Åpne hovedmenyen

Tvangsinnleggelse er innleggelse i psykiatrisk sykehusavdeling som skjer mot pasientens vilje i henhold til LOV 1999-07-02 nr 62: Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven).[1] De fleste innleggelser ved psykiatriske avdelinger skjer likevel som frivillige innleggelser etter lovens § 2-1.[2] Dersom en pasient som er frivillig innlagt krever seg utskrevet, kan pasienten holdes tilbake på nødrett så lenge kriteriene for nødrett er til stede. Etter en tvangsinnleggelse må pasienten undersøkes av overlege ved avdelingen innen 24 timer og overlegen må gi erklæring om at kriteriene for innleggelse under tvangsparagraf tilfredsstiller lovens krav.

TvangsinnleggelsesparagraferRediger

Tvungen observasjonRediger

Ved tvangsinnleggelser etter lovens § 3-2 (tvungen observasjon)[3] må det foreligge en innleggelsesbegjæring fra lege uten tilknytning til den psykiatriske avdelingen. Derfor må pasienten undersøkes av slik lege, ofte legevakt, før innleggelsen. Dersom pasienten motsetter seg legeundersøkelse kan Kommunelegen eller lege som har delegert myndighet vedta etter lovens § 3-1 (tvungen legeundersøkelse)[4] at pasienten kan innhentes ved hjelp av politiet og undersøkes av en annen lege om nødvendig under tvang.

Tvungen observasjon kan foregå i maksimalt 20 sammenhengende dager, men pasienten kan når som helst overføres til tvungent psykisk helsevern, som ikke har noen øvre tidsbegrensning. Under tvungen observasjon kan ikke pasienten utsettes for planlagt tvangsmedisinering, da må pasienten overføres til tvungent psykisk helsevern.

Tvungent psykisk helsevernRediger

Ved tvangsinnleggelser etter lovens § 3-3 (tvungent psykisk helsevern)[5] må pasienten vurderes til å ha en alvorlig sinnslidelse. Dette betyr eksempelvis at pasienten gis en eller flere av følgende diagnoser; psykose, mani, depresjon, paranoia, schizofreni, etc. I tillegg må pasienten vurderes til å oppfylle enten det såkalte behandlingskriteriet (a) eller det såkalte farekriteriet (b), altså at pasienten enten a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

Ifølge SINTEF[6] var 78 % av de tvangsinnlagte pasientene i 2007 underlagt det såkalte behandlingskriteriet, som altså innebærer at pasienten vurderes til ikke å være til fare for verken eget eller andres liv eller helse.

Belastninger og ulemper av tvangRediger

Det kan være en stor påkjenning for en pasient å være underlagt tvangsinnleggelse. Psykisk helsevernloven sier at det skal legges særlig vekt på belastningen av tvang (jfr. lovens § 3-2 og § 3-3, punkt 6), og at de gunstige virkningene klart skal oppveie ulempene ved tiltakene (jfr. lovens § 4-2). Noen av pasientene kan i ettertid beskrive tvangsinnleggelsen som et overgrep.

I juni 2006 offentliggjorde Helsedirektoratet Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang (IS-1370)[7], som uttaler at vi har lite sikker kunnskap om hvilken effekt tvangsinnleggelser har på utfallet av behandlingen for den enkelte pasient (jfr. kap. 2.7) og at vi har lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig (jfr. kap. 4.3.3).

KontrollkommisjonRediger

Pårørende, politiet, helsepersonell og andre som har observert pasientene hevder ofte at tvangsinnleggelser er et nødvendig tiltak, men i mange tilfeller er ikke pasientene selv enige i dette. Pasienten kan påklage tvangsvedtaket til sykehusets kontrollkommisjon som kan vedta at pasienten overføres til frivillig paragraf, eventuelt utskrives. Kontrollkommisjonen[8] består av en jurist som er kvalifisert til å gjøre tjeneste som dommer, en lege og to andre medlemmer. Ved behandling av klagesaken i kontrollkommisjonen blir pasienten bistått av egen eller oppnevnt advokat.

Dersom pasienten ikke får medhold i sin klage til kontrollkommisjonen, kan vedtaket om tvangsinnleggelse bringes inn for tingretten.[9] I siste instans kan tvangsvedtaket også bringes inn for Den europeiske menneskerettsdomstol.

Andre forholdRediger

Forskning og kunnskapsutviklingRediger

Høsten 2008 opprettet Helsedirektoratet et nasjonalt nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet.[10] En ekstern arbeidsgruppe i regi av Helsedirektoratet foreslo i sin rapport[11] i juni 2009 å etablere et dokumentasjonssenter for klager på krenkelser og overgrep påført gjennom blant annet tvungent psykisk helsevern. Det ble også foreslått at senteret må ha en uavhengig status og være bemannet med bl.a. ekspertise på menneskerettigheter, og at senteret bør kunne gi veiledning og kunne bistå pasientombudene med kompetanse. Men fortsatt foreligger ikke planer om verken utredning eller opprettelse et slikt dokumentasjonssenter.

LovutvalgRediger

Helsedirektoratets eksterne arbeidsgruppe foreslo også å nedsette et lovutvalg for å vurdere etiske, faglige og rettslige sider av dagens regler og praksis innen psykisk helsevern. Regjeringen oppnevnte 28. mai 2010[12] et utvalg som skal utrede regler om tvang innen psykisk helsevern. Forholdet mellom psykisk helsevernloven, samtykkebestemmelsene i pasientrettighetsloven og menneskerettighetene vil stå sentralt. Utvalget har blant annet fått i oppdrag å vurdere vilkår for tvungent psykisk helsevern, iverksetting av behandling under tvang (herunder tvangsmedisinering) og bruk av tvangsmidler. Lovutvalget tar sikte på å levere sin innstilling 30. mai 2011.

Kritiske organisasjonerRediger

Tvang i psykiatrien er omstridt. Fagforeninger med ansatte som arbeider i psykiatrien, eksempelvis Den norske legeforening, Norsk psykiatrisk forening, Norsk psykologforening og Norsk Sykepleierforbund støtter bruk av tvang, mens mange pasient- og brukerorganisasjoner er svært kritiske til bruk av tvang, eksempelvis organisasjonene Mental Helse Norge, Organisasjonen Hvite Ørn, Aurora støtteforening, Fampo og Landsforeningen We Shall Overcome (WSO). Psykiatri- og rettsvernutvalget i juristorganisasjonen International Commission of Jurists (ICJ-Norge) er også svært kritisk til tvang i psykiatrien.

Også internasjonalt er bruken av tvang i psykiatrien svært omdiskutert. På den ene siden støtter eksempelvis fagorganisasjonene World Psychiatric Association (WPA) og European Federation of Psychologists' Associations (EFPA) bruk av tvang, mens eksempelvis pasient- og brukerorganisasjonene World Network of Users and Survivors of Psychiatry (WNUSP), Citizens Commission on Human Rights (CCHR) og MindFreedom International (MFI) er svært kritiske til bruk av tvang i psykiatrien.

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger