Norges fylker

administrativ inndeling i Norge

Norges fylker[a] er undernasjonale, geografiske områder mellom staten og kommunene. Fylkesinndelingen ble i hovedssak etablert i 1671, da under navnet amt, med noen senere oppdelinger og endringer. Det var 20 fylker til 1972, 19 fylker til 2018, 18 fylker til 2020, 11 fylker til 2024 og 15 fylker fra 1. januar 2024.

Norgeskart som viser de femten fylkene i Norge per 1. januar 2024.
Norge har siden 1. januar 2024 femten fylker.

Viken, Vestfold og Telemark og Troms og Finnmark fylker ble vedtatt oppløst 14. juni 2022. Oppløsningen trådte i kraft 1. januar 2024.[1]

Det er i hovedsak to typer myndigheter i fylkene: fylkeskommunen, som har folkevalgt politisk ledelse, og Statsforvalteren, som er statens regionale representant. I tillegg finnes Barneverns- og helsenemnd.

Fylkesinndelingen og -navnene er fastsatt i inndelingslova § 29.[2]

Bakgrunn rediger

Utdypende artikkel: Fylke (norsk historie)

Norge var før og i vikingtiden og middelalderen inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylki, avledet fra ordet folk. Noen fylker hadde navn etter kongen som grunnla småriket, andre etter folket som bodde der, og atter andre etter landskapet det lå i. Til 1919 var Norge delt inn i amt, og mot slutten av 1800-tallet ble det foreslått å endre betegnelsen til «syssel» eller «fylke». Navnene på det enkelte fylket ble hentet blant annet fra den norrøne sagalitteraturen med ønske om fornorske navnene. Professor Marius Hægstad ledet fra 1900 utredningen av nye navn på fylker og kommunen, utredningskomiteen besto ellers av riksmålsfolkene Hertzberg, Taranger og Bang. Utrederne var enige om å bruke navn med opprinnelse i norsk historie og det ble til dels foreslått å bruke administrasjonssenterets navn. Forslaget ble ikke gjort noe med og fra 1914 gjorde Hægstad sammen med Hjalmar Falk en ny utredning. Falk og Hægstad foreslo «fylke» som erstatning for «amt». De gamle (norrøne) navnene stemte ikke helt med gjeldende grenser. For eksempel omfattet det gammelnorske Upplǫnd (flertall av Uppland) Oppland, Hedmark, deler av Buskerud og Akershus. «Ringerike» ble foreslått for Buskerud, mens «Romerike» ble foreslått for Akershus. Navnet «Telemark» omfattet opprinnelig de indre delene, og dette ble foretrukket fremfor «Grenland» som omfattet de ytre delene. «Fjordane» ble foreslått for det som ble Sogn og Fjordane. «Møre» ble navnet på tidligere Romsdals amt, og i 1935 kom «Romsdal» inn igjen i form av «Møre og Romsdal». «Nordland», «Trums» og «Finnmark» var Falk og Hægstads forslag, mens departementet gikk inn for «Haalogaland», «Trondenes» og «Finnmark».[3]

De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som suksessivt fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1660 også ble deler av større amter, som var en direkte forløper til dagens fylker. Det var så sent som i 1919 at de tidligere amtene ble erstattet av betegnelsen fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser. Det var opprinnelig 20 fylker, hvorav to byer, Bergen og Oslo, var egne fylker. Etter at Bergen gikk inn i Hordaland i 1972 og trøndelagsfylkene ble slått sammen den 1. januar 2018, var 18 fylker i Norge. Den 1. januar 2020 ble antallet redusert til elleve som følge av et stortingsvedtak fra 8. juni 2017:[4] Hordaland og Sogn og Fjordane ble slått sammen til Vestland; Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen til Agder; Vestfold og Telemark ble slått sammen til Vestfold og Telemark; Oppland og Hedmark ble slått sammen til Innlandet; Buskerud, Akershus og Østfold ble slått sammen til Viken og Troms og Finnmark ble slått sammen til Troms og Finnmark. Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland og Oslo ble videreført med unntak av noen grensejusteringer når det gjaldt Møre og Romsdal og Nordland. Endringene i fylkesstrukturen trådte i kraft fra 1. januar 2020.

Myndigheter rediger

Fylkeskommunen rediger

Utdypende artikkel: Fylkeskommune

En fylkeskommune er en offentlig, folkestyrt etat som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteproduserende oppgaver innenfor et fylke.

Hvert fylke unntatt Oslo utgjør en fylkeskommune (kommuneloven § 3). Hvorvidt Oslo skal anses som en kommune eller fylkeskommune eller begge deler i henhold til særlovgivning må avgjøres på grunnlag av den enkelte lov.[5]

Fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Direkte valg til fylkesting ble vedtatt av Stortinget i 1974 og det ble avholdt direkte valg til fylkesting i Norge første gang i 1975.

Fylkeskommunens politisk valgte organer tilsvarer primærkommunenes: fylkesting (kommunestyre), fylkesutvalg (formannskap) og fylkesordfører (ordfører). Noen fylkeskommuner har også parlamentarisme på fylkesnivå og har dermed fylkesråd.

Blant fylkeskommunenes oppgaver er

Fylkeskommunen kalles et folkevalgt mellomnivå i norsk forvaltning.

Forgjengeren til fylkeskommunen, amtskommunen, ble opprettet i 1837 da det kommunale selvstyret ble innført. Siden den gang og frem mot 1945 har utviklingen av fylkeskommunen beveget seg med små steg, mens det etter 1945 – da spesielt på 1970-tallet – ble det igangsatt storstilte reformer av fylkesnivået. Med reformen i 1975 kom det til et skille mellom Fylkesmannen, som Statsforvalteren het da, og fylkeskommune. Statsforvalter er statens mann i fylket, med en rekke tilsynsoppgaver overfor kommunene.

I 1984 fikk fylkeskommunene ansvar for spesialisthelsetjenester utenfor institusjonene, kommunene fikk et klart ansvar for primære helsetjenster. I 1986 ble sykehjemmene tilbakeført til kommunene fordi sammenhengen til de primære helse- og sosialtjenester og kommunale botilbud til eldre ble ansett som viktigere enn sammenhengen til sykehusene. I 1991 ble HVPU-institusjoner nedlagt, og ansvaret for omsorgen ble overført til kommunene.

Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten (sykehusene, psykiatri og habiliteringstilbud) flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak, og i 2004 ble ansvar innen barnevern, familievern og rusomsorg ble overført til staten.

I årene 2005–2009 pågikk et reformarbeid med sikte på å vurdere arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene og primærkommunene, mellom fylkeskommunen og Fylkesmannen, og ved å vurdere sammenslåing av fylker til større regioner. Det ble da ingen sammenslåing av fylker, i stedet ble ansvaret for 17 200 km riksvei og 78 ferjesamband overført til fylkene.

Statsforvalteren rediger

Utdypende artikkel: Statsforvalter

En statsforvalter er en embetsmann utnevnt i statsråd og fungerer som statens representant i sitt fylke. Statsforvalteren utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene og fører tilsyn med kommunenes virksomhet. Statsforvalteren er også klageinstans for mange typer kommunale vedtak.

Andre fylkesmyndigheter rediger

I fylkene finnes også fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er statlige organer som blant annet fatter vedtak om overtakelse av omsorg for barn, tvangsplassering av barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, og fratakelse av foreldreansvar.

Fylkeslandbruksstyrene var tidligere statlige myndigheter i hvert fylke. Disse behandlet saker etter jordloven og konsesjonsloven. Mange av fylkeslandbruksstyrenes oppgaver ble etter hvert overført til kommunene. De gjenværende oppgaver ble overført til Fylkesmannen fra 1. januar 2010, og fylkeslandbruksstyrene ble nedlagt.

Nasjonale valg rediger

Hvert av de 19 fylkene slik de var før 2018 fungerer som valgdistrikt for Stortinget, hvor valgdistriktenes størrelse (både befolkning og areal) bestemmer hvor mange representanter valgdistriktet har i parlamentet, og hvor representantene blir valgt gjennom forholdstallsvalg-ordningen. I Stortinget sitter representantene sortert etter hvilket valgdistrikt de representerer, ikke hvilket parti de tilhører. Ordningen om at eksisterende fylker fungerer som valgdistrikter er det nærmest unison enighet om i Norge, men dette praktiseres delvis ikke lenger etter fylkessammenslåingene i 2018 og 2020. Lignende ordninger er også vanlige internasjonalt; blant vestlige land som har parlamentarisme og forholdstallsvalg er det bare Nederland og Israel som har nasjonale valglister, alle andre land stiller med valgdistrikter som kan sammenlignes med norsk fylkesnivå.

Norges fylker 2024– rediger

Nummer[b] Navn Fylkeskommunens hovedsete Statsforvalterens hovedsete Valgdistrikt Folketall[c][6] Areal[7] Ant. komm. Målform[8] Fylkesordfører Statsforvalter
03   Oslo Oslo Moss[d] Oslo 717 710 454,12 1 Nøytral Anne Lindboe (H) Valgerd Svarstad Haugland
11   Rogaland Stavanger Stavanger Rogaland 499 417 9 377,10 23 Nøytral Ole Ueland (H) Bent Høie
15   Møre og Romsdal Molde Molde Møre og Romsdal 270 624 14 355,62 26 Nynorsk Anders Riise (H) Else-May Norderhus
18   Nordland (Nordlánnda) Bodø Bodø Nordland 243 081 38 154,62 41 Nøytral Eivind Holst (H) Tom Cato Karlsen
31   Østfold Sarpsborg Moss Østfold 312 152 4 004,2 12 Nøytral Sindre Martinsen-Evje (Ap) Valgerd Svarstad Haugland
32   Akershus Oslo Moss[e] Akershus 728 803 5 894,47 21 Nøytral Thomas Sjøvold (H) Valgerd Svarstad Haugland
33   Buskerud Drammen Moss[f] Buskerud 269 819 14 693,87 18 Nøytral Tore Opdal Hansen (H) Valgerd Svarstad Haugland
34   Innlandet Hamar Lillehammer Hedmark

Oppland

376 304 52 072,44 46 Nøytral Thomas Breen (Ap) Knut Storberget
39   Vestfold Tønsberg Tønsberg Vestfold 256 432 2 167,65 6 Nøytral Anne Strømøy (H) Fred-Ivar Syrstad
40   Telemark Skien Tønsberg[g] Telemark 177 093 15 298,16 17 Nøytral Sven Tore Løkslid (Ap) Fred-Ivar Syrstad
42   Agder Kristiansand Arendal Aust-Agder

Vest-Agder

319 850 16 434,12 25 Nøytral Arne Thomassen (H) Gina Lund
46   Vestland Bergen Hermansverk Hordaland

Sogn og Fjordane

651 299 33 870,99 43 Nynorsk Jon Askeland (Sp) Liv Signe Navarsete
50   Trøndelag (Trööndelage) Steinkjer (fylkeskommunen)

Trondheim (fylkesordføreren)

Steinkjer Nord-Trøndelag

Sør-Trøndelag

482 956 42 201,59 38 Nøytral Tomas Iver Hallem (Sp) Frank Jenssen
55   Troms

(Romsa)

(Tromssa)

Tromsø Vadsø[h] Troms 169 610 25 862,99 21 Nøytral Kristina Torbergsen (Ap) Elisabeth Aspaker
56   Finnmark

(Finnmárku)

(Finmarkku)

Vadsø Vadsø Finnmark 75 053 48 631,09 18 Nøytral Hans-Jacob Bønå (H) Elisabeth Aspaker

Tidligere fylker rediger

Nummer Navn Adm. senter Opphørte I dag en del av Nytt nummer
01   Østfold Sarpsborg 2020 Gjenopprettet 2024 31
02   Akershus Oslo 2020 Gjenopprettet 2024 32
04   Hedmark Hamar 2020 Innlandet 34
05   Oppland Lillehammer 2020 Innlandet 34
06   Buskerud Drammen 2020 Gjenopprettet 2024 33
07   Vestfold Tønsberg 2020 Gjenopprettet 2024 39
08   Telemark Skien 2020 Gjenopprettet 2024 40
09   Aust-Agder Arendal 2020 Agder 42
10   Vest-Agder Kristiansand 2020 Agder 42
12   Hordaland Bergen 2020 Vestland 46
13   Bergen Bergen 1972 Vestland 46
14   Sogn og Fjordane Hermansverk/Leikanger 2020 Vestland 46
16   Sør-Trøndelag Trondheim 2018 Trøndelag 50
17   Nord-Trøndelag Steinkjer 2018 Trøndelag 50
19   Troms Tromsø 2020 Gjenopprettet 2024 55
20   Finnmark Vadsø 2020 Gjenopprettet 2024 56
30   Viken Oslo, Drammen og Sarpsborg 2023 Buskerud, Akershus og Østfold
38   Vestfold og Telemark Skien 2023 Vestfold og Telemark
54   Troms og Finnmark Tromsø 2023 Troms og Finnmark

Norske områder som ikke er fylker rediger

Norge består i tillegg av Svalbard og Jan Mayen som verken er fylker eller kommuner, men de har postnummer og nummer i fylkes- og kommunenummerserien til bruk i register og IT-systemer. I tillegg kommer Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land som regnes som biland.

Fotnoter rediger

Type nummerering
  1. ^ nordsamisk: fylka
    sørsamisk: fylhke
    lulesamisk: fylkka
    kvensk: fylkki
  2. ^ Fylkesnummeret eies av Statistisk sentralbyrå, og er en del av den internasjonale standarden ISO 3166, spesifikt ISO 3166-2:NO.
  3. ^ per 1. januar 2024
  4. ^ Akershus, Buskerud, Oslo og Østfold fylker har et samordnet statsforvalterembete. Statsforvalterens hovedkontor ligger i Moss, Østfold fylke og dermed utenfor Oslo kommune.
  5. ^ Akershus, Buskerud, Oslo og Østfold fylker har et samordnet statsforvalterembete. Statsforvalterens hovedkontor ligger i Moss, Østfold fylke og dermed utenfor Akershus fylke.
  6. ^ Akershus, Buskerud, Oslo og Østfold fylker har et samordnet statsforvalterembete. Statsforvalterens hovedkontor ligger i Moss, Østfold fylke og dermed utenfor Buskerud fylke.
  7. ^ Telemark og Vestfold fylker har et samordnet statsforvalterembete. Statsforvalterens hovedkontor ligger i Tønsberg, Vestfold fylke og dermed utenfor Telemark fylke.
  8. ^ Finnmark og Troms fylker har et samordnet statsforvalterembete. Statsforvalterens hovedkontor ligger i Vadsø, Finnmark fylke og dermed utenfor Troms fylke.

Referanser rediger

  1. ^ [1]
  2. ^ Lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser § 29
  3. ^ Berg, Ivar: 100 år med nygamle fylkesnamn. Norsk Tidend, nr 5, 2019, s. 15.
  4. ^ regjeringen.no - Nye fylker (sist oppdatert: 7. juli 2017)
  5. ^ NOU 1990: 13 Forslag til ny lov om kommuner og fylkeskommuner (merknader til § 3).
  6. ^ «07459: Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2024». Statistisk sentralbyrå. 21. februar 2024. Besøkt 22. februar 2024. 
  7. ^ «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 20. desember 2019. Besøkt 2. januar 2020. 
  8. ^ Lovdata. «Målvedtak i kommunar og fylkeskommunar». Besøkt 16. januar 2008.