Finnmarken prosti
Finnmarken prosti (Finnmarken Provsti) var et tidligere prosti i Nidaros bispedømme, inntil det i 1711 ble delt i Vest- og Øst-Finnmarken prostier. Det var sognepresten i Vardø prestegjeld som fungerte som prost i dette vidløftige prostiet.
Historikk rediger
Det antas at prostiet har sin opprinnelse i katolsk tid før reformasjonen, formodentlig under navnet på norrønt: Finnmǫrk prófastdœmi.
Et kongebrev av 11. august 1688 bestemte at Finnmarken prosti skulle deles i to prostier og fogderier: Vest- og Øst-Finnmarken prostier. Som grensepunkt nevnes Nordkynhalvøya. En forordning av 6. juni 1691 fastslo imidlertid at det i Finnmark skulle være bare en prost (og en fogd). Også i reskript av 13. juni samme år blir det sagt at Finnmark bare skulle ha en prost. Dette reskriptet bestemte videre at sognepresten i Vardø skulle utnevnes til prost og at han skulle utføre visitasene sine samtidig med at den verdslige øvrigheten foretok tingreisene sine. Det ser ut til å ha vært en prost for hele Finnmark så lenge Ludvig Paus levde. Han døde i 1707, men det nevnes i kirkeregnskapene 10. juli 1709 at det ennå ikke var ordinert noen prost (se amtmannsarkivet). Senere samme måned omtales imidlertid en viseprost over Øst-Finnmark (Ludvig Christian Paus). I 1711 benevnes han som prost. Fra 1710 og utover hører vi også om en prost, Trude Henrikssøn Nitter, som hadde ansvaret for Vest-Finnmark. De første årene kalles han av og til viseprost.[1]
Det kan virke som prostiinndelingen var flytende på 1600-tallet, ettersom en Mads Jenssøn kaldes i 1654 provst over Vestfinnmarken og en Mads Pederssøn Bang var [i 1651] provst over Østfinnmarken, mens Ludvig Christenssøn Paus (skrev seg Pauss) blev ordineret til provst for hele Finnmarken i 1696 af biskop Peder Krog.[2]
Prestegjeld rediger
I Reformatsen 1589 er det angitt om Findmarcken Lehn:[3]
Der vdi ere 17 kircker och korszhus som betienis nu aff 12 prester.
- Loppen, fra senmiddelalderen.[4]
- Søruer, begynnelsen av 1400-tallet.[5]
- Meifjord, selvstendig sognekall i 1761.[4]
- Inghen, fra senmiddelalderen.[4]
- Hjelmesø, på 1600-tallet.[4]
- Tuenæs, siste halvdel av 1400-tallet.[5]
- Kjelvig, fra middelalderen.[5]
- Skyttningsberg, før reformasjonen.[4]
- Madkorf, omkring 1511-12.[4]
- Vardøe, nevnt i 1307.[4]
Referanser rediger
- ^ Øst-Finnmark prosti, arkivverket.no
- ^ Sollied, P.R. (1901). Prester, prestegjeld og kirker i Finmarken i det 17de århundrede. J. Chr. Gundersens bogtrykkeri. s. 14,39,40.
- ^ Hamre, Anne-Marit (1983). Trondhjems reformats 1589 ; Oslo domkapittels jordebok 1595. Norsk historisk kjeldeskrift-instituFusikkerttt. s. 77-93. ISBN 8270612960.
- ^ a b c d e f g Trædal, Vidar (2008). Kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800. Universitetet i Tromsø, Det humanistiske fakultet, Institutt for kultur og litteratur. s. 251,255,257,263,271,274,308,310,361,421.
- ^ a b c Sørvær. no#: Universitetet. 1980. s. 289,294,295,296,298,300,336,339. ISBN 8299062209.