Ansvar for holocaust
Ansvar for holocaust har vært debattert og undersøkt siden andre verdenskrig. Bakgrunnen for diskusjonen og forskningen på området er særlig at det ikke har vært mulig å fastslå når og av hvem den opprinnelige ordren om å gjennomføre holocaust ble gitt. Holocaust begynte sommeren 1941 etter invasjonen av Sovjetunionen og omfattet de første ukene massedrap på jødiske menn i områder erobret av tyske styrker. Det er stadig uklart hvem som sommeren 1941 ga ordren om å trappe opp massedrapene til også å omfatte kvinner og barn, det er usikkert eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene. Det har i ettertid ikke vært funnet noen skriftlige ordrer.[1][2][3]
Et viktig skille i synet det tredje riket og holocaust går mellom «intensjonalistene» og «funksjonalistene». Dette skillet ble særlig tydelig etter at Martin Broszat i 1977 stilte spørsmål ved om Hitler faktisk hadde planlagt og beordret drap på alle jøder. Intensjonalistene legger vekt på det ideologiske mens funksjonalistene legger vekt på det strukturelle. Intensjonalistene mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hitler og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers presist uttrykte ønske: Jødene ble drept fordi Hitler ønsket det og Hitler selv var drivkraften bak folkemord som «løsning» på jødespørsmålet. Funksjonalistene mener at holocaust vokste frem inkrementelt og til dels byråkratisk på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak. Dette var mulig på grunn av nazistatens anarkistiske trekk. Fra funksjonalistenes perspektiv får man et misvisende inntrykk av at det var en stor plan fordi holocaust studeres i tilbakeblikk.[4][5][6]
Flere tusen «vanlige menn» deltok i systematisk massemord som pågikk over flere år. Forskningen har blant vært opptatt av å forklare hvordan og hvorfor gjerningsmennene lydig utførte drapsoppdraget ansikt til ansikt med forsvarsløse og uskyldige kvinner og barn. Ideologi, antisemittisme og generell rasisme, lydighet, politisk opportunisme og økonomisk fortjeneste er blant faktorene som trolig bidro til at holocaust ble igangsatt og mulig å gjennomføre.
Holocaust ble etter krigen fortrengt og ikke nevnt spesielt i tyske historiebøker. I 1960- og 1970-årene vokste en ny generasjon tyskere opp og ble forferdet da de fikk kjennskap til hva foreldregenerasjonen hadde vært med på. Protestene mot det studentene anså som manglende oppgjør med fortiden medvirket til studentopprøret på slutten av 1960-årene.[7] De første etterkrigsårene ble Wehrmacht fremstilt eller oppfattet som en «ren» institusjon som ikke var tilsmusset av nazistenes forbrytelser. Kritisk forskning fra 1960-årene av endret dette bildet vesentlig.[8]
Omkring 2 millioner jøder ble drept på okkupert sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter omtalte etter krigen ikke jødene som en særskilt gruppe ofre og de ble i stedet slått sammen med andre offer til en stor kategori sivile «sovjetiske borgere» myrdet av tyskerne.[9]
Bakgrunn rediger
Utvandrings- og bosettingsplaner rediger
I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert i Østerrike under daglig ledelse av Adolf Eichmann med Franz Walter Stahlecker som offisiell leder.[10][11] Etter Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, opprettet Heydrich en tilsvarende ordning i selve Tyskland (Altreich) fra januar 1939.[10] Formelt hadde jødiske borgere av Tyskland anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet.[12] I Riksprotektoratet Böhmen-Mähren videreførte Eichmann arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området fra juli 1939.[13]
Hitler hadde 6. oktober 1939 erklært en etnisk omorganisering av de østlige områdene og Himmler ble utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums. Planen omfattet blant flytting av Volksdeutsche fra Sovjetunionen, de baltiske landene, Volhynia og Bessarabia til det annekterte vestlige Polen samtidig som dette området skulle tømmes for rasemessige uønskede elementer.[14] Høsten 1939 utarbeidet Eichmann og Stahlecker Niskoplanen som la opp til å fordrive jøder fra øvre Schlesien til Lublin-området i Generalguvernementet, helt i øst tyskkontrollert område ved grensen til delelinjen mot Sovjetunionen. Planen ble oppgitt etter noen måneder på grunn av angivelige tekniske problemer eller på grunn av motstand fra Hans Frank. Noen tusen hadde da blitt deportert til det tiltenkte «reservatet» ved Lublin. Bełżec utryddelsesleir ble senere anlagt i dette området.[15][16][17][18]
Eichmann hadde allerede lagt plan for deportasjon av flere hundre tusen jøder fra Bøhmen, Mähren, Wien og selve Tyskland da Himmler stanset planen.[19][20] Odilo Globocnik, SS-sjef i Lublin, skal i 1939 ha vært innforstått med at en stor andel av jødene i det tenkte reservatet ville sulte ihjel.[21] Himmler hadde i oktober 1939 opprinnelig planlagt å fordrive 1 million «fiendtlige» polakker (inkludert jøder) fra de annekterte områdene i løpet av fire måneder (på lengre sikt over 5 millioner). Fra oktober 1939 til mars 1941 ble det lagt planer som stadig ble utsett eller omgjort og det endte med at til sammen vel 400.000 ble fordrevet østover.[14]
Ifølge Molotov-Ribbentropp-pakten skulle rundt 500.000 etnisk tyske (Volksdeutsche) forflyttes fra Øst-Europa og bosettes vest for delelinjen. Vinteren 1940-1941 var det rundt 250.000 etnisk tyske i transittleirer i Polen.[14] Ifølge Götz Aly skapte de titusenvis tilflyttede til tyskokkuperte områder en kjedereaksjoner ved at jøder og etnisk polske ble fordrevet østover til områder der det manglet mat og husly: Sult, epidemier og husmangel blant de fordrevne utløste planer for mer drastiske tiltak. De sivile tyske administratorene ønsket ikke at fordrevne jøder skulle ha varig tilhold i deres ansvarsområder.[22]
Adolf Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Dieter Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Etter møter med det franske kolonidepartementet skisserte planen at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar.[23][24] Eichmann foreslo samleleirer i Europa hvor de deporterte skulle vente på transport til Madagaskar. Planen la til grunn at jødenes eiendom og formue skulle beslaglegges. Madagascarplanen var vanskelig å gjennomføre så lenge Storbritannia fortsatte krigen mot Tyskland. Etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid.[23][24][15]
Holocaust rediger
.jpg)
Holocaust var folkemord på jøder gjennomført av det nasjonalsosialistiske Tyskland og samarbeidende regimer fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av omkring 6 millioner jøder.
Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig i Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Bełżec (utryddelsesleir), Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Litauen og Latvia.[25] Massedrap omfattet jøder i andre områder okkuperte eller kontrollert av Tyskland: Nederland, Hellas, Jugoslavia, Frankrike, Belgia, Italia, Norge, Østerrike, Tsjekkoslovakia og selve Tyskland. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen. Anslagsvis 200 000 personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av holocaust.[26]
SS rediger
Utdypende artikkel: Schutzstaffel
.jpg)
SS hadde opphav i nazistenes tidlige periode omkring 1922. Heinrich Himmler ble riksleder for SS i 1929 og SS vokste til over 50 000 medlemmer i 1932 og 200 000 i slutten av 1933. På grunnlag av en völkisch-ideologi omskapte Himmler SS til en elitestyrke som skilte seg fra massebevegelsen SA. Rekrutteringen til SS var blant annet basert på forestillinger om arisk utseende. Etter likvideringen av SA-ledelsen 30. juni 1934 fikk SS en særstilling innenfor nazibevegelsen. I 1936 ble Himmler sjef for både SS og det tyske politiet. Reichssicherheitshauptamt (RSHA) ble etablert 27. september 1939 og ble snart den viktigst aktøren i undertrykkelsen av okkuperte områder og etter hvert i gjennomføringen av folkemord. Sicherheitsdienst og Gestapo var en del av apparatet under RSHA. SS overtok konsentrasjonsleirene fra SA i 1934. SS påvirket etter hvert alle deler av statsapparatet.[27] Heydrich var sjef for RSHA og samtidig stedfortredende riksprotektor for Böhmen-Mähren. Ernst Kaltenbrunner overtok RSHA da Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Fra 1939 var Adolf Eichmann leder for Gestapos kontor for jødesaker. RSHAs ansvar for jødespørsmålets endelige løsning fremgår av et brev fra Hermann Göring til Heydrich 31. juli 1941.[28]
Mangel på dokumentert skriftlig ordre rediger
Det er stadig uklart og omstridt hvem som sommeren 1941 egentlig ga ordren om å trappe opp massedrapene på østfronten til også å omfatte kvinner og barn, eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene.[1] Ifølge den tyske historikeren Christian Gerlach var det sommeren 1941 ingen overordnet ordre eller plan. Gerlach tror Hitler ga ordre om å drepe alle jødene ettermiddagen 12. desember 1941 i et hemmelig møte i Berlin med topplederne. Møtet er kjent fra Goebbels’ dagbok og Hans Franks notater. Himmler møtte Hitler 18. desember og noterte at møtet blant annet handlet om jødespørsmålet og at jødene skulle utryddes som partisaner.[6][29] Goebbels noterte i sin dagbok 12. desember at Hitler hadde bestemt seg for å gjøre rent bord og at utryddelsen av jødene var en nødvendig konsekvens av at de hadde satt i gang krigen.[30]
Det finnes lite skriftlig dokumentasjon om beslutningstaking og iverksetting. Det storstilte drapet på jødene skulle holdes hemmelig og det som fantes av skriftlig materiale ble forsøkt ødelagt mot slutten av krigen.[4] Himmler og hans nærmeste medarbeidere bestrebet seg på hemmelighold og unngikk skriftlige ordrer. Kurt Daluege ga ordre om å ikke nevne konkret antall henrettede over radio av frykt for at det kunne bli avlyttet av britisk etterretning.[31] Det finnes enda mindre skriftlige dokumentasjon om beslutningen om å drepe sigøynerne, trolig fordi det var en marginal gruppe som ikke skapte rivalisering mellom etatene og dermed ikke hadde behov for skriftlig fullmakt.[32]
Heinrich Himmler organiserte utryddelsen av jødene sammen med sin assistent Adolf Eichmann. Alan Bullock antar at drap på jødene var et tema under de hemmelige samtalene under fire øyne mellom Hitler og Himmler. Det forekom at Martin Bormann, men ellers fikk ingen andre være tilstede og det finnes ingen notater fra samtalene.[33]
Høyreradikale holocaustfornektere som David Irving har utnyttet mangelen på skriftlige bevis for overordnet plan og ordre til å bagatellisere Hitlers rolle.[6]
Etter oppløsningen av Sovjetunionen og de kommunistiske regimene i Øst-Europa fikk forskerne tilgang til nye arkiver som kunne lys over ansvarsforholdene.[34]
Matthäus skriver at ved innledning til holocaust i juni-juli 1941 oppmuntret lederne lokale massakrer snarere enn direkte ordrer. Hyppige besøk av Heydrich, Himmler, HSSPF og Daluege sørget for at «vellykkede» radikale tiltak ble kjent og at nølende kommandanter på lavere tilpasset seg. For eksempel var Himmler, Heydrich, Daluege og Bach-Zelewski på besøk i Białystok hvorpå drapsaksjonene (som allerede hadde pågått en siden 27. juni) ble trappet opp.[35]
Dokumentasjon av planer og ordrer rediger
Historikerne har forsøkt å rekonstruere ordrer og tidslinje gjennom indirekte kilder som vitnemål fra de politimennene som faktisk utførte henrettelsene. Himmlers, Heydrichs og Dalueges reiser og møter, og hendelser som fulgte i deres fotspor, gir flere holdepunkt for å rekonstruere hvordan ordrene om utryddelsen av jødene ble gitt. Medlemmene av Einsatzkommandoene fikk vite om oppdraget først da var ute i felten og kort tid før henrettelsene.[36]
I oktober 1939 etter okkupasjonen av Polen beordret Hitler Philipp Bouhler og Karl Brandt til å igangsette et program for eutanasi (Gnadentot) på mentalt uhelbredelig syke. Ordren ble skrevet på Hitlers eget brevpapir og tilbakedatert til 1. september. Hitlers ordre av 24. august 1941 er også sikkert dokumentert. T4 var underlagt rikskanselliet og da T4-personalet ble overført til Aksjon Reinhardt i Generalguvernementet kom en kurer fra Berlin hver uke med post, lønn og mat direkte fra kanselliet i Berlin.[4]
Franz Walter Stahleckers rapporter om Einsatzgruppens virksomhet er et særlig viktig og detaljert dokumentasjon om holocausts tidlige fase. Stahlecker baserte sin rapport dels på Karl Jägers detaljerte rapport om antall drepte menn, kvinner og barn på hvert sted og med dato. Stahlecker leverte sin første rapport 15. oktober 1941 og der noterte han at i henhold til den grunnleggende ordren ble målet om fullstendig fjerning av jødene iverksatt besluttsomt med alle midler. Stahleckers rapport underbygger «intensjonalistenes» hypotese om at massakrene var ledd i stort program fastsatt før invasjonen av Sovjetunionen. Han noterte videre at utryddelsesoperasjonen ble bremset av behov for jødene som arbeidskraft og behovet for hemmelighold. Stahlecker noterte at det «for øyeblikket» ikke var mulig å utslette jødene uten spor. Arthur Nebe i Einsatzgruppe B noterte at en løsning på jødeproblemet mens krigen pågår er upraktisk i denne regionen fordi det bare kan løses ved forflytning på grunn av det overveldende antallet jøder.[37]:199
I mai og juni 1941 gikk det ut ordre fra Hitlers hovedkvarter om at på østfronten gjaldt ikke de vanlige reglene for behandling av sivile og krigsfanger. Ifølge Overy handlet ikke Orpo-bataljonenes drapsskvadroner i strid med instrukser.[38] De første ordrene fra Himmler og Heydrich til Einsatzgruppene nevnte rensing av områdene for uønskede elementer og jødene var ikke nevnt spesielt. Heydrich sendte 2. juli 1941 (etter invasjonen) ut en skriftlig ordre om at jøder med verv i kommunistpartiet eller stillinger i staten skulle skytes. Senere i juli kan det ha vært sendt ut en formell (muntlig) ordre om å utvide massedrapene til alle jøder. Rapporter fra en av Einsatzgruppene tyder på at drap på alle jøder ble rutine i løpet av juli. I august var massedrap på jøder et velkjent og vanlig tema i møtereferater fra den tyske toppledelsen i øst. Wehrmachts regler for styrkenes atferd i Sovjetunionen (delt ut før invasjonen) anga «hensynsløse tiltak» (engelsk: ruthless measures) mot bolsjevikiske hatpredikanter (tysk: Hetzer), partisaner, sabotører og jøder - bare jøder var nevnt uten å angi konkrete handlinger som grunnlag for straffeaksjon. Trolig forestilte ikke hærens øverste offiserer hvor omfattende aksjonene mot jødene ville bli. Etter hvert ble Einsatzgruppenes forbrytelser tydelige i hærens rapporter. I løpet av høsten var hærens offiser godt kjent med hva som foregikk og en del offiserer var svært oppbragt. Flere av «aksjonene» (masseskyting) mot jøder tiltrakk seg mange tilskuere fra hærens enheter i nærheten. I et tilfelle fikk marinepersonell i en baltisk havn landlov for å se på jødeaksjonen.[39]
De første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen ble stort sett bare voksne jødiske menn (i stridsdyktig alder) drept av Einsatzgruppen. Yitzhak Arad mener at dette styrker hypotesen om at ordren til Einsatzgruppen før invasjonen var begrenset til å drepe menn og at ordren om å drepe alle jøder kom til noen uker etter invasjonen. Drap på stridsdyktige menn var i så fall et tiltak for å kvitte seg sovjet-vennlige personer og personer som kunne yte væpnet motstand mot den tyske okkupasjonen. Ifølge Arad skjedde opptrappingen etter mellom nazitoppene og Hitler 16. juli der temaet var administrasjonen og fremtiden for de erobrede områdene; og ordren om å drepe alle jødene ble overbragt muntlig fra Himmler til SS-enhetene i erobrede områder i løpet av andre del av juli 1941.[40]
Göring hadde 31. juli 1941 et møte med Heydrich. Dette møtet var trolig på Heydrichs initiativ fordi han trengte Görings signatur. Brevet (som er bevart) ble ikke skrevet på Görings eget brevpapir. Funksjonalistene ser dette som eksempel på initiativ fra lavere nivå snarere enn som ordre fra toppen: De pågående massakrene bak østfronten hadde fått et slikt omfang at Heydrich måtte involvere større deler av statsapparatet der lederne ventelig ikke ville medvirke uten klar, skriftlig tillatelse fra toppledelsen.[4]:549
I forbindelse med rettssaken i 1962 mot Alfred Filbert, leder av Einsatzkommando 9, vitnet flere om at ordren om å inkludere kvinner og barn i massedrapene kom i slutten av juli 1941. Ifølge Alex Kay var Einsatzkommando 9 den første enheten som begynte systematiske drap også på kvinner og barn, en endring som indikerte at et totalt folkemord var i gang. Filbert satte opp Einsatzkommando 9 i den østprøyssiske byen Treuburg og informerte mannskapet om at oppgaven var å skyte sovjetiske jøder og andre «undergravende elementer». Ifølge vitneutsagn omfattet ordren bare jødiske menn. Kay antar at Hitler, Himmler og Heydrich var usikre på hvordan Wehrmacht ville reagere på massehenrettelser av sivile og Kay antar at den skriftlige ordren til Einsatzgruppen før invasjonen tilsvarte Kommissærordren om å henrette politiske kommissærer og ordren om å henrette andre som drev motstand mot okkupasjonshæren. Heydrichs skriftlige instruks 2. juli til HSSPF handlet konkret om å henrette jøder i partiet og statsapparatet samt alle andre «radikale elementer» («sabotører, propagandister, snikskyttere og så videre»). Kay tror at Heydrichs formulering var tilsiktet vag noe som mellom linjene ga rom for hans underordnete til å gå langt ut over den eksakte skriftlige instruksen. Einsatzkommando 9 gikk fra begynnelse av ut over 2. juli-ordren ved drepe voksne jødiske menn i hopetall: Da kommandoen forlot Vilnius 20. juli hadde de der drept 5000 jøder alle menn. Tilsvarende er dokumentert for de andre Einsatzgruppene: I løpet av de først fem ukene ble hovedsakelig jødiske menn i «militær alder» henrettet. Kay konkluderer med at ordren om å drepe alle jøder ikke ble utstedt før krigen på Sovjetunionen var godt i gang. Basert på Einsatzgruppenes faktiske virksomhet tror Kay at ordren om å drepe voksne jødiske menn ble gitt muntlig og uoffisielt.[1]:413-416
Heydrichs retningslinje for sovjetiske krigsfanger av 17. juli 1941 innebar at alle jøder i krigsfangeleirer skulle skilles ut og henrettes, retningslinjen omfattet jødiske sivile som var internert i krigsfangeleir. I mange sovjetiske byer ble alle menn i «militær alder» (16 til 45 eller 60 år) internert av Wehrmacht og Einsatzkommandoene hadde oppdrag fra Heydrich om å skille ute jøder og andre «utålelige politiske elementer» fra disse. Kay konkluderer med at retningslinjene av 17. juli innebar en opptrapping av drap på jøder i de erobrede områdene av Sovjetunionen inkludert Baltikum. Retningslinjene av 17. juli bekreftet og støttet den praksis med massedrap på voksne menn Einsatzgruppene allerede hadde drevet i fire uker.[1]:414
Otto Ohlendorf, leder for Einsatzgruppe D, fortalte i retten etter krigen at Himmler briefet lederne for Einsatzgruppen tidlig i juni 1941 at en viktig oppgave var å eliminere jøder - menn, kvinner og barn. Ohlendorf vitnemål kan ha vært en del forsvarsstrategien ved rettsoppgjøret. Det er nokså sikkert at Heydrich 17. juni 1941 briefet lederne for drapskommandoene og noen andre (30-40 personer til sammen) om fjerning av jødene i Sovjetunionen - Heydrich snakket i generelle vendinger. Heydrich beskrev østjødene som «bolsjevismens intellektuelle reservoar». Muntlige ordrer til en begrenset krets var en vanlig arbeidsform. Heydrich instruerte sent i 1941 en nyutnevnt leder for en politienhet at førerens ordre om tiltak mot jødene ikke skulle formidles lenger enn lederne for Einsatzkommandoene.[36] Ohlendorf hevdet i 1945 uten å nøle at beslutningen om å utrydde alle jødene ble tatt av Hitler selv før juni 1941. Ohlendorf fremholdt at Himmler gjentok Hitlers ordre muntlig ved to anledninger: i mai 1941 fire uker før Einsatzgruppene ble utplassert og i september 1941 da Himmler besøkte fronten. Ohlendorf hevdet at Einsatzgruppene ikke hadde noen handlefrihet og ble styrt av strenge ordrer fra Berlin. Ohlendorf holdt fast ved denne fremstillingen under hele rettsoppgjøret etter krigen.[41] Bach-Zelewski vitnet i Nürnberg i januar 1946 og uttalte der at Tyskland hadde satt i gang en utryddelseskrig i Sovjetunionen. Bach-Zelewski anslo at utryddelsestiltakene ville ha resultert i 30 millioner døde om de hadde fått fortsette. Han uttalte også at ifølge ordre fra høyeste hold skulle ingen soldater straffes for overgrep mot sivilbefolkningen i «partisanområdet».[42]
Martin Sandberger (1911-2010), blant annet leder for en drapskommando i Baltikum, uttalte etter krigen at utryddelsen av jødene var ordre fra Hitler og at Sandberger hadde fått denne av Bruno Streckenbach.[43][44]
I april 1941 ble det avholdt et møte med Heydrich, Bruno Streckenbach, Heinrich Müller, Arthur Nebe og Alfred Filbert ble planen om invasjon av Sovjetunionen presentert. Trolig var også Einsatzgruppenes rolle i de erobrede områdene et tema.[45]
På erobrede sovjetiske områder inkludert Baltikum gjennomført lokalbefolkningen pogromer straks etter den tyske invasjonen, mer eller mindre tilskyndet av okkupasjonsmakten. Lederne for Einsatzkommandoene mente pogromene var langt fra tilstrekkelige. Bach-Zelewski uttalte etter krigen at Himmler ville ha flere pogromer. Flere dager etter invasjonen skal Himmler ha tilkalte Bach-Zelewski og bedt om en forklaring på hvorfor det ikke hadde vært noen pogromer i Białystok med omegn slik det hadde vært i Latvia og Litauen. Bach-Zelewski uttalte etter krigen at han ikke visste at pogromene i Baltikum var tilskyndet av tyskerne. Himmler beordret Bach-Zelewski om å henrette 2000 jøder som straff for plyndring. Bach-Zelewskis fremstilling av disse hendelsene etter krigen var trolig preget av forsøk på å unndra seg ansvar og straff.[36]
Einsatzgruppene samarbeidet med Wehrmacht bak østfronten. Det var ikke opplagt at Wehrmacht ville være samarbeidsvillig. Flere rapporter fra Einsatzgruppe B viser til samarbeid med Wehrmacht. For eksempel 19. juli 1941 at de «var helt enige om videre aktiviteter» etter diskusjon mellom Max von Schenckendorff (kommandant for Hærgruppe Midt) og Erich von dem Bach-Zelewski. Einsatzkommando 8 hadde et særlig godt samarbeid med relevante enheter i Wehrmacht. Franz Walter Stahlecker sjef for Einsatzgruppe A samarbeidet nært med Wehrmacht. Arthur Nebe noterte at alle avdelinger av Wehrmacht anerkjente og støttet Nebes Einsatzgruppes aktiviteter. Wehrmachts Geheime Feldpolizei (hemmelige militærpoliti) hadde bidratt med styrker til massakrer i Nebes regi.[1]:417
Særtrekk ved den nazistisk staten rediger
Den tyske staten under nazistene var preget av konkurranse mellom ulike bastioner innenfor statsapparatet og var til en viss grad preget av «autoritært anarki» snarere enn den monolittisk «førerstaten» som nazistenes propaganda ga inntrykk av. Forskningen på området har beskrevet Hitler som en svak diktator hvis beslutninger i stor grad reflekterte kompromisser mellom maktsentra.[46]
Ifølge Ian Kershaw dikterte ikke Hitler alle aspekter av tysk politikk, i stedet arbeidet statsapparatet med å tolke og oppfylle Hitlers ønsker («working towards the Führer»). Karakteristisk for en karismatisk leder var Hitlers muntlige utsagn viktigere enn formelle, skriftlige ordrer. Slike «Führerbefehle» (førerordrer) ble ofte gitt i form av tilsynelatende uvesentlige eller krytptiske bemerkninger, men var viktig for den indre krets for eksempel Martin Bormann som tok notater. Statsapparatet i det tredje riket var til dels fragmentert i konkurrerende fraksjoner og med uklare kommandolinjer - et «føydalt anarki» ifølge Kershaw.[47][48]
People second-guessed what he [Hitler] wanted. He didn't need to command everything. People interpret 'getting rid of the Jews' in different ways, and cumulatively that then pushes along the dynamic of the persecution without Hitler having to say 'do this, do that, do the other'.
Holocaust ble gjennomført av ulike og delvis koordinerte deler av statsapparatet, og disse forskjellige grenene av apparatet var misunnelige på og konkurrerte til dels med hverandre. Auschwitz ble drevet SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt (SS' økonomiske avdeling), Odilo Globocnik var SS- og politisjef som i forbindelse med Aksjon Reinhardt tok ordre direkte fra Himmler og på østfronten ble drapene utført av Einsatzgruppen.[4] Den amerikanske historikeren Wendy Lower skriver at naziregimet var preget av til dels motstridende tiltak fra ledere i ulike deler av apparatet. Handlingene var drevet dels av egeninteresse, preget av rivalisering og med ulike perspektiver på det tredje rikets fremtid. Regionale ledere valgte ofte de mest radikale alternativene og iverksatte målrettet initiativer.[49] Den tyske historikeren Gerhard Weinberg tror at nazistenes beslutning om å drepe alle jødene kan ha vært påvirket eller utløst av reaksjonene på de første veldige massakrene på jøder straks etter invasjonen av Sovjetunionen.[50]
Wehrmacht og Einsatzgruppene rediger
Einsatzgruppenes drap på godt over 1 million jøder i de erobrede områdene på østfronten var trolig ikke mulig uten aksept eller medvirkning fra Wehrmacht. Walther von Brauchitsch, øverstkommanderende for den tyske hæren, mottok rapporter fra hæravdelingene om at det pågikk forferdelige overgrep; han nøyde seg da med å holde i sjakk soldatenes sinne over det de var vitne til. Ved invasjonen av Frankrike hadde hærledelsen insisterte på at Einsatzgrupper ikke skulle brukes (slik de til en viss grad hadde vært brukt i Polen året før). Hitler overbeviste tidlig i 1941 hærledelsen om at krigen mot Sovjetunionen ville kreve de mest brutale metodene og at en ren militær kampanje som i Frankrike ikke ville være tilstrekkelig. Einsatzgruppenes oppdrag var i utgangspunktet å bekjempe tyskfiendtlig virksomhet i de erobrede områdene bak fronten. Disse «sikkerhetstiltakene» ble stadig utvidet og forvrengt langt ut over grensen for en okkupasjonshærs myndighet.[4]
Sentrale personer rediger
Heinrich Himmler rediger
Himmler var frustrert over at Hitler ikke ga ham overordnet ledelse av den demografiske omkalfatringen av de erobrede områdene. Himmler og Heydrich ville dermed komme etableringen av den sivile administrasjonen i forkjøpet og gjennomføre den etniske rensingen før Sovjetunionen var beseiret. Ifølge Gerwarth var ikke et slikt demografisk prosjekt mulig for hele befolkningen, men det ville være mulig for en minoritet som de sovjetiske jødene: Et første trinn ville derfor være å gjøre hele regioner jødefrie i skygge av krigen.[51] Holocaust inngikk i et omfattende program for etnisk omorganisering av Europa ved fordrivelse, bosetting og massemord særlig med sikt på germanisering av det østlige Sentral-Europa. Sammenlignet med de slaviske folkeslagene var jødene en liten folkegruppe som kunne håndteres først og for seg.[52]
Reinhard Heydrich rediger
Heydrich hadde fra slutten av 1930-årene direkte ansvar for behandling av jødene og for holocaust. Ifølge Gerwarth var det knapt noen som hadde så stort personlig ansvar for den blodige iverskettingen av ideen om jødefritt Europa. Sammen med Hitler og Himmler la Heydrich planen for fjerning av jødene og germanisering av Øst-Europa. Gerwarth skriver at Heydrichs betydning ved opptrappingen høsten 1941 vanskelig kan overvurderes: Heydrich tilskyndet sine medarbeidere til å konkurrere om stadig mer ekstreme løsninger på «problemene», RSHA hadde tilsyn med fordrivelsene og bosettingstiltakene, og Heydrichs jødeeksperter organiserte deportasjoner østover. Hadde Heydrich vært i live i 1945 ville han ifølge Gerwarth vært blant de hovedtiltalte under Nürnbergprosessen.[53]
Intensjonalisme og funksjonalisme rediger
Disse to posisjonene ble særlig tydelig etter at den tyske historikeren Martin Broszat i 1977 stilte spørsmål ved om Hitler faktisk hadde planlagt og beordret drap på alle jøder[4][5][6] og etter en konferanse på Cumberland Lodge i 1979. Skillet mellom disse to posisjonene ble etter den skarpeste debatten fra rundt 1980 etter hvert mindre tydelige. Den britiske historikeren Ian Kershaw konkluderte med at en syntese av perspektivene er nødvendige for en mer fullstendig forklaring på det tredje riket, men legger selv mest vekt på funksjonalistiske forklaringen. Med åpningen av arkiver i Øst-Europa fra rundt 1990 har historikerne fått langt mer kunnskap om beslutningstakingen som ledet til massedrap i blant annet Galicia, Litauen, Ukraina og Hviterussland.[54][55] Omer Bartov, historieprofessor ved Brown University, er primært funksjonalist, men mener de to perspektivene ikke er gjensidig utelukkende. Bartov mener blant annet at Goldhagen gjorde rett i å fokusere på anti-semittisme som drivkraft i gjennomføring av holocaust. Saul Friedländer integrerer de to perspektivene. Timothy Snyder balanserer i boken Bloodlands (2010) de to perspektivene.[56]
Intensjonalistene legger vekt på det ideologiske mens funksjonalistene legger vekt på det strukturelle. Saul Friedländer mener at funksjonalistene har rett når det fremhever det nazistiske statsapparatet som kaotisk, mens intensjonalistene har rett når det legger vekt på at Hitler var besatt av Lebensraum og av jødene. Friedländer mener det var særegent at en messiansk og akopalyptisk visjon tok kontroll over et teknisk og byråkratisk avansert samfunn. Friedländer kan ikke forstå hvordan en patologisk hater som Hitler kunne nøle med å beordre drap på jødene (slik funksjonalistene legger til grunn), når det samtidig er kjent at Hitler ikke nølte med å angripe Sovjetunionen og Frankrike og dessuten sette i gang barmhjertighetsdrapene i regi av T4. Eberhard Jäckel så ikke noen grunnleggende motsetning mellom posisjonene fordi Hitler bare kunne regjere gjennom nazistenes «polykratiske» system. Ifølge Jäckel og den tyske historikeren Hans Mommsen ventet Hitler motstand og kunne derfor sette i gang massedrapet stykkevis, Hitler kunne ikke stole på blind lydighet til å gjennomføre omfattende drap på uskyldige og forsvarsløse uten rasjonell begrunnelse.[4]
Historikerne er stort sett enige om at det foregikk en kumulativ radikalisering innad i regimet. Innad i nazistaten og -partiet var det tautrekking om ansvaret for «jødesaker» noe som førte til stadig med radikale anti-jødiske tiltak. Det var konkurranse om å markere seg selv innenfor Judenpolitik fordi dette ga makt og prestisje. Raul Hilbergs firetrinns modell for iverksetting av holocaust (publisert i 1961) var et hjelpemiddel til å beskrive hendelsesforløpet. Hilberg trodde ikke det var en overordnet, gjennomtenkt plan.[4]
Intensjonalismen var dominerende i etterkrigstiden og debatten mellom de to «skolene» pågikk til å begynne med hovedsakelig blant tyske historikere. Debatten har moralske aspekter: Funksjonalistene blir beskyldt for å bagatellisere og banalisere nazismen, mens intensjonalistene blir beskyldt for å plassere ansvaret hos en enkeltperson, Hitler,[58]:ix eller for å fokusere for mye på enkeltpersoners evne til å gjøre onde handlinger. Historikeren Tim Mason, som innførte betegnelsene intensjonalisme og funksjonalisme, advarte forskerne mot å velge side i debatten og minnet om deres plikt til å gjengi historien om holocaust på en objektiv måte.[59] Hitler argumenterte i 1922 om at jødespørsmålet måtte løses ellers ville det tyskerne ende som armenerne når jødene hadde tatt over landet.[60]
Hitler uttalte 22. august 1939 (med henvisning til folkemordet på armenerne vel 20 år tidligere) «Hvem snakker fortsatt om utslettelsen av armenerne?» (tysk: Wer redet heute noch von der Vernichtung der Armenier?). Utsagnet har i ettertiden blitt tolket i lys av det etterfølgende folkemordet på jødene, mens Hitler egentlig hadde den polske stat og Polen som land i tankene (invasjonen begynte 1. september etter noen dagers utsettelse). Massedrapet på armenerne var godt kjent gjennom pressen i Europa og Nord-Amerika.[61][60]
En tredje variant av forskningen har (siden 1980-tallet) fokusert på hvordan eller i hvilken grad medvirkende og gjerningspersoner på alle nivåer frivillig og med energi og initiativ gjennomførte holocaust. Rettsoppgjøret etter krigen etablerte at gjerningspersonene i hovedsak ikke medvirket under tvang eller med fare for eget liv. Dette perspektivet i forskningen begynte derfor å se nærmere på initiativer lokalt snarere enn ordrer ovenfra, noe som har blitt kalt «voluntaristisk» tilnærming. Initiativ fra mange individer på lavt nivå kunne slik bidra til drivkraft i drapsprogrammet, mens det trolig var personer på høyere nivå som var i stand til å gi retning og mål for prosjektet. Götz Aly med flere har vist hvordan den utdannede eliten brukt sin fagkunnskap til beste for drapsprogrammet.[34]
Intensjonalisme rediger
Intensjonalistene mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hilter og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers presist uttrykte ønske: Jødene ble drept fordi Hitler ønsket det og Hitler selv var drivkraften bak folkemord som «løsning» på jødespørsmålet. Historikerne Eberhard Jäckel (tysk), Daniel Goldhagen (amerikansk), Richard Breitman (amerikansk) og Andreas Hillgruber (tysk) er kjente intensjonalister. Hillgruber beskrev Hitlers trinnvise plan (Stufenplan) for erobring, folkemord og verdensherredømme. Breitman og Goldhagen har antatt at Hitler tok beslutningen om utryddelse en gang tidlig i 1941 før de storstilte massakrene begynte senere samme år. Sarah Gordon og Gerald Fleming mener at Hitler hadde full styring på utryddelsen av jødene og fulgte med på de minste detaljene.[4][5][6][62]
Den amerikanske historikeren Lucy S. Dawidowicz og den tyskfødte britiske historikeren Gerald Fleming beskriver en ubrutt og direkte antisemittisk linje fra Martin Luther via Hitlers tidlige antisemittisme til kulminasjon i holocaust. Daniel Goldhagen mener at holocaust var drevet av en fanatisk og unikt tysk antisemittisme.[14][58][63] Dawidowicz mente at opphavet til holocaust kunne spores til 11. november 1918 da første verdenskrig sluttet og Hitler fikk ideen om å drepe jødene. Goldhagen inntar et radikalt intensjonalistisk syn ved å legge til grunn at alle tyskere var antisemitter derfor var lett å mobilisere som villige deltakere i folkemordet, et folkemord som tyskeren ifølge Goldhagen mente var rett og nødvendig.[59] Alan Bullock mener Hitler selv unnfanget ideen om å drepe jødene og at Himmler umulig kunne gjort dette på egen hånd uten Hitlers godkjenning. Dette var trolig et av temaene under de hemmelige samtalene under fire øyne mellom Hitler og Himmler.[33]
Richard Breitman mener at Hitler hadde en gammel og fastspikret ide om folkemord på jødene, mens de konkrete strategiene og planen for massemord ble utviklet operativt. Nazistenes byråkrati visste ikke akkurat hvordan de skulle gå frem for å gjøre verden fri for jøder, men de europeiske jødene ble heller drept i et åndsfraværende øyeblikk, ifølge Breitman. Til forskjell fra Daniel Goldhagen konkluderte Breitman i 1998 med at dersom alle tyske politifolk var «villige bødler» (Goldhagens bok heter Hitler's Willing Executioners) ville det neppe vært påtrengende behov for å gå over til gasskammer som avlivingsmetode.[64]
Funksjonalisme rediger
Funksjonalistene mener at holocaust vokste frem inkrementelt og til dels byråkratisk på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak. Dette var mulig på grunn av nazistatens anarkistiske trekk. Fra funksjonalistenes perspektiv får man et misvisende inntrykk av den store planen ved tilbakeblikk. Blant ledende funksjonalister er Christopher Browning, Raul Hilberg og Hans Mommsen. Browning regnes som en moderat funksjonalist og utfordret i 1981 Broszats klare konklusjon om at det ikke var en stor plan. Browning mener Hitler spilte en rolle og legger ellers vekt på ideologi og statsapparatets oppbygging som forklaring på hvordan massedrapet fikk så stor utstrekning. Mommsen beskriver holocaust som resultat av «kumulativ radikalisering» i det tredje riket og Mommsen regnet Hitler som en svak diktator som ble drevet av omstendighetene og motstridende fraksjoner. Funksjonalistene mener at en god del av forklaringen på holocaust ligger i den kaotiske nazistaten med konkurrerende administrative enheter.[4][5][6][59]
Den tyske historikeren Götz Aly advarte mot å anta at det var en overordnet målsetting. Den tyske historikeren Christian Gerlach tror at hensikten med Wannsee-konferansen var å ordne opp i mangfoldet av svært ulike anti-jødiske tiltakene i Tyskland og okkuperte områder. Funksjonalistenes posisjon har blitt beskrevet med metaforen twisted road to Auschwitz etter Karl Schleunes' bok (1970) av samme navn. Hans Mommsen og Martin Broszat konkluderte fra 1960-årene av at det ikke var samsvar mellom den historiefaglige dokumentasjonen og ideen om den totalitære nazistat drevet av en klar plan.[14][65][68]
Mommsen mente at «veien til Auschwitz» må forstås på ved måten de langsiktige ideologiske mål ble omdannet til konkrete politiske strategier gjennom lang rekke mellomliggende prosesser. Disse mellomtrinnene skjedde på bakgrunn av mangeartede initiativ fra grupperinger på ulike nivå. Ifølge Mommsen var ikke Hitlers ide om å drepe jødene tilstrekkelig til å sette i gang eller styre det store prosjektet. Flere deler av den tyske eliten og «servilt tjenestevillige» lavere tjenestemenn måtte mobiliseres ut fra egeninteresse ifølge Mommsen.[4] Mommsen fremsatte den klassiske formuleringen om «kumulativ radikalisering» for å beskrive det byråkratiske systemets drivkraft mot stadig mer vidtfavnende og ytterliggående tiltak mot jødene. Broszat mente også at maktspredningen og fragmenteringen var vel så viktig som ideologi i denne radikaliseringen.[14] Broszat fremholdt at nazistaten var gjennomsyret av rivalisering som utløste holocaust og av maktkamp mellom naziregimet og de tradisjonelle tyske statsinstitusjonene: Dermed var Tyskland under nazistene, ifølge Broszat, ikke en totalitær stat styrt av Hitler men et polikrati med flere motstridende krefter og maktsentra. Broszat understreket at Hitler kjente til og la det ideologiske grunnlaget for holocaust.[69] Broszat konkluderte med at Einsatzgruppenes første massedrap sommeren og høsten 1941 skjedde etter direktiv fra Hitler personlig, mens de senere tiltakene for å fysisk fjerne jødene i alle deler av Europa ikke skjedde etter en overordnet beslutning.[70]
Martin Broszat (1979)[71]
Raul Hilberg beskriver hvordan Odilo Globocnik anla de første drapsleirene (Belzec, Sobibor og Treblinka) under fryktelig primitive forhold og med svært små utgifter. Til Treblinka ble både byggematerialene og arbeidere hentet fra Warszawa-ghettoen. Leirene besto for en stor del av enkle brakker, gassen kom fra beslaglagte russiske kjøretøy og likene ble brent under åpen himmel. Den rudimentære måten disse leirene ble anlagt på tyder på at de ikke hadde tildelt egne budsjettmidler og at arbeidet ikke var dirigert fra sentraladministrasjonen i Berlin. Utgifter til vakthold, transport og drap ble dekket uoffisielt eller på irregulær måte. Auschwitz, som ble brukt i siste fase av holocaust, var opprettet for annet formål og utgiftene kunne dekkes ved vanlige budsjettdisposisjoner, og der ble mer sofistikerte drapsanlegg innrettet.[4]
Historikeren Hans Safrian fremholder at høsten 1941 ble transportene fra Sentral-Europa østover behandlet på varierende måte, noe han mener tyder på at det på dette tidspunktet ikke fantes en overordnet plan eller ordre om massemord. Den franske historikeren Florent Brayard påpeker at systematisk drap på jøder fra selve Tyskland begynte sommeren 1942 selv om de ble deporterte og internert/gettoisert fra 1941, mens jøder i Sovjetunionen for en stor del ble drept straks. Ifølge Brayard tyder dette på at det i 1941 ikke fantes en overordnet beslutning og mener at den «endelige løsningen» ikke ble iverksatt før sommeren 1942. Brayard skriver at dette forskjellen kan skyldes at tyskerne betraktet de østlige jødene som mer en større fare og at massedrap på vestlige jøder var moralsk mer overskridende.[14]
Funksjonalismen har vært kritisert for å overse enkeltpersonenes ansvar og skyld for forbrytelsene. Karl Dietrich Bracher advarte i 1976 mot at dette kunne lede til en bagatellisering av nazismen og at barbariet 1933-1945 som moralsk problem med glemt. Goldhagen og hans støttespillere var også moralsk motivert. Sjefredaktøren i Die Zeit skrev at Goldhagens bok (1996) ikke var en forskningsrapport men moralsk bok, en dom.[54]
Det var lenge en oppfatning at Reinhard Heydrich planla holocaust fra tidlig i 1930-årene. Robert Gerwarth skriver i biografien om Heydrich at dette ikke er en holdbar konklusjon: Heydrich var en av mange aktører som drev frem stadig mer radikal behandling av jødene. Holocaust var ifølge Gerwarth resultat av en kumulativ radikalisering drevet frem av konkurrerende personer og institusjoner som søkte å behage Hitler ved å forutse hva Hitler ønsket. I 1939 forestilte Heydrich seg trolig ikke massemord på jødene, men hans syn ble radikalisert i de to påfølgende årene på grunn av krigens brutaliserende virkning, frustrasjon over mislykkede bosettingstiltak, press fra lokale administratorer og ideologisk begrunnet forestilling om «jødeproblemet».[72] Blant historikere har det vært antatt at ordbruken under Wannsee-konferansen hadde til hensikt å kamuflere en stor og systematisk plan om å drepe alle jødene. Gerwarth mener at Heydrichs opplegg for tvangsarbeid var reelt og ikke ren kamuflasje, og at tvangsarbeid inngikk som et mange tiltak i hans plan for en endelig løsning.[73]
Tidspunkt og foranledning rediger
Hitler hadde 16. juli 1941 et møte med Lammers, Keitel, Rosenberg og Göring der Hitler ga uttrykk for at han trodde seier på Østfronten var innenfor rekkevidde. Hitler snakket som vanlig i vage vendinger om opptrapping av «passiviseringen» bak fronten, om å fjerne eller skyte alle som var fiendtlige til okkupasjonsmakten. I dagene etter trappet Himmler opp SS-styrken i erobrede områder ved å sende SS-kavaleriet med 4000 mann til HSSPF senter, SS 1. brigade på 7200 mann til HSSPF sør og elleve bataljoner ordenspoliti (nære 6000 mann) til disposisjon for HSSPF - mot slutten av året var det økt til 26 bataljoner. I tillegg satte Himmler opp avdelinger med frivillige fra Latvia, Litauen og Ukraina, i alt over 30.000 innen utgangen av 1941. Christopher Browning beskriver dette som en massiv opptrapping fra slutten av juli og som ga nok mannskap til å gjennomføre massakrer i stor skala. I månedsskiftet juli-august ble massedrapene utvidet til ikke-arbeidende jøder, inkludert kvinner og barn. I slutten av juli ga Himmler ordre om å drive jødiske kvinner ut i Pripjat-sumpene, 12. august fikk han tilbakemelding om at operasjonen var mislykket fordi sumpene var for grunne til at kvinner og barn druknet. Tidlig i august meldte Walter Stahlecker til Karl Jäger at situasjonen krevde umiddelbar og 100 % rensing av «Ostland» for jøder. Stahlecker noterte på arket det berørte en ordre fra høyere myndighet, en ordre som ikke kunne diskuteres skriftlig.[3]
I september hadde den tyske hæren rask og stor fremgang i Ukraina med blant annet erobringen av Kyiv, og de tyske styrkene snudde mot Moskva. Tidlig i oktober snakket Hitler igjen om deportasjoner østover: Han nevnte at jødene i Berlin, Wien og Riksprotektoratet måtte sendes østover, deportasjon til Generalguvernementet var ikke tilstrekkelig de måtte langt øst - mangel på transportmiddel var største hindring ifølge Hitler. De første toglasten fra Wien gikk til Lodz 15. oktober, få dager senere gikk deportasjoner fra Praha, Berlin og Luxembourg.[3]
Vurderinger og analyser rediger
Timothy Snyder tror at Tysklands tilbakeslag ved Moskva og USAs inntreden i krigen side medvirket til opptrapping av massedrapene dra desember 1941. Hitler ga jødene skylden for tilbakegangen.[75] David Cesarani mener at stans i den tyske fremdriften på østfronten utløste folkemordet.[76] Med Tysklands krigserklæring mot USA (11. desember) var det en virkelig verdenskrig og Hitler kunne trekke frem sin profeti fra januar 1939. Christian Gerlach tror at denne nye og farlige situasjonen for det tyske regimet skapte en forestilling hos Hitler om jødene som sabotører, spioner eller partisaner - Heydrich og Rosenberg betraktet situasjonen på lignende måte. Basert på en detaljert studie av bakgrunnen for Wannsee-konferansen mener Christian Gerlach at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jødene ble tatt mellom 7. og 14. desember 1941.[2]
En forklaring er at tilbakeslaget gjorde det umulig å deportere jødene til de fjerne delene av Sovjetunionen slik det opprinnelig var skissert. I nazistenes øyne måtte man da på en eller annen måte kvitte seg med de mange jødene i og omkring Øst-Polen. Christopher Browning mener denne forklaringen ikke holder. Ifølge Browning var euforien ved den raske fremrykkingen sommeren 1941 den avgjørende drivkraften bak holocaust: Følelsen av å være uovervinnelige gjorde at nazistene ville utvide folkemordet fra Sovjetunionen (der det pågikk for fullt) til alle områder de kontrollerte. Tysklands militære suksess etter invasjonen gjorde lederne overbevist om at områdene var erobret for godt, at tyskerne var kommet for å bli. Ved planleggingen av Barbarossa lekte ledende nazister med ideen om å deportere polske jøder, og kanskje tyske og østerrikske jøder, til steppene ved Ural og lenger øst. Browning tror at Hitler i løpet av juli 1941 bestemte seg for å utrydde jødene.[77]
Browning konkluderte i 1994 med at beslutningen om å drepe jødene Sovjetunionen ble tatt i juli 1941, mens beslutningen om å drepe jødene i resten av Europa ble tatt i oktober. Browning antar at beslutningene ble tatt etter flere måneder med planlegging igangsatt av Hitler, mens Richard Breitman mener at Hitler tok beslutningen tidlig i 1941. Browning begrunner eufori-hypotesen blant annet med at den stemmer med de tidligere beslutningene om opprettelsen av Lublin-reservatet og etnisk rensing av det vestlige Polen (september 1939) og Madagascar-planen (juni 1940). Einsatzgruppene hadde til sammen et mannskap på 3000 mann fordelt på et bredt belte fra Finskebukta til Svartehavet. Browning mener denne lille styrken ikke ville hatt kapasitet til å drepe alle jødene og derfor ikke kunne ha hatt dette som opprinnelig oppdrag. Rapportene fra juli 1941 tyder på at mannlige jøder i ledende stillinger og i intelligentsiaen ble drept. Browning mener at spørsmålet om tidspunkt for beslutningen kan besvares ved en tidslinje som viser når kvinner og barn ble omfattet av systematiske massedrap og når naziregimet tildelte nok mannskap til å gjennomføre massedrapet. I midten av august gikk de daglige drapstallene for Einsatzkommando 3 markert opp og inkluderte et stort antall kvinner og barn.[3]
Browning tror at etter den raske fremgangen på østfronten og massedrapene i erobrede områder satte Hitler Heydrich og Himmler i gang med planlegging (mulighetsstudie) av muligheten for å drepe alle jøder i Europa. Dette kan være bakgrunnen for Heydrichs besøk hos Göring 31. juli der Göring ga tillatelse til å utarbeide en plan for den endelige løsningen. Hitler avviste i august et forslag fra Heydrich og Goebbels om å begynne deportasjoner fra Tyskland.[3]
Ingenmannsland som betingelse rediger
Timothy Snyder beskriver i boken Bloodlands (2010) hvordan jødene i området tidligere beskyttet av Sovjetunionen var fanget og forsvarsløse etter invasjonen; dette var området Einsatzgruppene opererte i og der holocaust begynte. Snyder mener at holocaust oppsto på grunn av krig i periferien av to imperier der skiftende grenser var en medvirkende betingelse.[56]
Snyder fremhever ingenmannslandet skapt av oppløsningen av den polske staten og erobringen av Baltikum og Sovjetunionen som viktig betingelse for holocaust. Ifølge Snyder var områdene av statsløshet skapt først av sovjetisk okkupasjon og deretter av tysk okkupasjon der forsøksvise massemord ble til systematisk folkemord. Den sovjetiske okkupantene hadde i løpet av de knappe to foregående årene deportert eller drept store deler av eliten i Baltikum og det østlige Polen. Nazistenes lokale medhjelpere hevnet seg på jødene for den sovjetiske okkupasjonen (til dels for å lede oppmerksomheten bort fra egen kollaborasjon) og benyttet muligheten til å stjele jødenes eiendeler. Ifølge Snyder ble jødene reddet først og fremst i områder der den opprinnelige statsdannelsen var intakt.[75]
Ifølge Snyder har historikere en tendens til å fokusere på antisemittisme som hovedforklaring og overser samtidig den historiske konteksten der holocaust skjedde. Snyder er kritisk til diskusjoner om holocaust ofte tar utgangspunkt i Auschwitz og han fremholder at Auschwitz har blitt et symbol på holocaust uten å være representativt. I Auschwitz var de fleste ofrene fra Vest-Europa, mens de fleste ofrene for holocaust var «østjøder» fra Polen og Sovjetunionen. Østjødene ble drept ved skyting eller i rene utryddelsesleirer som Treblinka (der nesten ingen overlevde), og ikke i leirkomplekset Auschwitz. Minnet om holocaust ble særlig bevart av overlevende i vest, mens minnet om holocaust som noe spesifikt jødisk ble undertrykt av Stalin og hans etterfølgere.[25][78]
Krigen som betingelse rediger
Den amerikanske historikeren Peter Kenez skriver at krigen var en vesentlig kontekst eller betingelse for folkemordet. For eksempel skiftet Ion Antonescu strategi fra å utrydde jødene (i Bessarabia og Transnistria) til å redde dem da han forsto at aksemaktene neppe ville vinne krigen. Den tyske okkupasjonsmakten blandet seg ikke inn i danske forhold under Redningen av de danske jødene i 1943.[79]
Den amerikanske statsviteren Christopher J. Fettweis mener at holocaust ikke bare var noe som skjedde under eller samtidig med andre verdenskrig, men at krigen utløste holocaust og de to kan ikke betraktes separat. Fettweis skriver at overgrep er vanlig i krig og krigen gjorde massemordet mulig, slik man har sett i andre folkemord for eksempel folkemordet på armenerne under første verdenskrig og folkemordet i Rwanda under borgerkrigen der. Samtidig skriver han at holocaust ikke skjedde spontant eller som et arbeidsuhell. Det vesentlig spørsmålet er derfor, ifølge Fettweis, hvordan tyskerne endte opp med å anse det jødiske folk som sin fiende. Fettweis påpeker at Krystallnatten og T4-programmet møtte motstand i den tyske befolkningen, og holocaust trolig ville møtt langt større protester i fredstid blant annet fra den katolske kirken. Fettweis mener det heller ikke er grunnlag for å hevde at konsentrasjonsleirene og gettoene utviklet seg til holocaust. Fettweis fremhever at holocaust utviklet seg i takt med krigen på østfronten blant annet ved både krigen og holocaust nådde et klimaks i 1942. Eichmann sa selv at krigen gjorde det praktiske umulig å gjennomføre de tidligere foreslåtte «løsningene» på jødeproblemet blant annet tvungen utvandring og Madagaskarplanen. Krigssituasjonen hadde en psykologisk effekt ved at den fremelsket tankeløs patriotisme og gruppetenking, og herdet folk og gjorde dem mer ufølsomme for vold og andres lidelser - den som selv er i konstant fare for å bli drept har lite omtanke for andres lidelser. I krigssituasjon er menneskeliv lite verdt og Fettweis antyder at Hitler kan ha forstått at folks moralske sperrer og «nummenhet» for død og vold, og derfor satt i gang massemordet samtidig med krigen. Fettweis tror at den enkelte gjerningsperson i Einsatzgruppene og i konsentrasjonsleirene kan ha foretrukket den relativt trygge tjenesten der i stedet for å bli sendt til fronten. Fettweis mener det er vanskelig å forklare hvordan tyskere som Otto Ohlendorf, helt grunnløst, kunne mene at alle jøder var en livsfarlig trussel mot Tyskland og derfor måtte drepes. Fettweis konkluderer med at krig alltid innebærer mulighet eller fare for folkemord.[80]
Jødene som syndebukker rediger
I Polen og i de baltiske landene ble jødene ansett eller beskyldt for å understøtte det sovjetiske regimet blant annet fordi kommunister av jødisk opphav var noe overrepresentert i byråkratiet. Jødene ble da syndebukker for overgrepene begått av den sovjetiske okkupasjonsmakten 1939-1941.[26] I den litauiske motstandsbevegelsen LAF ble litauisk nasjonalisme og arbeid for nasjonal selvstendighet slått sammen med anti-kommunisme og anti-semittisme. LAF drev under sovjetisk styre antisemittisk propaganda. LAF agiterte ikke eksplisitt for fysisk utslettelse av alle jøder i Litauen. Det er uklart hvor store praktiske forberedelser til fordrivelse eller massemord LAF gjorde før den tyske invasjonen, men menneskerettighetsforkjemperen Robert van Voren mener at litauerne psykologisk var vel forberedt. En del litauere i eksil i Tyskland gjennomgikk der opplæring med tanke på infiltrering umiddelbart før den tyske invasjonen og deltok deretter i massemord på jøder og kommunister.[40][81]:62-64
Motivasjon og psykologi rediger
Etter andre verdenskrig ble det gjort flere undersøkelser for å avdekke om nazistene var psykologisk avvikende. Theodor Adorno mente at det en personlighetstype med en aggressiv lyst til å herske over andre samtidig med en tilbøyelighet til å underkaste seg autoritet var mer utbreft blant SS-folk. Ifølge Nils Johan Lavik gir ikke mentale forstyrrelser et vesentlig bidrag til å forklare holocaust.[82]
Lederne rediger
Goldensohn-interjvuene rediger
Den amerikanske legen Leon Goldensohn intervjuet 19 tiltalte og 14 vitner i Nürnberg første halvår 1946. Intervjuene dokumenterer de tiltaltes strategier for å forsvare seg. De tiltalte forsøkte å opprettholde en fasade som uskyldige og forførte enkeltpersoner, og la opp til å gi inntrykk av Wehrmacht som «ren» og uten noen befatning med krigsforbrytelser.[83] Rudolf Höß forklarte at Himmler hadde fortalt ham tyskerne måtte utrydde jødene ellers kom jødene til å utrydde tyskerne. Höß anså det ikke som hans oppgave å be om ytterlige begrunnelse. Höß' kone syntes det var forferdelig, men slo seg til ro med Himmlers forklaring. Höß uttalte at han selv aldri drepte noen og han passet på at vokterne ikke var brutale mot fangene. Albert Speer nektet å snakke med Goldensohn. Göring snakket villig og uttalte at rasepolitikken var tilfeldig og uviktig, ifølge Göring ble rasepolitikken viktig da en fanatisk fraksjon fikk stor makt.[84] Goldensohn intervjuet Ohlendorf og konkluderte med at Ohlendorf var uten skyldfølelse og hadde ren eller tom samvittighet.[85]
Andre psykologiske undersøkelser rediger
I forbindelse med rettssakene i Nürnberg ble seksten ledende nazister undersøkt av en psykiater og en psykolog. Blant annet ble de testet med Wechsler–Bellevue Intelligence Scale, Rorschach-testen og andre tester. Ingen av de 16 ble beskrevet som sadister, men Rudolf Hess og Joachim von Ribbentrop ble vurdert som svært forstyrrede personer. Hjalmar Schacht og Baldur von Schirach ble beskrevet som sunne og velintegrerte personer. Dönitz, Frick, Ley, Erich Raeder og Streicher ble ikke undersøkte eller dokumentene er tapt.[86][87]
Arthur Seyss-Inquart oppnådde 141 i intelligenstesten, høyest av de testede, mot for eksempel Ernst Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant de som ble testet.[88] De psykologiske profilene for Kaltenbrunner og Fritz Sauckel beskrives som ordinære, mens Rudolf Hess beskrives som paranoid med til dels bisarre vrangforestillinger. Da Hess ble konfronterte med tiltale og bevis svarte han at han ikke husket og i Nürnberg ble utilregnelighet vurdert som en mulighet for Hess. Hans Frank blir beskrevet som en komplisert og forstyrret personlighet med kyniske eller antisosiale trekk.[89]:11
En ny gjennomgang av Rorschach-materialet i 1994 konkluderte med mindre forekomst av dyssosial personlighetsforstyrrelse enn blant innsatte med denne diagnosen. Ifølge denne analysen er det lite narsissisme i materialet fra Nürnberg.[86] Ifølge Brunner gjennomgikk alle 22 tiltalte disse testene. Det har i ettertid hvert en lang debatt om Rorschach-testene var holdbare utført under disse spesielle forholdene.[90]
Eichmann ble undersøkt av en mange israelske psykiatere før rettssaken i Jerusalem uten at noen av dem var i stand til å påvise noe unormalt. En psykiater påpekte at Eichmann tvert imot var svært normal og at han hadde et sunt forhold til sin familie.[87]
Ved rettsoppgjøret rediger
I rettsoppgjør brydde nazilederne seg lite om regimets forbrytelser. Hermann Göring mente jødene var for fremmede til å bli værende i Tyskland. Alfred Rosenberg sa at jødene «spyttet på tysk kultur». Joachim von Ribbentrop skyldte holocaust på jøder som trakk i trådene i USA. Walter Funk mente russerne gjorde mye verre ting da de inntok Pommern enn de tyskerne noen gang gjorde i Russland. Otto Ohlendorf innrømte at hans Einsatzgruppe hadde avlivet 90 000 jøder og insisterte på at de alliertes behandling av tyskerne var minst like ille som skytingen av jødene.[91]
Vanlige tjenestemenn rediger
Himmler og Heydrich var usikre på hvordan massedrapene ville gå, hvilke ledere og enheter som ville vise seg mest effektive, og om tyske menige politi og soldater ville motsette seg virksomheten. Himmler var oppmerksom på at henrettelser av sivile ville være psykologisk skadelig for mannskapet hans.[92] Vanlige tjenestemenn i Einsatzgruppen, politiet og hæren viste seg å være langt bedre i stand til å drepe jøder med kaldt blod ble enn det topplederne ventet.[75]
Flere tusen «vanlige menn» deltok i systematisk massemord som pågikk over flere år. Forskningen har blant vært opptatt av å forklare hvordan og hvorfor gjerningsmennene lydig utførte drapsoppdraget ansikt til ansikt med forsvarsløse og uskyldige kvinner og barn. Stanley Milgram utførte sin studie av lydighet samtidig som rettsoppgjøret i Vest-Tyskland skiftet fokus fra individer til den kollektive atferden i grupper av vanlige politimenn. Saken mot Adolf Eichmann gjorde det tydelig at gjerningsmenn og bakmenn ikke nødvendigvis var sadistiske monstre eller psykologisk avvikende på andre måter. Hannah Arendt påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn var påfallende normale. Milgram mente at organisert ondskap baserte seg på ansvar for handlingen og utførelsen var adskilt: Den som skjøt ved massegraven eller utløste Zyklon B i gasskammeret følte at han bare var en del av en stor prosess der andre satte målene, tok ansvar og bestemte hva som var moralsk forsvarlig. I 1960- og 1970-årene var holocaust-historikere lite interesserte i sosial psykologiske forklaringer som Milgram lanserte.[38] I 1970- og 1980-årene mente mange at Milgram hadde fanget essensen av holocaust med sitt eksperiment.[92]
I 1990-årene mente flere forskere at det var viktige forskjeller mellom Milgrams forsøkspersoner og Hitlers bødler: gjerningsmennene hadde vært eksponert for propaganda, de foraktet ofrene, de deltok frivillig i massakrer, de var entusiastiske og i ettertid uttrykte de som regel ikke anger. Blant annet David Bloxham har påpekt at holocausts første fase med «primitiv» masseskyting ikke hadde preg av en distansert, byråkratisk prosedyre, det var først i senere faser at holocaust fikk et byråkratisk preg.[92]
Enkelte politimenn og soldater satt til å drepe uskyldige ble plaget av samvittigheten, ble alkoholisert og nervesammenbrudd. Kommandanter for drapsenhetene laget ofte forskjellige rettferdiggjøringer av drapene for å styrke moralen. Erich von dem Bach-Zelewski skal selv ha fått nerveproblemer som SS' sjefslege mente skrev seg fra medvirkning i massedrapene. Himmler forutså de psykologiske problemene massedrapene kunne forårsake hos bødlene og veiledet kommandantene i felten hvordan byrden på mannskapene kunne lettes.[36]
Den sosialpsykologiske tilnærmingen ble særlig tatt opp av Christopher Browning i klassikeren Ordinary Men (1992). Browning studerte en bataljon på 500 vanlige tyske politifolk som drepte 35000 jøder (en stor del kvinner og barn) i løpet av ett år. Browning ble slått av hvor få som uttrykte moralske betenkeligheter ved drapene, mens noen var bekymret for moralen innad i bataljonen ved for eksempel å svikte sine kamerater dersom de avsto fra å delta i henrettelsene. Browning konkluderte med at gruppepress var avgjørende snarere enn antisemittisk blodtørst. Browning påpeker at enkelte av politimennene drepte med glede og entusiasme, men trekker sterkt i tvil Goldhagens påstand om at de deltok villig på grunn av en rotfestet og dødelig antisemittisme. Den nederlandske historikeren Dick de Mildt studerte som Browning flere hundre politimenn som ble stilt for retten i Vest-Tyskland i 1960-årene og trakk samme konklusjon. Mildt konkluderte med at gjerningsmennene generelt ikke hadde og heller ikke trengte å hate ofrene eller å ha noen ideologisk overbevisning som begrunnet drapene. Mildt skrev også at gjerningsmennene vente seg til drap og vold som en daglig rutine. Politimennene returnerte til Tyskland og normal tilværelse der som om massedrapene aldri hadde skjedd. Få gjerningsmenn betraktet seg selv som forbrytere på flukt.[38][59]
Dehumanisering av ofrene regnes som et av de viktigste virkemidlene for å forberede samfunnet og den enkelte på massemord. Et første trinn er ifølge professor James Waller moralsk frakobling ved at noen grupper eller individer plasseres utenfor det området eller det kollektivet der moral, regler og rettferdighetshensyn gjelder; når de er plassert utenfor er det lett å redusere dem til objekter, varer eller leveranser uten menneskelige egenskaper. Franz Stangl fortalte i intervju med Gitta Sereny hvordan ofrene i Treblinka ble dehumanisert på den mest brutale måten før de ble avlivet; ifølge Stangl ble dette gjort med vilje for å forbedre bødlene på oppgaven.[93]
Daniel Goldhagen trakk i boken Hitler's Willing Exectuioners (1996) motsatt konklusjon av Browning og Mildt: Goldhagen påpekte at politimennene hadde muligheten til å trekke seg fra skytingene, men bare en liten brøkdel gjorde det noe Goldhagen tolker som et ønske om å drepe jøder. Få historikere støttet Goldhagens hovedtese. Noen historikere mener det ikke er tilstrekkelig å studere lydighet i situasjonen (slik Browning gjorde), og mener at ideologi og kulturell betinging i det tredje riket spilte en viktig rolle for å viljen til å utføre massakrene. Jürgen Matthäus mener at uniformert personell var preget av ideologisk indoktrinering. Matthaus konkluderte med at massemord ble en daglig rutine støttet av en felles ideologi der det er vanskelig å påvise den enkeltes motivasjon.[38]
Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Adolf Eichmann som vanlige byråkrater uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av Hannah Arendts kjente bok). Basert på gjennomgang av arkivene fra Gestapos avdeling IV B4 (jødesaker), påpekte Lozowick at folk som Eichmann var ideologisk motivert og tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick kunne blant annet dokumentere at Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.[38]
Dødsmarsjene er godt dokumentert ved vitnesbyrd fra flere tusen overlevende, de første innsamlet rett etter krigen. Daniel Goldhagen bruker i sin bok Hitlers Willing Executioners mye plass på dødsmarsjene og beskriver dem som en av flere drapsmetoder brukt av det tyske regimet.[94]
Da Wehrmacht-soldater, SS-menn og andre tyskere krysset grensene østover tok de med seg innarbeidete forestillinger om områdene i øst, blant annet forestillinger om «jøden», «bolsjevismen» og «Lebensraum». Jødene ble også knyttet til bolsjevismen og gamle antisemittiske stereotypier ble dermed koble til frykten for kommunistisk verdensrevolusjon. Den tyske okkupasjonen av området under første verdenskrig preget offiserskorpsets oppfatning om lokalbefolkningen som degradert og ute av stand til å tilegne seg vestlige verdier, de østlige jødene ble ansett som særlige tilbakestående. Wehrmacht hadde før Nürnberg-lovene innført sine egne anti-jødiske regler: jøder kunne ikke tjenestegjøre og offiserer ble nektet å gifte seg med «ikke-ariere».[35](s244-252)
Omkring 50 litauere deltok i en drapskommando under SS-mannen Joachim Hamann. De reiste rundt på landsbygda og drepte jøder dag etter dag. Etter en drapsturne kunne de reise tilbake til Kaunas og skryte offentlig av arbeidet. Ingen av disse 50 hadde kriminelt rulleblad og ifølge historikeren Knut Stang var de helt normale menn.[26][95]
Harald Welzers teori rediger
Den tyske sosialpsykologen Harald Welzer fremsatte en teori om at i visse situasjoner kunne det å stige ut av gruppen (avstå fra å delta i drap) være psykologisk/moralsk vanskeligere enn å delta i drap på uskyldige. Ifølge Welzer kunne handlinger (som i utgangspunktet var utenkelige) gjennom en serie opptrappinger bli vanskelig å la være. Welzers detaljerte studier av bataljon 45s første massakre begynte med at de kom til massegravene uten å vite hva som skulle skje: politifolkene nølte først, men da kommandanten nøye hadde demonstrert fremgangsmåten ved å skyte et offer, fulgte de menige politifolkene etter; de menige fokuserte på prosedyren og ferdigheten i å skyte på en bestemt måte, de var opptatt av gjøre drapene korrekt snarere enn at det var drap de utførte.[38]
Welzer og historikeren Sönke Neitzel undersøkte lydopptak av samtaler mellom tyskere i alliert krigsfangenskap og i disse samtalene var «orden» noe som ble nevnt spesielt ofte. En politimann ble kvalm av drepingen han utførte, men ville ikke gå ut av linjen for å kaste opp fordi det ville skape uorden og forstyrre prosedyren. En kommandant beskrev en velorganisert masseskyting: Seks menn sto på kanten av en grop (24 meter lang og 3 meter bred) der ofrene ble lagt som sardiner i en boks, mens det var en kø på over en kilometer av flere som ventet på sin tur til å bli drept. I rettssaken mot Otto Moll understreket hans sjef i Auschwitz, Rudolf Höß, at Moll var dyktig til å holde orden: Ofrene kledde av seg på en ordentlig måte og likene ble fjernet ble på en ordentlig måte. Höß og andre la vekt på orden, funksjon og arbeidsdeling i leiren, noe som ifølge forskerne fordelte ansvaret for massemordet samtidig som det skapte forpliktelse til gjennomføring.[38]
Ideologiens betydning rediger
I andre folkemord har pragmatiske hensyn som kontroll over områder og ressurser vært sentrale for folkemordets politikk. Yehuda Bauer hevdet: «Den grunnleggende motivasjonen (for holocaust) var rent ideologisk, med røtter i en illusorisk verden av nasjonalsosialistisk fantasi der en internasjonal jødisk konspirasjon som søkte å kontrollere verden stod i opposisjon til en parallell arisk søken om det samme. Intet folkemord så langt hadde vært basert kun på myter, på hallusinasjoner, på abstrakt ikke-pragmatisk ideologi som så ble iverksatt med rasjonelle pragmatiske midler.» [96]
Tysk propaganda la vekt på at de sovjetiske jødene var bærere av bolsjevismen.[97]
I 1935 beskrev Krigsministeriet sovjetiske partifunksjonærer som «stort sett skitne jøder» (meist dreckige Juden). I 1939 ga hærens overkommando ut et opplæringshefte kalt «Jøden i tysk historie» der det ble lagt til grunn at alle spor av jødisk innflytelse måtte fjernes. Innen juni 1941 var «jødebolsjevismen» en etablert forestilling. Noen av de ledende offiserer som deltok i utryddelsen av jøder på østfronten var senere involvert i militæres opposisjon mot Hitler, noe som ifølge Jürgen Matthäus viser at de hadde akseptert nazistenes antisemittiske ideer. Generaloberst Hoepner, kommandør for pansergruppe 4 som senere deltok på østfronten, uttalte i mai 1941 at den kommende krigen var et forsvar for europeisk kultur mot moskovittisk-asiatisk oversvømmelse (Verteidigung europäischer Kultur gegen moskowitisch-asiatische Überschwemmung) og avvisning av jødebolsjevismen (Abwehr des jüdischen Bolschewismus). Det er mer usikkert om yngre soldater og lavere befal hadde slike forestillinger om «østen».[35](s244-252)
Peter Kenez fremholder i sin bok fra 2013 at moderne europeisk antisemittisme og nazistenes frykt/hat for jøder som to av fire sentrale forklaringer av holocaust. Kenez viser at diskriminerende regler rettet mot jøder før frigjøringen på 1800-tallet forsterket anti-jødiske fordommer. Forestillinger om internasjonal jødisk virke som kontrollerte media og finans vokste frem. Dette ble forbundet med rasistiske/nasjonalistiske (völkisch) forestillinger om den nordiske rase og fantaiser om kapitalistiske jøder som samtidig var marxister for å ødelegge den nordiske rase ved å mobilisere underlegne klasser. Denne ideologien dyrket nasjonalsosialistene etter nederlaget under første verdenskrig. Araberne særlig i Palestinamandatet hatet det britiske styret, men arabernes antikolonialisme hadde ellers lite med nazistenes rasistiske antisemitissme å gjøre.[79]
Tyske institusjoners del i holocaust rediger
Michael Berenbaum skriver at Tyskland ble en «folkemordsstat»[98] Hver del av landets sofistikerte byråkrati var involvert i drapsprosessen. Landsens kirker og innenriksministeriet leverte dåpsattester som viste hvem som var jøde, postkontor leverte deportasjons- og denaturaliseringsordre, finansministeriet konfiskerte jødisk eiendom, tyske firmaer avskjediget jødiske arbeidere og fratok jødiske aksjeeiere deres rettigheter, universitetene nektet jøder å studere, nektet grader til de jøder som allerede studerte og avskjediget jødiske akademikere, regjeringens transportkontorer sørget for togene som gikk til leirene, tyske farmasøytiske selskap testet medisiner på fanger, selskaper konkurrerte om kontrakter for å bygge krematorier som skulle brukes til å brenne lik og detaljerte lister over fremtidige ofre ble laget ved hjelp av Dehomag-selskapets hullkortmaskiner. Når fanger gikk inn i dødsleirene måtte de gi fra seg all personlig eiendom. Denne ble nøye katalogisert og merket før den ble sendt til Tyskland for gjenbruk eller resirkulering. Berenbaum skriver at «den endelige løsningen av jødespørsmålet» var «i gjerningsmennenes øyne...Tysklands største prestasjon.»[99]
Saul Friedländer skrev: «Ingen sosial gruppe, intet religiøst samfunn, ingen vitenskapelig institusjon eller yrkesgruppe i Tyskland eller Europa erklærte sin solidaritet med jødene.»[100] Han skriver at noen kristne kirker erklærte at konverterte jøder skulle sees på som en del av flokken, men også da bare opp til et visst punkt. Friedländer argumenterer for at dette gjør holocaust enestående fordi antisemittisk politikk kunne iverksettes uten at noen motkrefter ble satt i sving, slike som man vanligvis finner i avanserte samfunn; industri, småforretninger, kirker og ulike lobbygrupper.[100]
Wehrmacht rediger
Utdypende artikkel: Myten om det rene Wehrmacht
Etter andre verdenskrigt oppsto eller det ble skapt en forestilling om at de regulære tyske væpnede styrkene (Wehrmacht) ikke var involvert i holocaust eller krigsforbrytelser. De første etterkrigsårene ble Wehrmacht fremstilt eller oppfattet som en «ren» institusjon som ikke var tilsmusset av nazistenes forbrytelser. Kritisk forskning fra 1960-årene av endret dette bildet vesentlig. Myten innebar at den den tyske generalstaben (OKW, OKH, Luftwaffe og Kriegsmarine) ikke hadde ansvar i planleggingen og utførelsen av utryddelseskrig og krigsforbrytelser. Der krigsforbrytelser skjedde og utryddelseskrig pågikk (særlig i de okkuperte delene av Sovjetunionen) ble ansvaret for forbrytelsene tillagt «partisoldatene» i Schutzstaffel (SS), og ikke de regulære tyske styrkene. Under dekke av antipartisankrigføringen i de okkuperte områdene bak Østfronten drev okkupasjonsmakten en utryddelseskrig mot rikets påståtte ideologiske fiender og holocaust, og i tillegg ble områdene plyndret for resurser. Forskningen viser at Wehrmacht hadde en betydelig rolle i disse forbrytelsene.[101]
Utenriksdepartementet rediger
Utenriksminister Joachim von Ribbentrop forsøkte å skjule de internasjonale protestene mot krystallnatten for Hitler. I utenriksdepartementet overlot Ribbentrop til den energiske og hensynsløse Martin Luther å ta seg av jødesaker. Ribbentrop gjorde da noe så uvanlig som å gi ordre om at kommunikasjon fra SS (inkludert fra Himmler personlig eller adressert til Ribbentrop personlig) skulle gå direkte til Luther. Luther mente at utenriksdepartementet skulle være så nidkjære som mulig i anti-jødiske tiltak for å holde andre deler av parti- og statsapparat unna. Til 1941 var regimets plan å løse «jødespørsmålet» ved utvandring. Etter erobringen av Polen og Frankrike, da flere millioner jøder kom under tysk herredømme, ble det snakk om å deportere jødene fra Europa etter krigen.[102]
Utenriksdepartementet ble involvert i saker som gjaldt utenlandske jøder bosatt i Tyskland, jøder i land som utenriksdepartementet hadde politisk ansvar for (Frankrike, Danmark og Serbia), og jøder i nøytrale og allierte land som måtte presses diplomatisk til å utlevere landets jøder til SS.[103] Utenriksdepartementet støttet i 1941 deportasjon av rumenske, kroatiske og slovakiske jøder som bodde i Tyskland. Utenriksdepartementet motsatte seg i hovedsak ikke anti-jødiske tiltak i okkuperte områder.[104]
Lokale medhjelpere rediger
I okkuperte og allierte land medvirket innbyggerne og myndighetene på ulike måter til gjennomføringen av holocaust. Den tyske historikeren Dieter Pohl anslår at minst 200 000 personer utenfor Tyskland og Østerrike (og like mange innenfor) bidro i gjennomføringen. Historikeren Michael Wild mener at tyskerne ikke ville vært i stand til å gjennomføre folkemordet uten velvillig bistand fra lokale. For eksempel i Latvia bisto reservepolitiet okkupasjonsmakten og i Litauen ble massedrapene i hovedsak utført av lokal milits. Latvia hadde den største andel lokale medhjelpere ifølge Raul Hilberg. I Norge ble deportasjonene utført i samarbeid mellom okkupasjonsmakten og Quisling-regimet der det ordinære norske politiet sto for den praktiske gjennomføringen. I Nederland utførte landets ordinære sivile tjenestemenn oppdrag for okkupasjonsmakten slik at identifisering og deportasjon av landets jødiske innbyggere var mulig. I Kroatia var det fascistiske regimet særlig hjelpsomt i utryddelsesprosjekt og de fleste kroatisk jøder ble drept av kroater. I Italia var det lite antisemittisme og deportasjoner ble i hovedsak gjennomført under marionettregimet i Den italienske sosialrepublikk. Andre eksempler er ungarske jernbanearbeidere som sørget for at togene (med opp til opp til 12 000 jøder daglig til Auschwitz i 1944) gikk.[26]
I det etniske sammensatte Øst-Europa, der holocaust i hovedsak foregikk, ville det vært vanskelig å skille ut jødene uten hjelp fra lokalbefolkningen. I utryddelsesleirene (unntatt Auschwitz som i hovedsak var bemannet av tyskere) og ved massedrapene bak østfronten var det jevnt over 10 lokale medhjelpere for hver tysk. Ifølge Thomas Blatt, som overlevde Sobibor, hadde ikke den tyske okkupasjonsmakten vært i stand til å drepe 250 000 i Sobibor uten «travnikis» (tysk:Trawnikimänner) rekruttert blant krigsfanger. Slike velvillige medhjelpere gikk under betegnelsen Hiwi av tysk Hilfswilliger. Omkring en tredjedel av trawniki-mennene stakk av fra tjenesten tross trussel om straff, noen ble henrettet for ulydighet. Omkring Belzec og Sobibor solgte trawniki-mennene gjenstander de hadde stjålet fra ofrene. De fleste drapsmennene fortsatte sine vanlige liv etter krigen som om ingenting hadde hendt. I Øst-Europa fikk lokalbefolkningen etter hvert kjennskap til hva som skjedde med jødene som ble ført bort. Historikeren Feliks Tych anslår at 125.000 etnisk polske bidro til å redde jøder. I Ukraina, Litauen, Romania, Ungarn og Polen er det en motstrebende erkjennelse av lokal medvirkning.[26]
Litauen rediger
Utdypende artikkel: Holocaust i Litauen
Massakrene i Litauen foregikk med bistand fra lokale kollaboratører. De første massakrene i Litauen ble til dels motivert av ideologisk antisemittisme, dels var det personlig der noen gjerningsmenn hevnet seg på kjente. Drapene var dels også motivert av grådighet av folk som var ute etter jødenes eiendom.[105] Tyske ledere ønsket å involvere lokale i masseskytingene, dels for å lette arbeidsbyrden for tyske mannskaper og dels for å gjøre lokalbefolkningen medansvarlige. Franz Walter Stahlecker i Einsatzgruppe A ønsket «å etablere som et utvilsomt faktum at den 'frigjorte' befolkningen hadde tatt i bruk de mest alvorlige tiltak mot den bolsjevikiske og jødiske fienden på eget initiativ og uten instrukser fra tyske myndigheter».[106](s41–43)
I Hviterussland hadde tyskerne for lite mannskap til å utføre massedrapene og litauisk milits ble brukt som dødskommandoer der. Høsten 1941 drepte den litauiske politibataljon nummer 12 under ledelse av Antanas Impulevičius 35 000 jøder i Minsk-området.[40]
Undergrunnslederen Jonas Noreika, kjent som «general Storm» (litauisk: general Vėtra) under kampen mot sovjetstyrkene, var en antikommunistisk helt. Noreika var en fanatisk antisemitt og hadde medvirket i massedrap på jøder i Litauen. Trolig overtok Noreika huset etter jøder som han sørget for å få henrettet.[107][108][109] Noreika skal «entusiastisk» ha ledet drap på jøder. Under Noreikas ledelse ble 2 000 drept i Plungė, 5500 i Šiauliai og 7000 i Telšiait.[110] Noreika signerte for eksempel 22. august 1941 ordre om å samle jødene i Šiauliai-området i en getto, flere hundre ble drept med en gang. Noreikas rolle i massedrapene i Plunge ble avdekket i 1984.[108][111][112] På fasaden av Litauens vitenskapsakademi står en minneplate over Noreika.[113]
Ungarn rediger
De jødiske ungarerne følte at de var relativt trygge under Horthys regime.[114] I mars 1944 tok styrker kontroll over Ungarn og Horthy ble presset til å utnevne en tyskvennlig regjering. Den tyske administratoren Edmund Veesenmayer sørget gjennom det føyelige Sztójay-regimet for samarbeidet med de sivile myndigheter, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz.[115][116][117][118] Veesenmeyer ble forbløffet over hvor raskt den ungarske regjeringen innførte antijødiske tiltak etter okkupasjonen.[119] De to radikale antisemittene László Baky (en tidligere general i gendarmeriet) og László Endre var statssekretærer med ansvar for jødesaker i innenriksdepartementet og planla deportasjonene sammen med Adolf Eichmann.[120] Deportasjonene fra Ungarn ble gjennomført systematisk distrikt for distrikt under ledelse av László Ferenczy, oberstløytnant i det ungarske gendarmeri (politiet på landsbygda, ungarsk:csendőrség). Internering og uttransport ble utført av gendarmeriet og det regulære ungarske politiet i byene under oppsyn av den tyske okkupanten.[121][122][123][124]
Polen og Ukraina rediger
I den polske landsbyen Jedwabne ble minst 300 jødiske polakker drept da de ble låst inne i en låve som ble satt fyr på 10. juli 1941. Gjerningsmennene var deres polske naboer i landsbyen og jødene ble torturert før de ble drept. Antallet drepte kan ha vært så mange som 1600. Jan Tomasz Gross skrev om massakren i boken Neighbors: The Destruction of the Jewish Community in Jedwabne, Poland (2001; opprinnelig på polsk som Sąsiedzi i 2000) som innledet en opphetet diskusjon i Polen om polakkers medvirkning til holocaust.[125] Noen av gjerningsmennene skal ha vært så fanatiske at SS-menn reagerte.[126] Mishandlingen av jødene begynte straks tyske styrker inntok byen som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden delingen av Polen. Før krigen var omtrent halvparten av Jedwabnes innbyggere jøder. Etter krigen satte polske myndigheter opp et minnesmerke over massakren der tyskerne ble fremstilt som gjerningsmenn.[127] Lignende massakre skjedde i Radzilow og Wsosz. Kunnskap om etniske polakkers medvirkning ble etter krigen undertrykt.[128] Noen av gjerningsmennene ble tiltalt og dømt i 1949 og senere.[129] Gross ble i Polen gjenstand for en svertekampanje etter at boken kom ut.[130]
Det østlige Galicja, for en stor del befolket av etniske ukrainere samt jøder og etnisk polske, ble etter første verdenskrig lagt under Polen og ble etter andre verdenskrig lagt under Sovjetunionen (senere under uavhengig Ukraina). Ukrainske nasjonalister fortsatte i mellomkrigstiden å arbeide for en egen ukrainsk stat blant annet gjennom den radikale og fascistiske organisasjonen Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) stiftet i Wien i 1929. I 1939 ved innledningen til andre verdenskrig ble Volhynia og det østlige Galicja okkupert av Sovjetunionen mens de vestlige delen av Polen ble okkupert av Tyskland. Flere hundre OUN-medlemmer tok seg over til Generalguvernementet der de fikk opplæring av nazistene og forberedte etablering av en ukrainsk stat. I 1940 ble OUN delt i OUN-M ledet av Andrij Melnyk og den mer radikale OUN-B ledet av Stepan Bandera. I august 1941 ble Øst-Galicja del av Generalguvernementet mens Volhynia ble del av Reichskommissariat Ukraina. I Galicja var det omkring 570.000 jøder og i Volhynia 250.000.[131][132]
I Volhynia og det østlige Galicja medvirket ukrainske nasjonalister til holocaust. Andre etniske ukrainere inkludert vanlige borgere, politimenn og sivile tjenestemenn (blant annet borgermestere) medvirket også. Holocaust i disse to områdene begynte sommeren 1941 med pogromer med opp mot 35.000 drepte jøder. Pogromene ble utført av tyske politimenn og soldater, nasjonalister fra OUN, og lokalbefolkningen (hovedsakelig etniske ukrainere). Utover høsten 1941 drepte Einsatzgruppe C 50.000 til 100.000 jøder. Innen utgangen av 1942 hadde tyske enheter støttet av ukrainske politimenn skutt 200.000 jøder i Volhynia og dumpet i massegraver. I det østlige Galicja ble 200.000 jøder deportert til utryddelsesleiren Bełżec, 150.000 ble henrettet og dumpet i massegraver og 80.000 døde i ghettoene. Omkring 10 % av jødene i Galicja og Volhynia unnslapp i første omgang deportasjon eller masseskyting, og de gikk i dekning i skogen eller i byene. Omkring 60.000 jøder som på den måten forsøkte å unnslippe ble funnet og massakrert av tyske enheter, ukrainsk politi, lokalbefolkningen eller UPA-enheter dannet av OUN-B. Rundt 2 % av jødene i Volhynia og det østlige Galicja overlevde krigen. UPA kjempet mot sovjetiske partisaner og massakrerte tusenvis av den etnisk polsk befolkningen. I 1943 opprettet den tyske okkupasjonsmakten Waffen SS Galizien Division med over 8000 ukrainere, blant dem mange nasjonalister.[132]
Da Den røde armé nærmet seg sommeren 1944 flyktet flere tusen ukrainere vestover sammen med de tyske styrkene. Blant disse var en del ukrainske nasjonalister fra OUN og UPA, og de ble værende i leire for fordrevne personer før de slo seg ned i forskjellige vestlige land. Sovjetiske styrker og NKVD drepte trolig flere tusen motstandere av sovjetisk styre inkludert gjenværende UPA-medlemmer. Jøder som overlevde massakrene berettet både rett etter krigen og i 1990-årene om de ukrainske nasjonalistenes medvirkning. Etter andre verdenskrig fremstilte etnisk ukrainere i vesten nasjonalistene som anti-tyske og anti-sovjetiske motstandshelter som ikke skadet jødene under den tyske okkupasjonen. Den tyske okkupasjonsmakten dokumenterte ikke ukrainske nasjonalisters medvirkning og var ikke klar over at OUN hadde infiltrert det ukrainske politiet, overlevendes vitneprov og interne dokumenter OUN er dermed eneste historiske dokumentasjon. Etniske ukrainere oppfattet trolig ikke volden mot jødene som spesielt viktig, mens overlevende jøder beskrev hendelsene i detalj.[132]
Vest-Europa rediger
I Belgia, Nederland og Frankrike var det okkupasjonsmakten som gjennomførte tiltakene, mens det i Norge var norsk politi og byråkrati som sto for gjennomføringen av de antijødiske tiltakene og deporteringen.[133] Det tyske politiet var for få til å kunne gjennomføre aksjonen uten det norske politiet.[134] Det okkuperte Nederland ble var underlagt sivilt tysk styre bestående av en gruppe SS-folk fra Østerrike. Den sivile nederlandske statsadministrasjonen som var igjen i landet adlød det sivile tyske styret. Belgia hadde en eksilregjering i London og belgiske tjenestemenn støttet ikke det tyske styret i landet.[135]
I Nederland utførte landets ordinære sivile tjenestemenn oppdrag for okkupasjonsmakten slik at identifisering og deportasjon av landets jødiske innbyggere var mulig.[26] Ifølge Per Ole Johansen var det nederlandske byråkratiets og politiets servilitet overfor okkupasjonsmakten medvirkende til omfanget av holocaust i Nederland.[134]
Motiver rediger
Grådighet eller fattigdom kan ha vært medvirkende motiver for medhjelpere. Deporterte eller drepte jøder etterlot seg eiendeler som til dels falt i hendene på lokalbefolkning. I Ungarn ble verdien av konfiskerte eiendeler brukt til å styrke statsbudsjettet.[26][136] I Ungarn uttalte regjeringen at den var klar for den endelige løsningen på jødespørsmålet i landet. De ungarske avisene i Transilvania sluttet seg til ved å fremstille jødene som den evige fienden og at eiendom konfiskert fra jødene skulle komme landet til gode.[119] I Norge ble jødenes eiendommer, eiendeler og formuer solgt for lav pris blant annet til frontkjempere.[137] Det foregikk også regelrett plyndring og underslag av arresterte jøders verdier.[138] Massakrene i Litauen ble til dels motivert av ideologisk antisemittisme, dels var det personlig der noen gjerningsmenn hevnet seg på kjente – de første massakrene omfattet en del ikke-jødiske personer. Drapene var dels også motivert av grådighet av folk som var ute etter jødenes eiendom. Volden etniske litauere i mellom ble etter hvert så omfattende at det gikk ut instruks om at ingen skulle skytes uten skikkelig etterforskning.[105]
Rettsoppgjør rediger
Utdypende artikkel: Rettsoppgjør etter holocaust
Det ble fra krigens sluttfase gjennomført en serie rettsprosesser som helt eller delvis omhandlet medvirkning til holocaust under andre verdenskrig. Rettsoppgjøret skjedde i regi av de allierte okkupasjonsmaktene i Tyskland straks etter krigen, det skjedde i regi av tyske myndigheter etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet og det skjedde i de landene som var berørt av folkemordet. Den første prosessen ble ført høsten 1944 mot personell i Majdanek før krigen var slutt. Nürnbergprosessen mot lederne for Nazi-Tyskland er særlig kjent. Denne ble etterfulgt av Nürnbergprosessene der særlig Einsatzgruppenprosessen omhandlet holocaust.[139]
Holocaustbenektelse rediger
Utdypende artikkel: Holocaustbenektelse
Holocaustbenektere hevder at tyske myndigheter under Hitler ikke drev noen systematisk politikk for eller hadde som mål å utrydde jødene. Holocaustbenektelse har ofte preg av konspirasjonsteori og springer ofte ut av høyreradikale eller nynazistiske miljøer.[140][141] David Irving, en ledende holocaustbenekter, har utnyttet mangelen på skriftlige bevis for overordnet plan og ordre til å bagatellisere Hitlers rolle.[6] Irving hevder på grunnlag av egen forskning at Hitler fikk vite om massemord på jødene tidligst i 1943. Blant andre har Gerald Fleming og Gitta Sereny tilbakevist Irvings konklusjoner.[142][143][144] [58]:vii
Referanser rediger
- ^ a b c d e Kay, Alex J. (1. desember 2013). «Transition to Genocide, July 1941: Einsatzkommando 9 and the Annihilation of Soviet Jewry». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 411–442. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct048. Besøkt 18. november 2019.
- ^ a b Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 4. 70: 759–812. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/235167. Besøkt 18. november 2019.
- ^ a b c d e Browning, Christopher R. (1994). «The Nazi Decision to Commit Mass Murder: Three Interpretations: The Euphoria of Victory and the Final Solution: Summer-Fall 1941». German Studies Review. 3. 17: 473–481. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1431894. Besøkt 18. november 2019.
- ^ a b c d e f g h i j k l m Mason, Henry L. (1988). «Implementing the Final Solution: The Ordinary Regulating of the Extraordinary». World Politics. 4 (engelsk). 40: 542–569. ISSN 1086-3338. doi:10.2307/2010318. Besøkt 18. november 2019.
- ^ a b c d Moses, A. D. (1998). Structure and agency in the Holocaust: Daniel J. Goldhagen and his critics. History and Theory, 37(2), 194-219.
- ^ a b c d e f g Cowell, Alan (21. januar 1998). «Hitler's Genocide Order: 5 Days After Pearl Harbor?». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 5. mai 2019.
- ^ Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278880521 Sjekk
|isbn=-verdien: checksum (hjelp). - ^ Shepherd, B. (2009). The clean Wehrmacht, the war of extermination, and beyond. The Historical Journal, 52(2), 455-473. «The two highest command bodies, the Army High Command (OKH) and Armed Forces High Command (OKW), and many higher-level field formations also, did not just follow the general directions for brutal action with which Hitler provided them; they also initiated brutal measures themselves. The result was a body of directives extensively implicating the Wehrmacht in the worst aspects of the Third Reich's prosecution of the Second World War: the mass death of Soviet prisoners of war; the use of security policy as a tool for escalating the emergence of the Final Solution across occupied Europe; the... »
- ^ Asher, Harvey (1. november 1999). «The black book and the Holocaust». Journal of Genocide Research. 3. 1: 401–416. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623529908413969. Besøkt 24. november 2019. «More than two million Jews died in the Holocaust in the occupied territories of the Soviet Union.1 Despite this enormous loss of life, most Soviet writings on World War II did not treat the Holocaust as a uniquely Jewish phenomenon. The plight of Soviet Jews was portrayed as part of a larger phenomenon, the murder by the Germans of civilians of all nationalities: Russians, Ukrainians, Gypsies, etc.2 Until recently, Soviet literature on the extermination of the Jews used the terms unichtozhenie (annihilation) or katastropha (catastrophe) instead of Holocaust, which denotes uniquely Jewish aspects of die Nazi Final Solution»
- ^ a b Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.
- ^ Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 58-59
- ^ Bukey, Evan B. (1. desember 2016). «The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution in the Annexed Territories 1935−1945». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 30: 534–537. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw061. Besøkt 17. februar 2020.
- ^ a b c d e f g Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019. ««The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust. Lucy S. Dawidowicz, for instance, had written of the “line of antisemitic descent from Martin Luther to Adolf Hitler,” and Gerald Fleming had emphasized that “the line that leads” from Hitler's early antisemitism to the Final Solution was “direct,” with a “striking” and “unbroken” continuity.28 The “twisted road” metaphor, by contrast, suggested that diversity was a process and a major cause of anti-Jewish policies. Most significantly, however, the new trope framed a paradigm of diversity that has tacitly and spuriously informed all sides of the debates on Holocaust intentionality. The metaphor set up a dichotomy between a “twisted” and a “straight-and-narrow” road to the Final Solution.»
- ^ a b Mixon 2019, s. 53.
- ^ Milton, S. (1990). The context of the Holocaust. German Studies Review, 13(2), 269-283.
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 47
- ^ Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
- ^ Browning, C. R. (2000). Nazi policy, Jewish workers, German killers. Cambridge University Press.
- ^ Browning, C. R. (1995). The path to genocide: Essays on launching the final solution. Cambridge University Press.
- ^ Longerich, P. (2001). Policy of Destruction: Nazi Anti-Jewish Policy and the Genesis of the Final Solution (Vol. 22). United States Holocaust Memorial Museum, Center for Advanced Holocaust Studies.
- ^ Fure, Odd-Bjørn (26. mai 2002). «Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene | NNT». Nytt Norsk Tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn1504-3053-2002-02-01. Besøkt 6. januar 2022.
- ^ a b Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
- ^ a b Reynolds 1961, s. 97-98.
- ^ a b Snyder, Timothy (16. juli 2009). «Holocaust: The Ignored Reality». The New York Review of Books (engelsk). Besøkt 8. august 2018.
- ^ a b c d e f g «The Dark Continent: Hitler's European Holocaust Helpers». Spiegel Online. 20. mai 2009. Besøkt 19. oktober 2018.
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 42-43
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 48-49
- ^ Svarstad, Asbjørn (20. januar 1998). «Hitler ga ordren om drapene». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 5. mai 2019.
- ^ Hans-Christian Jasch og Christoph Kreutzmüller (2017). «Introduction. The Participants. The Men of the Wannsee Conference». I Kreutzmüller-Hughes, Charlotte og Jane Paulick. The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books. s. 1–20. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.6.
- ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent (engelsk). 20. mai 1997. Besøkt 16. november 2018.
- ^ Friedlander, Henry (1994). «Step by Step: The Expansion of Murder, 1939-1941». German Studies Review. 3. 17: 495–507. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1431896. Besøkt 4. februar 2023. «In addition, the loyal SS could hardly attempt CYA [cover your ass] by asking their Fiihrer for an authorization. Still, Reinhard Heydrich needed some form of written commission to compel the cooperation of other government agencies. As we know, it was provided by Hermann Göring. Like Hitler with euthanasia, Göring did not initiate but only signed this authorization. We have no such details about the decision to kill the Gypsies. They were deemed so marginal that their murder produced no intra-agency rivalries and thus required no written authorization.»
- ^ a b Bullock (1957), s.504-505
- ^ a b Roseman, Mark (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Biographical approaches and the Wannsee Conference». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 21–39. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.7.
- ^ a b c Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
- ^ a b c d Breitman, R. (1991). Himmler and the'Terrible Secret'among the Executioners. Journal of Contemporary History, 26(3), 431-451.
- ^ Headland, R. (1992). Messages of Murder: A Study of the Reports of the Einsatzgruppen of the Security Police and the Security Service, 1941-1943. Fairleigh Dickinson Univ Press.
- ^ a b c d e f g h Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
- ^ Mason 1988, s. 552.
- ^ a b c Arad, Y. (2005). The Murder of the Jews in German-Occupied Lithuania (1941–1944) Arkivert 14. november 2018 hos Wayback Machine.. Zeitschrift für Ostmitteleuropa-Forschung/Journal of East Central European Studies, 54(1), 56-79.
- ^ Earl, H. (2016). Legacies of the Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial After 70 Years. Loyola of Los Angeles International & Comparative Law Review, 39(1):95-115.
- ^ Maguire, P. (2010). Law and War: International Law & American History. Columbia University Press.
- ^ Mayr, Walter (15. april 2010). «The Quiet Death of a Nazi: Martin Sandberger's Last, and Only, Interview». Spiegel Online. Besøkt 24. november 2018.
- ^ Messenger, D. A., & Paehler, K. (Eds.). (2015). A Nazi Past: Recasting German Identity in Postwar Europe. University Press of Kentucky.
- ^ Beorn, W. W. (2017). The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990. German History, Volume 35, Issue 4, Pages 666–668.
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 44
- ^ a b Moss, Stephen (17. august 2011). «A life in writing: Ian Kershaw». the Guardian (engelsk). Besøkt 9. november 2018.
- ^ Kershaw, I. (1993). ‘Working Towards the Führer.’Reflections on the Nature of the Hitler Dictatorship. Contemporary European History, 2(2), 103-118.
- ^ Lower, W. (2005). Nazi empire-building and the Holocaust in Ukraine. Univ of North Carolina Press.
- ^ McKale, D. M. (2011). Nazis after Hitler: how perpetrators of the Holocaust cheated justice and truth. Rowman & Littlefield Publishers.
- ^ Gerwarth 2011, s. 195.
- ^ Gerwarth 2011, s. xix.
- ^ Gerwarth 2011, s. xix, 208, 291-293.
- ^ a b Bessel, R. (2003). Functionalists vs. Intentionalists: The Debate Twenty Years on or Whatever Happened to Functionalism and Intentionalism? German Studies Review, 26(1), 15-20.
- ^ Søbye, Espen (4. juli 2016). «Hvordan forklare Holocaust?». Agora (norsk). doi:10.18261/issn1500-1571-2016-01-15. Besøkt 6. januar 2022. «Ian Kershaw (f. 1943) tilhører også den funksjonalistiske siden, selv om han forsøker å forene de to standpunktene. Den tyske historikeren Götz Aly holdes for å ha vært den fremste eksponenten for dette standpunktet, som altså innebærer at antisemittismen spilte en helt ubetydelig rolle som forklaringsfaktor.»
- ^ a b Capani 2018, s. 64-65.
- ^ Showalter, D. (2005). Germany's War and the Holocaust: Disputed Histories. By Omer Bartov. Ithaca and London: Cornell University Press. 2003. Pp. xxi 248. $18.95. ISBN 0-8014-8681-5. Central European History, 38(2), 327-329. doi:10.1017/S000893890000875X
- ^ a b c Fleming, G. (1987). Hitler and the final solution. Introduction by Saul Friedländer. University of California Press.
- ^ a b c d Capani, Jennifer B. (2018). An "Alter Kämpfer" at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism (PhD-avhandling). New York: St. Johns University.
- ^ a b Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89.
- ^ Gruner, Wolf (2012). «“Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich». Central European History. 1 (engelsk). 45: 1–26. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938911000963. Besøkt 24. november 2019. «The February 2006 issue of the European edition of Time magazine contained a DVD dedicated to the subject of the genocide of the Armenian people. The text introducing the documentary, produced by the French-German TV network arte, said, “‘Who, after all, speaks today of the annihilation of the Armenians?’ Hitler posed this rhetorical question on August 22, 1939, before embarking upon his campaign to exterminate six million European Jews and other groups.” The introductory paragraph concluded, “His assumption that no one remembered the genocide of 1.5 million Armenians by Ottoman Turkey must have emboldened the Führer to perpetrate the Jewish Holocaust.” The original German citation, “Wer redet heute noch von der Vernichtung der Armenier?,” is printed in Akten zur Deutschen Auswärtigen Politik. 1918–1945. Aus dem Archiv des Auswärtigen Amtes, Serie D (1937–1945), vol. VII. Die letzten Wochen vor Kriegsausbruch 9. August bis 3. September 1939, Baden-Baden, 1956, 171, Anm. 1.»
- ^ Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. The Historical Journal, 26(4), 891-920.
- ^ Reuck, Anthony de (30. mars 2006). «Obituary: Gerald Fleming». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. november 2019. «While opponents such as David Irving, currently jailed in Austria for Holocaust denial, pointed to the absence of any ultimate link to the top of the Nazi command, Fleming assembled such an overwhelming weight of circumstantial material as to make his case incontestable. His icily courteous exchanges with Irving were, a colleague remarked, held in a refrigerated atmosphere with the temperature set at boiling point.»
- ^ Feingold, Henry L. (1. mars 2000). «Official Secrets: What the Nazis Planned, What the British and Americans Knew (review)». American Jewish History. 1 (engelsk). 88: 133–135. ISSN 1086-3141. doi:10.1353/ajh.2000.0009. Besøkt 18. november 2019. «The critical questions about the Holocaust witness role of the United States and Britain concerns what they knew and when they knew it. Official Secrets takes us a long way in providing an answer. In short, it is this: the British government and, to a lesser extent, the Roosevelt administration knew almost everything, and they knew it comparatively early. We learn that the British talent for cryptography allowed them, a few weeks after the invasion of the Soviet Union in June 1941, to decode much of the communication of the Order Police (Ordnungspolizei), those local police units who, together with the SS- trained Einzatsgruppen, did much of the actual killing behind German lines. The decodes, which came into Breitman's hands fortuitously, shed new light on old problems, but at the same time they raise new questions. Why, for example, was no effort made to inform Jews of the fate that awaited them if they fell into Nazi hands? Such an information strategy was possible without compromising the secret of the decrypted codes. Why were the decodes shared with Moscow but not with the U.S.? Why was the information about the officials involved in the killing not used in the post-war denazification procedure and as evidence in the war-crimes trials?»
- ^ a b Boyd, K. (Ed.). (1999). Encyclopedia of historians and historical writing (Vol. 1). Taylor & Francis.
- ^ Cowell, Alan (8. september 1996). «Author Goes To Berlin To Debate Holocaust». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 6. mai 2019. «It is insufficient to refer to the anti-Semitism of the perpetrators, Mr. Mommsen said in one of many broadsides in defense of his own research.»
- ^ Fox, Margalit (17. november 2015). «Hans Mommsen, 85, Dies; Documented Volkswagen Slave Labor in Nazi Era». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 6. mai 2019. «“He [Goldhagen] does not have any understanding of the diversities within German anti-Semitism, and he does not know very much about the internal structure of the Third Reich, either,” Professor Mommsen, who often opposed Mr. Goldhagen in public debates, said of him in the Yad Vashem interview.»
- ^ Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939. University of Illinois Press.
- ^ Capani 2018, s. 57.
- ^ Hayes, P., & Weiss, T. Z. (1991). Lessons and Legacies VI: New Currents in Holocaust Research (Vol. 6). Northwestern University Press.
- ^ Broszat, M. (1979). Hitler and the Genesis of the Final Solution: A Reply to David Irving. Yad Vashem Studies, 13, 390-429; Trykket på nytt av Marrus, M. R. (red.) (1989). The Nazi Holocaust. Historical Articles on the Destruction of European Jews. 3. The Final Solution: The implementation of mass murder. Volume 1. Meckler, Westport, CT, (sitatet s. 135); Opprinnelig publisert på tysk i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 1977, nummer (oktober), s.739-775.
- ^ Gerwarth 2011, s. xvi.
- ^ Gerwarth 2011, s. 212.
- ^ https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112
- ^ a b c Snyder, Timothy (16. september 2015). «Hitler’s world may not be so far away | Timothy Snyder». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. mai 2019. «It was this double assault upon state institutions in the Baltic states and eastern Poland, at first by the Soviet Union and then by Nazi Germany, that created the special field of experimentation where ideas of a Final Solution became the practice of mass murder. The Germans found political allies among antisemites and people who wished to restore statehood or undo the humiliation of national defeat. They found pragmatic allies, and these were likely more numerous, among people who wished to shift the burden of their own prior collaboration with the Soviets upon the Jewish minority. The Germans also found that they themselves, far more than their leaders expected, were capable of shooting Jews in cold blood. Not only the Einsatzgruppen but German police and soldiers killed Jews in huge mass shootings over pits.»
- ^ Friedman, J.C. (2021): «Review of the book Europe Against the Jews: 1880–1945, by Götz Aly». Holocaust and Genocide Studies 35(2), 286-287. https://www.muse.jhu.edu/article/836744.
- ^ Ascherson, Neal (22. mai 2004). «Observer review: The Origins of the Final Solution by Christopher Browning». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 17. november 2019. «Browning shows that this is wrong. The decisive impulse was not defeat but the euphoria of victory in Russia, in the summer of 1941. It was the sense that they were invincible which persuaded the Nazis that the genocide of Soviet Jews, which they were already carrying out, could be extended to the Jews of every nation they controlled.»
- ^ van der Poel, Stefan (12. august 2019). «Memory crisis: The Shoah within a collective European memory». Journal of European Studies. 3-4 (engelsk). 49: 267–281. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244119859180. Besøkt 22. august 2020.
- ^ a b Black, P. (6. oktober 2014). «The Coming of the Holocaust: From Antisemitism to Genocide Peter Kenez, Cambridge University Press, 2013.». German History. 1. 33: 158–160. ISSN 0266-3554. doi:10.1093/gerhis/ghu103. Besøkt 26. september 2021.
- ^ Fettweis, Christopher J. (1. juni 2003). «War as catalyst: Moving World War II to the center of Holocaust scholarship». Journal of Genocide Research. 2. 5: 225–236. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623520305662. Besøkt 20. november 2022.
- ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
- ^ Lavik, Nils Johan (4. desember 2007). «Folkemord, psykologi og ondskap». Kirke og Kultur (norsk). 112 (5): 447–454. ISSN 0023-186X. doi:10.18261/ISSN1504-3002-2007-05-08. Besøkt 12. januar 2024.
- ^ Neitzel, S. (2008): The Nuremberg Interviews: Conversations with the Defendants and Witnesses. Conducted by Leon Goldensohn. War in History, 15(2), 241-243.
- ^ Hegge, Per Egil: Hvordan nazi-lederne tenkt. Aftenposten, 11. oktober 2004. https://www.aftenposten.no/kultur/i/yEPgK/hvordan-nazilederne-tenkte
- ^ Earl, H. (2016). Legacies of the Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial After 70 Years. Loy. LA Int'l & Comp. L. Rev., 39, 95. «Dr. Leon Goldensohn, one of the Nuremberg psychiatrists who interviewed Ohlendorf concluded that he was remorseless and his “conscience, if it can be called such, is clean as a whistle and as empty”»
- ^ a b Greiner, Nadine; Nunno, Vincent J. (1994). «Psychopaths at nuremberg? A rorschach analysis of the records of the Nazi war criminals». Journal of Clinical Psychology. 3 (engelsk). 50: 415–429. ISSN 1097-4679. doi:10.1002/1097-4679(199405)50:33.0.CO;2-M. Besøkt 17. mai 2020.
- ^ a b Goldberg, C. (2002). The mortal storm: righteousness and compassion in moral conflict. International Journal of Psychotherapy, 7(3), 265-278.
- ^ Zillmer, E. A., Archer, R. P., & Castino, R. (1989). Rorschach records of Nazi war criminals: A reanalysis using current scoring and interpretation practices. Journal of Personality Assessment, 53(1), 85-99.
- ^ Zillmer, E. A., Harrower, M., Ritzler, B. A., & Archer, R. P. (2013). The quest for the Nazi personality: A psychological investigation of Nazi war criminals. Routledge.
- ^ Brunner, José (2001). «“Oh Those Crazy Cards Again”: A History of the Debate on the Nazi Rorschachs, 1946–2001». Political Psychology. 2 (engelsk). 22: 233–261. ISSN 1467-9221. doi:10.1111/0162-895X.00237. Besøkt 17. mai 2020. «This essay provides a critical history of the debate on the Rorschach Inkblot Tests administered to 22 leading figures of the Third Reich who were imprisoned in Nuremberg in 1945–1946. This debate occurred in two stages. The question at the heart of the first stage was whether the Nazi leaders were sane or psychopaths. Despite a strong disagreement concerning the use of these diagnostic labels, there was a surprisingly broad agreement on the actual substance of the discrepant diagnoses. Divisions of opinion, however, arose from political dissension in two areas: the nature of liberal democracies and authoritarian regimes, and the possibility of trust in any political leadership. The second stage was marked by an ideology of convergence aimed at establishing a consensual “scientific truth” on the Nazi Rorschachs.»
- ^ Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798-806.
- ^ a b c Russell, N. (2017). An important Milgram-Holocaust linkage: formal rationality. Canadian Journal of Sociology, 42(3), 261-292.
- ^ Voren 2011, s. 166.
- ^ Blatman, Daniel: The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide. Cambridge, Massachusettes: Harvard University Press. 2011
- ^ Knut Stang (1996) Kollaboration und Massenmord. Die litauische Hilfspolizei, das Rollkommando Hamann und die Ermordung der litauischen Juden. Frankfurt: Peter Lang.
- ^ Bauer, Yehuda (2002). Rethinking the Holocaust. New Haven, Conn: Yale University Press. s. 48. ISBN 0-300-09300-4.
- ^ Arad, Y. (2004). The murder of jews in German occupied Lithuania (1941-1944). The vanished world of Lithuanian Jews (Vol. 1), dedigert av Alvydas Nikzentaitis, Alvydas Nikžentaitis, Stefan Schreiner, Darius Staliūnas. Rodopi.
- ^ Berenbaum, Michael. The World Must Know", United States Holocaust Museum, 2006, s. 103.
- ^ Berenbaum, Michael: The World Must Know", United States Holocaust Museum, 2006, s. 104.
- ^ a b Friedländer, Saul (2007). Nazi Germany and the Jews: The Years of Extermination. London: HarperCollins. s. xxi. ISBN 0-06-019043-4.
- ^ Shepherd, Ben (2009). «THE CLEAN WEHRMACHT, THE WAR OF EXTERMINATION, AND BEYOND». The Historical Journal. 2 (engelsk). 52: 455–473. ISSN 1469-5103. doi:10.1017/S0018246X09007547. Besøkt 28. mars 2021. «German anti-partisan warfare in the Soviet Union was conducted not just against partisans, but also as cover for annihilating the Reich's ‘ideological enemies’ and plundering ‘bandit areas’ for resources. The Wehrmacht's role was significant, constituting an important element of its wider participation in Nazi crimes.»
- ^ Bloch 1992, s. 352-353.
- ^ Bloch 1992, s. 353, 358.
- ^ Gerlach, C. (1998). The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews. The Journal of Modern History, 70(4), 759-812.
- ^ a b MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 27-48.
- ^ Fischel, J. (1998). The Holocaust. Greenwood Publishing Group.
- ^ Grossman, Ron (14. januar 2019). «She thought her grandfather was a Lithuanian hero. Research leads her to ask, was he a patriot or a Nazi?». chicagotribune.com. Besøkt 21. november 2020.
- ^ a b «Nazi Collaborator or National Hero? A Test for Lithuania». New York Times (engelsk). 10. september 2018. Besøkt 5. november 2018. «It was also shocking for Jolanda Tamosiuniene, a teacher and librarian at the J. Noreika Basic School in Sukioniai, where Mr. Noreika was born at the end of the hamlet’s only street in 1910. What shocked her, however, was not Ms. Foti’s discovery that her grandfather was complicit in the Holocaust — that was not really news to locals — but that a member of a patriotic émigré family had gone public and turned a private family matter into a public national shame. “We have all heard things about what Noreika did during the war,” Ms. Tamosiuniene said. “He obviously took the wrong path. But his granddaughter should have kept quiet. Every family has its ugly things, but they don’t talk about them. It is better to stay silent.”»
- ^ Foti, Silvia (14. juli 2018). «My grandfather wasn’t a Nazi-fighting war hero — he was a brutal collaborator». Salon (engelsk). Besøkt 8. november 2018.
- ^ «Lithuanian national hero was ‘enthusiastic’ Jew killer, local Jews say». Jewish News (engelsk). 3. august 2018. Besøkt 5. november 2018.
- ^ «Will Lithuania continue to honor Nazi collaborators?». The Jerusalem Post | JPost.com. Besøkt 5. november 2018.
- ^ Olschwang, Leonid (23. april 1984). «„Die Mörder werden noch gebraucht“». Der Spiegel. 17. Besøkt 5. november 2018. «Die meisten Litauer in Stutthof aber waren ehemalige Offiziere, darunter der Hauptmann Buragas, dem als Referenten für jüdische Angelegenheiten auch das Getto von Wilna unterstanden hatte, und jener Hauptmann Jonas Noreika, der den Mord an der jüdischen Bevölkerung der Stadt Plunge angeordnet und ausgeführt hatte.»
- ^ «Lithuania's Foreign ministry calls for immediate removal of memorial plaque to Noreika». Baltic Times (engelsk). 26. september 2018. Besøkt 7. november 2018.
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
- ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
- ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556.
- ^ Bloch 1992, s. 398-399.
- ^ Braham 2002, s. 36.
- ^ a b Horváth, Franz Sz (1. januar 2012). «Ethnic Policies, Social Compensation, and Economic Reparations: The Holocaust in Northern Transylvania». East Central Europe. 1 (engelsk). 39: 101–136. ISSN 1876-3308. doi:10.1163/187633012X640180. Besøkt 1. mars 2020.
- ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.
- ^ «A Jewish Community in the Carpathian Mountains- The Story of Munkács». www.yadvashem.org. Besøkt 5. april 2019. «Lieutenant colonel in the Hungarian Gendarme, in charge of establishing the ghettos and deporting the Jews of Hungary in 1944.»
- ^ Bierman, John (1981). Raoul Wallenberg: mannen som reddet 100 000 jøder. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105653.
- ^ Gulyás, É. (2016). The Role of Public Administration in the Hungarian Holocaust. Central European Papers, 4(2), 80-99. «Baky led division XX of the Home Office and controlled the police and the gendarmerie and was in a close relationship with lieutenant colonel László Ferenczy, who was a gendarme appointed to the execution of the deportation program. Division XII – because of the disguised relocation of Jews – was called the housing department; took a direct part in the concentration and displacement of Jews, following the orders of László Endre»
- ^ Thorpe, Nick (15. september 2012). «War-Crimes, the Holocaust, and László Csatáry - Hungarian Review». Hungarian Review. Besøkt 6. april 2019. «All transports went through Košice, which was a major railway junction, as it still is, with tracks leading directly to Poland and to Auschwitz. Gendarmerie commander László Ferenczy moved to Munkács to personally oversee the process, which was carried out by the Hungarian gendarmerie (rural police) and the regular, urban police force, under the watchful eyes of the German occupiers.»
- ^ Cienciala, A. M. (2003). The Jedwabne Massacre: update and review. The Polish Review, 48(1), 49-72.
- ^ Hagtvet, Bernt: Polsk fortid som ikkje forsvinn. Dag og Tid, 9. mars 2018, s10.
- ^ Fox, F. (2001). A skeleton in Poland's closet: The jedwabne massacre. East European Jewish Affairs, 31:1, 77-94, DOI: 10.1080/13501670108577938
- ^ Steiner, George (8. april 2001). «Observer review: Neighbors by Jan T Gross». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 27. februar 2019.
- ^ Persak, K. (2011). Jedwabne before the Court: Poland’s Justice and the Jedwabne Massacre—Investigations and Court Proceedings, 1947–1974. East European Politics and Societies, 25(3), 410-432. https://doi.org/10.1177/0888325411398915
- ^ Smith, Alex Duval (14. februar 2016). «Polish move to strip Holocaust expert of award sparks protests». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 27. februar 2019.
- ^ Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129187.
- ^ a b c Rossoliński-Liebe, Grzegorz (16. september 2019). «Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:». East European Politics and Societies (engelsk). doi:10.1177/0888325419831351. Besøkt 6. november 2020.
- ^ Bruland (2008) s.12.
- ^ a b Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178.
- ^ Rozett & Spector (2013) s. 66
- ^ Deák, István (1. mars 2008). «The Holocaust in Hungary: Sixty Years Later, Randolph L. Braham and Brewster S Chamberlin, eds.». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 22: 115–117. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcn006. Besøkt 15. september 2019. «In the wartime section, Tim Cole demonstrates with precise statistics that the treatment and fate of Jewish men and women differed greatly during the Hungarian Holocaust: quite amazingly but for well-explained reasons, far more men survived than women. Gabor Kádár and Zoltán Vági explain how naïve the pro-Nazi Hungarian government was to believe in 1944 that by confiscating all Jewish property it would be able to balance the national budget; in reality, much of the stolen Jewish property was wasted.»
- ^ Michelet (2014) s. 201.
- ^ Michelet (2014) s. 196.
- ^ Pendas, Devin O. (2009). «Seeking Justice, Finding Law: Nazi Trials in Postwar Europe». The Journal of Modern History. 2. 81: 347–368. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/598922. Besøkt 26. februar 2020.
- ^ Finney, Patrick (1. september 1998). «Ethics, Historical Relativism and Holocaust Denial». Rethinking History. 3. 2: 359–369. ISSN 1364-2529. doi:10.1080/13642529809408972. Besøkt 24. november 2019.
- ^ Billig, Michael (1. juni 1988). «Rhetoric of the conspiracy theory: Arguments in national front propaganda». Patterns of Prejudice. 2. 22: 23–34. ISSN 0031-322X. doi:10.1080/0031322X.1998.9969951. Besøkt 24. november 2019.
- ^ Hilton, Isabel (19. juni 2012). «Gitta Sereny obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 26. oktober 2019. «Speer was tried at Nuremberg and sentenced to long years in Spandau prison. Released in 1966, he had published two books when he contacted Gitta in 1977 to support an article she had written, challenging the rightwing historian David Irving's contention that Hitler was ignorant of the Nazi extermination of the Jews.»
- ^ «Irving and Sereny go to war». The Independent (engelsk). 6. juni 1996. Besøkt 28. april 2019. «David Irving does not like Gitta Sereny. He has not liked her since 1977, when she went through his book Hitler's War with forensic care and pronounced him wrong about Hitler's alleged lengthy ignorance of the Nazi's genocidal policies. "She was a shrivelled little prune then. And she is a shrivelled little prune now," he said this week, shortly after it emerged he has served a libel writ on her.»
- ^ Adams, Tim (24. februar 2002). «Memories are made of this». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 28. april 2019. «In advance of the Penguin/Lipstadt case coming to court, The Observer sought, with Sereny, to fight Irving's claims that the article had libelled him. To date, in preparing an initial defence for this case, which covers much of the same ground as the Penguin trial - how Irving has deliberately falsified historical record - this newspaper has had to spend £800,000 in legal fees. To apply to have the case struck off, because the allegations have already been heard and proven, would, with the prospect of a counter appeal by Irving, cost a further £50,000. In theory, The Observer might, if this application was successful, claim costs against Irving, (who, by defending himself, incurs none), but it would have to stand in line with Penguin and others, with little hope of receiving a penny.»
Litteratur rediger
- Bullock, Alan (1957). Hitler. Oslo: Aschehoug.
- Capani, Jennifer B. (2018). An "Alter Kämpfer" at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism (PhD-avhandling). New York: St. Johns University.
- Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11575-8.
- Michelet, Marte (2014). Den største forbrytelsen : ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 9788205470446.
- Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. [with David Cesarani og David Silberklang]
- Mason, Henry L. (1988). «Implementing the Final Solution: The Ordinary Regulating of the Extraordinary». World Politics. 4 (engelsk). 40: 542–569. ISSN 1086-3338. doi:10.2307/2010318. Besøkt 18. november 2019.
- Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8.
- Voren, Robert van (2011). Undigested Past: The Holocaust in Lithuania (engelsk). Brill. ISBN 978-94-012-0070-7. doi:10.1163/9789401200707.