Tvangsmedisinering
Tvangsmedisinering er en behandlingsform og et tvangsmiddel innen psykisk helsevern. Gjennom tvangsmedisinering påtvinges mennesker å ta kjemiske legemidler mot sin vilje. Bruken av psykofarmakologisk virkende substanser tar ofte sikte på å stabilisere individers tankeprosesser, atferd og/eller følelsesliv, men kan ha mer eller mindre alvorlige bivirkninger.
Tvangsmedisinering er regulert gjennom psykisk helsevernloven[1], og både oral og injektiv forskrivning er mulig. Behandlingen kan være av lengre eller kortere varighet og være av enten planlagt[2] eller av mer akutt karakter[3]. Tvangsmedisinering kan videre utføres både under tvangsinnleggelse på sykehus, og under poliklinisk behandling[4].
Kritikk rediger
Det har vært debattert om samfunnet har for lav terskel for hva som kan anses for å være normalt hva angår tanker, følelser, opplevelser og atferd. Diskusjonen har ofte vært preget av en viss polarisering fra en sterk vektlegging av individets selvstendige rett og autonomi til selv fritt å bestemme over sitt eget liv under alle eller de fleste omstendigheter, til de som mener samfunnet har en plikt og rett til å ivareta individer som utgjør en fare for seg selv eller andre. Noen pasienter eller tidligere pasienter har gitt uttrykk for at de har hatt nytte av tvangsmedisinering, mens andre har gitt uttrykk for at tvangsmedisinering har blitt opplevd som dypt krenkende og nedbrytende for egen selvfølelse. Det har for øvrig vært rapportert bivirkninger av tvangsmedisinering slik også andre medikamenter enn psykofarmaka har bivirkninger. Selv om tvangsmedisinering er omstridt er det stort sett enighet om at frivillighet er det beste alternativet for behandling med psykofarmaka, da frivillighet også som regel gir best effekt av medisineringen. Diskusjonen dreier seg altså ofte mer om hva som er rett å gjøre når individer motsetter seg behandling med psykofarmaka, enn om psykofarmaka kan være nyttig i seg selv.
Sivilombudsmannens (SOM) uttalte 21.1.2019 (2017/3156)[5] "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår ":
"Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige. Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren."
Klageordning rediger
Tvangsmedisinering kan påklages til Fylkeslegen hos Fylkesmannen, som kan oppheve vedtak om tvangsmedisinering. Ved behandling av klagesaker hos Fylkesmannen har man rett til bistand fra advokat. Fylkesmannens avgjørelse kan påklages til Sivilombudsmannen.