Flak (tømmerfløting)

Flak er et lokalt ord for tømmerflåte i det indre Østlandet, tømmeret ble fløtet i flåter på sjø og vann på Glommavassdraget inkludert Mjøsa. Men ordet betyr også en egne eiendommelig farkost med seil eller åre. Ulike typer flåter hadde eksisterte i lang tid så lenge det var et behov for transport av trevirke.

Fløterens flåten

I rolige og grunne deler av et vassdrag kunne man greie seg uten båt. Det var ofte tilstrekkelig med å slå sammen en smal flåte av noen tømmerstokker som ble bundet sammen med mindre stokker lagt på tvers. Fløteren kunne deretter stake seg fram ved hjelp av en lang stang. Tømmerstokkene som utgjorde flåten var ofte en del av tømmeret.

Det vanlige flaket

I fløtingen ble metodene for tømmerstokkene bestemt av forholdene, på stri elv eller elv med sterk strøm gikk tømmeret av seg selv fritt noenlunde under kontroll. Men i de større elvene er ikke strømmen så sterk og over sjøer samt større vann måtte fløtere benyttet andre metoder for å få tømmeret videre. Tømmeret ble lagt opp i flate og tynne flaker som ble holdt sammen av stokker som ble lagt tvers over. Noen ganger ble tømmeret samlet på nytt i flaker for å selge de merkede stokkene i et stykke.

Det vinkelrette flaket

Spesielt i kanaliserte vassdrag som Haldenvassdraget ble tømre samlet til store og mindre flåter der stokkene ble lagt lagvis vinkelrett på hverandre. Denne løsningen ble også brukt der det fantes stilleflytende vatn i de ulike vassdrag gjennom landet. Men en slik lagvis tømmerflåte som regel er bare tatt i bruk av tømmerfløtere på rolig vann med få hindringer på vegen nedover vassdraget.

Det lagvise flaket

I Skiensvassdraget, en del av Telemarkvassdraget, hadde tømmerfløtere tatt i bruk en forskjellig måte å flåtelegge fløtingstømmer i den siste etappen ned til trelasthandelens kjøpere. Stokkene ble lagt lagvis, men ikke vinkelrett på hverandre og på skrå. For å hindre stokkene fra å forskyve seg sidelengs, ble det satt såkalte strøhon, lange planker fra side til side med endeplugger som holder sammen stokkene. Denne flåtetypen ble innført nederst i Glommavassdraget i Nedre Eiker av fløtere fra Stenberg lense. For folk langs vassdraget ble denne typen kjent som «Stenbergflåter».

Spillflåte

Grensen mellom en midlertidig tømmerflåte og en faktisk flåte er tynn, men merkbart. En av de mest avanserte flåtefarkostene er den såkalte spillflåte, en sterk flåte utstyrt med et vertikalt stående spill midt på. Dette er et gangspill som brukt på større seilskip som kunne vinde opp eller ut et tau. Et slikt tau kunne være 400 meter langt.

Dette spillet ble brukt for å varpe seg og tømmeret over lange avstander, robåten tok slepetauet med seg og slapp ankeret langt foran flåten. Deretter dreide fire mann spillet ved hjelp av to lange, krysslagte stokker slik at tauet kunne bindes inn. Slepetauet kunne også festes til en stein, fjell eller kraftige trær. Når flåten var framme ved ankeret eller festepunktet, ble dette ført over på båten rodd videre. En slik operasjon ble kalt et «fløtt» eller et «kast» framover mot målet.

Denne metoden ble holdt lenge i hevd over rolige vann og sjøer fordi det ble mulig å flytte enorme mengder med tømmer samlet i ringbommer (løst tømmer med lense omkring) festet til flåten med tau eller kjetting. Det var noe lettere med kun mekanisk kraft fremfor vindkraft med et seil.

En typisk spillflåte har vanligvis over 20 stokker i bredden med et slett gulv av planker oppå stokklaget. En av de siste ble dokumentert på Ulvsjøene i Tverrenavassdraget øst for Osensjøen i Trysil kommune med fargebilder i 1968.

En mindre versjon av spillflåten ble brukt noen steder i vassdragene og ble kalt «tylt». En slik tylt var lagd av en tylft (12) tømmerstokker.

Vedflak

Den norske trelasthandelen inkluderte også vedtransport ikke bare til privat bruk, men også til bergverk, glassverk og brennerier i nærområdet. Dette virket ble gjerne kalt lakterved, fram til begynnelsen av 1900-tallet foregikk denne formen for transport på Mjøsa. I laktervedet eksisterte det ikke en minstedimensjon på det aktuelle trevirket i motsetning til tømmerfløtingen.

Et vedflak er en seilførende farkost med et enkelt råseil reist på en mast midt på en hul flåte i to vinkelrette lag stilt ovenpå en bærebunn med minst åtte stokker, gjennomboret og forbindet med en lang kjeppe samt to vinkelrette stokker over som på en laftet bygning. Midt på bærebunnen ble det boret et hull for masten, ofte var en grov stokk lagt for det formålet. På masten ble det heist opp en råstang med en trosse festet til et kakk på toppen. Råseilet kunne være lang helt ned til «dekket». Et slikt vedflak er hult fordi det ble lagt stokker på i flere omganger opp til minst 3 alen over bunnen. Trevirket ble losset ned i den hule flåten.

Vedflaket uten seil har blitt kalt binge som et avdelt rom i fjøset eller inngjerdingen for småfe. En slik binge minnet om et laftet hus uten tak med vinkelrette stokker i en firkantet konstruksjon opptil 14-16 alen i lengde på hver kant. En slik binge har stor lasteevne i forhold til hestetrukkede kjøretøyer og dermed ble et billig og raskt alternativ for vedtransporten. Vedflaket med seil ble koblet sammen med opptil 4-5 binger med fire stokker som ble festet i vedflakene som band. Meget lange stokker ble tatt med på veggen av vedflaket eller bingen for å ha landkjenning, disse ble kalt landband.

En slik vedflåte på fem til seks firkantede vedflaker var sett på Mjøsa fram til den siste vedtransporten om våren 1908, på en typisk vår hadde minst seks vedflåter vært på farten fra Espa i sør nordover helt opp til Hamar langs østlige bredde av sjøen. Det hendte at en vedflåte ble blåst for nær den vestlige bredden på Feiring. I vindstille dager ble lange og store årer tatt i bruk. En ferd nordover til Hamar eller landet på Stange med en god vind kunne ta 18 til 24 timer. Underveis hendt det at mannskapet på vedflaket gjorde opp ild på et ildsted.

Litteratur

• Berg, Arne Julsrud (1996): Damp- og motorbåter på Mjøsa, ISBN 82-994067-0-6
• Vestholm, Øivind (1998): Fløting gjennom århundrer, ISBN 82-90660-19-7

Autoritetsdata