Historiske prostier i Norge
I katolsk tid var kirken i Norge administrativt inndelt i fem bispeseter, noe som etter reformasjonen i 1537 ble redusert til fire. Bindeleddet prosti (norrønt: prófastdœmi) mellom bispedømme og prestegjeld ble innført mot slutten av høymiddelalderen.[1]
Den eksakte inndelingen i prostier og prestegjeld i katolsk tid er ikke kjent, men den antas å ha forblitt relativt uendret fra senmiddelalderen, gjennom reformasjonen og inntil bydannelsene utover på 1800-tallet. Det bemerkes at det på prostinivå er en antatt inndeling fra 1300-tallet (katolsk inndeling), mens det er en faktisk inndeling basert på Titus Bülches mantall fra 1660-årene (etterreformatorisk inndeling).
Katolsk inndeling
rediger
Den geistlige inndelingen av Norge ble etablert på slutten av 1100-tallet, da erkebispestolen i Nidaros ble opprettet som Nidaros erkebispedømme (norrønt: Niđaróss erkibyskupsdœmi, latin: provincia Nidrosiensis).[2][3]
Den eksakte inndelingen i katolske prostier (prófastdœmi) er ikke kjent, og er her forsøkt gjenskapt ved hjelp av ulike samtidige og uvurderlige kilder.[4]
I. Dioecesis Nidrosiensis
redigerNidaros erkebispedømme (norrønt: Niðaróss erkibyskupsdœmi) omfattet Frostatingsloven, Hálogaland, Sunnmørafylke under Gulatingsloven og Herjedalen, samt de nordligste av bygdene i Østerdalen: Kvikne, Tolga, Os, Tynset, Folldal og Alvdal, som alle var anneks til Oppdal. Jemtland derimot hørte til Uppsala bispedømme inntil 1570, da det ble underlagt Nidaros bispedømme.[5]
- Niðaróss prófastdœmi
- Naumdœla prófastdœmi
- Ínn-Þrǿndalǫg prófastdœmi
- Dalír prófastdœmi (med Kvikne, Tolga, Os, Tynset, Folldal og Alvdal)
- Norðmœra prófastdœmi (med Fosen)
- Raumsdœla prófastdœmi
- Finnmǫrk prófastdœmi
- Trumsar prófastdœmi
- Lófótar prófastdœmi
- Sǫlpti prófastdœmi
- Álastarhaug prófastdœmi
II. Dioecesis Bergensis
redigerBjørgvin bispedømme (norrønt: Bjórgvins byskupsdœmi) omfattet Firdafylke, Sygnafylke og Hordafylke, med unntak av Eidfjord sogn, som var lagt til Stavanger bispedømme, får å lette dennes biskops reise til Haddingjadal, i bytte mot at Sveio sogn ble tillagt Bergen bispedømme.[6]
- Bjórgvin prófastdœmi
- Norðrhǫrðaland prófastdœmi
- Sunnhǫrðaland prófastdœmi
- Harðangr prófastdœmi (unntatt Eidsfjord sókn)
III. Dioecesis Stauangrensis
redigerStavanger bispedømme (norrønt: Stafangr byskupsdœmi) omfattet Rygjafylke, Egdafylke, Eidfjord sogn i Hordafylke, Haddingjadal og Valdrís.
- Eidsfjord sókn (under Harðangr prófastdœmi)
IV. Dioecesis Amarensis
redigerHamar bispedømme (norrønt: Hamarr byskupsdœmi) omfattet Heina- og Hadafylker, Gudbrandsdalen, Østerdalen, øvre Numedal, Sigdal og Modum i Grønafylke, Tinn, Seljord, Hjartdal, Lardal og Vinje sogn i Øvre Telemark, samt Lilleherreds sogn i Nedre Telemark. Ble etter reformasjonen slått sammen med Oslo bispedømme i 1539.
- Heiðmǫrk prófastdœmi
- Eystridalir prófastdœmi
- Guðbrandsdalir prófastdœmi
- Haðaland prófastdœmi
- Numadalr prófastdœmi
- Þelamarkar prófastdœmi (Nyrðri hlutr)
V. Dioecesis Osloensis
redigerOslo bispedømme (norrønt: Oslóar byskupsdœmi) omfattet Raumafylke, Vingulmark, Ranríki, Vestfold, Grønafylke, samt Mo, Fyresdal, Kviteseid, Nissedal og Tørdal sogn i Øvre Telemark.[7][8]
- Osloár prófastdœmi
- Elfarsýslu prófastdœmi
- Ranríkis prófastdœmi
- Sarpsborg prófastdœmi
- Eiðsberg prófastdœmi
- Raumaríkis prófastdœmi
- Sóleyja prófastdœmi
- Vestfoldár prófastdœmi
- Gerpinár prófastdœmi
- Þelamarkar prófastdœmi (Sýðri hlutr)
VI. Dioecesis Farensis
redigerFærøyene bispedømme (norrønt: Kirkjubøur byskupsdœmi) omfattet Færøyene. Eget bispedømme til omkring 1558, da det ble prosti underlagt biskopen i Bjørgvin. Siden 1607 underlagt biskopen på Sjælland.
VII. Dioecesis Orcadensis
redigerOrknøyene bispedømme (norrønt: Kirkjuvág byskupsdœmi) omfattet Orknøyene og Shetland. Overført til den skotske kirkeprovinsen i St. Andrew i 1472.
VIII. Dioecesis Sodorensis
redigerSodor bispedømme (norrønt: Suðreyjar byskupsdœmi) omfattet Hebridene og Man. Under det store paveskisma omkring år 1400 ble det delt i to, Man tilfalt York erkebispedømme, mens Hebridene fra 1472 ble underlagt den skotske kirkeprovinsen i St. Andrews.
IX. Dioecesis Scalotensis
redigerSkalholt bispedømme (norrønt: Skálholt byskupsdœmi) omfattet søndre del av Island. Det forblir også i moderne tid det ene av to bispedømmer på Island.
X. Dioecesis Holensis
redigerHolar bispedømme (norrønt: Hólar byskupsdœmi) omfattet nordre del av Island. Det forblir også i moderne tid det ene av to bispedømmer på Island.
XI. Dioecesis Grenelandensis/Gardensis
redigerGardar bispedømme, (norrønt: Garðar byskupsdœmi) omfattet de norrøne bosettingene på Grønland. Opphørte engang på 1400-tallet, da skipsfarten mellom Norge og Grønland stoppet.
- Christiania stiftsprovsti
- Nedre Borgesyssel provsti
- Øvre Borgesyssel provsti
- Nedre Romerike provsti
- Øvre Romerike provsti
- Hedemarken provsti
- Gudbrandsdalen provsti
- Valdres provsti
- Hadeland, Ringerike og Hallingdal provsti
- Bragernes provsti
- Jarlsberg provsti
- Laurvig provsti
- Nedre Telemark og Bamble provsti
- Christianssands stiftsprovsti
- Øvre Telemark provsti
- Nedenæs provsti
- Raabyggelaget provsti
- Mandal provsti
- Lister provsti
- Dalernes provsti
- Jæren provsti
- Stavanger provsti
- Ryfylke provsti
- Karmsund provsti
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Schou, Terje (1994). Onsøys historie. Onsøy: Onsøy kommune. s. 123. ISBN 8299313236.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849.
- ^ Kolsrud, Oluf (1958). Noregs kyrkjesoga. Aschehoug.
- ^ Dietrichson, L. (Lorentz) (2010). Norges kunsts historie. Messel. s. 64. ISBN 9788276310733.
- ^ Bolt, Aslak (1997). Aslak Bolts jordebok. Riksarkivet. ISBN 8254800529.
- ^ Registrum praediorum et redituum ad ecclesias dioecesis Bergensis saeculo P. C. XIVto, pertinentium, vulgo dictum "Bergens Kalvskind" (Bjørgynjar Kalfskinn). Typis expresserunt Guldberg & Dzwonkowski. 1843.
- ^ Biskop Eysteins Jordebog (Den røde Bog). Gundersens bogtrykkeri. 1879.
- ^ Tingsted og territorium i Viken. Universitetet i Bergen. 2015. ISBN 9788230832417.
- ^ Herstad, John (2000). I helstatens grep. Tano Aschehoug. ISBN 8251839483.