Åpne hovedmenyen

Spillflåte er en sterk flåte utstyrt med et vertikalt stående gangspill midt på, for å vinde opp et opptil 400 meter langt tau. Ved hjelp av dette spillet kunne tømmer varpes over innsjøer eller andre stilleflytende strekninger som en del av tømmerfløtinga.[1][2][3][4]

Et anker, kalt «krabba», var festet i enden på tauet. En robåt tok slepetauet med seg og slapp ankeret langt foran flåten. Deretter dreide fire mann spillet ved hjelp av to lange, krysslagte stokker slik at tauet kunne bindes inn. Slepetauet kunne også festes til en stein, fjell eller kraftige trær. Når flåten var framme ved ankeret eller festepunktet, ble dette tatt opp i robåten og rodd videre. En slik operasjon ble kalt et «fløtt» eller et «kast» framover mot målet.

Denne metoden ble holdt lenge i hevd over rolige vann og sjøer fordi det ble mulig å slepe store mengder tømmer samlet i ringbommer (løst tømmer med lense omkring) der damp- eller motorbåt ikke var mulig eller hensiktsmessig. Spillflåtene ble ellers avløst av motorbåter eller av varpebåter.[5][6]

En typisk spillflåte var vanligvis bygd med 20 stokker i bredden med et slett gulv av planker oppå stokklaget. En av de siste ble dokumentert på Ulvsjøene i Enavassdraget øst for Osensjøen i Hedmark.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ Vestheim, Øivind (1998). Fløting gjennom århundrer. Norsk skogbruksmuseum. s. 134. ISBN 8290660197. 
  2. ^ Huseby, Eva (2000). Nordmarksliv. Topografisk. s. 28. ISBN 8279810021. 
  3. ^ Skogen. [Oslo]: Gyldendal i samarbeid med Det norske skogselskap. 1988. s. 124. ISBN 8205176566. 
  4. ^ Bygdebok for Høylandet. Høylandet kommune. 1984. s. 365. 
  5. ^ Tore Fossum (1992). «Tverrelvfløtingen i Osenvassdraget». Årbok for Norsk skogbruksmuseum. 13. Elverum: Norsk skogbruksmuseum. s. 52. ISBN 8290660111. 
  6. ^ Jäggi, Susanne (1997). Fløtningshistorie i Femundsmarka. [Røros]: [Røros kommune]. s. 14. 
  7. ^ «Arbeidslag på spillflåte på en av Ulvsjøene i Trysil i mai 1969.». Digitaltmuseum. Besøkt 11. mai 2019.