Kautokeino

kommune i Troms og Finnmark

Kautokeino (nordsamisk: Guovdageaidnu[5], kvensk[6] og finsk[7]: Koutokeino), er en kommune i Finnmark i Nord-Norge. Kommunen ligger på Finnmarksvidda og grenser til Finland (Enontekis i sør og sørvest og Enare i sørøst), og i Norge til Nordreisa i vest, Kvænangen i nordvest, Alta i nord og Karasjok i øst. Kautokeino er landets største kommune i areal, nesten like stor som de to neste til sammen, og omtrent en fjerdedel av Danmarks areal. Administrasjonssenteret i kommunen er tettstedet Kautokeino.

Guovdageainnu suohkan
Kautokeino kommune
Beaivváš Sámi Theatre Kautokeino 2014.jpg

Våpen

Kart over Guovdageainnu suohkan Kautokeino kommune

LandNorge Norge
FylkeTroms og Finnmark
Statuskommune
Innbyggernavnkautokeinoværing
Grunnlagt1851
Oppkalt etterKautokeino
Adm. senterKautokeino
Areal
 – Totalt
 – Land
 – Vann

9 707,35 km²[3]
8 968,87 km²[2]
738,48 km²[2]
Befolkning2 877[4] (2022)
Bef.tetthet0,32 innb./km²
Antall husholdninger1 123
Kommunenr.5430
Høyeste toppMollejus (973,9 moh.)[1]
NettsideNettside
Politikk
OrdførerHans Isak Olsen (KFL) (2019)

Kautokeino
69°00′41″N 23°02′29″Ø

Opprinnelsen til det norske navnet Kautokeino er det finske/kvenske navnet Koutokeino eller det nordsamiske navnet Guovdageaidnu; disse er forskjellige skrivemåter for det samme navnet[8]. Det nordsamiske og norske navnet er likestilt. Kautokeino regnes som det kulturelle hovedsetet for det nordsamiske området, og rundt 90 % av innbyggerne snakker nordsamisk.[9] Kautokeino var den første og lenge den eneste kommunen i Norge som likestilte samisk med norsk i offentlig forvaltning. Kommunevåpenet er en gullavvu med blå bakgrunn.

Kommunen er sete for en rekke samiske kultur- og utdanningsinstitusjoner. Den er Norges største samekommune[trenger referanse] og største reindriftskommune[trenger referanse]. Kautokeino har vært senter blant annet for Kautokeino-opprøret i 1852 og Alta–Kautokeino-utbyggingen.

GeografiRediger

Kautokeino grenser i nord mot Kvænangen og Alta, i øst mot Karasjok og i vest mot Nordreisa. Mot sør grenser kommuner mot Enontekis og Enare kommuner i Finland. Tettsteder og bygder i kommunen er Kautokeino (Guovdageaidnu), Masi (Máze), Hemmogieddi/Stornes, Šuoššjávri, Økseidet (Ákšomuotki), Láhpoluoppal, Siebe, Áidejávri, Soahtefielbma og Ávži. Det finnes ca. 10 000 fiskevann innenfor kommunegrensene. Kommunen er Norges største i utstrekning, og er nesten dobbelt så stor som Norges nest største kommune, Karasjok. Med sine nærmere 10 000 kvadratkilometer er Kautokeino større enn to av landets fylker. Det høyeste punktet i kommunen er fjellet Mollejus, med en topp som rager 974 meter over havet,[1] på grensa mot Nordreisa kommune i vest.

DemografiRediger

 
Kautokeino sentrum
 
Kautokeino

Innbyggerantallet i Kautokeino kommune var 2877 i 2022.[10] Det bodde 1 475 mennesker i Kautokeino tettsted per 1. januar 2021[11]. I Masi, som ligger mellom Kautokeino og Alta. bor det nærmere 400 mennesker. 90 % av kommunens innbyggere er samiskspråklige. 763 av innbyggerne er mellom 0 og 19 år.

NavnRediger

Kommunen hører til forvaltningsområdet for samisk språk, og heter offisielt Kautokeino kommune på norsk og Guovdageainnu suohkan på nordsamisk. Det samiske navnet Guovdageaidnu kan bety «midt på vegen/midtvegs», og kan komme av at det er like langt fra Kautokeino til Alta (gammel markedsplass), til Karesuando i Sverige, til Nordreisa i Troms og til Karasjok. Det finnes også andre teorier om opprinnelsen til navnet, blant annet at det viser til et sted der det vokser sennegras.

På kvensk er navnet Koutokeino. Betydningen av ordet kouto er noe uklart, men finnes blant annet også brukt i kvenske stedsnavn i Sør-Varanger og Tana, samt i navnet Koutojärvi i Övertorneå kommune i Sverige. Et nærliggende kvensk ord er adjektivet koutu som betyr 'bred'. Andreleddet keino kan bety 'retning, sti, (ferdsels)vei'[12]', og forekommer i mange kvenske stedsnavn i Nord-Norge.

PolitikkRediger

Kommunestyrevalget 2019Rediger

Parti Prosent Stemmer Mandater i by-/kommunestyret Medlemmer av
formannskapet
% ± totalt ± totalt ±
Kautokeino Fastboendes Liste 25,9 +5,0 374 −12 5 +1 1
Kautokeino Flyttsameliste 19,8 −4,7 286 −100 4 −1 1
Senterpartiet 15,1 +14,3 219 +205 3 +3 1
Arbeiderpartiet 11,8 −14,4 170 −243 2 −3
Venstre 10,2 +2,0 147 +18 2 1
Sámeálbmot Listu 8,4 −2,4 121 +121 2 1
Høyre 6,4 +2,6 93 +33 1
Sosialistisk Venstreparti 2,5 +0,5 36 +5
Andre −2,8 −45
Valgdeltakelse/Total 64 % 1446 19 5
Ordfører: Hans Isak Olsen (GDL - Guovdageainnu Dáloniid Listu) Varaordfører: Isak Ole J. Hætta (V)
Merknader: Kilder: valgresultat.no og Kautokeino kommune − Kommunestyret 31.10.2019

Kommunestyrevalget 2015Rediger

Parti Prosent Stemmer Mandater i by-/kommunestyret Medlemmer av
formannskapet
% ± totalt ± totalt ±
Arbeiderpartiet 26,2 +18,2 413 5 +3 2
Kautokeino Flyttsameliste 24,5 -1,3 386 5 0 1
Kautokeino Fastboendes Liste 20,9 +6,8 329 4 +1 1
Sámeálbmot Listu 10,8 +10,8 170 2 -3
Venstre 8,2 -3,2 129 2 0 1
Høyre 3,8 -3,8 60 1 -1
Sosialistisk Venstreparti 2,0 +2,0 31
Fremskrittspartiet 1,8 -1,7 29
De Kristne 1,0 +1,0 16
Senterpartiet 0.9 -2,0 14
Valgdeltakelse/Total 67,3 % 1579 19 5
Ordfører: Johan Vasara (Ap) Varaordfører: Anders Buljo (Kautokeino Flyttsameliste)
Merknader: Kilde: http://valgresultat.no og NRK

HistorieRediger

IstidenRediger

Området der Kautokeino tettsted ligger ble isfritt for omtrent 10500 år siden. Den nordlige delen av dagens Kautokeino kommune ble isfritt først, omtrent 500-800 år før Kautokeino tettsted. Innlandsiden trakk seg sørover før den forsvant helt fra Nordkallotten for 9600 år siden, sist i Sarek i Sverige[13]

SteinalderenRediger

I Kautokeino finnes det spor etter menneskelig aktivitet som strekker seg 7000-9000 år tilbake i tid. Ved Kautokeino kirke er det funnet pilspisser hvor dateringen strekker seg over et stort tidsrom. De eldste pilspissene dateres til 5000-7000 år f.kr , mens de yngste dateres til 1000-2000 år f.kr.[14] I 2020 gjorde Universitetet i Tromsø arkeologiske utgravninger ved Gáidnomanjávri I Kautokeino, omtrent 300 meter nordøst av kirken.[15] Der ble det gjort funn av blant annet brente beinrester, hvor de eldste ble datert til 4846-5009 f.kr.[14]

I Juntevađđa, ca 10 kilometer nord for Kautokeino, ble det i 2018 gjort arkeologiske utgravninger. Resulatatene fra prøvene viser at det har vært menneskelig aktivitet i området som er blitt datert tilbake til 5560-5520 år f.kr. Blant annet ble det identifisert beinrester av reinsdyr.[16]

JernalderenRediger

Junttevađđa har spor etter menneskelig aktivitet som strekker seg over en lang tidsperiode. Arkeologen Povl Simonsen gjorde i 1967 utgravninger ved Junttevađđa, der han avdekket totalt 10 steinrøyser som lå i rekke med mellom 5 og 13 meters mellomrom. Han fant trekulllag i steinrøysene, og mente dette var branngraver. Disse steinrøysene er datert til omtrent 1050 e.kr.[17] Senere forskning har imidlertid konkludert med at det ikke er branngraver, men solide ildsteder tilknyttet teltboplasser som er blitt benyttet av den samiske befolkningen.[18]

Perioden 1550–1751Rediger

Frem til 1751 var Kautokeino en del av Sverige.[19]

Det finnes lite skriftlig kildemateriale om Kautokeino fra før omkring 1550. Fra 1553 begynte Gustav Vasas fogder systematisk beskatning av samene i Kautokeinoområdet.[20] Det eksisterer skattelister fra 1553 til 1608, bortsett fra for året 1565. I tillegg finnes det en oversikt over manntall og regnskapsliste for 1553. Peter Lorenz Smith skriver i boken Kautokeino og Kautokeino lappene: en historisk og ergologisk regionalstudie fra 1938 at "lappbyen" i Kautokeino hadde 8 personer i skattemanntallet i 1553. I dag brukes uttrykket siida for det det Smith kalte «lappby». Han anslår videre at det totalte innbyggertallet i Kautokeino siidaen til 48 mennesker basert på en antakelse på 6 personer per hushold.[20] I det svenske skatteregnskapet fra 1553 kalles Kautokeino for Kwothekyla byen. Smith mener det kan være en sammensettng av ordene goahti (samisk for en større lavvo) og kylla (finsk for grend).[21] Siidaen lå på Goahtedievva, som ligger i nærheten av dagens Kautokeino kirke.[21] Funn helt fra steinalderen til vår tid viser at området har vært påvirket av menneskelig aktivitet i 9000 år.[14]

Skatteytere i Kautokeino-siidaen i 1553[22]
Navn Skatt betalt
Pedher Arensson 3 reinskinn
Oluff Persson 3 reinskinn
Gerall Jonsson 3 reinskinn
Nils Olsson 3 reinskinn
Oluff Nilsson 3 reinskinn
Æuart Arensson 3 reinskinn
Andhers Jonsson 3 reinskinn
Sombe Olsson 3 reinskinn

I tillegg til siidaen i Kautokeino lå det innenfor dagens Kautokeino kommune også en siida ved Lahpojávri. I 1553 var det der 6 personer i skattemantallet og med Smiths antakelse om 6 personer per hustand et innbyggertall på 36 personer.[21]

Den første presten som holdt gudstjeneste i Kautokeino var Johannes Jonæ Tornæus fra Övertorneå. Dette skjedde i 1641. Gudstjenesten ble avholdt i en liten tømmerkoie som nettopp var satt opp. Det skal ha vært Kautokeinos første trebygning.[21] I dag er resten av denne tømmerkoien bevart i Kautokeino museum.[23]

Den første fastboende presten var svenske Amund Isaksen Curtelius. Han overvintret i Masi fra 1674 til 1675.[21] Han ble etterfulgt av Johan Tornberg. I 1682 ble han igjen etterfulg av sin bror, Anders Nicolai Tornensis.[24][25] Tornensis fikk bygget prestegård i Kautokeino, og startet bygging av Kautokeino gamle kirke i 1701. Kirken ble innviet 11. februar 1703, og fikk navnet «Hellig Karls kirke».[26] Gamle Kautokeino kirke var innviet som kirke i 241 år og 296 dager før den ble brent ned av den tyske okkupasjonsmakten 3.desember 1944[27], og var da Finnmarks eldste protestantiske kirke.[28]

Perioden 1751–1939Rediger

Fra 1837 til 1851 var Kautokeino del av daværende Kistrand kommune.

Kautokeino-opprøret 1852Rediger

I 1852 gikk en gruppe samer til angrep på representanter for den norske staten. Opprørerne ble overmannet av andre samer. To av opprørerne ble drept i denne kampen. Siden ble to av lederne henrettet ved halshugning. Opprøret er historisk enestående; konflikt mellom samiske interesser og det norske storsamfunnet har ellers ikke ført til voldelige konflikter med tap av menneskeliv. Etter opprøret fulgte en periode med sterkere assimilering av det samiske folket i Norge.

Hendelsen har siden fått betegnelsen Kautokeino-opprøret.

Spanskesyken 1919Rediger

Kautokeino ble kraftig rammet av en bølge av spanskesyken i januar 1919; den måneden døde det 24 mennesker i kommunen, tilsvarende 2,2% av befolkningen.[29] Kautokeino hadde i 1920 et inbyggertall på 979 personer.[30]

Kautokeino under andre verdenskrigRediger

1940Rediger

Under krigen ved Narvikfronten våren 1940 deltok det fire soldater fra Kautokeino; de tilhørte Alta bataljon.[31]

I august 1940 kom fire tyske soldatene til Kautokeino med elvebåt; de var de første tyske soldatene på stedet. De reiste igjen, og det var ikke fast tysk tilstedeværelse i Kautokeino før vinteren 1941. Da rekvirerte de skoleinternatet til innkvartering.[32]

1942Rediger

En serbisk krigsfange ved navn Bora Ivankovic ble høsten 1942 arrestert av tyskerne og henrettet i Kautokeino. Han hadde sammen med Petar Filipovic klart å rømme fra fangeleiren i Karasjok. Petter Filipovic klarte etter 28 dager på flukt å komme seg inn til Sverige.[33]

I 1942 planla tyskerne å bygge en jernbanelinje gjennom Kautokeino kommune. Linjen skulle gå via Reisadalen til Kautokeino og videre til Karasjok. Jernbanen var en del av den tyske Polarbanen, som etter planen skulle gå hele veien fra Fauske til Kirkenes. Planen ble oppgitt i 1943.[34]

1943Rediger

Tyskerne bygde i 1943 en feltflyplass med en rullebane på 1200 meter i Kautokeino.[35] Ved enden av rullebanen ligger det fortsatt vrakdeler av en tysk Junkers Ju 52.[36]

1944Rediger

Odd Mathis Hætta skriver i boka Samebygder på Finnmarksvidda 2 om tre serbiske fanger som hadde rømt fra en fangeleir og som ble innhentet av tyskerne og henrettet. Dette skjedde ved Áidejávri, 30 kilometer sør for Kautokeino i august 1944. Likene ble gravd opp og fraktet til Kautokeino av norske soldater våren 1945.[37] Det er sannsynlig at fangene var av en annen nasjonalitet enn serbiske, ettersom de serbiske fangene ble holdt fanget I Karasjok fra 23. juli 1942 til 15. desember 1942, og denne hendelen skjedde to år senere.[38]

Et tysk Focke-Wulf Fw 189 rekognoseringsfly nødlandet 15. oktober 1944 på en innsjø som ligger 13 kilometer sør for Kautokeino. Innsjøen fikk navnet Flyvarjávri til minne om havariet.

Høsten 1944 ble 139. Gebirgsjäger-brigaden stasjonert i og rundt Kautokeino. Styrken besto av omtrent 5000 soldater og hadde ankommet Kautokeino området senest 29.oktober 1944.[39] Den 139. Gebirgsjäger brigaden ble dannet 5. juni 1944 av restene av det 139. Gebirgsjäger-regimentet.[40] Sjefen for brigaden i Kautokeinoområdet var oberst Schirmbacker, han var utlånt fra 6. SS Gebirgsjäger-divisjonen.[41] Det 139. Gebirgsjäger-regimentet var for øvrig den tyske enheten som holdt på å bli nedkjempet av norske styrker ved Bjørnfjell i juni 1940, før Norge måtte kapitulere da de allierte trakk seg ut. Alta bataljon, hvor det også deltok soldater fra Kautokeino, var blant de norske enhetene som deltok i kampene ved Bjørnfjell. Den østerrikske soldaten Toni Russold deltok i kampen mot Alta bataljon i Narvik i 1940, og var en del av styrken som utgjorde flankesikringen i Kautokeino høsten 1944.[42]

Brigadens oppdrag i Kautokeino høsten 1944 var å utgjøre flankesikringen for Sturmbock-Stellung linjen som gikk tvers over finskekilen nord for Karesuando. Tyskerne etablerte stillingene ved Kautokeino siden de fryktet alliert landgang i Hammerfest og et angrep via Alta, rett sørover mot Finland over Finnmarksvidda for å avskjære det 18. armekorpsets tilbaketrekning ut av Finland gjennom finskekilen.[43] Sør og sørvest for Kautokeino var det etablert forsvarsstillinger ved Máttavárri, Joppevárri, Áddjit, Gálggovárri og Junkkavárri.[44]. De siste tyske soldatene trakk seg ut fra stillingen i Kautokeino den 3. januar 1945. Ruten de fulgte var en provisorisk kjerrevei som gikk sørvestover fra Kautokeino til Goathteluoppal, videre til Hirvas i Finland og tilslutt bilveien gjennom finskekilen til Skibotn i Norge.[39][45] I juni 2022 ble det funnet skarpe granater i området rundt de tyske stillingen fra 1944 ved Máttavárri, 5 kilometer sør for Kautokeino.[46] Høsten 1941 var det bare 100 av 2000 tusen soldater igjen fra 139. Gebirgsjäger-regimentet av de som hadde deltatt i felttoget i Narvik, sånn sett må Toni Russolds periode i regimentet og brigaden, fra felttoget i Narvik helt til Kautokeino høsten 1944, ha vært en av de lengste.[47]

Den 23. oktober 1944 ble det avholdt et møte i Kautokeino med representanter for tyskerne, nazipolitiet, politimester Hoem og representanter for Kautokeino kommune. Kommunen kom til enighet med nazistene og tyskerne om at befolkningen i Kautokeino sammen med de store reinfllokkene skulle evakuere til Helligskogen i Troms og møte tyskerne der. Tyskerne ønsket å overta kontrollen over reinflokkene, og hensikten var tredelt: reinsdyrene utgjorde en stor matreserve for tyskerne, videre ville tyskerne hindre at de allierte fikk tak i denne matreserven, og de fryktet at sovjetiske styrker kunne ta i bruk kjørerein til transport, på tilsvarende måte som rein var blitt brukt til transport ved Murmanskfronten.[48] Avtalen ble meddelt befolkningen på norsk. Imidlertid ble den muntlige ordren til befolkningen gitt på samisk, og der ble befolkningen bedt om å evakuere til Helligskogen ved Anarjohka i øst. Politimester Hoem var klar over at den muntlige ordren på samisk var forskjellig fra den skriftlige på norsk. Befolkningen skulle forlate Kautokeino innen 30. november 1944. Resulatet ble at befolkningen hørte på den muntlige ordren på samisk og unnlot å evakuere til Helligskogen i Troms, i stedet rømte de ut på Finnmarksvidda og spredte seg ut over et stort område. Tyskerne gikk glipp av kjøttreserven som reinflokkene ville ha representert, og befokningen unndro seg tvangsevakuering.[49] Av Kautokeinos 1330 innbyggere ble 47 personer tvangsevakuert sørover. Skjebnen til to kvinner som ble syke og tvangsevakuert sørover er fortsatt ukjent.[50]

Nedbrenningen av KautokeinoRediger

Kautokeino ble brent ned av tyske styrker. Tyskerne begynte brenningen av Kautokeino kirkested 20. november 1944, og nedbrenningen var fullført den første uken i desember[51] [50] Av 220 bygninger ble 168 brent, blant annet gamle Kautokeino kirke fra 1701, som ble brent 3. desember 1944.[27]

KrigsfangeleirRediger

Det lå en krigsfangeleir med omtrent 200 sovjetiske fanger i Kautokeino under krigen. Det finnes lite skriftlig informasjon om denne leiren.

Kautokeino etter andre verdenskrigRediger

1952:

  • Statens heimeyrkeskole for samer, senere Samisk videregående skole og reindriftskole åpner i Kautokeino.[52]
  • Den 3. september 1952 havarerer et Widerøe Norseman fly under landing på Gávdnjajávri inne i dagens Ánarjohka nasjonalpark. Alle de fire personene ombord slipper uskadd fra det, men flyet blir totalvrak. Flyet var på oppdrag for etteretningstjenesten for å levere militært utstyr til et depot som skulle tas i bruk i tilfelle Norge ble angrepet av Sovjetunionen. [53][54]

1953: Čábardasjohka kraftverk åpner.

1955: Luftforsvarets stasjon i Kautokeino blir opprettet.

1958: Kautokeino kirke innvies.

1963: Folketallet i kommunen passerer 2000, med 2063 innbyggere per 1. januar.[55]

1970: Biedjovaggi gruver åpner første driftsperiode.[56]

1971: Kautokeino påskefestival arrangeres for første gang i Kautokeino.[57]

1973: Nordisk samisk institutt blir opprettet og plasseres i Kautokeino.

1975: Biedjovaggi gruver stenger ned første gangen som følge av lave kobberpriser.[56]

1976: Den 1  november blir riksvei 92 mellom Karasjok og Kautokeino åpnet for biltrafikk på den siste gjenværende strekningen; dermed reduseres korteste bilvei mellom de to stedene fra 378 kilometer til 146 kilometer.[58]

1977: Samisk utdanningsråd blir opprettet og sekretariatet blir plassert i Kautokeino.

1978: Den 30.11 vedtar Stortinget å bygge ut Kautokeino-Alta vassdraget. Det medførte store protester og som senere er kjent som motstanden mot utbyggingen av Kautokeino-Alta vassdraget.[59]

1981: Beaivváš Sámi Našunálateáhter blir etablert i Kautokeino.

1985: Det finske industriselskapet Outokumpu Oy åpner andre driftsperiode av Biedjovaggi gruver.[56]

1987: Alta kraftverk der magasinet er Virdnejavri i Kautokeino kommune blir åpnet.

1989:

1990:

1991: Biedjovaggi gruver stenger for andre gang.[56]

1992:

  • Folketallet i kommunen passerer 3000, med 3011 innbyggere per 1. januar.[60]
  • Báktehárji flerbrukhall åpner.

1994: Det blir åpnet for vårjakt på ender i Kautokeino, i første omgang som en treårig prøveordning. [61] Ordningen ble senere videreført. Vårjakt på ender har tradisjoner i Kautokeino.[62]

1995: Luftforsvarets stasjon Kautokeino blir lagt ned.

1997: Toppår for antall innbyggere i kommunen per 1. januar, med 3176 innbyggere.[63]

2003: Nordlandia hotell i Kautokeino brenner 15. juli og blir totalskadet .[64]

2005: Folketallet i kommunen ligger på nytt under 3000, med 2997 innbyggere per 1. januar.[65]

2008: Thon åpner nytt hotell i Kautokeino.[66][67]

2009: Samisk høgskole flytter inn i nytt bygg, Diehotsiiida.[68]

2013: Den 16. desember avviste kommunestyret med 10 mot 9 stemmer en søknad fra det svenske selskapet Arctic Gold om tillatelse til å foreta en konsekvensutredningen for gruvedrift i Biedjovággi.[69]

2022: Byggestart for nytt fellesbygg for Beaivváš Sámi Našunálateáhter og Samisk videregående skole og reindriftskole.[70][71]

KulturRediger

Kommunen blir regnet som det kulturelle hovedsenteret i det nordsamiske området. I påsken arrangeres det Samisk Filmfestival, Sámi Grand Prix (sistnevnte i regi av Stiftelsen Samisk Musikk Festival). Reinkappkjøring og scootercross er også noen av aktivitetene på denne årstiden når turister strømmer til samebygda på Finnmarksvidda.

I 2005 kom Kautokeino på UNESCOs verdensarvliste, med Struves meridianbue, med to innskrevne målepunkter. Luvddiidčohkka / Lodiken og Muvravárri / Bealjášvárri

«Farmen»-vinner 2007 Mikkel Isak Eira og «71 grader nord»-vinner (2002) Johan Mathis Buljo er fra Kautokeino.

Den samiske rapgruppen Duolva Duottar, som deltok i programserien «Norske Talenter» på TV2, er også fra Kautokeino.

En rekke samiske kultur- og utdanningsinstitusjoner ligger i kommunen, herunder det samiske nasjonalteateret Beaivváš Sámi Našunálteáhter, den samiske friteatergruppen Guovssu Teahter, Samisk høgskole, Samisk videregående skole og Reindriftsskole, Samisk Filmsenter, Sametinget (opplæringsavdelingen), Verdens Reindriftsfolks Organisasjons hovedsete, Norske Samers Riksforbunds hovedsete, den samiske avisa Avvir og Samisk Arkiv (Sámi Arkiiva).

TusenårsstedRediger

Kommunens tusenårssted er fjellet Durkkihanvárri. Til dette fjellet er det knyttet et sagn om landskapet i området.

Næringsliv og institusjonerRediger

I Kautokeino finner man institusjoner som Det samiske nasjonalteateret Beaivvas, Samisk høgskole, Sametinget (opplæringsavdelinga), Samisk Arkiv, NRK Sámi Radio,, Samisk filmsenter, Kautokeino bygdetun,regionkontor for Mattilsynet, Duodjeinstituhtta (Duodji=Samisk håndverk, instituhtta = institutt), Samisk videregående skole og reindriftsskole, og den samiskspråklige avisa Avvir.

Lavvoprodusenten Venor startet opp her, og hadde sin fabrikk i Kautokeino. Arctic Lavvo har nå overtatt merkenavnet og skal fortsette å drive i Kautokeino.

Biedjovagge gruver var lenge en av Nord-Europas største gullgruver. Den eneste aktive gruva i kommunen er i Naranas.

Kjente personer fra KautokeinoRediger

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Høyeste fjelltopp i hver kommune». Kartverket. Besøkt 27. juni 2017. 
  2. ^ a b «09280: Areal (km²), etter region, arealtype, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. 1. januar 2020. 
  3. ^ «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 1. januar 2020. 
  4. ^ «Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2022». Statistisk sentralbyrå. 24. februar 2022. 
  5. ^ «Stadnamn og offisielle språk i Noreg: Troms og Finnmark». Kartverket.no (norsk nynorsk). Norges kartverk. Besøkt 18. mars 2021. 
  6. ^ «KOUTOKEINO». Kvensk stedsnavndatabase - www.kvenskestedsnavn.no. Kvensk stedsnavntjeneste, Språkrådet. Besøkt 18. mars 2021. 
  7. ^ Kerkko Hakulinen og Sirkka Paikkala: Pariisista Papukaijannokkaan, s. 100. Helsinki: Kotimaisten kielten keskus, 2013.
  8. ^ Helander, Kaisa Rautio: «Muhtin fuomášumit báikenamaid njálmmálaš ja čálalaš anus Norgga beale davimus Sámis». – Lars Magne Andreassen (red.), Samiske landskapsstudier. Dieđut 5/2004: 72–86.
  9. ^ Fakta om samiske språk regjeringen.no, besøkt 29. mai 2018
  10. ^ «06913: Endringer i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1951 - 2022-PX-Web SSB». SSB (norsk). Besøkt 31. august 2022. 
  11. ^ «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Statistisk sentralbyrå. 26. oktober 2021. Besøkt 27. oktober 2021. 
  12. ^ «Keino (Oppslagsord)». Nettidigisanat. Universitetet i Tromsø. Besøkt 6. oktober 2017. 
  13. ^ Arjen P. Stroeven a, b, *, Clas Ha€ttestrand a, b, Johan Kleman a, b, Jakob Heyman a, b, Derek Fabel c, Ola Fredin d, e, Bradley W. Goodfellow b, f, g, Jonathan M. Harbor;John D. Jansen;Lars Olsen;Marc W. Caffee;David Fink;Jan Lundqvist;Gunhild C. Rosqvist; Bo Stro€mberg ;Krister N. Jansson (1. september 2016). «Deglaciation of Fennoscandia». Quaternary Science Reviews: 105. Besøkt 28. august 2022 – via Sciensdirect. «We present a deglaciation map of the Fennoscandian Ice Sheet with isochrons marking every 1000 years between 22 and 13 cal kyr BP and every hundred years between 11.6 and 9.7 cal kyr BP» 
  14. ^ a b c Blom, Jon Gunnar (2021). «Gáidnomanjávri | Sikringsundersøkelse av aktivitetsområder fra steinalder ved Kautokeino kirkested» (PDF). TROMURA 2021. 62 (62): 18 – via Universitetet i Tromsø. «Figur 14 - Løsfunn fra terrassene ved Kautokeino kirke /Ts6956). | Tverrspissene og flekkene (øverst) er trolig fra 7000 – 5000 f.Kr., mens de flatehogde spissene (nederst til venstre) er fra ca. 2000 – 1000 f.Kr. (foto: Adnan Icagic, NUM, UiT).» 
  15. ^ Blom, Jon Gunnar (2021). «Gáidnomanjávri | Sikringsundersøkelse av aktivitetsområder fra steinalder ved Kautokeino kirkested» (PDF). TROMURA 2021. 62 (62) – via Universitetet i Tromsø. 
  16. ^ Niemi, Anja Roth;Oppvang, Janne (30. oktober 2019). «Juntavadda | Undersøkelse av sein-mesolittiske aktivitetsområder i Kautokeino k./Guovdageaidnu s.» (PDF). TROMURA 2019 (54) – via Tromsø Museums rapportserie. «et ble datert kull og brent bein til tidsperioden 5670-5520 f.Kr, noe som samsvarer med typologisk datering av det littiske materialet.» 
  17. ^ Simonsen, Povl (1979). «2 Junttevadda». Junttevadda og Assebakte. To utgravninger på Finnmarksvidda. Tromsø: Universitetsforlaget. s. 11. «Dette gir altså en datering til andre halvdel av 1000-tallet» 
  18. ^ Sven-Donald Hedman, Bjørnar Olsen & Maria Vretemark (2015). «Hunters, herders and hearths: interpreting new results from hearth row sites in Pasvik, Arctic Norway». Universitet i Tromsø og Västergötlands museum. Besøkt 26. august 2022. «Interpretations of these sites have varied, including an initial and quite persistent interpretation of them as cremation burials (Simonsen 1979, for an over-view see Hedman & Olsen 2009). More recent research, however, has seen the hearth row sites in connection with concurrent inter-ethnic and social “turbulenc-es” in the Viking Age and Early Me-dieval Period, em-phasizing “stress” factors such as in-creased competi-tion over land and resources, the need for consolidation of ethnic identity and rights, and/or masking of an emerging social inequality within Sami soci-eties themselves (Hedman and Olsen 2009, Halinen et al., 2013)." "And by stubbornly disregarding any prevailing anthropological nomenclature of life forms, they bluntly suggest that those who tented at the Pasvik hearth row sites nearly a millenni-um ago may well have been both hunters and herders and that their pastoral skills may have included more than reindeer."» 
  19. ^ Øystein Lydik Idsø Viken (25. november 2015). «Noregs grenser: det historiske målebord». Universitetet i Oslo. Besøkt 25. august 2022. «Kautokeino og Karasjok gjekk frå Sverige til Noreg» 
  20. ^ a b Smith, Petter Lorenz (1938). Kautokeino og Kautokeino-lappene: en historisk og ergologisk regionalstudie. Aschehoug. s. 3,7. «Med året 1553 begynner imidlertid ved de svenske fogder en regelmessig beskatning av disse byer" " 8 i Kautokeino" " og går vi utfra et gjennomsnittantall på 6 personer per hushold, hva der svarer for folketelling i 1741 og 1801...» 
  21. ^ a b c d e P. L. Smith (1938). «Kautokeino og Kautokeino-lappene : en historisk og ergologisk regionalstudie». www.nb.no. Besøkt 27. august 2022. 
  22. ^ Smith, P.L (1938). «Bilag». Kautokeino og Kautokeino lapperna: en historisk og ergologisk regionalstudie. Oslo: Aschehoug. s. 407. 
  23. ^ «Om museet». rdm.no. Besøkt 27. august 2022. ««Kirke-hytten 1650» – rekonstruert og oppført/utstilt innendørs. Bygd av tømmer – furu som den gang vokste lokalt» 
  24. ^ Smith, J.P (1938). Kautokeino og Kautokeino-lappene. Oslo: Aschehough. s. 49. 
  25. ^ Strømstad, Alf. (2006). Slekter i Indre Finnmark : de eldste generasjoner (1. opplag utg.). Hvalstad, Sweden: Strømstad, Alf. ISBN 82-996598-1-7. OCLC 866755023. 
  26. ^ Gaup, Anders A. (1990). Masi kapell 25 år. [Kautokeino menighetsråd]. s. 4. 
  27. ^ a b Hætte, Odd Mathis (2016). «Perioden 1900-1945». Samebygder på Finnmarksvidda. Alta: Odd Mathis Hætta. s. 254. ISBN 978-82-690262-0-7. «Kautokeinogamle kirke fra 1701 ble tent på av tyskerne 3.desember 1944 som det året var 1. søndag i advent» 
  28. ^ Adolf Steen (1969). «Kautokeino gamle kirke». www.nb.no. Norges Samemisjon. Besøkt 27. august 2022. «Bortsett fra det lille gresk-katolske kapellet i Neiden fra 1500-tallet ,var kirken i Kautokeino den eldste i Finnmark» 
  29. ^ Nygaard,Ingrid Hellem (1. mai 2021). «Isolerte samfunn? Spanskesyken i Kautokeino og Karasjok (1918-20)» (PDF). Munin.uit.no: 35 – via munin.uit.no. «Utbruddet i Kautokeino januar 1919 utgjør en dødelighet på hele 2,2%, altså tre ganger så høy som landsgjennomsnittet.» 
  30. ^ Ingrid Hellem (1. mai 2021). «Isolerte samfunn? Spanskesyken i Kautokeino og Karasjok (1918-20)» (PDF). Munin.uit.no: 14 – via munin.uit.no. «I 1920 var det totalt 1972 individer, 979 i Kautokeino, 993 i Karasjok.» 
  31. ^ Edel Hætta Eriksen (1997). «MInner fra den andre verdenskrigen». Fortellinger og hendelser i Kautokeino 2. 2 (2): 51 – via Nasjonalbiblioteket. «Fire soldater ble sendt til Narvikfronten» 
  32. ^ Edel Hætta Eriksen (1997). «Minner fra den andre verdenskrigen». Fortellinger og hendelser i Kautokeino 2. 2 (2): 52 – via Nasjonalbiblioteket. «Det kom ikke tyskere til Kautokeino før vinteren 1941, da tok de skoleinternatet» 
  33. ^ «Fangeleirer i Karasjok». Riddo Duottar Museum. Besøkt 21. august 2022. «Bare en klarte å komme til Sverige. Det var Petar Filipovic som flyktet i september 1942 og som etter 28 dager, kom frem til Sverige. Petar flyktet sammen med Bora Ivankovic. Men de ble først angitt i Avzzi. Etter å ha flyktet fra vaktene i Kautokeino, ble Bora angitt på ny og da ble han skutt.» 
  34. ^ Jaklin, Asbjørn (2006). «11. Fange i natt og kulde». Nordfronten Hitlers skjebneområde. Finland: Gyldendal. s. 143. ISBN 978-82-05-34537-9. 
  35. ^ Lars Engerengen (9. mars 2020). «Kautokeino flyplass». Store Norske Leksikon. Besøkt 22. august 2022. 
  36. ^ Kjell Sørensen, Morten Moe. «Junkers Ju 52/3m Kautokeino airstrip Finnmark». flyvrak.info. Besøkt 22. august 2022. 
  37. ^ Hætta, Odd Mathis (2016). «Vedlegg. 1 Dramatiske episoder og begivenheter». Samebygder på Finnmarksvidda 2. Alta: Odd Mathis Hætta. s. 314–315. ISBN 978-82-690262-1-4. 
  38. ^ Michael Stokke. «Fangeleirer i Karasjok». RiddoDuottarMuseat. Besøkt 26. august 2022. «15. desember 1942 ble de 111 overlevende fanger sendt til Osen-leiren i Vefsn kommune i Nordland. Av de 374 som ankom i juli var da 261 døde i Karasjok, en døde i Kautokeino og en kom seg til Sverige.» 
  39. ^ a b Berge, Kjell-Ragnar (2019). «Operasjon "Birke"-starten på tilbaketrekningen». Lyngenlinjen Hitlers siste skanse i Norge 1945. Skallestad: Ares Forlag. s. 46,47,69,180. ISBN 978-82-92938-90-4. 
  40. ^ «Fjelljaeger-regiment 139». Besøkt 22. august 2022. «Omdøpt til 139th Mountain Jaeger Brigade 5. juni 1944» 
  41. ^ Westrheim, Harry (1978). «En blond østerrisk soldat og reineiere i Kautokeino». Landet de brente: tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Tiden. s. 122. ISBN 8210017101. «Her i Kautokeino var han ærendgutt mellom sjefen for 139. bergregiment, oberst Shirmbacker,en gammel arret kriger, utlånt fra 6 SS bergdivisjon» 
  42. ^ Westrheim, Harry (1978). Landet de brente. tvangsevakueringen av Finnmar og Nord-Troms høsten 1944. Tiden. s. 121. ISBN 8257402621. «Nå fire år senere var han i Kautokeino, og oppdaget at Alta var en 10-12 mil borte» 
  43. ^ Westrheim, Harry (1978). Landet de brente: tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Tiden. s. 117. ISBN 8210017101. «Det allierte fremstøtet ville komme via Hammerfest over Alta med avskjæring av rikseveg 50, så fram via Kautokeino til den svensk-finske grensa.» 
  44. ^ Kautokeino historielag (11.12.2019). «Om krigsminner – Kautokeino historielaget». Besøkt 21. august 2022. 
  45. ^ Ola Aarseth (2014). «Da sameland brant». Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 13 Kautokeino 1944-45 (13): 10 – via Kautokeino historielag. «De hadde laget en slags bilvei til Goahteluoppal, Hirvas i Finland og videre til den fiske bilveien» 
  46. ^ Nils Martin Kristensen (8. juni 2022). «Bombekastergranater funnet i Kautokeino». Guovdageainnu Lagasradio. Besøkt 21. august 2022. 
  47. ^ Westrheim, Harry (1978). «Den siste krampetrekningen forberedes». Landet de brente: tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Tiden. s. 18. ISBN 8210017101. «Av 139. Bergregiment var det omtrent 100 igjen av vel 2000 som masjeret inn i Narvik 9.april 1940.» 
  48. ^ Westrheim, Harry. Landet de brente: tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. 1978: Tiden. s. 122. ISBN 8210017101. «Rendulic ville ha denne levende kjøttmengden, 70000 dyr bort av trer gunner: De ville være gefundes fressen for 20.bergarme i Lyngenstillingene, de ville også være førsteklasses matreserver for den allierte arme som Rendulic var sikker på ville komme fra Sørøya og Alta. De ville være trekkdyr for russerne.» 
  49. ^ Edel Hætta Eriksen (2014). «Evakueringsvinteren 1944-45». Muitalusat ja dahpahusat Guovdageainnus 13. 13 (13): 5 – via Kautokeino historielag. 
  50. ^ a b Petterson, Arvid (2008). Fortiet fortid Tragedien Norge aldri forsto. Hammerfest: Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms. s. 351,147. ISBN 978-82-997554-1-2. 
  51. ^ Jaklin, Asbjørn (2016). Brent jord, 1944-1945 : heltene, ofrene, de skyldige. [Oslo]: Gyldendal. s. 193–195. ISBN 978-82-05-48429-0. OCLC 973811154. 
  52. ^ «Den eneste i sitt slag». skuvla.info. Besøkt 30. august 2022. 
  53. ^ «Norseman med Tromsø-fisker totalhavarert på fjellvann». www.nb.no. Avisa Nordlys. 5. september 1952. Besøkt 31. august 2022. 
  54. ^ Jentoft, Morten (2008). «Kalle og Pelle». Døden på Kola. Gyldendal. s. 87. ISBN 978-82-05-36547-6. «Men etter alt å dømme var flyturen inn til Gávdnjajávri en del av oppbŧggiingen av det topphemmeloige Stay Behind-nettet i Nord-Norge» 
  55. ^ «06913: Endringer i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1951 - 2022-PX-Web SSB». ssb.no (norsk). Statistisk Sentralbyrå. Besøkt 31. august 2022. 
  56. ^ a b c d Askheim, Svein (21. mars 2021). «Bidjovagge». Store norske leksikon. Besøkt 30. august 2022. 
  57. ^ «Tale til åpning av samisk påskefetival i Kautokeino - Sametinget». sametinget.no. 13. april 2022. Besøkt 4. september 2022. «Sametingsråd Maja Kristine Jåma (NSR) åpnet onsdag 13/4-22 påskefestivalen i Kautokeino. (---) Tradisjonelt har man samlet seg til messer før man flyttet mot kysten med reinen. I år er det 51 år siden man første gang arrangerte konsert i forbindelse med Sámi Beassášmárkanat.» 
  58. ^ «Vei over vidda». www.nb.no. Finnmark Dagblad. 16. oktober 1976. Besøkt 31. august 2022. 
  59. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 17. september 2022. 
  60. ^ «06913: Endringer i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1951 - 2022-PX-Web SSB». SSB (norsk). Besøkt 31. august 2022. 
  61. ^ Bustnes, Jan Ove; Nilsen, Stein. «Treårig forsøksordning med vårjakt på ender i Kautokeino: en oppsummering» (PDF). NINA. Besøkt 31. august 2022. «Fra 1994 til 1996 har det vært drevet en begrenset vårjakt på ender i Kautokeino. Kvoten har vært på 300 hanner av seks andearter (toppand, havelle, kvinand, siland, brunnakke og stokkand) i 1995 og 1996, mens fem arter var jaktbare i 1994.» 
  62. ^ Eikelmann, Isak. «Andejakten (Lodden) - Guovdageainnu suohkan». www.guovdageainnu.suohkan.no. Besøkt 31. august 2022. 
  63. ^ «06913: Endringer i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1951 - 2022-PX-Web SSB». ssb.no (norsk). Statistisk Sentralbyrå. Besøkt 31. august 2022. 
  64. ^ NRK (15. juli 2003). «Evakuert fra brennende hotell». NRK. Besøkt 30. august 2022. 
  65. ^ «06913: Endringer i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1951 - 2022-PX-Web SSB». SSB (norsk). Besøkt 31. august 2022. 
  66. ^ «Thon Hotel Kautokeino». www.bygg.no (norsk). 27. august 2008. Besøkt 30. august 2022. 
  67. ^ «11 nye hotell i Norge i år: Hotellboom-året». www.vg.no. 27. desember 2008. Besøkt 30. august 2022. 
  68. ^ Pulk, Åse (17. april 2009). «Flytter inn i nytt vitenskapsbygg». NRK. Besøkt 30. august 2022. 
  69. ^ Larsson, Carl-Gøran (16. desember 2013). «Kautokeino sier nei til gruve». NRK. Besøkt 31. august 2022. 
  70. ^ «Samisk videregående skole og reindriftsskole Kautokeino». Samisk videregående skole og reindriftsskole Kautokeino. Besøkt 30. august 2022. 
  71. ^ «Klart for samisk teater og reindriftsskole». www.statsbygg.no. Statsbygg. 8. februar 2022. Besøkt 30. august 2022. «Med mottatt oppdragsbrev for samlokalisering av samisk nasjonalteater og skole i Kautokeino planlegger Statsbygg nå å komme i gang med byggingen i mai.» 
  72. ^ Jenssen, Hugo Lauritz (21. juli 2022). «Skapte sin egen arkitektur, nordenfor all bygningshistorie». www.dn.no (norsk). Besøkt 4. september 2022. «Sølvsmeden Regine Juhls (82) står bak et et forbløffende livsverk i Kautokeino.» 

Eksterne lenkerRediger