Åpne hovedmenyen
Mor og barn i Finnmark 1944, trolig etter tvangsevakueringa og nedbrenninga høsten dette året.

Huleboerne er betegnelsen på de av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms som etter tvangsevakueringen og nedbrenningen høsten 1944 trosset den tyske okkupasjonsmaktens ordre og gjemte seg bort i utmarka mot slutten av andre verdenskrig i Norge. Huleboerne bodde under veltete båter, i gammer og i små huler i fjellet og i steinrøyser mens de ventet på frigjøringen.

Innhold

Huleboerne og hvordan de levdeRediger

I slutten av oktober 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Øst-Finnmark og helt frem til Tana. De sovjetiske styrkene nådde Tana 8. november og stanset fremrykkingen der.[1] Den tyske overkommandoen bestemte at alt skulle jevnes med jorden for å ikke komme Den røde armé til gode. 28. oktober ble ordren gitt om at Finnmark og Nord-Troms skulle brennes og befolkningen tvangsevakueres. De av befolkningen som ble igjen ville bli skutt. Til sammen ble ca. 50 000 mennesker tvangsevakuert.

Men mange tusen ble også igjen. I Porsanger kommune ble nesten 30% av befolkningen igjen. De håpet at russiske og/eller norske tropper snart ville komme og befri dem. Men fremrykningen stoppet opp og Vest-Finnmark og Nord-Troms ble et «ingenmannsland» der det var forbundet med livsfare å oppholde seg. I dette ingenmannslandet ble nesten 100% av bebyggelsen brent. (Av en eller annen grunn sparte tyskerne bl.a. 5 kirkebygg i Alta samt kirkene i Honningsvåg, Karasjok og på Kistrand.)

 
Kvithellehula i Hasvik på Sørøya. Hulen er helt ute mot havet og 35 personer oppholdt seg her i 99 dager.

De som overvintret, fra oktober/november 1944 til april/mai 1945, er kalt huleboere. Ikke alle bodde i berghuler, noen bodde i gammer de kjente til fra før eller fikk bygd, noen bodde i sjåer de fikk bygd av rekved og andre materialer, noen bodde i telt og noen bodde under båter de veltet overende og tettet med torv nederst. Av berghuler som ble brukt er de store hulene på Sørøya særlig kjent, i dem bodde de fleste av de 1000 overvintrerne på øya.

 
Denne gammen i Gamvik huset 27 mennesker.

De fleste huleboerne hadde forberedt seg og sørget for litt matforsyning. Men de var bare unntaksvis forberedt på at tilværelsen i skjul skulle vare så lenge. De fleste av de som nektet å la seg tvangsevakuere var overbevist om at det bare ville ta et par uker før hjelpen ville komme østfra. Men for de fleste ble disse 2 ukene til en lang vinter, fra november til mai, der de for en stor del måtte skaffe seg det meste de trengte på egen hånd. Det var forskjellige måter å skaffe seg mat på: Fiske var en åpenbar mulighet for mange, noen fikk tak i og slaktet husdyr som hadde sluppet løs under forvirringen ved evakueringen og noen fant frem til proviant som hadde unngått å bli brent. Etter hvert nådde også hjelp fra allierte styrker frem til overvintrerne.

All matauk måtte imidlertid foregå i det skjulte. Tyske patruljebåter var det mange av. Båter måtte dekkes til, spor måtte viskes bort. I beretningene fra de som overvintret fortelles det relativt lite om problemer med sult og kulde. Det huleboerne erfarte som verst var angsten for å bli oppdaget. Flere av huleboerne har fortalt om patruljebåter som passerte like utenfor skjulestedene eller som plutselig kom til syne mens de var ute og fisket. I enkelte tilfeller var det også trefninger. De som ble oppdaget ble enten tatt til fange og sendt sørover eller de ble skutt.

Huleboerne har vært sparsomme med ordene i skildringene av egne opplevelser. Det de har fortalt om av savn og nød har i blant blitt pakket inn i humoristiske fortellinger. Av dårlige forhold som beskrives kan nevnes:

  • Noen forteller at de var plaget av lus.
  • Noen forteller at de var plaget av skabb.
  • På nordsida av Stjernøya bodde 17 mennesker i ei hule med mindre plass enn et soverom i en enebolig. De kunne ikke montere ovn, så de frøs «en god del».
  • I Store Kjerringfjorden bodde en familie under en presenning som lå over ei berghule. De holdt på å fryse i hjel.
  • Noen forteller: «Der satt vi i sengeklærne i 3 uka ..., satt i sengklærne og kokte mat. ... skinnan vi hadde underst var grønnmugla etter de 3 ukan.»
  • Noen som bodde under en båt, og hadde gravd godt ned slik at de kunne stå oppreist, forteller: «Vi frøs ikke. Men da det begynte å bli mildvær og regn ble det fullt av vann inne hos oss.»
  • Noen som fikk laget seg en slags gamme forteller: «Vi fant ikke materiala nok til ei dør, en sekk måtte klare seg. Og jeg må si det var kjølig. Gammen lå like ved ei elv, og elvesnoen sto rett inn døra.»

Huleboernes alder varierte fra spedbarn til gamle folk på langt over 70. Det var også fødsler blant de som levde i skjul gjennom vinteren.

Selv om huleboerne levde isolert for omverdenen fikk mange av dem tidlig kontakt med hverandre. De dro lange strekninger i mørket for å holde forbindelsen, høre nyheter og hjelpe hverandre. Noen møttes jevnlig til kortspill; en huleboer forteller at de sleit ut 2 kortstokker den vinteren. Denne forbindelsen var nok viktig for å kunne overleve både fysisk og psykisk, huleboertiden var ellers preget av uvisshet, usikkerhet og isolasjon.

 
Aerotransports fly ”Vikingaland” bli lastet med proviantkasser for å undsette innesnødde norske flyktninger. Stockholm 24. januar 1945.

Hvordan klarte huleboerne seg så bra?Rediger

 
Norsk flyktninger mottar svensk nødhjelp vinteren 1945

Huleboerne klarte seg forbausende bra under de dårlige forholdene. Noen klarte attpåtil å berge kyr og hester gjennom vinteren. At det var en mild vinter med lite snø berget nok mange. Men huleboerne hadde dessuten en bakgrunn som forklarer hvorfor de klarte seg så bra og hvorfor de i det hele tatt tok sjansen på å bli værende igjen: De fleste av dem var vant til å holde til i utmarka på grunn av fiske, slåttearbeid, jakt eller reindrift og de var vant til kulde og hardt arbeid.

Hvorfor stoppet fremrykningen opp?Rediger

Den røde armé nådde frem til Tana 8. november 1944.[2] Befolkningen lenger vest håpet at fremrykningen skulle fortsette så de også snart skulle bli befridd. At så ikke skjedde skyldtes nok flere forhold. En ting var vinteren som nærmet seg og ville gjort en fremrykning vanskelig. For Den røde armé hadde Finnmark liten militærstrategisk betydning, det som betydde noe var å innta Tyskland og Berlin og dermed få slutt på krigen. Avgjørende var det nok også at en eventuell fremrykning ville ført til at tyskerne hadde tvangsevakuert og svidd av landet helt ned til Trøndelag.

LitteraturRediger

  • Petterson, Arvid (1981): Altafjordens hulefolk 1944-1945, Alta: Alta historielag, ISBN 82-990-791-3-6
  • Petterson, Arvid (1991): «Huleboere i Ingenmannsland» i: Tidsskriftet Ottar, 5-1991
  • Petterson, Arvid (1994): «Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944-45» i: Tidsskriftet Ottar, 4-1994

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Gamst, Thorbein (1984). Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark". Arendal: Agdin. ISBN 8273600009. 
  2. ^ Gamst, Thorbein (1984). Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark". Arendal: Agdin. ISBN 8273600009. 

Eksterne lenkerRediger