Tømmerfløting

Tømmerfløting og brøtning er transport av tømmer nedover vassdrag eller over sjøer. Tømmeret kunne fløtes som «løstømmer» (enkeltstokker) eller i «tømmerflåter» (flåter av sammenbundet tømmer). Disse tømmerbuntene kunne lokalt ha navn som «flak», «sopper» eller «moser». Løstømmerfløting i elver anses historisk sett som den «opprinnelige» fløtinga. Tømret måtte barkes før fløtingen slik at det fløt lettere.

Moderne mekanisert tømmerfløting i Vancouver.

Lensemuseet ved Fetsund er et fredet sorteringsanlegg for tømmer ved Glommas utløp i Øyeren.

«Tømmerfløtning», gammelt postkort av tømmerfløtere og løstømmer i norsk elv, trolig tidlig på 1900-tallet.

Foto: Fra Nasjonalbibliotekets bildesamling.

Tømret ble om vinteren lagt på elveisen slik at når isen smeltet om våren fløt stokkene nedover

Fløting og brøtning

Ved enkelte elver og vassdrag blir fløting benyttet som betegnelse for transporten av tømmer på strie elver, rolige elver og vann. Men i mange vassdrag skiller man mellom fløting og brøtning. Begrepet brøtning kommer fra at tømmeret kunne "brøtte seg", det vil si at det satte seg fast og lagde demning som blokkerer for alt som kommer etter, andre betegnelser for dette er "vase" eller "knute". Derfor ble brøtning brukt i elver eller elvestrekninger hvor elven var stri og det var innsnevringer. Fløting ble brukt for transporten over vann og i større rolige elver.

Historie

Stokkene hadde forskjellige merker ette hvor de skulle fløtes til, til lokale sagbruk eller papir/cellulosebedrifter, fløterne sortere dem før de ble buntet til flåter eller fløtet videre som løstømmer. I Drammensvassdraget er det registrert ca. 600 forskjellige merker gjennom tidene og en tømmerfløter måtte kunne forskjellen på ca. 140 tømmermerker. Tømmerfløting i Norge ble særlig viktig da skogen langs kysten ble hogget ut og eksportert rundt år 1600. Fløting ga mulighet til å utnytte de store skogene i innlandet.

Siden tømmerfløting var avhengig av store vannmengder, har den med få unntak vært gjennomført i sammenheng med vårflommen. I sideelver og andre steder med liten vannføring, ble det bygget fløtingsdammer for å samle opp vannet slik at man bedre kunne kontrollere tømmertransporten nedover vassdraget eller tømmerrenna. For å vedlikeholde og betjene dammene ble det ansatt fløtere som også hadde som oppgave å føre tømmeret fram og løsne stokker som satt fast, en ikke ufarlig beskjeftigelse. Fløterne var ofte organisert i en fellesfløtingsforening som var et samarbeid mellom tømmeroppkjøpere i hvert enkelt vassdrag.

Tømmerfløting spilte en avgjørende rolle for utnyttelsen av skogeiendommer i en tid da landveis transport ikke var gjennomførbar. I dag har lastebiler overtatt det aller meste av denne transporten.

Beskrivelse av tømmerfløting i Østerdalen i 1900

Hentet fra oppslagsverket Norge i det nittende aarhundre, fra kapittel Østerdalen av Jacob B. Bull.

Alt hvad der om høsten er hugget og om vinteren kjørt frem til fløtbart vand, skal nu af flommen bæres sydover fra dal til dal, fra bygd til bygd, saa langt elven rækker. Fra hundreder af smaaelver skal tømmerstok paa tømmerstok stødes ind i de større, og fra dem videre til selve Glommen. Med tømmerhake og øks, kaffekjel og nisteskræppe møder fløterlagene op til sit farlige arbeid. Dag efter dag staar de stærke mænd i det isnende vaarvand til langt op paa livet for at løsne lunner og lempe tømmer i strykene. Ombytte bliver der ikke tale om eller tid til, søvn blir der lidet af, og kaffekoppen og den stærke niste sammen med den friske luft og den store legemlige anstrengelse er det, som hjælper fløteren til at holde ud, ofte fjorten dage i træk i et arbeid, som synes at skulle overstige menneskelige kræfter. Uden betænkning gaar de til sin vaagsomme bedrift, springer fra sten til sten i det fossende stryk, hvor et feiltrin er døden, hopper fra stok til stok.

Tømmerfløtning i Norge

Allerede før 1350 ble det drevet tømmerfløting i Drammensvassdraget. Da var det også fløting med flåter over Eikeren til Drammensvassdraget. Først var det tømmerstokker til laftede bygninger, senere kom vanndrevene sager som gjorde tømmerdriften lettere og eksporten økte. I løpet av 1600-tallet ble hele Glommavassdraget brukt til tømmerfløting. Lenge var det forbudt å eksportere tømmer i elver som rant over til Sverige. Tømmer fra Trysilelva måtte derfor fraktes på snøføre over kjølen fra Jordet til Osensjøen og Glommavassdraget. Men etter forhandlinger ble restriksjonene lempet i 1791, og tømmer kunne fløtes videre nedover inn i Sverige på Trysilelva/Klarälven.

Hvert år ble millioner av stokker transportert på Drammenselva og mye av tømmeret ble eksportert fra Bragernes og Strømsø, først var det England mesteparten av eksporten gikk til, men senere ble hollendere og frieslendere dominerende. Men eksporten gikk også i mindre skala til andre kontinenter som Australia, Nord- og Sør-Amerika. Alt tømmeret førte til at Drammen ble Norges største havn for eksport av trevirke. I tillegg til eksporten hadde bergverksdriften behov for store mengder brensel og også saltkokeriene langs kysten var store kunder. Senere var det all treforedlings-industrien langs elva som hadde behov for store mengder tømmer.

Det første reglementet angående tømmerfløting i Norge ble laget for Drammensvassdraget og Kverk hengsle i 1702. Hovedprinsippet i dette reglementet var at det ikke måtte slippes mer tømmer fra Kverk enn at de hengslene (lensene) som tok imot lasten i løpet av 3-4 dager kunne få kontroll over tømmeret slik at elva igjen kunne åpnes for alminnelig ferdsel. Det var behov for at transport til både Kongsberg Sølvverk og Hassel Jernverk kom frem på elva. I 1733 ble reglementet erstattet av et nytt hvor bjelkehogst ble forbudt ovenfor Kverk, det ble derfor kun sagtømmer som skulle slippes fra Kverk. Bjelketømmeret ble nå samlet ved Stenberg hengsle.

I 1807 ble «Drammensvassdragets Fellesfløtning» etablert. Det var flere som hadde involvert seg i sagbruksdrift og trelasthandel og mengden tømmer økte så det ble stadig vanskeligere å bli enige. Det var den den nye «plankeadelen» (borgerskapet i Drammen) som hadde tatt over etter at Kongen når hans embetsmenn ikke lenger eide gårdene og sagene. Herman Wedel-Jarlsberg som var amtmann Buskerud hadde tatt insentivet og alle trelasthandlere som drev med fløting i vassdraget var med.

I 1849 var Sootkanalen ferdig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Ifølge lov om tømmerfløting og elverensking av 26. august 1854 krevdes opprettelse av tømmerfløtingsforeninger.

Sagbrukene lå tett i tett langs Glommas nedre løp. De ble opprinnelig drevet av vannhjul, kjent i Tyskland fra 1337. Fredrikstad ble i sin tid kalt for «Plankebyen», et tilnavn som den industrielle tømmerfløtinga hadde bidratt til.

Tista kanal i Haldenvassdraget (1909), Svanfoss sluser i Vorma (1912) og slusene mellom Vråvatn og Nisser (1914) var med på å befordre tømmerfløting.

Over innsjøer ble det laget flåter som ble seilt, varpet eller det ble brukt såkalte spillflåter for å trekke tømmeret over til der elvestrømmen igjen kunne overta. Det kunne unntaksvis være nødvendig å frakte tømmeret oppstrøms, eller endog overføre tømmeret fra ett vassdrag til et annet. For å løse dette problemet, ble ulike teknikker tatt i bruk, blant annet i Sootkanalen (nevnt ovenfor), ved Støa kanal i Trysil, ved Kjerraten i Åsa og opp Vestfosselva ble flåtene trukket med hester og senere med kjettingbåt.

Egnede båter var viktig for fløtingen, det førte til at det ble laget spesielle båttyper som Nersetterbåten i Drammensvassdraget og Lensebåten i nedre Glomma.

Den siste løstømmerfløtinga i Norge ble avviklet i Trysilelva i 1991. Inntil 2005 ble det fremdeles fløtt sopptømmer i Skiensvassdraget med Union papirfabrikk i Skien som mottaker.

I 2006 var det slutt på all kommersiell tømmerfløting i Norge.

Lenser

Se hovedartikel: Tømmerlenser

Steinberg hengsle (Modell på Temte Gård og Bygdesamling), tømmeret kommer inn i hengsle/lense (oppstrøms, venstre side) blir sortert og senere buntet/sopping

Kart over hengslene i Drammenselva. Heftahængsle, Hyttestøhængsle, Kværkhængsle og Stenberghængsle. I sideelvene var det også hengsler som Strandhængsle i Simoa.

Tømmermerker

Lenser (også ved enkelt vassdrag omtalt som tekster) er flytende stengsler som skal holde løstømmer i flytende reservoar, ofte i påvente av gunstigere vannføring for fløtinga, Attholdslenser. Eller stengsler for å samle tømmeret til sortering eller sopping (bunting), Sorteringslenser eller Hengsler.

Lederlenser ble benyttet for å lede tømmeret nedover elvene og hindre at tømmeret la seg i bakevjer, på grunner eller i sideløp. Og for å hindre at det ble til hinder for møller, sagbruk eller kraftverk.

En lense bestod av stokker som var sammenkjededet ende mot ende med stål-kramper og kjetting-løkker, ofte ble to stokker koblet parallelt for å gjøre lensen mer solid. Vanligvis var hengslene laget av gran fordi dette treslaget flyter lettest.

For å holde lensene på plass benyttet man flere metoder, i noen vassdrag lensekar, dette var laftede trekister som var fylte med stein. Ved Bingen lenser i Glomma finner man eksempler på lensekar. En annen metode var å benytte pælebukk (duc d’alben) som var tre eller flere stokker slått ned i elvebunnen og som skrådde mot hverandre slik at toppendene møttes i et punkt hvor de var gjennombrutt av bolter. Mellom pælene var det strukket kjettinger, som tjente som forankringspunkt for tverrstokker som holdt ledelensa i en viss avstand. Dette var i bruk i blant annet Stjørdalsvassdraget. Men det mest vanlige var å benytte dopper (påler) som var slått ned i elve-bunden til å feste lensene i. Om vinteren måtte doppene «vekkes», det vil si å hogg vekk isen rundt doppene så ikke is og høyvann løftet dem fra bunnen. Arbeidet ble utført med issager og langskaftede økser.

I en elv kunne det ligge mange attholdslenser og sorteringslenser (hengsler), for eksempel i Drammenselven lå Buskerud hengsle ved Åmot, Hyttestø hengsle ved Skotselv, Kverk hengsle ovenfor Hellefossen, ved Hokksund lå Hoenselva og Nøste (Nøstetangen) hengslene og Steinberg hengsle.

Fløterne

Se hovedartikel: Tømmerfløter

Fløterhaker

Fløtere var en yrkesgruppe som utstyrt med fløterhake ga seg i kast med å få tømmeret nedover elva. Når tømmeret var «kasta» og lå i vannet overtok fløterne arbeidet. Fløternes oppgave var å passe på at stokkene ikke vaset seg sammen eller ble liggende igjen langs land og i bakevjer. Arbeidet var manuelt, hardt og kunne også være farlig, man ble mye våt og det slet på helsa.

Tusenvis av husmenn og husmannssønner, småbruker- og bondesønner, tjenestefolk og løsarbeidere livnærte seg av trelastindustrien. Mange arbeidet som tømmerhoggere fra september til jul, tømmerkjørere så lenge snøen lå i skogen, og fløtere fra slutten av april til litt ut på sommeren.

Fløting nedover elvene, gjerne i vårflommen, forbi stryk i strie deler av elven kunne være et farlig arbeid der det forekom flere dødsulykker. Det hendte ofte at tømmeret satte seg fast og ble til digre tømmervaser som fløterne måtte løse opp. Det var her erfaring og dyktighet var viktig, man måtte vite hvilke stokk man skulle løsne for å få løsnet hele vasen så tømret kom i gang, men man måtte også komme seg unna når den først løsnet. Noen ganger måtte de ty til dynamitt for å få løsnet vasene.

Fløterne gikk eller løp fra stokk til stokk og det hente ikke sjeldent at de datt imellom og ble våte på beina eller på hele kroppen. De fleste av fløterne kunne ikke svømme, men de passet på hverandre best mulig.

Forskjellene mellom arbeidet med løsfløting og lensearbeidet var stort. Vanligvis var forholdene ved sorteringslensene (hengslene) så rolige at arbeiderne stort sett kunne gå tørrskodd på flåtene i elva. Men arbeidet kunne allikevel være farlig på grunn av flom, strøm og andre variable forhold. Ved disse sorteringsanleggene ble etter hvert mange av tømmerfløterne fast ansatt, i høysesongen var da ca. halvparten fast ansatt og halvparten var midlertidige leiefolk. På enkelte slike sorteringsanlegg ble også tømmeret soppet eller moset, det ville si at det ble buntet eller laget flåter. Flåtene ble seilt, varpet eller rodd videre av tømmerfløtere (elvearbeidere) i tiden før dampdrevene kjettingbåter og taubåter ble tatt i bruk. Ved Steinberg hengsle ble mosene (flåtene) rodd nedover til sagbrukene lenger ned ved elven eller helt til utskipningsstedet ved Drammen. Arbeidet var krevende på grunn av strøm og flom, for gikk flåten på en sandbanke kunne det bli et forferdelig slit å få den løs. De som førte flåtene, var «nersettere» (satte den ned elva) og båtene de brukte hadde navnet Nersetter.

Vaser

Tømmervase

Det hendte ofte at tømmeret satte seg fast og ble til digre tømmervaser som brøtningskara eller fløterne måtte løse opp. Det var lokale navn på disse tømmerhaugene som brøtn, knute, sopp, floke, valag, vase eller at tømre hadde satt seg.

Når tømret stoppet opp måtte man være rask med å få det i gang igjen fordi det kom bare mer og mer tømmer som bygget seg opp, høyden kunne bli helt opp til 15 – 20 meter og tømmeret kunne stable seg opp langt oppover elven. Man kunne holde igjen resten av tømret i lenser lenger opp i vassdraget eller stenge lukene i dammene slik at vannstanden sank og tømre stoppet opp.

Det var ofte kun en «bandstokk» som måtte løsnes for at hele vasen skulle løsne. Arbeiderne måtte være erfarende og dyktig, man måtte vite hvilke som var bandstokker for å få løsnet hele vasen så tømret kom i gang. Man måtte også komme seg raskt unna når den først løsnet.

Gikk det ikke å få løsnet stokkene måtte man hugge eller sage av stokker for å få den løs. Noen ganger måtte de ty til dynamitt for å få løsnet vasene.

I Kollsjøelva i 1928 hadde det «satt seg» en vase som inneholdt 800 tylfter (nesten 1000 stokker) tømmer. Tømret som gikk gjennom dammen lenger opp hadde det ikke vært mulig å stoppe, og når luka endelig ble stengt jobbet de i to dager med å få løsnet bandstokkene, men vasa løsna ikke. Så etter å ha løsnet mange stokker åpna de luka å slapp full vannmengde, tømmervasa trykte seg sammen og ble halvparten så lang men dobbelt så høy, men det løsna ikke. Stokkene reiste seg opp, dirret i strømmen og så ut som et kjempepinnsvin. De stengte vannet igjen og arbeidet i ytterligere åtte dager, da var vannstanden i dammen blitt faretruende høyt og mann måtte slippe vannet. Vannstanden i elven ble så stor at tømre i vasa ble løftet opp og satte seg i bevegelse, grove stokker knakk som fyrstikker, skogen på begge sider av elven veltet overende før tømre ble roligere nedefor stryket.

I Glomma ved Eigsfossen var det i april 1894 en 15 meter høy og 60 meter lang vase av tømmer og is. Mange menn arbeidet med å løsne vasen, men det ville tatt 14 dager. Løsningen ble å sprenge bort isen med dynamitt.

Knut Hamsuns skildrer fløtinga og soppen i Atnfossen, Atna, i En vandrer spiller med sordin.

Flåte

Se hovedartikkelene: Flåter og Flak

Over innsjøer og på rolige elvestrekninger benyttet man flåter (ofte kalt for flak, sopper eller moser) slik at ikke tømret ble spredd over hele innsjøen eller stoppe opp ved land. Flåtene kunne seiles eller roes, og i nyere tid slepes.

Flåtene kunne lages på forskjellige måter, hvert vassdrag hadde større eller mindre lokale særtrekk. Man la oftest tømmeret lagvis vinkelrett oppå hverandre, flåtene ble laget ved lenser (hengsler). I vassdragene ble tømret fløtet som løstømmer før det ble fløtet som flåter, for så å løse opp flåtene igjen og fløte det som løstømmer. I noen vassdrag laget man flåter igjen av løstømmeret for så nok engang å løse opp flåtene igjen.

På slutten av 1800-tallet fikk man maskiner som hjalp til med å lage sopper (flåter). Soppemaskinene stablet tømmeret til soppene hvor tømmeret lå lagvis vinkelrett på hverandre.

I 1901 utviklet en ung håndverker, Arne Svartedal, ved nedre del av Glomma en mosemaskin. Mosemaskinen gikk på to kraftige ganger med jernbaneskinner, ble trukket frem og tilbake av en elektrisk motor. Maskinen presset tømmeret sammen og buntet mosene (flåtene) med vaiere, ca. 350 stokker i bunten. Mosemaskinen hadde mange fordeler i forhold til soppemaskinen, det var mye raskere å lage bunter fremfor å stable tømmeret, og det var raskere å løse opp igjen mosene fordi alt tømmeret lå samme vei.

Ved Steinberg hengsle ble mosene (flåtene) rodd nedover til sagbrukene lenger ned ved elven eller helt til utskipningsstedet ved Drammen. Arbeidet var krevende på grunn av strøm, flom og sandbanker. Gikk flåten på en sandbanke kunne det bli et forferdelig slit å få den løs. På Steinberg brukte man bakhon for å holde mosene sammen, man tok om bord noen teglstein fra teglverkene nedenfor Steinberg slik at man kunne lage bål på steinene og få laget kaffe.

Sleping

D/S Tryg (1904), gått på Stors Le og Femsjøen, ombygd med Penta-motor i 1919, restaurert tilbake til damp

Tømmerseiling, roing og senere varping eller sleping, foregikk på de fleste større innsjøene på Østlandet og også andre steder i landet.

Over innsjøer kunne man ikke fløte løstømmer derfor måtte man lage flåter som ble seilet elle rodd. Det finnes en tømmerkontrakt fra 1340 for transport av tømmer på Eikeren. Man buntet tømmeret til flåter og seilte det over Eikeren til Vestfossen.

Man kunne også varpe tømmerflåtene der det var grunne innsjøer eller stille elvestrekninger i de større elvene. Da ble det plassert et spill (vinsj) om bord på flåten, en varpedregg (anker) ble rodd ut og sluppet til bunns eller trossa ble festet til et festepunkt på land. Flere mann kunne nå gå rundt spillet og sveive flåten forover. Spillflåter ble blant annet benyttet på Osensjøen. Det ble også enkelte steder bygget varpeprammer eller varpebåter som kunne dra flåtene fremover.

Istedenfor flåter kunne man også slepe tømret som løstømmer ved hjelp av en lense rundt tømmeret. En slik lense hadde mange lokale navn som ringbom, tømmerbom eller grime.

Dampbåter ble brukt i fløtinga fra 1830-40 årene, men det var først på begynnelsen av 1900-tallet dampbåtene fikk sin store utbredelse innen tømmerfløting. Bruk av dampbåter forenklet arbeidet betraktelig. Dampbåtene kunne være slepebåter, varpebåter eller kjettingbåter. D/S Kong Ring, den første dampbåt (hjuldamper) som ble bygget i Norge, ble tatt i bruk på Tyrifjorden i 1837 for passasjer og tømmertransport. Men den 10 hk motoren viste seg å være for svak til tømmertransport så den ble erstattet av D/S Kong Halfdan (1838) allerede i 1840. Kong Halfdan, som hadde hele 12 hk, hadde gått på Randsfjorden og var slept derfra til Tyrifjorden på vinteren. På Øyeren ble D/S Kong Hakon satt i drift i 1849.

Det fantes kraftigere slepebåter som for eksempel D/S Trysilknut (1914), med 70-75 hk, som på en sesong kunne fraktet 65 000 tylfter (nærmere 800 000 stokker) over Osensjøen. Slepingen på den tiden gikk i sakte fart, D/S Grev Wedel (1875) slepte 5-6000 tylfter på Tyrifjorden fra Bjørkehengslet til Vikersund (ca. 26 km) på 21 timer når alt gikk greit og opptil det dobbelte når det var problemer.

På slutten av 1950-tallet ble mange av dampbåtene ombygget til maskinskip, D/S Trysilknut ble til M/S Trysilknut i 1958 og fikk en 135 hk diselmotor. D/S Mørkfos (1912) på Øyeren fikk i 1953 en 3-sylindret dieselmotor og ble til M/B Mørkfos.

Kanal, tømmerenne, hestejernbanen og kjerrat

Se hovedartikkelene: Kanal, Tømmerrenne, Jernbane, Kjerrat og Tunnel.

For at ikke tømmeret skulle sette seg fast og danne vaser sprengte man enkelte steder bort stener og utvidet smale kløfter. Man kunne også lage kanaler, tømmerenne og også noen steder tunneler for å få tømret forbi utsatte steder eller for å føre over tømmer fra en elv til en annen.

For eksempel var det en stor stein i Sarpsfossen, Helgebysteinen, som ødela mye tømmer så den ble sprengt bort i 1852.

Det ble flere steder laget kanaler for å forenkle fløtingen. I 1849 var Haldenkanalen ferdig og i 1858 var Støa Kanal ferdig slik at tømmer fra Ljøra kunne føres over til Trysil - Klaravassdraget.

Flere steder ble det laget tømmerrenner for å transportere tømret forbi fosser og stryk. De fleste var korte, men noen var flere kilometer lange. I Vennesla ligger Steinsfoss Tømmerrenne som er ca. 4 km lang og følger Otra mellom demningen Beihølen og Steinsfoss kraftverk. Dette er en av de best bevarte tømmerrennene, og den har blitt en populær gangsti for turgåere. Også ved Notodden er det en tømmerrenne på ca. 4 km, den strekker seg fra Cloumannsjøen, forbi Svelgfoss, Lienfoss og Tinnfoss.

Det ble også benyttet kjerrat til å forflytte tømmer fra en elv til en annen. Kjerraten i Åsa fra 1809 er et eksempel på det, den flyttet tømmeret fra Steinsfjorden (67 moh) opp til Storflåtan i Lysakervassdraget (454 moh).

Norges første jernbane antas å være den omkring 1 400 meter lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på Krokskogen, som var et ledd i en lengre transportkjede for tømmer fra Land og Valdres til Oslo. Kjerraten i Åsa var planlagt å nå helt frem til Storflåtan, slik at tømmeret kunne fløtes mot Bogstad, men den tolvte og siste strekningen ble i stedet betjent av hestejernbane over det flate eidet mellom innsjøene. Skinnegangen var av jernbeslåtte (1 x 8 cm flattjern) tømmerstokker/planker (om lag 15 x 20 cm) som hvilte på sviller av tømmer som var nedgravd av hensyn til hestene. Skinnegangen var 1 meter bred og hadde egne vogner; vognene kunne ikke snus og hadde derfor drag i begge ender. Hjulene var relativt små, av støpejern og hadde flenser. På det meste var 16 hester og 16 mann i arbeid, og 1 400–1 800 tonn tømmer ble fraktet i løpet av en sesong. Banen ble tatt i bruk i 1805 og tatt ut av bruk omkring 1849. På 1820-tallet ble den 1 200 meter lange Gjøsbubanen på Otteidanlegget i Marker i Østfold bygget. Dette var et kombinert kanal- og jernbaneanlegg som muliggjorde tømmertransport mellom innsjøene Store Le og Øymarksjøen. Vognene ble trukket opp ved hjelp av et opphalingsspill, først drevet av hester eller okser, fra 1854 av en stasjonær dampmaskin. Banen var i bruk fra 1825 til 1926. Mortsjølungen-Tvillingtjern-banen (også kjent som Grasmobanen) var også en kort bane for å frakte tømmer mellom to vassdrag, nemlig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Banen ble åpnet i 1849 og var i drift fram til 1931. Til å begynne med ble vognene trukket av hester. Fra 1918 ble det anvendt et motorisert wiretrekk. Banen var ca. 1 400 meter lang.

Det har også blitt laget tømmerfløtningstunneler for å frakte tømmer fra et sted til et annet. I Glomma mellom Vestvannet og Visterflo ved Sarpsborg er en tunnel med over 3 km lengde som stod ferdig i 1888. Tømret ble samlet ved Hvidtsten Lense og mosene ble løst opp slik at stokkene enkeltvis kunne fløtes gjennom tunnelen forbi Sarpsfossen.

Bilder

• 
  «Moss ovenfor Bryggen», tømmer overfor Mossefossen og Moss Jernverk sommeren 1800, akvatint av J.W. Edy.
• 
  «Tømmerfløtning», gammelt postkort av tømmerfløtere og løstømmer under vårflommen i et norsk vassdrag, trolig rundt 1900.

  Foto: Nasjonalbiblioteket
• 
  Løstømmer i elva nedenfor Farsjø i Kragerø i Telemark våren 1917

  Foto: Gamnes, Nils/Norges vassdrags- og energidirektorat
• 
  Tømmerfløtning ved Eidsvollbygningen i Akershus i 1922. Kanalbyggeren Engebret Soot (1786–1859) bygde tømmerdammer ved blant annet Eidsvoll.

  Foto: Nasjonalbibliotekets bildesamling
• 
  Løstømmer i Nitelva ved «Lillestrøm Dampsag og Høvleri» i Lillestrøm

  Foto: Nasjonalbiblioteket
• 
  Tømmerfløtning i Nidelva ved Ila i Trondheim på 1920-tallet.

  Foto: Mittet & Co./Nasjonalbiblioteket
• 
  Tømmerfløting i Vrangfoss sluser i Telemark på 1950-tallet.

  Foto: Nasjonalbiblioteket
• 
  DS «Turisten» ved Tistedal med tømmer langs elvebredden, foto trolig fra 1950-tallet.

  Foto: Nasjonalbiblioteket
• 
  Tømmer som skal fløtes, gjøres klar på isen. Med issmeltingen starter transporten av seg selv. Elva er Øksna ved Elverum i Hedmark sist på 1930-tallet

  Foto: Ole B. Solem/Norges vassdrags- og energidirektorat
• 
  Isgang i Stor-Elvdal, Viholmen. Elveløpet er fullt av is og tømmer. Tømmeret kan skape oppstuvning av is og dermed oversvømmelse som bildet viser.

  Foto: Ole B. Solem/Norges vassdrags- og energidirektorat
• 
  Bingsfoss
• 
  Klevfoss
• 
  Løveid sluser
• 
  Bangsund
• 
  Farrisvannet
• 
  Farrisvannet
• 
  Rena
• 
  Tømmer ved Mjøndalen

Fløterhakene og skogsredskaper i kommunevåpnene for kommunene Fet, Marker, Nordre Land, Åsnes, Fyresdal, Nes (Romerike), Nord-Odal, Osterøy, Åmot, Stor-Elvdal, Søndre Land, Rømskog og Flesberg symboliserer regionale tradisjoner med skogbruk og tømmerfløting.

Ord og uttrykk i fløtingen

Baklense

Lense som ble dratt bak tømmret ved landdragning

Bandfeste

Festepunkt på land for lense

Bom

et stengsel over elven hvor man samlet eller sorterte tømmer, eller en sammenhengende kjede av tømmer som er plassert for å lede eller samle tømmer under fløting. Et enkelt lag av tømmer som slepes, seiles eller varpes over vann kalles også bom eller ringbom

Brura

Trommelen på et spill (vinsj) der ankerlina er spilt opp på

Bunnfeste

Ankerpunkt for vinsjbåt

Bindhake, hellhåkå

Dialekt, en stor smidd stålkrampe, klave som ble slått inn i treverket. For eksempel blir reisverket i renna holdt sammen av slike   

Brøtning, broting

Fløting i strie elver med vanskelige, trange, partier

Doppe, dokke

Peler som var ramma ned i elvebunnen, som feste for lenser eller flåter

Elvefaret

Dialekt, betyr det samme som elveleiet.

Enkeltmannsfløting

Når hver enkelt skogeier eller kjøper alene sørger for fløting av sitt tømmer

Fellesfløtingen

Fløting som utføres av en forening eller sammenslutning

Frammen

De første tømmerstokkene som går ned vassdraget

Fløtingsdam

Dam med tømmerløp eller tømmerrenne

Fløterhake, tømmerhake, båsshåkå, båtshake

Redskap til å skyve og dra stokkene med

Flåte, flåta, flak

Sammenbundet tømmer

Kast

Er når tømmer-kjørere kasta fra seg (lossa) tømmeret som var frakta med hest og slede, gjerne utfor skråningen så tømmeret trillet ned i elva

Kjerrat, kjærrat, kirat

Kjerrat er et «transportband» for å få tømmeret opp av vannet

Krabbe

Dregg som ble rodd ut foran flåten og sluppet på bunnen, så ble flåten dratt fremover til dreggen, og prosessen gjentatt

Landdragning

Når tømmeret ble dratt nedover i stilleflytende passasjer ble en lense dratt fra land bak tømmeret, en baklense

Lense, hengsle, tekst

Flytende stengsler som skulle lede eller stanse løstømmer under tømmerfløting

Løftedam

«Gulv» av tømmer i elvebunnen for å lede tømmeret over steinete og vanskelige partier i elva

Løsfløting

Fløting med enkeltstokker, ikke med flåter eller sammenbundet tømmer

Løstømmer

Enkeltstokker

Navar, nåvår

Trebor som ble brukt til å borre hull i tømmerstokker med

Reguleringsdam

Dam for å regulere vannstanden i vassdraget

Rensk, finrensk, landrensk, rompa

Renske elvebreddene for etterlatt tømmer etter at selve fløtinga er ferdig, dette var de siste stokkene i fløtinga og kunne derfor enkelte steder bli kalt rompa

Ringbom, tømmerbom

En sammenhengende kjede av tømmer som er plassert for å samle tømmer under fløting og til å slepe tømmer over innsjøer

Rote, rode

Vannet/elva var inndelt i forskjellige roter som anga lengden tømmeret skulle fraktes og betalingen fløterene hadde for jobben

Separatfløting

Når flere fløta uavhengig av hverandre i samme vassdrag

Skusle

Dialekt, betyr det samme som å «seile» tømmeret ut av løker og viker

Skådam, skjerm

«Vegg» som er bygd der elva har brå svinger eller vanskelige bredder for hindre tømmeret i å sette seg fast. Som regel var disse bygd av stein, tømmer eller betong

Soppe, flak, mose, varp

Tømmerbunt

Spell, spill

Håndvinsj, hvor lina med håndmakt ble spelt opp på trommelen

Spellbåt, spellflåte, spillflåte

Pram eller flåte med en spesiell håndvinsj (spell) som ble betjent av en eller to mann, ble brukt til å trekke tømmer (varpe) før varpbåten kom i bruk

Sprons

Dialekt, brukt om luke i renna for å tørrlegge denne når en skulle gå i den

Stivarm, vandring

Dialekt, er en flytende bru for å komme utover vannet når en arbeidet med tømmeret

Tallmann

Formann i fløtingen. Det var han som skreiv timer for fløterne og «ferdigattest» når tømmeret ble overtatt av Fellesfløtingen og selgeren hadde krav på betaling

Tamp

Grovt tauverk av hamp. ca. 25-30 mm i diameter

Tverrelv, bielv

Sideelv som renner ut i et hovedvassdrag

Tømmerrenne

Renne for å  unngå vanskelige elvepartier eller for å føre tømre fra et vassdrag til et annet

Vase, valag, floke, knute, brøtn, sopp

Tømmer som har satt seg fast i elven, kunne ofte bygge seg opp til store hindringer med flere hundre stokker

Vinsjbåt, varpebåt, kjettingbåt

Motorbåt (dampbåt) med kraftig vinsj, benyttet til varping

Listen er utarbeidet ved hjelp av liste fra Notodden Historielag og uttrykk fra fløting i andre vassdrag.

Museer

Det er flere steder i Norge museer som omhandler skogdrift, tømmerfløting og lenser.

Noen av disse er Blokkodden Villmarksmuseum, Birkenes Bygdemuseum, Bommen Elvemuseeum, Bomsholmen Fløtingsmuseum, Bø Museum, Eidet Lensemuseum, Fetsund Lenser, Glomdalsmuseet, Labro Museene, Norsk Skogmuseum, Norsk Teknisk Museum, Sørslistøa fløtermuseum, Vrådal Slusemuseum

Se også

• Bingen lenser
• Fetsund Lenser
• Flak
• Fløterhake
• Glennetangen lense
• Haldenkanalen
• Kjerrat
• Kjerraten i Buvika
• Kjerraten i Åsa
• Kverk hengsle
• Lakterved
• Lensebåt
• Merkeøks
• Molvald hengsle
• Nedsetter
• Otteidkanalen
• Sagbruk
• Skage Lense
• Spillflåte
• Steinberg hengsle
• Steinsfoss Tømmerrenne
• Telemarkskanalen
• Tømmerkistedam
• Tømmermerke
• Tømmerrenne
• Varpebåt
• Tømmerrafting

Litteratur

• Berg, Thomas Støvind. Stemmer fra elva - fløtingas historie i Fet. 2012

Eksterne lenker

• (en) Timber floating – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Fetsund lensers nettside