Wikipedia

Historiske prostier i Norge

Wikimedia-listeartikkel

I katolsk tid var kirken i Norge administrativt inndelt i fem bispeseter, noe som etter reformasjonen i 1537 ble redusert til fire. Bindeleddet prosti (norrønt: prófastdœmi) mellom bispedømme og prestegjeld ble innført mot slutten av høymiddelalderen.[1]

Den eksakte inndelingen i prostier og prestegjeld i katolsk tid er ikke kjent, men den antas å ha forblitt relativt uendret fra senmiddelalderen, gjennom reformasjonen og inntil bydannelsene utover på 1800-tallet. Det bemerkes at det på prostinivå er en antatt inndeling fra 1300-tallet (katolsk inndeling), mens det er en faktisk inndeling basert på Titus Bülches mantall fra 1660-årene (etterreformatorisk inndeling).

Katolsk inndeling rediger

 
Den nordiske kirkeprovins (1153-1387)

Den geistlige inndelingen av Norge ble etablert på slutten av 1100-tallet, da erkebispestolen i Nidaros ble opprettet som Nidaros erkebispedømme (norrønt: Niđaróss erkibyskupsdœmi, latin provincia Nidrosiensis).[2][3]

Den eksakte inndelingen i katolske prostier (prófastdœmi) er ikke kjent, og er her forsøkt gjenskapt ved hjelp av ulike samtidige og uvurderlige kilder.[4]

I. Dioecesis Nidrosiensis rediger

Nidaros erkebispedømme (norrønt: Niðaróss erkibyskupsdœmi) omfattet Frostatingsloven, Hálogaland, Sunnmørafylke under Gulatingsloven og Herjedalen, samt de nordligste av bygdene i Østerdalen: Kvikne, Tolga, Os, Tynset, Folldal og Alvdal, som alle var anneks til Oppdal. Jemtland derimot hørte til Uppsala bispedømme inntil 1570, da det ble underlagt Nidaros bispedømme.[5]

Frostatingslo̧g rediger

Gulatingslo̧g rediger

Hálogaland rediger

II. Dioecesis Bergensis rediger

Bjørgvin bispedømme (norrønt: Bjórgvins byskupsdœmi) omfattet Firdafylke, Sygnafylke og Hordafylke, med unntak av Eidfjord sogn, som var lagt til Stavanger bispedømme, får å lette dennes biskops reise til Haddingjadal, i bytte mot at Sveio sogn ble tillagt Bergen bispedømme.[6]

Hórdafylkí rediger

Sygnafylkí rediger

Firðafylkí rediger

III. Dioecesis Stauangrensis rediger

Stavanger bispedømme (norrønt: Stafangr byskupsdœmi) omfattet Rygjafylke, Egdafylke, Eidfjord sogn i Hordafylke, Haddingjadal og Valdrís.

Rygjafylkí rediger

Egđafylkí rediger

Hórdafylkí rediger

Haddingjadalr rediger

Valdresfylkí rediger

IV. Dioecesis Amarensis rediger

Hamar bispedømme (norrønt: Hamarr byskupsdœmi) omfattet Heina- og Hadafylker, Gudbrandsdalen, Østerdalen, øvre Numedal, Sigdal og Modum i Grønafylke, Tinn, Seljord, Hjartdal, Lardal og Vinje sogn i Øvre Telemark, samt Lilleherreds sogn i Nedre Telemark. Ble etter reformasjonen slått sammen med Oslo bispedømme i 1539.

V. Dioecesis Osloensis rediger

Oslo bispedømme (norrønt: Oslóar byskupsdœmi) omfattet Raumafylke, Vingulmark, Ranríki, Vestfold, Grønafylke, samt Mo, Fyresdal, Kviteseid, Nissedal og Tørdal sogn i Øvre Telemark.[7][8]

VI. Dioecesis Farensis rediger

Færøyene bispedømme (norrønt: Kirkjubøur byskupsdœmi) omfattet Færøyene. Eget bispedømme til omkring 1558, da det ble prosti underlagt biskopen i Bjørgvin. Siden 1607 underlagt biskopen på Sjælland.

VII. Dioecesis Orcadensis rediger

Orknøyene bispedømme (norrønt: Kirkjuvág byskupsdœmi) omfattet Orknøyene og Shetland. Overført til den skotske kirkeprovinsen i St. Andrew i 1472.

VIII. Dioecesis Sodorensis rediger

Sodor bispedømme (norrønt: Suðreyjar byskupsdœmi) omfattet Hebridene og Man. Under det store paveskisma omkring år 1400 ble det delt i to, Man tilfalt York erkebispedømme, mens Hebridene fra 1472 ble underlagt den skotske kirkeprovinsen i St. Andrews.

IX. Dioecesis Scalotensis rediger

Skalholt bispedømme (norrønt: Skálholt byskupsdœmi) omfattet søndre del av Island. Det forblir også i moderne tid det ene av to bispedømmer på Island.

X. Dioecesis Holensis rediger

Holar bispedømme (norrønt: Hólar byskupsdœmi) omfattet nordre del av Island. Det forblir også i moderne tid det ene av to bispedømmer på Island.

XI. Dioecesis Grenelandensis/Gardensis rediger

Gardar bispedømme, (norrønt: Garðar byskupsdœmi) omfattet de norrøne bosettingene på Grønland. Opphørte engang på 1400-tallet, da skipsfarten mellom Norge og Grønland stoppet.

Etterreformatorisk inndeling[9] rediger

Christiania stift rediger

Christianssand stift rediger

Bergen stift rediger

Trondhjems stift rediger

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Schou, Terje (1994). Onsøys historie. Onsøy: Onsøy kommune. s. 123. ISBN 8299313236. 
  2. ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. 
  3. ^ Kolsrud, Oluf (1958). Noregs kyrkjesoga. Aschehoug. 
  4. ^ Dietrichson, L. (Lorentz) (2010). Norges kunsts historie. Messel. s. 64. ISBN 9788276310733. 
  5. ^ Bolt, Aslak (1997). Aslak Bolts jordebok. Riksarkivet. ISBN 8254800529. 
  6. ^ Registrum praediorum et redituum ad ecclesias dioecesis Bergensis saeculo P. C. XIVto, pertinentium, vulgo dictum "Bergens Kalvskind" (Bjørgynjar Kalfskinn). Typis expresserunt Guldberg & Dzwonkowski. 1843. 
  7. ^ Biskop Eysteins Jordebog (Den røde Bog). Gundersens bogtrykkeri. 1879. 
  8. ^ Tingsted og territorium i Viken. Universitetet i Bergen. 2015. ISBN 9788230832417. 
  9. ^ Herstad, John (2000). I helstatens grep. Tano Aschehoug. ISBN 8251839483. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Historiske_prostier_i_Norge&oldid=24274421»