var et ledd i Operation Nordlicht der tyske styrker etter Den finske fortsettelseskrigen ble trukket ut av Finland, Finnmark og Troms til Lyngen. Skadene omfattet blant annet omkring 12.000 bolighus, 180 fyr, 118 elektrisitetsverk og 10.000 km telegrafledninger. Til sammen utgjorde dette omkring 30 % av alle materielle skader i Norge under krigen.

Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsflyttet sørover, men omkring 25 000 mennesker gjemte seg bort til fjells og i utmark. Omkring 3000 mennesker gjemte seg i tunnelene ved Bjørnevatn gruver da kampene raste før den sovjetiske innmarsjen i Sør-Varanger. Gamle og syke ble plassert på institusjoner lenger sør i landet, og de fleste av disse kom aldri tilbake til hjemstedet. Evakueringen var først foreslått av en NS-politimann. Initiativet til evakuering kom fra reichskommissar Josef Terboven i diskusjon med Vidkun Quisling. Da Quisling-regjeringens frivillige evakuering mislykkes ble den gjennomført med tvang og tyske soldater.

Evakuerte innkvartert på Byåsen skole i Strinda (nå Trondheim), høsten 1944.

Foto: Trondheim byarkiv

Under frigjøringen av Finnmark falt 611 sovjetiske offiserer og soldater på norsk side av grensen. En liten norsk styrke (280 mann i 2. Bergkompani) kom 10. november fra Skottland til Finnmark. Denne styrken var under sovjetisk kommando til februar 1945 og var den eneste norske styrken som deltok i frigjøringen. Ved nyttår kom også en del av den norske politistyrken fra Sverige og det ble rekruttert vernepliktig i landsdelen, til sammen var den norske styrken i Finnmark på 3000 mann våren 1945. Det var ingen regulære kamper mellom norske og tyske styrker, bare mindre tilfeldige sammenstøt med tyske patruljer.

Kort tid etter krigen satte Stortinget i gang et storstilt arbeid for å gjenreise bebyggelsen i Finnmark. Gjenreisingen var trolig den største og mest krevende jobben for Norge etter 1945.

I 1951 vedtok regjeringen Gerhardsen en plan for å kopiere tyskernes aksjon fra 1944 til 1945 og brenne ned og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle krig med Sovjetunionen. Forsvarsminister Jens Christian Hauge ledet arbeidet med denne planen. Planen var en viktig del i den norske forsvarsstrategien under den kalde krigen, men ble først offentlig kjent i 2005.

Bakgrunn

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940

Tysk infanterisoldat i Kirkenes 1941. Veiskiltet viser at det er 388 mil til Berlin, hovedstad i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Det tyske angrepet på Norge begynte 9. april 1940, og total norsk kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni samme år. Okkupasjonen av landet varte til 8. mai 1945.

Foto: Propagandakompanien der Wehrmacht - Heer und Luftwaffe / Deutsches Bundesarchiv

Kartet viser den tyske hærens tilbaketrekning under Lapplandskrigen sommeren 1944 da tre tyske armékorps måtte gjøre retrett fra Finland til Norge. Tyskerne trakk seg i løpet av høsten tilbake til områdene sør og vest for Lyngen og ødela alt som lå øst for å hindre fienden å rykke fram.

Josef Terboven (1889–1945) rikskommissær for de okkuperte norske områder foreslo ødeleggelsene i Finnmark og Nord-Troms, Adolf Hitler (1889-1945) rikskansler i det nasjonalsosialistiske Tyskland) ga ordren, mens Lothar Rendulic (1887–1971), øverstkommanderende for de tyske styrkene) ledet gjennomføringen.

Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjet og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle en sovjetisk invasjon i Norge. Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen Jonas Lie, der arbeidet også etterretningsoffiseren Karl Marthinsen. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Da tyske styrker invaderte Norge i 1940, ble Finnmark lite berørt av kampene som pågikk lenger sør i landet. Etter at norske styrker kapitulerte ble også den nordligste delen av landet besatt. Den norske grensevakten i Øst-Finnmark besto til 18. juni da Hitler ga ordre om at vaktholdet skulle overtas av SS. Edvard Os var sjef for Varanger bataljon (grensevakten) under den tyske invasjonen i 1940 overga seg 25. juli 1940 som den siste norske offiseren. Edvard Os foreslo i 1939 å brenne ned og evakuere Pasvik og Varanger for å gjøre en sovjetisk invasjon mindre fristende. Forslaget ble avvist av forsvarsledelsen.

Norges eksilregjering i London inngikk likelydende jurisdiksjonsavtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen om frigjøringen av Norge den 16. mai 1944.

Da de tyske styrkene invaderte Sovjetunionen fra Sør-Varanger sommeren 1941, kjørte de seg raskt fast ved elven Litsa, der frontlinjen ble liggende til høsten 1944. Den tyske lapplandsarméen ble sommer og høst 1944 presset stadig lenger vestover under kampene mot den sovjetiske Røde armé på Murmanskfronten, blant annet under Lapplandskrigen i Finland, og tre tyske armékorps måtte gjøre retrett inn i Norge.

Totalt var det en styrke på 200 000 soldater, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøyer og 60 000 hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk i alle de områdene de trakk seg ut av under denne operasjonen, i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de sovjetiske styrkene fikk tilgang til forsyninger.

Tysk militært nærvær i Finnmark og Troms

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Kirkenes rolle som forsyningshavn for tyske styrker på Murmanskfronten. Tyske styrker gikk til angrep Sovjetunionen gjennom Petsamo 29. juni 1941. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarskysten i tilfelle sovjetisk/alliert landgang. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker og det var lagret 9–12 måneders forsyninger for opp mot 100.000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger, samt noen arresterte norske lærere fra sommeren 1942. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly. Før framrykningen av de sovjetiske styrkene ble partisaner sluppet ut i fallskjerm for å rekognosere. Den 20. oktober ble partisanene Trygve Eriksen og Dagny Sibblund sluppet ut i fallskjerm fra et sovjetisk fly i nærheten av Vadsø for å forberede ankomsten til de sovjetiske troppene.

For å unngå å føre styrker og forsyninger den utsatte sjøveien, la okkupasjonsmakten mye arbeid ned i å få farbare veier også om vinteren. På Kvænangsfjellet, Sennalandet og Hatter ble det oppført snøtunneler av tre. Disse veiene var viktige ved retretten fra Finnmark og Finland i 1944. Snøtunnelen over Baddereidet i Kvænangen ble påbegynt sommeren 1942 og arbeidet ble utført av et hundretalls internerte lærere, noen jøder fra Troms og tyske desertører. På Kvænangsfjellet arbeidet det sommer og høst 1942 400 fanger fra Grini (blant andre Odd Nansen). Sammen med sovjetiske krigsfanger bygget de over 5 km snøtunnel på Kvænangsfjellet.

Bombing og andre krigshandlinger

Tysk artilleringstilling ved Berlevåg

Vadsø kirke gikk tapt 29. oktober 1944. En ny kirke i betong stod ferdig i 1958.

Foto: 1933

Under hele krigen ble byer i det nordlige Finnmark utsatt for heftige, sovjetiske bombeangrep, og mot slutten av krigen i Norge ble landsdelen hardt rammet. Berlevåg med flyplass og tyske stillinger på fjellet ble bombet vinter og sommer 1944, private boliger ble også truffet. En del sivile forlot Berlevåg av frykt for nye angrep. Flyangrepene pågikk i tre år og ødela mesteparten av bebyggelsen i Kirkenes. Fra 1941 til oktober 1944 gikk flyalarmen 1 012 ganger og byen ble utsatt for 328 bombeangrep. Sovjetunionen ønsket å ramme tyske lagre og skipstrafikk for å hindre forsyninger å nå frem til fronten. Det ble til dels brukt brannbomber og fosforkuler i tillegg til sprengbomber. Noen av de hardeste angrepene skjedde 17. juni og 4. juli 1944. Den 4. juli 1944 ble vannledningen ødelagt og sterk vind spredte flammene. Etter dette var det vanskelig for sivilbefolkningen å bo i Kirkenes. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg, ble mesteparten av den gjenstående bebyggelse sprengt eller brent. Ujevn postgang og stadige sovjetiske angrep som skadet telenettet hemmet kommunikasjonen mellom Øst-Finnmark og landet ellers.

Befolkningen i Øst-Finnmark bidro med etterretning til fordel for Sovjetunionen. Harry Jensen ble 30. desember 1941 dømt og henrettet for spionasje og skyssing av nordmenn over grensen. Senere ble Arne Mathias Pedersen, Håkon Einar Berg og Frans Osvald Wærriø henrettet for spionasje. Sovjetiske bombeangrep mot tyske anlegg og konvoier var trolig basert på etterretning fra nordmenn. Osvald Harjo ble arrestert av tyskerne, men greide å rømme og tok seg over grensen sammen med politimannen Harald Rygh, der ble begge arrestert mistenkt for å være dobbeltagent. Harjo slapp ut i 1955 ved statsminister Einar Gerhardsens besøk i Moskva.

I Alta ble det etablert en liten partisangruppe av ungkommunister, blant annet brødrene Hugo og Karl Knutsen. Gruppen hjalp blant annet rømte russiske krigsfanger. Fangene ble gjemt blant annet i skiferhytter og høysjåer eller i gammer i Storelvdalen og Sautso før de ble loset over grensen til Sverige. Et titalls krigsfanger ble hjulpet på denne måten. Det var ikke forbindelse med partisanene i Øst-Finnmark og de unngikk derfor å bli avslørt da gruppen i Øst-Finnmark ble oppdaget.

Sommeren og høsten 1940 rømte et titalls nordmenn fra Øst-Finnmark over grensen til Sovjetunionen, der noen av dem vervet seg som partisaner og agenter for Sovjetunionen. Fjørtoft oppgir at 43 nordmenn meldte seg til tjeneste for sovjetisk etterretning, 31 av disse kom fra Kiberg-området og 10 fra Sør-Varanger. Etterretningen fra norsk side gjorde Sovjetunionens hær mer forberedt på det tyske angrepet i juni 1941. I februar 1942 ble to nordmenn i sovjetisk tjeneste landsatt på Arnøy i Nord-Troms.

Hans M. Hansen betjente etterretningsstasjonen MU i Nikkeby på Laukøya. Stasjonen overvåket skipstrafikken (slagskipet «Tirpitz»' bevegelser var av særlig interesse) i Kågsundet og var den eneste SIS-stasjonen i Nord-Troms.

«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. Allierte operasjoner forsøkte å uskadeliggjøre «Tirpitz». Agentene Knut Moe og Anton Arild i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. Skipet ble bombet av britiske fly 15. september (de britiske flyene opererte fra sovjetiske flyplasser), og 16. oktober ble «Tirpitz» slept til Håkøya ved Tromsø.

Lapplandskrigen

Utdypende artikler: Frigjøringen av Øst-Finnmark og Lapplandskrigen

Etter at Finland hadde undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944, var den finske fortsettelseskrigen avsluttet. Et av vilkårene i avtalen var at Finland skulle sørge for at tyske styrker var ute av landet senest 15. september. Tyskerne igangsatte Operation Nordlicht («Operasjon Nordlys») og trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms. Etter finsk kapitulasjon og tysk tilbaketrekning fra Finland risikerte de tyske styrkene på Murmanskfronten å bli omringet. Den norske regjeringen hadde i 1943 inngått avtale med Storbritannia om sivil og militær administrasjon av Norge under frigjøringen. Våren 1944 ble det inngått en liknende avtale med Sovjetunionen.

Fra høsten 1944 til april 1945 ble de tyske styrkene tvunget nordover i Finland og brukte den brente jords taktikk i deler av Uleåborgs län og i Lapplands län. Den tyske styrken i Finland var i september 1944 på 200 000 mann utrustet for seks måneders kamp. Lapplands befolkning ble evakuert til Uleåborgs län og Vasa län i Finland samt til Sverige. Finske styrker rykket frem bak de tyske styrker nordover i Lappland og nådde Rovaniemi 16. oktober og Muonio 30. oktober. Sent i november kom de finske styrkene til Enare og Utsjok ved grensen til Norge. Først 27. april 1945 var de finske styrkene fremme ved Kilpisjärvi ved grensen til Norge og alle tyske styrker var presset ut av Finland. På finsk side ble 14 779 bygninger (en tredjedel bolighus) ødelagt ved den tyske retretten, 9 av 10 broer, alle ferger og alle telefonsentraler ble ødelagt. Flere hundre kilometer vei og jernbane ble også ødelagt av den tyske hæren. I Savukoski, Rovaniemi og Enontekis var 90 % av bebyggelsen ødelagt. De tyske styrkene trakk seg tilbake fra fronten på tre steder: gjennom Sør-Varanger, via Karasjok og over Kilpisjärvi/Skibotn.

Tysk tilbaketrekning

Utdypende artikler: Partisaner i Finnmark og Murmanskfronten

Tidlig i oktober begynte tyske soldater å trekke seg fra Murmanskfronten via Kirkenes. Holtskog oppdaget 4. oktober at Terbovens avdeling i Kirkenes i hemmelighet tømte kontorene, brente mengder av papir og trakk ut personell. Sipo slapp deretter fri alle fanger. Fra tysk side ble Finnmark og Nord-Finland betraktet som ett område som måtte forsvares eller oppgis samlet. Rendulic forsto trolig at for å redde 20. bergarmé måtte både mannskap og utstyr over på norsk side. Den tyske ledelsen regnet også med alliert invasjon i Nord-Norge. General Rendulic fikk 3. oktober ordre om trekke de tyske styrkene ut av Finland og inn i Norge. Forsvarslinjen Lyngenfjord-Skibotn hadde vært forberedt siden juni 1944. Da tyske styrker ble trukket ut av Finland kom tyske styrker ved Murmanskfronten og Kirkenes i en utsatt stilling. Etter sovjetisk offensiv mot Øst-Finnmark i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Varangerhalvøya 26. oktober. Sovjetiske styrker rykket frem raskere enn ventet og tyske styrker forlot Kirkenes i all hast midt på dagen 25. oktober uten å fullføre lastingen av skipene. Tyske styrker trakk seg etappevis tilbake til sør for Lyngen i Troms fylke etter at tyske styrker ble fordrevet fra Finland. Fra Kirkenes, Karasjok og Skibotn var hovedveien mot Lyngen fullpakket dag og natt med marsjerende soldater og militære kjøretøy. De fleste tyske soldater forlot Finnmark til fots. Sovjetiske styrker nådde Tana 8. november og stanset fremrykkingen der. 18. desember ble den tyske styrken i Kautokeino trukket tilbake. Ved nyttår 1944/45 hadde de fleste tyske soldater passert Lyngen. I februar 1945 pågikk fortsatt utskiping av materiell og forsyninger fra Alta og Hammerfest. Etter evakuering og nedbrenning skulle Tromsø overta den rollen Kirkenes hadde hatt og bli base og administrasjon for 20. Gebirgsarme. Etter tysk tilbaketrekning var området mellom Tana og Lyngen til dels ingenmannsland som ble sporadisk patruljert av tyske styrker.

Under frigjøringen av Finnmark falt 611 sovjetiske offiserer og soldater på norsk side av grensen, mens 1501 ble såret. En liten norsk styrke (280 mann i 2. Bergkompani) kom 10. november fra Skottland til Finnmark. Denne styrken var under sovjetisk kommando til februar 1945 og var den eneste norske styrken som deltok i frigjøringen. Norsk deltakelse var mest symbolsk og var dels politisk motivert. Ved nyttår kom også en del av den norske politistyrken fra Sverige og det ble rekruttert vernepliktig i landsdelen, til sammen var den norske styrken i Finnmark på 3000 mann våren 1945. Det var ingen regulære kamper mellom norske og tyske styrker, bare mindre tilfeldige sammenstøt med tyske patruljer. Den norske styrken i Finnmark sto under sovjetisk kommando.

Svenske myndigheter ga samtykke til overføring av norske polititropper til Finnmark. Vinter og store avstander gjorde transport over land krevende. I januar 1945 stilte USA flere Dakota-fly til disposisjon. Under ledelse av Bernt Balchen fraktet flyene personell og forsyning fra Luleå til Høybuktmoen i siste del av januar.

Planlegging

Gard Holtskog, politisjef i Kirkenes, foreslo i oktober 1943 å evakuere sivilbefolkningen fordi han mente den var i veien for den tyske krigsinnsatsen. I desember 1943 arbeidet han med konkrete planer og la på nyåret 1944 disse frem for Willy Laqua, Terbovens representant i Finnmark. Laqua avviste forslaget. Senere flytter Laqua til general Lothar Rendulics stab i Finland. Holtskog tok i mai saken opp med Terbovens nye utsending og med Knut E. Karstens, sikkerhetspolitiets sjef i Kirkenes. Fylkesfører for Finnmark, Tor Bekeng, avviste planen fordi tyske styrker uansett skulle holde Kirkenes. Landrot Neven, Terbovens utsending, avviste forslaget sommeren 1944 og mente sivilbefolkningen var nødvendig arbeidskraft. Etter kraftige sovjetiske angrep mot Kirkenes sommeren 1944 søker daglig 25 til 150 nordmenn om tillatelse til å reise sør- og vestover. I august 1944 hadde Quisling, Terboven og Hans-Hendrik Neumann møte i Oslo. Neumann var Terbovens utsending i Kirkenes og kom nordfra med informasjon om utviklingen i Finland og på Murmanskfronten. Det var på denne tiden betydelige uenighet mellom Quisling og Terboven og mellom Terboven og Wehrmacht. På møtet i august fikk Quisling om tyskerne vurdere å bruke brent jord i Nord-Finland samt Nord-Norge. Terboven er vurderer også å evakuere sivilbefolkningen mellom Kirkenes og Narvik/Tromsø.

I september diskuterte Quisling nedbrenning og evakuering med Terboven og Hans Henrik Neumann. Albert Viljam Hagelin fikk 23. september overraskende beskjed om at saken var flytte fra politidepartementet til innenriksdepartementet. Hagelin var helt uenig i evakueringen og søkte permisjon 28. september. Quisling understreket overfor Hagelin at tysk tilbaketrekking fra Finland også gjorde nedbrenning og evakuering av Finnmark nødvendig. Quisling utpekte i stedet Jonas Lie til styresmann for aksjonen i Finnmark med sosialminister Lippestad som nestkommanderende. Lippestad vegret seg også, men respekterte Quislings ordre. Lippestad og Hagelin sendte en klage på Terboven til Hitler via Hans Lammers, uten resultat.

Evakuering

Vidkun Quisling, «Fører» i Nasjonal Samling (NS) og ministerpresident 1942–1945, med noen av sine statsråder, deriblant sosialminister J. A. Lippestad og politiminister Jonas Lie (sammen på høyre side av bordet), som i oktober 1944 fikk ansvaret for evakueringen av Finnmark.

Foto: Riksarkivet

Frivillig evakuering

Terboven ønsket at Quisling skulle ta den politiske belastningen med evakuering av Finnmark. Det var lite koordinering mellom norske og tyske myndigheter. Quislings regjering ble holdt utenfor beslutninger tatt av tysk overkommando. I oktober er det kaotiske tilstander i Kirkenes. I september 1944 tok Quisling i et ministermøte opp emnet om en frivillig evakueringen av Finnmark. Den 8. oktober ble så politiminister Jonas Lie utnevnt til styrelsesmann for Finnmark og sosialminister Johan Andreas Lippestad til stedfortredende styrelsesmann. De to kom til Kirkenes 11. oktober. Samme dag hadde de et møte med sjefen for 19. armekorps Ferdinand Jodl (bror av Alfred Jodl) som gjorde det klart at beskjed om evakuering kun skulle gis som en «hviskekampanje». Ifølge Fjørtoft var møtet med Landrot Neven, Terbovens representant i Kirkenes. Neven tillot at politiet gikk fra dør til dør med oppfordring om evakuering. Bakgrunnen var at Rendulic ikke ville ha en strøm av sivile langs veiene der allerede tusenvis av soldater var på vei for å unnslippe krigsfangenskap.. Jodl tillot ikke bruk av radio eller oppslag. Tyske militære tillot heller ikke at Riksvei 50 ble brukt til evakuering, da denne skulle brukes til tilbaketrekningen av de militære styrkene. Den 16. oktober godtok øverstkommanderende for 20. Gebirgsarme Lothar Rendulic at det ble igangsatt tvangsevakuering. Den 17. oktober ga Lie sin «Forordning om evakuering av enkelte deler av Nord-Norge». Rendulic og SS-offiser Neumann la detaljplaner for evakueringen 14. oktober.

Befolkningen i Øst-Finnmark må ansees tapt dersom ikke hvert skip og minste fartøy i Troms og Nordland blir rekvirert og dirigert til Hammerfest de nærmeste 14 dagene. Enhver sabotasje mot skip og mannskap må hensynsløst slås ned. Alt rullende materiell må snarest sendes østover. Befolkningen i Øst-Finnmark må sendes på marsj til Tana ved hjelp av hviskepropaganda da dette er eneste tillatte middel. Oslo er fullstendig feilinformert.

Jonas Lies telegram til Quisling (original på tysk)

Lie konstaterte at riksvei 50 var blokkert tyske militær transport, marsjerende soldater og krigsfanger til fots. De militære lederne ønsket heller ikke sivile blandet inn i kolonnen. Båttransport var ellers den eneste mulighet for evakuering. Lippestad returnerte til Oslo 12. oktober og fikk i møte med Quisling tillatelse til evakuering av Finnmark og Nord-Troms. Holtskog la frem sin gamle evakueringsplan for Jonas Lie som forkastet denne som ubrukelig. Lie mente Finnmark øst for Nordkinnhalvøya var mest kritisk og ville sette i gang evakuering der først. I Oslo skaffet Lippestad vel 40 NS-politimenn som ble sendt nordover for å bistå i evakueringen. Politifolkene sørfra arbeidet stort sett i Tromsø med administrasjon av flyktningene og transport videre. Fra Vardø og Vadsø hadde sivile trukket sørover fra slutten av september.

Midt i oktober kjørte Jonas Lie og hans tidligere adjutant, politipresident Gard Holtskog, rundt i Øst-Finnmark og appellerte til befolkningen om å ta beina fatt vestover. Lie var svært frustrert over liten respons. De som hadde søkt tilflukt i gruvene ved Bjørnevatn ønsket ikke å legge ut på veien til fots til Tana, de mente tunnelen var det tryggeste stedet. Lie og Holtskog kom 21. oktober til tunnelen i Bjørnevatn der over 3 000 mennesker hadde søkt tilflukt. Etter å ha oppfordret flyktningene til å dra vestover, dro Lie videre vestover til Indre Billefjord. Fra Sør-Varanger ble det evakuert omkring 600–700 personer, av disse var mange nazister eller sympatisører som fryktet straff. Lippestad fikk båten D/S «Alta» til disposisjon, men bare 22 personer møtte 22. oktober opp i Kirkenes til første tur som ble den eneste.

Bjørnevatn og Kirkenes ble frigjort av sovjetiske styrker 25. oktober. Omkring 3000 mennesker som hadde søkt tilflukt i tunnelene ved Bjørnevatn gruver til frigjøringen 25. oktober. Ti barn ble født inne i gruvegangene. Noen kyr og geiteflokk skaffet melk. Sovjetiske styrker var informert om at befolkningen hadde gjemt seg i gruvegangen og en fortropp oppsøkte Bjørnevatn for å komme i kontakt med lokalbefolkningen.

Tvungen evakuering

Evakuert same ved den svenske grensestasjonen Maunu

Jonas Lie deltok på møte med Terbovens folk 18. oktober. SS-mannen Neumann ventet at sovjetiske styrker om få dager ville rykke inn i Sør-Varanger og da skulle den røde arme møte øde landskap: Tyske styrker skulle brenne alt og nordmenn som ikke ville la seg evakuere ville bli betraktet som fiender. Lie ba politimesteren om å gjennomføre evakuering av Repparfjorddalen innen 22. oktober. Neumann forsøkte 20. oktober å få Holtskog til å gjennomføre tvungen evakuering. Lippestad ga 21. oktober ordre om at østre del av Varangerhalvøya skulle tvangsevakueres. I slutten av oktober trakk Quisling tilbake Lies fullmakter og overlot ledelsen til Alf Larsen Whist.

I slutten av oktober anmodet norsk Røde Kors om transport av evakuerte gjennom Sverige til sørlige deler av Norge. Svensk Røde Kors satte som betingelse at de evakuerte ble værende i Sverige til krigen var over. Den tyske ledelsen avslo, men tillot at svensk Røde Kors sørget for mat til de evakuerte.

Terboven reiste 26. oktober til Tromsø og ville til Finnmark for selv å se an situasjonen, men general Rendulic nektet ham å reise videre og ville ikke møte ham. På reisen ble Terboven kjent med at den frivillige evakueringen var mislykket. Terboven sendte 26. oktober telegram til Martin Bormann, Hitlers sekretær, med forespørsel om tillatelse til evakuering og nedbrenning av Finnmark. Quisling var trolig innforstått med Terbovens henvendelse til Hitler. Minister Whist instruerte 27. oktober Johan Lippestad om at hele Finnmark og samt Troms til og med Skjervøy og Lyngenfjordens østside skulle evakueres med tvang og «uten opphold». Hitler samtykket i evakueringen 28. oktober noe Jonas Lie ble informert om. General Rendulic og Wehrmacht var ansvarlig for gjennomføringen.

Jonas Lie ledet evakueringen fra norsk side. Lie var under Vinterkrigen i Kirkenes som leder av overvåkningspolitiet i Øst-Finnmark. Her sammen med Heinrich Himmler (til venstre) under edsavleggelsen for Norges SS i 1941.

General Rendulic skrev i sin rapport 8. januar 1945 at 43 300 var evakuert og 18 700 hadde unndratt seg evakuering. Han hadde sendt ut styrker for å fange flest mulig av «rømlingene» i evakuert område. Den norske militære ledelsen i Finnmark oppsummerte samtidig at det i Øst-Finnmark var omkring 25 000 sivile som stort sett var samlet i større steder med brukbar innkvartering. Mens for Vest-Finnmark ble gjenværende befolkning anslått til 5000 av disse 1000 på Sørøya.

Tyske myndigheter iverksatte samtidig med sin tilbaketrekning fra Finland evakuering av alle nordmenn til sørligere deler av Norge under trussel om dødsstraff. Omkring en tredel av befolkningen klarte likevel å gjemme seg bort og unngikk å bli flyttet. Tyske patruljer jaktet på de inntil 25 000 finnmarkingene som unndro seg evakuering og overlevde under vanskelige forhold i de raserte områdene (Arvid Petterson oppgir at 19 000 unngikk evakuering, de fleste i Øst-Finnmark). Etter krigen ble det anslått at om lag 33 mennesker døde som følge av evakueringen, ifølge forfatteren Arvid Petterson er tallet over ti ganger så høyt, 339 personer. Værforholdene var svært gunstige, årstiden tatt i betraktning. Det bidro trolig til at evakueringen foregikk uten større tap av menneskeliv under transporten. Okkupasjonsmakten regnet med 40 % tap mens NS-regimet regnet med et tap på 25 % av befolkningen i forbindelse med evakueringen.

På grunn av den nordnorske befolknings ringe beredvillighet til frivillig evakuering, her der Führer samtykket i Reichskommissars forslag og befalt at hele den norske befolkning øst for Lyngenfjord for sin egen sikkerhets skyld skal tvangsevakueres og alle boliger brennes, resp. ødelegges. Øverstkommanderende i Nord-Finland (Rendulic) er ansvarlig for at ordren blir hensynsløst gjennomført. Alene herved kan unngås at russerne med sterke stridskrefter, støttet ved bebyggelsen og av den lokalkjente befolkningen, følger etter våre ettertropper allerede inneværende vinter og om kort tid kan stå foran Lyngenstillingen. Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.

Führerbefehl 28. oktober 1944

Lokalbåten «Hornøy» deltok i evakueringen fra Øst-Finnmark sist i oktober. Stuerten Ragnvald Wærnes foreslo for mannskapet at de skulle heise hvitt flagg og overgi seg dersom de kom ut for sovjetiske krigsskip. Samtalen ble overhørt av tyskere. Wærnes ble dømt til døden av en norsk særdomstol i en summarisk rettssak og henrettet ved skyting i Alta. Jonas Lie og Gard Holtskog tvang tre motvillige norske politikonstabler til å gjennomføre henrettelsen. Holtskog var selv ledende dommer i saken mot Wærnes.

Jonas Lie ga 30. oktober ordre om å evakuere Tana. De fleste sivile rømte til fjells, tross trussel om å bli hentet av tyske patruljer. Tyskerne trakk seg ut av Tana 7. november og brente alle hus. Lie var tidlig i november i Kautokeino og ga ordre om å drive alle reinsdyr mot Troms for å hindre at disse kunne brukes som mat av den røde arme. Reindriftssamene gikk med på å flytte dyrene til Helligskogen, i stedet krysset de grensen til Sverige.

Tvangsevakuering av Alta begynte med tvangsavlevering av husdyr 28–30. oktober. På veien i Alta var det også en strøm av krigsfanger, tyske styrker, kjøretøy, hester og forsyninger. Lasteskipet «Adolf Binder» gikk fra Hamnbukt i Porsangerfjord 11. november med 1300 evakuerte samt tyske soldater. På grunn av dårlig hygiene brøt det ut dysenteri og difteri om bord. De syke fikk komme i land i Tromsø før «Adolf Binder» gikk videre til Narvik. Omkring 20 personer fra Finnmark døde under transport med «Carl Arp». Fra Porsanger ble folk evakuert med skip. Evakueringen skjedde med lasteskipene «Karl Arp» og «Adolf Binder».

Lenger sør i landet ble etablert fire hovedoppsamlingssteder for de evakuerte: Mosjøen, Trondheim, Oslo og Drammen. Mosjøen ble valgt fordi det var endestasjon for Nordlandsbanen, det var også to mindre oppsamlingssteder i Narvik og Harstad. Mellom Tromsø og Mosjøen ble det satt inn hurtigruter, fiskeskøyter og redningsskøyter for å påskynde transporten. I Mosjøen ble Dolstad kirke brukt som samleplass, kirken var tildels innredet med rekker av køyesenger og flere hundre kvinner fra stedet sørget for mat. De fleste ble i Mosjøen noen dager før de reiste videre sørover. De som ble fraktet med båt ble spredd langs hele kysten fra Troms til Møre, mens de mange som reiste med jernbane havnet i Trøndelag eller på Østlandet. For eksempel ble det i Verdal innkvartert over 200 fra Alta-distriktet. Gamle og syke ble plassert på institusjoner lenger sør i landet, og de fleste av disse kom aldri tilbake til hjemstedet. Til Trondheim kom det 15000-17000 evakuerte som ble fordelt videre til innkvartering. For eksempel i Stadsbygd ble 300 evakuerte plassert.

Slagskipet «Tirpitz» var flyttet fra Altafjorden til Håkøya ved Tromsø. Der ble «Tirpitz» senket 12. november 1944 samtidig med at evakuerte fra Finnmark strømmet inn i byen.

Frem til 7. desember passerte 29 397 evakuerte gjennom Tromsø havn. 14. november befant det seg 7 400 evakuerte i byen, i tillegg til en befolkning på 9 000 og 6 000 tyske soldater. Omkring 500 tromsøværinger deltok i evakueringsarbeidet. Jonas Lie mente at evakueringen var fullført midt i november. Han ønsket å dele ut en egen medalje til de som hadde medvirket i operasjonen. Lie kom til Trondheim 26. november og opprettet der et evakueringskontor. Lie og Lippestad uttrykte i sin rapport til Quisling misnøye med at Wehrmacht hadde hindret evakueringsarbeidet ved å rekvirere fartøyer tenkt brukt til evakuering.

• 
  Eldre evakuert kvinne i kø og andre norske flyktninger i Kiruna, høsten 1944
• 
  Evakuerte fra Nord-Norge på Stockholm sentralstasjons restaurant. De skal videre til den norske flyktningmottaket Kjesäter mottaksstasjon.
• 
  Evakuerte fra Nord-Norge får suppe ved den svenske grensestasjonen Maunu
• 
  Oppslag i Hammerfest slutten av oktober
• 
  Rubrikkannonser i nordnorsk avis om ny adresse etter evakueringen.

  Foto: NTBs krigsarkiv i Riksarkivet
• 
  «Legitimasjonskort for evakuerende fra Finnmark under opphold i Tromsø»

Nedbrenningen

Gamvik etter nedbrenningen, det norske flagget er heist over ruinene.

Foto: Ole Friele Backer, NTBs krigsarkiv i Riksarkivet (RA/PA-1209/U/Uj/L0214)

Etter bombing og påfølgende branner blant annet sommeren 1944 var det få hus igjen. Da de første norske soldatene kom til Kirkenes 10. november brant det fortsatt i kokslageret.

Nedbrenningen begynte 18. oktober flere steder og før Hitler hadde samtykket. Dette ble satt i verk av høyere tyske offiserer som kjente til diskusjoner og planer innenfor 20. bergarmes stab. Offiserene hadde ikke fått noen klar ordre. Jonas Lies oppslag (17. oktober) om frivillig evakuering ble tatt som tegn på hva som var i gang. I Syltefjord ble havna sprengt 18. oktober. I Båtsfjord ble kaia sprengt og oljelager brent. Mens sovjetiske styrker rykket frem mot Kirkenes ble Bjørnevatn brent ned og gjenstående bygg i Kirkenes blir brent eller sprengt før tyskerne trekker seg ut.

Tyskerne trakk seg etappevis tilbake til sør for Lyngen i Troms fylke, og bestemte seg for å gjøre de forlatte områdene så ubeboelige og uframkommelige som mulig for å forsinke framrykkingen østfra. Forslaget kom fra Josef Terboven, ordren direkte fra Adolf Hitler i Führerbefehl den 28. oktober 1944. Brenningen av Finnmark ble gjennomført til tross for protester fra blant andre Wehrmachts øverstkommanderende i Norge Nikolaus von Falkenhorst og andre, som fant den både unødvendig og utenrikspolitisk belastende. På grunn av den hurtige framrykningen fra de sovjetiske styrkene ble det først fra linjen Berlevåg–Tana at det ble satt i gang en systematisk nedbrenning. Det sørligste stedet som ble nedbrent var Kåfjord i Nord-Troms den 16. november. Fra Berlevåg–Tana-linjen var ødeleggelsene nær 100 %, mens det i Øst-Finnmark var omkring 70 % ødeleggelse. I indre strøk var det en del bebyggelse som unngikk totalødeleggelse og en del avsides bygder i Tana ble spart fordi tyske styrker ikke fikk tid til å utføre ordren. I Kvænangen sto bare noen få hus igjen, blant annet kirken på Skorpa og noen skogstuer, omkring 2 000 bygninger gikk tapt. Fra 21. oktober begynte tyske soldater å sette fyr på bygninger i Kirkenes som ikke var ødelagt av sovjetisk bombing.

Nordkinnhalvøya ble evakuert og brent første uke i november. Kjøllefjord, Mehamn, Brenngam og Skjøtningsberg ble brent ned. Gamvik ble brent 6. november mens befolkningen på over 400 så på fra fjellet. Sørøya ble brent fra 20. november mens befolkningen rømte til fjells.

Ødeleggelsen av Hammerfest begynte i november etter at evakueringen hadde pågått en uke fra 30. oktober. Ødeleggelsene pågikk til 6. februar da okkupasjonsmakten forlot byen. Brenningen av småbygdene i Alta-området begynte i første del av november (Eiby, Russeluft, Rafsbotn, Kåfjord, Tverrelvdalen). Omkring 10. november ble Talvik brent, mens Korsnes ble brent 11. november. Årøya, Nyvoll og Kviby-Leirbotn brant 15. november. I Bossekop, på Amtmannsnes, i Bukta og på Elvebakken sto mye av bebyggelsen til midten av januar 1945. Prestegården i Talvik ble brent tidlig i april 1945. Fem kirker var det eneste som sto igjen i Alta. NS-lagføreren og NS-ordføreren i Talvik sendte 4. november en anmodning til Jonas Lie om å spare kirken, men det er uklart om dette hadde noen betydning.

Hele Finnmark samt Kvænangen, Skjervøy, Nordreisa og Kåfjord i Nord-Troms ble berørt. I Porsanger sto bare ett hus igjen og alle båter var ødelagt. I Karasjok sto bare kirken igjen. Nedbrenningen av Hammerfest og Kvaløya ble fullført 6-11. februar 1945, bare begravelseskapellet sto igjen. I Hasvik sto bare en utedo igjen.

Ødelegging av infrastruktur

I perioden fra oktober 1944 til mai 1945 ble broer, veier, telefonlinjer, kraftverk, kaier og fiskebåter ødelagt i Finnmark og Nord-Troms. Den 1 kilometer lange snøtunnelen av tre som var bygd i 1941 over Kvænangsfjellet ble også brent. Ved årsskiftet 1944–1945 var nedbrenningen stort sett fullført. Nesten alle båter og kjøretøy var ødelagt, og telenettet var i stor grad ødelagt ved at halvparten av telefonstolpene var sprengt eller revet. Tyske soldater hadde også lagt miner langs linjene. Den lille norske militære styrken og sivile administrasjonen begynte reparasjon av telelinjene i de frie områdene på nyåret 1945 og fikk i stand noen provisoriske samband.

Telenettet ble rasert da omtrent 31 500 telefonstolper ble sprengt. Viktige broer som Elvenes bru, Strømmen bru og Tana bru ble sprengt. I Vest-Finnmark utførte tyske styrker 320 vei og brosprengninger, og i Kvænangen 72. Alle de åtte fyrstasjonene i Finnmark ble sprengt.

Omfang

Fiskebåt ødelagt av tyske styrker.

Dette ble brent ned eller ødelagt:

Type	Antall bygg
Bolighus	11 000 til 12 000
Fjøs, uthus	4 700-14 000
Industri, håndverk	230
Butikklokaler	420
Hotell/gjestgiveri	53
Fiskebruk	306 (Petterson oppgir 200)
Skoler	106 (andre oppgir 150)
Offentlige administrasjon	60
Sykehus, sykestuer	21
Forsamlingshus	140
Kirker	27
Broer, kaier, fyrlykter	ca. 350 180 fyr, 551 kaier
Telegrafstolper	31 500

I tillegg ble 350 motorfartøyer og flere tusen robåter ødelagt. Til sammenligning ble det i resten av landet ødelagt 3900 bolighus i løpet av krigen. Andre kilder oppgir at rundt 10.000 boliger ble skadet under kampene våren 1940, hovedsakelig i Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og Nordland.

Større steder som ble brent

Berlevåg fotografert av tyske soldater i 1942

Kirkenes omkring 1930. Store deler av bebyggelsen ble ødelagt under intense sovjetrussiske luftangrep og siden tyskernes nedbrenning.

• Alta (gjenstående boliger: 0)
• Berlevåg (gjenstående boliger: 39)
• Hammerfest (Gjenstående boliger: 0)
• Honningsvåg (Gjenstående boliger: 0)
• Karasjok (Gjenstående boliger: 28)
• Kautokeino (Gjenstående boliger: 52)
• Lakselv (Gjenstående boliger: 0)
• Storslett
• Kvænangen
• Kåfjord kommune

Steder som ble bombet

Etter at Hitler-Tyskland gikk til militært angrep på Sovjetunionen fra 21. juni 1941, også fra Sør-Varanger inn i Finland og videre østover, ble Finnmark rammet av voldsomme motangrep. Stadige luftanfall gjorde forholdene vanskelige både for tyske okkupasjonsstyrker og nordmenn. Særlig i siste fase av krigen ødela intens alliert bombing fra sovjetrussisk side store deler av bebyggelsen i Kirkenes, Vardø og Vadsø.

• Kirkenes ble rammet av tysk bombing allerede i 1940, og ble siden den byen som ble utsatt for nest flest flyangrep under verdenskrigen, bare slått av Valletta på Malta.
• Vadsø fikk blant annet midtbyen rasert under «storbombinga» 23. august 1944 da 14 mennesker omkom.
• Vardø ble utsatt for 531 flyalarmer og 74 luftangrep, og tilsammen over 40 mennesker ble drept.
• Berlevåg

Bevarte områder

Helt øst i Finnmark ble steder som fiskeværene Båtsfjord, Bugøynes og Hamningberg, samt de delene av Vardø og Vadsø som ikke ble flybombet av Sovjet, bevart. Mens tyskerne sprengte og brente, ble bombingene foretatt av blant annet russiske styrker.^{[trenger referanse]} På grunn av rask tysk tilbaketrekning fra Pasvik var ødeleggelsene der begrenset. I Båtsfjord var 90 % av bygningene intakte og hadde plass til 400 husløse fra andre bygder.

Bugøynes ble spart etter en avtale mellom kommandant Flach og lokalbefolkningen den 27. oktober 1944. Avtalen gikk ut på at lokalbefolkningen skaffet transport for Flachs mannskap på kystbatteriet inn Varangerfjorden mot at stedet ikke ble brent. Stedet hadde på denne tiden ikke veiforbindelse og tyske skip nådde ikke frem. Bugøynes ble dermed et av få steder som ble spart. Flach besøkte Bugøynes på 1960-tallet.

I Alta ble fem kirkebygg spart (Bossekop, Kåfjord, Talvik, Leirbotn og Sopnes), kirkene i Honningsvåg, Karasjok og Kistrand overlevde også.

Skjervøy i Skjervøy kommune ble i stor grad spart, på grunn av skipsverftet som lå i Skjervøy havn. Okkupasjonsmakten hadde bruk for verftet til skipsreparasjoner. Bebyggelsen i Kågen, Arnøya, Vorterøya, Uløybukta og Laukøya ble imidlertid helt ødelagt.

Kirkene i Skorpa, Skjervøy, Lyngen, Skibotn, Hatteng og Nordreisa overlevde. Havnnes ble spart, trolig fordi bygningene var fredet, bygningen var imidlertid ramponert etter å ha vært brukt som fangeleir. En plakat med teksten «Künstnerlich wertvoll, daher nicht zerstören» var slått opp på døra i Havnnes.

Frigjøring

Utdypende artikkel: Frigjøringen av Øst-Finnmark

Middag i Kirkenes i juli 1945. Sovjetiske tropper var gruppert i Øst-Finnmark fra oktober 1944 til 25. september 1945. Bak fra høyre oberst Arne Dagfin Dahl, kronprins Olav og øverstkommanderende for sovjetiske styrker i Øst-Finnmark generalløytnant Sjtsjerbakov (Владимир Иванович Щербаков, 1901–1981).

Kilde: Det organiserte forsvar i Nord-Norge og Distriktskommando Nord-Norge i 100 år (utgitt av Hæren 1997)

Sovjetiske soldater møter norske ungdommer 1944.

Foto: Fort Leavenworth Media Support Center

Straks etter frigjøringen av Kirkenes meldte over 1000 frivillige seg til de norske styrkene som drev vakthold i de frie områdende. Bildet viser skytetrening.

Foto: NTBs krigsarkiv I Riksarkivet

Sovjetiske styrker befridde Kirkenes 25. oktober 1944 etter at de hadde krysset Pasvikelven flere steder 23 og 24. oktober. Da de tyske okkupantene i Norge endelig kapitulerte i mai 1945, var det bare omkring 3 000 norske soldater i Finnmark som sørget for norsk suverenitet i områdene og hjalp den hardt rammede lokalbefolkningen. Etter ordre fra Sovjetunionens regjering forlot de siste sovjetiske tropper norsk territorium den 25. september 1945. Den frie delen av Norge ble styrt fra Rørbua i Bjørnevatn under ledelse av Fylkesmann Peder Holt frem til resten av Norge ble fritt 8. mai 1945.

I kampene i Norge fra 18.oktober 1944 mistet, i henhold til den sovjetiske generalstabens data, som ble lagt frem for den norske regjeringen i januar 1945, 611 soldater og offiserer livet, mens 1501 ble såret.

I operasjon Crofter ble Force 138 som bestod av Den norske militærmisjonen til Sovjetunionen, representanter for Civil affairs, Avsnittskommando Finnmark, Marineavsnitt Finnmark og 2. Bergkompani, fraktet til Liinakhamari om bord på britiske krigsskip. En liten militær norsk styrke (280 mann i 2. Bergkompani) kom 10. november fra Murmansk til Finnmark, denne styrken var under sovjetisk kommando til februar 1945 og var den eneste norske styrken som deltok i frigjøringen. Norsk deltakelse i frigjøringen av Finnmark var mest symbolsk og var dels politisk motivert. Ved nyttår kom også en del av den norske politistyrken fra Sverige og det ble rekruttert vernepliktig i landsdelen, til sammen var den norske styrken i Finnmark på 3 000 mann våren 1945. I den norske styrken inngikk også mannskaper som hadde deltatt ved Gratangsfronten i 1940. Det var ingen regulære kamper mellom norske og tyske styrker, bare mindre tilfeldige sammenstøt med tyske patruljer. De norske styrkene trakk i november og desember vestover, noen til Hopseidet og Sørøya, andre opp Tanadalen og til Kautokeino. I februar var det trefninger i Indre Billefjord og Sortvik, fem norske falt. Den norske styrken i Finnmark sto først under sovjetisk kommando. Bergkompaniet patruljerte vest for Tana i det nedbrente Finnmark. Den norske styrken ble overført til Distriktskommando Finnmark i februar 1945. Fire mann fra kompaniet falt og tolv ble tatt til fange av tyske styrker. To dager før tysk kapitulasjon angrep en tysk styrke den norske observasjonsposten på Hopseidet der seks sivile ble drept. Omkring 80 ungdommer utrustet med lette våpen dannet en liten geriljagruppe på Sørøya og skulle blant annet forberede Børfjord som base for båter og fly. I månedsskiftet februar-mars 1945 var det flere trefninger mellom den norske styrken på Sørøya og tyske patruljer med båt. Den norske styrken ble også bombet. Seks nordmenn falt og fjorten ble tatt til fange. Marinens skøyte «Kvalsund» var bevæpnet og patruljerte vestover fra Kirkenes.

Etter tysk tilbaketrekking forekom det skamklipping av norske jenter som hadde vært sammen med tyske soldater. Det er uklart om det var soldater fra det norske kompaniet fra Skottland eller lokale frivillige soldater som sto for tvangsklippingen.

Sovjetisk strategi

De sovjetiske styrkene krysset ikke Tana som de nådde 8. november 1944. I den sovjetiske generalstaben var det mange som mente at Sovjet av strategisk hensyn burde ta kontroll over deler av Nord-Norge, men det er lite som tyder på at synet ble støttet av Stalin og Molotov. Dette ifølge historikerne Stian Bones og Jens-Petter Nielsen. Stalin aksepterte at Norge tilhørte den britiske interessesfæren. I både generalstaben og utenriksdepartementet var det konkrete forslag om å skyve grensen til Tana samt å kreve sovjetisk militær tilstedeværelse i Tromsø, Hammerfest og Vadsø. Et radikalt forslag i det sovjetiske utenriksdepartementet og generalstaben gikk ut på å flytte den sovjetiske grensen til Tana samtidig som Sovjet og Norge skulle ha et felles ansvar for forsvar av Nord-Norge ellers. Noe slikt forslag ble aldri fremmet overfor norske myndigheter (det ble imidlertid fremmet forslag om å endre Svalbards status). Finnmark var militærstrategisk lite viktig for Sovjet, det som betydde noe var å innta Tyskland og Berlin og dermed få slutt på krigen. Ifølge Holtsmark var nordområdene i periferien av Sovjetunionens strategiske interesser, sammenlignet med ordningen av Sentral-Europa etter krigen. De politiske omkostningene med sovjetisk tilstedeværelse i Nord-Norge ville trolig vært store. I 1946 godtok Sovjetunionens ledelse en felles grensekommisjon som skulle foreta en ny demarkering av den nye norsk-sovjetiske grensen basert på den finsk-norske grensen fra før krigen.

Tysk patruljering

Norsk soldat holder øye med tyske styrkebevegelser i 1945.

Etter at de tyske styrkene hadde trukket seg tilbake ble det plassert eller sendt ut såkalte jaktkommandoer eller jaktpatruljer (tysk: winterbewegliche Jagdkommandos). Disse små tysk styrkene opererte i området mellom Lyngen og Tana på jakt etter nordmenn som hadde gjemt seg. I et par tilfeller kom disse i kamp med de norske styrkene som patruljerte i området. I Kistrand lå det helt fram til april 1945 en styrke på 30 mann. Riksveg 50 var til dels ødelagt og minelagt, og snøoverbyggene var nedbrent. Jaktkommandoene i evakuert område hadde dermed kontakt med hovedstyrken bare sjøveien. Den mest fremskutte posisjonen var «Adlerhorst» ved Porsangerfjorden. Hauglid skriver at det gjentatte ganger var sammenstøt mellom jaktkommandoene og norske streifpatruljer som beveget seg inn i ingenmannsland. Noen nordmenn falt eller ble tatt til fange i disse trefningene. De tyske jaktkommandoene besto til dels av SS-soldater forsterket med norske frontkjempere som også fungerte som kjentmenn. De omkring 1000 overvintrerne på Sørøya ble jaget fra sted til sted av tyske patruljer. En tropp norske soldater under ledelse av kaptein Johan Godø ble landsatt på Sørøya for å hjelpe befolkningen. General Rendulic skal ha oppfattet soldatene på Sørøya som forberedelse til alliert landgang i Finnmark. Tyske skip fortsatte å patruljere kysten av Finnmark etter tilbaketrekkingen. Lasteskipet «Iddefjord» ble angrepet i Kirkenes havn av tysk ubåt 9. februar 1945.

Overvintring

Utdypende artikkel: Huleboerne i Finnmark

Mor og barn i Finnmark 1944, trolig etter nedbrenningen. Folk som trosset tyskernes ordre om evakuering og gjemte seg bort i utmarka, har blitt kalt huleboerne i Finnmark.

Foto: Ole Friele Backer (1907—1947)

Under tvangsevakueringa 1944 rømte også sivile over fjellviddene til Sverige. Svenske myndigheter hjalp flyktningene på de øde strekningene til nærmeste grensepostering gjennom flyslipp av klær, mat og ski. Bildet viser et svensk fly og proviantkasser til innesnødde, norske flyktninger.

Foto: Riksarkivet

Omkring 19 000 personer unngikk tvangsevakuering, de fleste i Øst-Finnmark. De fleste som overvintret sørget for matforsyning ved å slakte buskapen og det ble skaffet mel fra lokale handelsmenn. Ved kysten fikk en mat fra fiske. De første forsyningene fra de allierte kom i mars 1945.

Andre kilder oppgir at 36 817 ble evakuert fra Finnmark, mens 22 730 unndro seg evakuering og overvintret. I Øst-Finnmark var evakueringen minst konsekvent gjennomført. Fra Nord-Troms ble 12 090 evakuert, mens 391 ble værende. Tallene er usikre fordi okkupasjonsmakten pågrep folk utover vinteren, noen flyktet til Sverige og noen flyktet til Øst-Finnmark der sovjetiske styrker hadde kontrollen. I Vest-Finnmark var evakueringen mer effektiv og tyske patruljer gjennomførte raid langs fjordene for å få med seg flest mulig. Omkring 5000 stakk seg bort i Vest-Finnmark.

Personer som unndro seg evakuering

Kommune/område	Innbyggere	Overvintrere	%
Sør-Varanger		6300
Nord-Varanger		1500
Vardø by		1400
Vardø herred		2300
Vadsø		1200
Polmak		900
Kjøllefjord-Gamvik		1500
Porsanger	3 000	870	29,0
Nordkapp	4 160	60	1,4
Lebesby	2 290	490	21,4
Tana	2 100	1500	71,4
Karasjok	1 373	1315	95,8
Kautokeino	1330	1283	96,4
Måsøy	2 650	100	3,8
Kvalsund	1 930	80	4,1
Altaa	4 510	130
Sørøya		1000
Talvika	3 580	180
Kvænangen-Skjervøy		200
Storfjord		1000
aAntall innbyggere = antall evakuerte + antall overvintrede.

Mange ble igjen på oppfordring fra den norske regjeringen i London, og regnet med at det bare ville gå et par uker før tyskerne var helt borte og russerne nådde langt vest. Andre fryktet hva tyskerne kunne finne på å gjøre med dem, i Alta skal det for eksempel ha gått rykter om at tyskerne ville senke båtene i åpen sjø.

På Sørøya hadde om lag 1000 sivile unndratt seg tvangsevakueringen og befant seg vinteren 1944-45 i en utsatt stilling, der de blant annet ble jaget av tyske patruljer. De fleste ble evakuert av den britiske marinen i en risikabel og dristig operasjon 15. februar 1945. Tidligere på vinteren hadde overlege/oberstløytnant Gunnar Johnson organisert transport med fiskebåter for omkring 900 husløse fra Sørøya til Tana. På nyåret var det fortsatt 800 husløse på øya og Gunnar Johnson reiste til England og sørget for at britiske destroyere på veg til Murmansk for å plukke opp de siste. Fire destroyere hentet 15. februar 502 personer, hvorav 196 barn, som ble tatt med til Murmansk og videre til Storbritannia. Ved utgangen av februar var de fleste evakuert fra Sørøya.

I Kvænangen kommune overvintret omtrent 70 personer i huler og gammer. Så sent som 14. mai 1945 ble evakuerte personer i Burfjord som ikke var klar over at krigen var slutt, påtruffet av norske styrker I Porsanger overvintret 870 av 3 000 innbyggere. Flere hadde tilgang til radio og hørte oppfordringen fra London om å boikotte evakueringen ble spredd. Befolkningen fikk god tid og utnyttet forvirringen til å gjemme seg bort. Tyske styrker patruljerte fjordene helt til april 1945 og «huleboere» som ble påtruffet ble arrestert, i noen tilfeller ble de sendt til Grini. De første forsyningene utenfra ble ført frem til Porsanger av norske soldater i mars 1945. I Talvik ble Helge Helgesen drept i skuddveksling da fire ungdommer forsøkte å komme seg unna de tyske soldatene i november 1944. I Store Lerresfjord ble to sivile menn skutt og drept av en tysk patrulje. På Hopseidet den 7. mai 1945 ble seks fiskere skutt og drept av tyske soldater fra en ubåt.

På Finnmarksvidda, der bare gamle og syke evakuerte, bodde mange i telt til de fikk satt opp gammer. En del innbyggere fra Karasjok og Porsanger flyttet til Valjok der bebyggelsen sto igjen, på finsk side var det en del forlatte hus etter evakueringen der. Blant annet på Magerøya, i Lebesby, Måsøy og Kvalsund ble båter snudd, delvis dekket med torv og utnyttet til overvintring. I ytre Altafjord overvintret 300 personer i gammer, huler eller sjåer av sammenrasket treverk. Andre kilder oppgir at 310 overvintret i Altafjord-distriktet.

I London arbeidet den norske eksilregjeringen i november med å få alliert bistand til å skaffe mat og andre forsyninger til den gjenværende befolkningen i Finnmark. Av 2000 tonn forsyninger ønsket ble 90 tonn fraktet. Korvettene «Tunsberg Castle» og «Eglantine» og minesveiperne Karmøy og Tromøy gikk 11. desember fra Kolahalvøya mot Båtsfjord for å bistå befolkningen med mat og klær. Tunsberg Castle gikk i Båtsfjorden på en mine og sank, fem personer omkom.

Hjemkomst og gjenreisning

Kirkenes, som ble bombet under tyskernes tilbaketog, tidlig på 1950-tallet.

Foto: National Archives and Records Administration

Vardø kirke fra 1958 er et resultat av gjenreisingen. Den ble tegnet av arkitekt Eyvind Moestue og reist i betong der den gamle trekirken fra 1869 hadde stått.

I Øst-Finnmark begynte de som hadde unndratt seg evakuering å trekke ned mot branntomtene høsten 1944, mens i Vest-Finnmark var det først mulig etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Under minerydding i Karasjok ble 22 personer drept i en eksplosjon.

Nord-Troms og Finnmark sto for omkring en tredel av den samlede materielle krigsskaden i Norge. Det var midlertidig forbud mot å reise tilbake til de utbrente landsdelen, men forbudet ble ignorert i det som i praksis var en stor sivil ulydighetsaksjon. I Nordlys ble det 15. mai 1945 kunngjort forbud mot å vende tilbake: «Enhver som blir påtruffet vil ubønnhørlig bli sendt tilbake og kan risikere å bli stilt til ansvar for sin handlemåte.» Forbudet var fra myndighetenes side basert på faren ved minelagt områder samt ønsket om å få tid til å organisere gjenreisingen. 40 % av de evakuerte fra Finnmark reiste hjem allerede første sommeren etter krigen, og ved utgangen av 1946 hadde omkring 90 % av befolkningen returnert til hjemplassene. Den spontane tilbakeflyttingen var problematisk fordi alt manglet: materialer, transport, håndverkere og penger. De første som kom, måtte bo i telt eller bygge seg skjul av det de måtte finne i ruinene. Vinteren 1945–1946 var hard for de som vendte hjem til branntomter. Den varige gjenreisninga av hus og infrastruktur kom i gang for alvor våren 1947 og fortsatte med stor aktivitet til henimot 1960. Det tok omkring 10 år før tallet på boliger var kommet på førkrigsnivå.

For eksempel vendte befolkningen fra Loppa tilbake forsommeren 1945 til et sted der alt var ødelagt etter at de var evakuert 10. november 1944.

Pasientene fra tuberkulosesykehuset i Talvik ved Altafjorden reiste ikke tilbake, men ble værende på sykehus dels i Valdres, dels i Mo i Rana.

Sivil administrasjon

Feltsykehus i Finnmark, våren 1945.

Foto: Fra sykepleier Marit Lysnes album

I medhold til kongelig resolusjon ble Peder Holt konstituert som fylkesmann i de befridde delene av Finnmark den 14. november 1944 av distriktskommandosjefen Arne Dahl.

Boliger

Det var stor boligmangel i Finnmark og Nord-Troms etter krigen. Statsminister Einar Gerhardsen oppsummerte det slik: «I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker». I 1945 ble det opprettet et eget gjenreisingsdirektorat under Forsyningsdepartementet bygget opp i eksil i London. Finnmarkskontoret i Harstad var gjenreisningsdirektoratets avdeling for Finnmark og Nord-Troms (kontoret ble omorganisert i 1948 og en del saker overført til andre etater). Finnmarkskontoret ble lagt til Harstad og ikke Troms på grunn av bedre kapasitet på lager og kaier samt innkvartering av tjenestemenn. Rundt Harstad ble det satt opp syv flyktningleirer for evakuerte i påvente av gjenreising av boliger. Leiren på Trondenes var den største med 1000 innkvarterte og den var i bruk til 1951. Finnmarkskontoret prøvde å utnytte den store brakkebyggingskapasiteten som allerede fantes. Det ble utlyst arkitektkonkurranser for å standardisere typene som skulle bygges og produseres. Husene ble laget i tre type i Sør-Norge og sendt nordover, men bare 1000 hus ble levert fram til fram til vinteren 1946–1947 vesentlig på grunn av dårlig planlagt transport og mangel på fagfolk til å få husene reist.

Kort tid etter krigen satte Stortinget i gang et storstilt arbeid for å gjenreise bebyggelsen i Finnmark. Gjenreisingen var trolig den største og mest krevende for Norge etter 1945.

Nedbrenninga av hus i Finnmark medførte at det praktisk talt ikke finnes eldre bebyggelse enn fra 1946 i regionen.^{[trenger referanse]}

Tidslinje 1944–1945

Kjøllefjord gamle kirke ble brent sammen med øvrige bygninger i Kjøllefjord i Lebesby kommune 4. november 1944. Ny kirke ble innviet 1951.

Foto: 1905

• sommeren 1944: A/S Sydvaranger innredet tilfluktsrom i en av tunnelene ved Bjørnevatn gruver.
• 4. juli: Omfattende flybombing av Kirkenes, påfølgende brann raserer byen.
• 17. august: Kraftig flyangrep mot Kirkenes, brann, deler av befolkningen evakuert fra byen.
• 23. august: Kraftig sovjetisk flyangrep mot Vadsø med 70 bombefly og 50 jagerfly. Sentrum legges i ruiner og 150 hus brenner. 14 blir drept da bomber treffer tilfluktsrommet i sentrum.
• 4/5. september: Finland inngikk våpenhvile med Sovjetunionen.
• 15. september: Deadline for utdrivelse av tyske styrker fra Finland.
• 16. september: Evakuering av sivile fra finsk Lappland til Sverige begynte.
• 1. oktober: Finland erklærte krig mot Tyskland.
• 6. oktober: Tyske forsøk på frivillig evakuering ved «hviskekampanje».
• 7. oktober: Den sovjetiske hæren innledet offensiv mot tyske stillinger mellom Litza og Titowka, bryter gjennom en uke senere.
• 8. oktober: Jonas Lie ble styrelsesmann for Finnmark
• 11. oktober: Jonas Lie til Kirkenes 11. oktober, forsøk på frivillig evakuering.
• 12. oktober: Lippestad returnerte til Oslo og møtte Quisling som godkjente evakuering av hele Finnmark samt Nord-Troms.
• 15. oktober: Sovjetiske styrkers avgjørende angrep mot vest.
• 14–15. oktober: En stor tyske styrke trakk seg tilbake til Tårnet.
• 14–17. oktober: Flere tusen søkte tilflukt i tunneler ved Bjørnevatn, mat og utrustning ble medbragt.
• 16. oktober: Tysk ordre om å ødelegge bebyggelse langs veiene.
• 17. oktober: general Rendulic godtok at NS-styret satte oppslag om evakuering.
• 18. oktober: Den sovjetiske hæren krysser grensen.
• 19. oktober: Delvis evakuering av Kirkenes med D/S «Alta».
• 22-23. oktober: Den sovjetiske hæren når frem til Tårnet og Jarfjorden.
• 23. oktober: Sovjetisk landgang i Kobbholmfjorden.
• 24. oktober: Norske båter skysser sovjetiske styrker over Jarfjorden.
• 23-24. oktober: Sovjetiske styrker krysset Pasvikelven.
• 25. oktober kl 02:00: Sovjetisk styrker ankom gruvene ved Bjørnevatn.
• 25. oktober: Kirkenes ble frigjort de tyske styrker trakk seg ut.
• 26. oktober: Det første kommunestyremøtet i frigjort område i avholdes i Rørbua.
• 26. oktober: Sovjetiske styrker angriper Neiden, tyske styrker rømmer Neiden dagen etter.
• 27. oktober: Tyske styrker rømmer Bugøynes.
• 28. oktober: Hitler gir ordre om nedbrenning og ødeleggelse av forlatte områder.
• 30. oktober: De tyske styrkene forlot Vardø.
• 28–30. oktober: Evakuering av Alta innledes med avlevering av husdyr.
• 30. oktober: Evakuering av Hammerfest ble innledet, nedbrenning en uke senere.

Kaiene i Vadsø etter nedbrenningen

Foto: NTBs krigsarkiv

• 4. november: Kjøllefjord ble brent.
• 6. november: Tyske styrker sprengte Tana bru, siste trefninger mellom sovjetiske og tyske styrker.
• 4–7. november: Berlevåg ble brent.
• 6. november: Skarsvåg, Sarnes, Kamøyvær, Tufjord og Gjesvær ble brent.
• 10. november: Loppa blir evakuert og brent.
• ca 10. november: Nedbrenningen rundt Altafjorden begynte.
• 11. november: Det norske Bergkompaniet krysset grensen til Norge og deltok under sovjetisk kommando i frigjøringen av Finnmark.
• 13. november: Frist for evakuering av Skjervøy lensmannsdistrikt.
• 13. november: Honningsvåg og Storbukt brant (nedbrenningsaksjonene pågikk til lillejulaften).
• 16. november: Kåfjord i Nord-Troms blir nedbrent, som det sørligste stedet under nedbrenningen.
• 20. november: Finske styrker nådde grensen ved Utsjoki.
• 20. november: Nedbrenningen av Kautokeino begynte.
• 20. november: Nedbrenning av Sørøya.

Oberst Arne Dagfin Dahl i samtale med nyutnevnt fylkesmann Peder Holt i Vadsø november 1944.

Foto: Ole Friele Backer, NTBs krigsarkiv i Riksarkivet

• 6-11. februar: Nedbrenningen av Hammerfest og Kvaløya fullført.
• 15. februar 1945: Den britiske marine evakuerer sivile fra Sørøya.
• 27. april 1945: De siste tyske styrker presses ut av Finland.
• 6. mai 1945: Tyske soldater drepte seks sivile på Hopseidet.
• juni 1945: Finnmarkskontoret med ansvar for gjennoppbyggingen av Finnmark opprettes.
• 25. september: De siste sovjetiske styrker forlater Finnmark.

Etterspill

Okkupasjonsstyrkenes systematiske og omfattende ødeleggelse av landsdelen den siste krigsvinteren ble av kong Olav omtalt som den største katastrofen i norsk historie siden Svartedauden. I 1992 hedret kong Harald partisanene i Finnmark i en tale han holdt i Kiberg. I januar 2015 ble hendelsene i Finnmark debattert i Stortinget på bakgrunn av interpellasjon fra Kirsti Bergstø. Bergstø viste blant annet til partisanenes innsats i Finnmark kunne bli glemt. Statsråd Ine Eriksen Søreide svarte blant annet at regjeringen støttet forskning og formidling ved partisanmuseet i Kiberg.

Rettsoppgjør

Sosialminister Lippestad ble dømt til livsvarig tvangsarbeid, blant annet for sin medvirkning til evakueringen av Finnmark. Lippestad ble benådet i 1956. Av andre medvirkende til evakueringen og nedbrenningen ble også Gard Holtskog stilt for retten. Dødsstraff var avskaffet da saken mot Holtskog kom opp, og han fikk livsvarig (18 år) fengsel for landssvik. Holtskog mente det ikke var blitt brukt tvang i Finnmark, og at sivilbefolkningen var samarbeidsvillig. Han anså det hele som en redningsaksjon, den største i Norges historie, og norske myndigheter hadde ikke noe med nedbrenningen å gjøre, ifølge Holtskog. Ifølge Høidal spilte NS-regimet en ubetydelig rolle i evakueringen og ødeleggelsen. Lie, Lippestad og deres medhjelpere spilte ifølge Høidal ingen selvstendig rolle og fungerte bare som støtte for okkupasjonsmakten.

I Nürnbergprosessen var et av anklagepunktene mot generaloberst Jodl at han hadde sendt ordren om å iverksette nedbrenningen. Til sitt forsvar hevdet Jodl at dette var utført kun av militære hensyn, og hevdet at steder som Kirkenes, Hammerfest og Alta ikke ble brent. Nedbrenningen utgjorde en del av de krigsforbrytelsene Jodl ble dømt til døden for, ifølge historikeren Bente Persen.

General Rendulic sto på den norske krigsforbryterlisten for sitt ansvar for evakueringen og nedbrenningen. Rendulic ble i den såkalte Gisselprosessen i Nürnberg anklaget for å ha utført den militære delen av evakueringen og nedbrenningen, men ble frifunnet på dette anklagepunktet. Begrunnelsen for frifinnelsen var:

Dette tiltalepunktet mot Rendulic ble avvist av tribunalet, som uttalte: «Det er vår vurdering at omstendighetene, som de så ut til for tiltalte på det tidspunktet, var tilstrekkelige for at han kunne oppriktig konkludere med at akutt militær nødvendighet berettiget beslutningen» (det vil si «tiltaltes beslutning om å gjennomføre "brent jord" i Finnmark som et forholdsregel mot et angrep fra overlegne styrker»).

Militærtribunal V

Rendulic ble i stedet dømt til 20 års fengsel for tiltalepunkter som omfattet krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Jugoslavia.

Under den kalde krigen

På et møte i 1951 i det norske forsvarets sentrale sjefsnemnd, ledet av forsvarsminister Jens Christian Hauge, hvor også fylkesmannen i Finnmark deltok, vedtok Forsvaret og Regjeringen å bruke «masseødeleggelse – bruk av den brente jords taktikk, slik tyskerne hadde gjort under sin tilbaketrekning i 1944» i tilfelle krig med Sovjetunionen. Det var klart at regjeringen ikke ønsket å forsvare Finnmark dersom Sovjetunionen angrep, men ville sikre at Sovjetunionen ikke fikk fotfeste på norsk jord. Forsvarsminister Hauge ga forsvarssjefen fullmakt til å gjennomføre planen dersom regjeringen ikke kunne konsulteres. Denne planen var strengt gradert og ble først offentlig kjent i 2005.

Dokumentasjon og dramatisering

I 1998 ble Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms åpnet i Hammerfest. I bakgrunnen sees Hammerfest kirke fra 1961.

Brent jord er en norsk dramafilm fra 1969, basert på Hølmebakks roman Fimbulvinteren. Finnmark mellom øst og vest er en dokumentarserie på seks episoder fra 1985 produsert av NRK. Høsten de mistet alt er en norsk dokumentarfilm på over fire timer fra 2014, produsert av NRK og sendt på NRK2.

Hendelsene i Finnmark har blitt omtalt som «den glemte krigen». I 1998 ble Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms åpnet i Hammerfest. Det formidler historien om tvangsevakuering og nedbrenning, og om hjemkomsten og gjenresiningsarbeidet etterpå. Foreningen Krigshistorisk Landskap Finnmark ble etablert i 2010 for å dokumentere Finnmarks krigshistorie.

Biografier og selvbiografier

Biografier og selvbiografier om evakueringen omfatter blant annet Olaug Aalmo Bertelsens Kjære søster : to søstres opplevelser av krig og frigjøring i Finnmark (1994); Per Bjørgans I all hurlumheien : oppvekst og krig i Vadsø, tvangsevakuering og fred – slik jeg opplevde det (1994), Rolv Breiviks Finnmark krigsvinteren 1944-1945 : en «huleboer» forteller (1993), Karl Hansens Finnmark brenner : en sann skildring av en deportert (1945), Inger Liv Lande Vi evakuerer (1999), Reidun Mellem Norsk flyktningbarn i Sverige 1944-45 (2010), Alvhild Oterholm Attersyn : «på barneheim i Finnmark under krigen» (1985), Åse Ryan Det kommer en dag : et stykke finnmarkshistorie (2007), Johs. Røde Ikke en av mine tåra skal dem få (2009), Elvine Wiig På flukt : Finnmark 1944 (2015), Marion Palmer Bare kirka sto igjen (2010) og Johanne Løvoll Smette Slik husker vi det - : krigsminner fra Smalfjord i Tana (2001).

Romaner

Det er skrevet flere romaner om evakueringen.

• Sigbjørn Hølmebakks Fimbulvinteren (1964)
• Hans Kristian Eriksens Barnet og krigen (1983)
• Magnar Mikkelsens Ved det siste fjell (1966)
• Aslaug Kjeldsbergs Flammer i polarnatten (1979)
• Aase Falchs Steinete stier (2016)
• Hils Haaheims Nordnorsk julesalme (2016)
• Solveig Halvorsen-Kåvens Flammande höst : en berättelse om ockupationen av Finnmark (2000, svensk) og Okuvlighetens barn (2001, svensk)
• Eva Strandbus Flyktninger fra nord (2005)
• Harriet Juline Sørensens Askebyen (2015, dansk).

Barnebøker om krigen i Finnmark er Grete Haagenruds fem bøker om Sofie og Katrine, særlig det tredje bindet Med humørdrops i bagasjen (1993); Steffen Johanssens Magnus og krigen (1998) og Alf Kvasbøs Rått farvel (1995).

Minnesmerke

Den 7. september 2017 ble minnesmerket «En stein for å minnes» avduket på Stavne gravlund i Trondheim. Minnesmerket er over de 28 tvangsevakuerte som døde av strabasene evakueringen førte med seg og som ligger begravet på denne kirkegården. Cirka 20 000 ble tvangsevakuert til Trondheim.

Litteratur

• Finnmark i flammer = Tidsskriftet Ottar; nr 4, 1994. Tromsø museum. 1994. 
• Breivik, Rolv (1993). Finnmark krigsvinteren 1944/45  : en "huleboer" forteller. R. Breivik. ISBN 8299291704. 
• Bull, Edvard (1995). Klassekamp og fellesskap: 1920-1945. (Norges historie; 13). Oslo: Cappelen. ISBN 8202153336. 
• Krigens dagbok: Norge 1940-1945. Oslo: Det Beste. 1984. ISBN 8270101664. 
• Eikeset, Kjell Roger (1998). Dramatiske tiår 1920-1964. Alta: Alta kommune. ISBN 8299214807. 
• Eriksen, Knut Einar (1987). Frigjøring (Norge i krig; bind 8). Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111440. 
• Dancke, Trond (1986). Opp av ruinene: gjenreisningen av Finnmark 1945-1960. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205169861. 
• Fjørtoft, Kjell (1984). Vi fikk vår frihet: Finnmark høsten 1944. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205148945. 
• Høidal, Oddvar (1988). Quisling: en studie i landssvik. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200184013. 
• Riste, Olav (1987). Utefront (Norge i krig; bind 7). Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111440. 
• Rødder, Sverre (1990). Min ære er troskap: om politiminister Jonas Lie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203162827. 
• Jaklin, Asbjørn (2016). Brent jord 1944-1945. Heltene. Ofrene. De skyldige. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205500105. 

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
• Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine.
• Norsk krigsleksikon om frigjøringen i Finnmark
• «Tidobler anslag over dødsofre i tvangsevakuering» Arkivert 31. august 2017 hos Wayback Machine.; NTB, 2. november 2008. Om Arvid Pettersons bok «Fortiet fortid – Tragedien som Norge aldri forsto»
• Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark – en innføring; nrk.no 11.10.2014
• Tvangsevakuering og overvintring i Finnmark og Nord-Troms 1944–1945, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Grenseloser i Nord-Norge under andre verdenskrig, artikkel i Store norske leksikon
• Bilder fra Finnmark før nedbrenningen Riksantikvaren