Kjerrat

vanndrevet heis eller transportbånd

En kjerrat (fra tysk: Kehrrad, vendehjul) er en vanndrevet heisinnretning eller transportbånd. Kjerrater kjennes både som transportinnretninger for tømmer (kan også være andre gjenstander enn tømmer), og som et reversibelt vannhjul til drift av heiseinnretninger benyttet ved gruvedrift.[1]

Kjerraten i Åsa i Nordmarka ble anlagt fra 1807, og ble åpnet som museum i 2006.
Kjerraten ved Brekke sagbruk, Brekkedammen i Akerselva, Oslo. Oslo Museum, Byhistorisk samling

Den eldste kjente dokumentasjon på en kjerrat stammer fra et bergverk i Ungarn i 1439. I Agricola sitt verk De Re Metallica fra 1556 er det første gang den blir beskrevet i en lærebok om bergverksdrift.[2]

TømmertransportRediger

Et vannhjul driver en endeløs kjetting som går rundt. Kjettingen følger tømmerrennen (banen) hvor tømmeret skal transporteres og er utstyrt med kroker som fester seg til tømmeret og drar det frem. Tømmeret ble på denne måten heist ved hjelp av en skråttliggende renne eller fraktet i horisontale renner.

Innretningen ble benyttet til å frakte tømmeret opp fra elvene til sagbruk eller papirfabrikker eller isteden for tømmerfløting der dette ikke var egnet.[1][3]

Betegnelsen brukes også om horisontalt, langsgående matebord (transportbånd) for tømmerstokker i sagbruk.[4][5]

BergverksdriftRediger

 
Kjerrat for gruvedrift

Et reversibelt vannhjul til drift av heiseinnretninger for stein. Det kunne være et vannhjul med to skovlerader (i hver sin retning). Ved å snu retningen kunne man heise kurvene opp og ned i sjakten, det var også nødvendig med et godt bremsesystem.

Innretningen ble benyttet ved bergverk for å heise malm og stein opp fra gruvene.[1][3] En kjerrat kunne erstatte to hestevandringer.[2]

En kjerrat bygget på Kongsberg i 1870 angis å ha heiste fra 342 meters dybde med en hastighet på 1 meter i sekundet.[2]

Kjerrater i NorgeRediger

SkogbrukRediger

Det har vært flere kjerrater i Norge i forbindelse med tømmerfløting, sagbruk og papirfabrikker.[6]

Kjerrat-anlegget i Åsa var den største med 12 vannhjul og spesielt for denne var at mange kjerrater var koblet sammen over en lang strekning.[7] Anlegget var bygget for å transportere tømmer fra Steinsfjorden opp åsen til Damtjern og Storflåtan på Krokskogen for videre fløtning ned Sørkedalsvassdraget til Bogstadvannet. Totalt hadde kjerraten en høydeforskjell på 389 meter over en totallengde på 3 900 meter. Kjerraten hadde en hastighet på omkring 1 km/t og samlet kapasitet var på ca. 240 stokker i døgnet, eller en stokk hvert sjette minutt. Vannrennene gikk over vannhjulet og på vannhjulets aksling var det et hjul med pigger som trakk kjettingen. Rullebanene hadde to «etasjer», på den øvre gikk stokkene og kjettingen, på den nedre gikk kjettingen i retur. Kjettingen var laget på Bærum Verk og veide til sammen 180 tonn. Bakgrunnen for anlegget var mangel på tømmer i Nordmarka og på Krokskogen etter sterk hogst. Peder Anker ønsket å frakte tømmer fra skogeiendommene sine i Etnedal og langs Begna til sagbrukene ved Lysakerelva.[8][9]

Kjerraten i Buvika var en del av transportsystemet for å frakte tømmer fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. I forbindelse med Otteidkanalen, som ble bygget for å frakte tømmer fra svenske Store Le, til Øymarksjøen, ble det bygget dampdrevne kjerrater som hjalp til med transporten.[10][11]Spillum Dampsag & Høvleri var det også en kjerrat, den er nå en del av Norsk Sagbruksmuseum.[12]

I Kaldvellelva var det tre kjerrater oppført på 1890-tallet ved Sliberifossen, Årdalsstemmen og Kaldvellstemmen. Kjerraten ved Kaldvellstemmen ble drevet med turbin, de to andre med vannhjul der vannet ble ført i renne på undersiden av hjulet. En kjetting med pigger hektet seg fast i tømmeret og trakk stokkene langs en renne ved fossen.Rennene var rundt 30 m lange, 1 m brede og 40 cm høye. Kjerraten ved Kaldvellstemmen var i bruk til 1955.[13]

Engebret Soot anla i 1837 en vanndrevet kjerrat over Otteid mellom Store Le og Øymarksjøen. Opprinnelig hadde Soot brukt hester til å kjøre tømmer over Otteid, deretter satte han opp en kjerrat drevet okser.[14]

Ved Borregaard i Sarpsborg ble fløtet tømmer tatt opp fra Glomma med en kjerrat til kappsaga. I 1908 ble det satt opp en kran til erstatning for kjerraten.[15]

BergverkRediger

Innen bergverksdriften fikk Kvikne landets første kjerrat i 1710 (brukt til heising av stein) og dette var trolig første gang vannkraft ble brukt på denne måten i bergverk i Norge (på Kongsberg ble vannhjul brukt til lensing fra 1644). Kongsberg fikk sin første kjerrat i 1727, Løkken rundt 1745, Folldal rundt 1750 og Røros i 1765. På Gulskogen ble kjerraten (Pukerudlinna) benyttet til å frakte malm med vogner fra gruvene på Konnerud den 2 km lange strekningen ned til knuseverket som lå ved Drammenselven ved Pukerud.[16][17][18] Selbu kobberverk hadde kjerrat fra 1802, en privat blygruve på Eiker og et lite gullverk på Eidsvold hadde kjerrater.

KjerratmuseetRediger

Kjerratmuseet som ble åpnet i 2006 ligger i Åsa. Her står det blant annet en 13 meter lang terrengmodell av kjerrattraseèn i Åsa, samt en modell av et hjulhus i målestokk 1:10. Hjulhus nr. 5 lenger oppe langs vassdraget er en rekonstruksjon i opprinnelig størrelse. Museet forvaltes av Foreningen Kjerratmuseet på frivillig basis.[19]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c (no) Kjerrat i Store norske leksikon
  2. ^ a b c Per R. Mikkelsen, Cand.philol., Prosjektansvarlig. «Kjerrat». www.bergverkshistorie.no. Bergverkshistorie. Besøkt 11. mai 2022. 
  3. ^ a b «Kjerrat». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 11. mai 2022. 
  4. ^ Produksjon av skurlast. Lillestrøm: Stiftelsen. 1998. ISBN 8291018421. 
  5. ^ Sagmaskiner: fagbok treindustri. Lillestrøm: Stiftelsen. 1998. ISBN 8291018251. 
  6. ^ Eldre innretninger i vassdrag. Oslo: NVE. 1990. ISBN 8241000847. 
  7. ^ Nedrelid, Tove (2014). Kanalforvaltningen rundt 1814 - del av en fungerende statsadministrasjon for det norske selvstendighetsprosjektet : grunnlovsjubileet 2014. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat. ISBN 9788241009792. 
  8. ^ «Fakta». kjerraten.no (engelsk). Foreningen Kjerratmuseet. Besøkt 11. mai 2022. 
  9. ^ Christensen, Trygve (1940-) (1997). Sørkedalsvassdraget og Sørkedalen: fra kjerraten i Åsa til sagene ved Lysakerelva - vannveien fra Tyrifjord til Oslofjord. Oslo: T. Christensen. ISBN 8299291615. 
  10. ^ «Kjerrat». Stiftelsen Ørje Brug. 23. juni 2020. Besøkt 11. mai 2022. 
  11. ^ Wiig, Jan (1979). Engebret Soots kanalanlegg fra Mangen til Setten. [Eidskog]: Eidskog kommune. 
  12. ^ «Pressemelding: Riksantikvaren freder sagbruk i Namsos». Riksantikvaren. 11. juni 2021. Besøkt 11. mai 2022. 
  13. ^ Stikselvvassdraget og Kaldvell: natur og kulturhistorie, vandring langs Kaldvellelva. [Arendal]: Økomuseum Skagerrak. 1994. ISBN 8291342032. 
  14. ^ Andresen, Bjørn (1987). "Gubben mot strømmen": Engebret Soot & Soot-kanalen. Skotterud: [B. Andresen]. 
  15. ^ Hultengreen, Harald (1993). Sarpsborg som forsvant. [Sarpsborg]: Hugin forl. ISBN 8299196825. 
  16. ^ Berg, Bjørn Ivar (1992). Malmbergverk i Norge: historikk og kulturminnevern. Kongsberg: Norsk bergverksmuseum. ISBN 8299101980. 
  17. ^ «Kjerraten | Drammen Byleksikon». byleksikon.drmk.no. Besøkt 11. mai 2022. 
  18. ^ Gjestland, Truls (1996). Nordgruvfeltet ved Røros - Falkbergets rike. [Røros]: Olavsgruvas venner. 
  19. ^ «Kjerratmuseet». kjerraten.no. Foreningen Kjerratmuseet. Besøkt 11. mai 2022.