Progressiv rock

For den svenske politisk venstreorienterte musikkbevegelsen, se artikkelen Progg.

Progressiv rock (forkortet som progrock eller prog; tidvis omtalt som kunstrock eller symfonisk rock) er en bred undersjanger av rockemusikk[1] som utviklet seg i Storbritannia og USA gjennom midten og slutten av 1960-tallet. I begynnelsen ble den kalt for «progressiv pop», og vokste ut av psykedelisk musikk som forlot standardiserte poptradisjoner til fordel for instrumentering og komposisjonsteknikker oftere assosiert med jazz, folkemusikk eller klassisk musikk. Andre elementer som bidro til dens betegnelse som «progressive» var sangtekster som var mer lyriske. Teknologiutviklingen ble utnyttet til å skape nye lyder, musikken nærmet seg en tilstand av «kunst», og i innspillingsstudioet framfor konsertene ble fokus for musikalsk aktivitet, noe som ofte innebar å skape en musikk til å lytte framfor å danse til.

Progressiv rock
Opprinnelse:Psykedelisk rock, barokkpop, progressiv folk, eksperimentell musikk, jazz-fusion, frijazz, folk rock, avant-garde musikk, klassisk
Sted og tid:Slutten av 1960-årene, Storbritannia
Vanlige instrumenter:Gitar, synthesizer, vokal, bassgitar, trommer. Utradisjonelle rockeinstrumenter som fløyte, saksofon, fiolin, cembalo og pauke kan også bli brukt
Popularitet:Hovedsakelig 1970-årene
Sjangerslektninger
Eksperimentell rock - Kunstrock - Progressiv folk - Progressiv house
Undersjangere
Avant-prog - Canterbury-scenen - Italiensk progressiv rock - Krautrock - Neo-progressiv rock - Progg - Rock in Opposition - Symfonisk rock - Wagnerian rock - Zeuhl
Krysningsjangere
Progressiv metal - Progressiv pop - Space rock - Symfonisk rock

SjangerenRediger

Progressiv rock er basert på en sammensmeltning av stiler, tilnærminger og sjangre, og involverte en kontinuerlig bevegelse mellom formalisme og eklektisisme. Grunnet dens historiske mottagelse, er dens omfang tidvis begrenset til en stereotyp av lange soloer, lange album, lyrikk preget av fantasylitteraturen, grandiose sceneframføringer med kostymer, og teknisk dyktighet.

Sjangeren sammenfalt med den økonomiske høykonjunkturen på midten av 1960-tallet som gjorde det mulig for plateselskapene allokere mer kreativ kontroll til sine musikere.

Progressiv rock var svært populært på 1970-tallet, men minsket allerede på slutten av tiåret. Det har vært antatt at det var framveksten av punkrocken som var årsaken, men det var flere faktorer som bidro til nedgangen.[2] Musikkskribenter betegnet ofte sjangeren og dets utøvere som «pretensiøse» og sounden som «pompøs» og «oppblåst», og tenderte til enten å være fiendtlig innstilt eller direkte overse sjangeren.[3] Etter slutten av 1970-tallet fragmenterte progressiv rock i en rekke former; en del band oppnådde kommersiell suksess til innpå 1980-tallet, om enn endret framstillingen og utøvde mer kompakte sangstrukturer, og en del krysset over til symfonisk pop, arenarock, eller nyveiv.

De første gruppene som framviste progressive trekk er retrospektivt beskrevet som «urprogressive». I 1967 utgjorde betegnelsen «progressiv rock» et mangfold av løst assosierte stiler. Canterburymiljøet i England, som også betraktes som egen sjanger eller sound, på slutten av 1960-tallet, besto av en rekke progressive band som framhevet bruken av blåseinstrumenter, komplekse akkordskifter, og lang improvisasjoner. Rock in Opposition, et kollektiv av progressive engelske band på slutten av 1970-tallet, var mer avantgardistisk, og kombinert med Canterbury-stilen, utgjorde det hva som betegnes som avantgardistisk-progressiv rock, «avant-prog». På 1980-tallet fikk en ny undersjanger, ny-progressiv rock, en del kommersiell suksess, skjønt også denne ble anklaget for å være avledet og mangle nyskapning. Post-progressive band har vært påvirket av nyere utvikling i populærmusikken og av avantgardistisk musikk siden midten av 1970-tallet.[4]

BakgrunnRediger

 
Yes i 1977
 
Emerson, Lake & Palmer i 1992

Ideene om å skape mer utfordrende rock kom tidlig i 1960-årene i Storbritannia. De innovative utøverne begynte å skape kunst- eller lyttemusikk. Man kunne ta elementer fra andre – ofte totalt fremmede – sjangre i rockesammenheng. Undersjangre av rock, som blues-rock og folk-rock ble med god hjelp fra konkret musikk – et konsept basert på opptak av naturlige lyder, bearbeidet elektronisk og satt i en musikalsk sammenheng – inspirasjon til utviklingen av nye typer søkende musikk. Dette resulterte i en rekke forgreninger av rock, og den nytenkende musikkgenerasjonen fikk en felles betegnelse, «progressiv rock».

Sjangeren psykedelisk rock ble utøvd på midten av 1960-årene, og var på mange måter en forløper til den progressive rocken. Garasjeerockere og folkrockere både i USA og Storbritannia utøvde det som skulle vise seg å være en forløper til progressiv rock, kunstrock, eksperimentell rock, hard rock og heavy metal. Andre, som King Crimsons låtskriver og gitarist Robert Fripp, mener progressiv rock startet med The Beatles' systematiske, radikale tilnærming til å forbedre rock (spesielt Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ) heller enn fra den mer utflytende hippiefilosofien som var forbundet med psykedelisk musikk.[trenger referanse]

Uttrykket progressiv folkemusikk viser tilbake på en musikalsk bevegelse som allerede ved Woody Guthrie i 1930-tallet starta å spore innpå noe progressivt, gjerne lada med politiske budskap.[trenger referanse] Folkrocken ble også til inspirasjon for utøvere av progressiv rock.[5]

Musikalske kjennetegnRediger

 
Pink Floyd fra konsert i 1973 da de hadde slått gjennom kommersielt
 
King Crimson, Dour Festival 2003

Noe av det viktige i utviklinga av progrocken var eksperimentering med form og struktur med bevisst bruk av uvanlige takter, moduleringer, rekapitulering, temposkifter og taktskifter. Man kunne gjerne bruke klassiske former og noen band eksperimenterte også med å lage rene suiter. Stykkene eller låtene gav mer rom for forseggjorte instrumentaldeler. Solistiske løp fikk større plass, da også låtene kunne vare lenger enn den tidligere «grensa» for pop/rock-låter på rundt tre til fire minutter. Pink Floyds sang «Let There Be More Light» fra musikkalbumet A Saucerful of Secrets hadde en tominutters gitarsolo på slutten, med vreng og ekkoeffekter. Også på albumet In the Court of the Crimson King er det instrumentaldeler som er ganske utfyllende.

Den progressive rocken bød på mange forandringer i bandbesetninger. Den tradisjonelle bandbesetningen med trommer, bassgitar og gitar ble riktignok beholdt, men nye instrumenter kom på banen. Strykere, treblåsere, ofte tverrfløyte, messingblås, synthesizere og el-orgler. Beatles hadde allerede brukt orkester i sangen «All You Need is Love», strykegruppe i balladen «Yesterday» og piccolotrompet med tema fra en av Bachs brandenburgkonserter i «Penny Lane». Bandet Yes vakte oppsikt da det spilte inn sitt andre album, Time and a Word i 1970, og hadde med et trettimanns strykeorkester på de fleste av sangene. Slike prosjekter gjorde begrepet symfonisk rock mer aktuelt, en sjanger som sprang ut fra progrocken i 1970-åreness England. Bruken av gitaren opplevde en renessanse med utviklinga av tappeteknikken. Gitaristen Steve Hackett fra Genesis var blant de første rockegitaristene som utøvde denne teknikken, som man kan høre på sangene «The Return of the Giant Hogweed» (1971) og «Dancing With the Moonlit Knight» (1973). Trommeslagerne i progrock-band kunne gjøre trommesettet til en melodisk aktør, og ofte vil man kunne høre dobling av melodier på tammene.[trenger referanse]

Sangteknikken som brukes i progrock er selvsagt varierende, men vokalistene hadde en tendens til å synge på en balansert måte uten mye fylde og vibrato. Dette gjelder spesielt balladene, da de mer harde sangene kunne ha en mer rå stemmebruk. Det blei brukt vrengeffekter, også på synginga.

Bruken av skalaer og akkorder begrensa seg ikke bare til de mer vanlige, som hadde vært i bruk tidligere. Det blei brukt modale skalaer, noe som ofte ble tatt fra folkemusikk eller jazz, i stedet for den pentatoniske. Melodiløpene i låtene utvikla seg dynamisk over lengre tid. Dissonanser og atonalitet ble også tatt i bruk.

Det typiske for disse gruppene var å spille inn lange låter, som ofte kunne vare i over ti minutter, med mange og svært varierende partier. Progrocken har et bredt musikalsk spekter med flere instrumenter enn det grunnleggende man finner i vanlig rock. I tillegg til hovedgitar, bassgitar og perkusjoner er lydbildet spekket med effekter fra andre instrumenter, som for eksempel fløyte, Hammondorgel, Mellotron, Fender Rhodes, Chamberlin og diverse strengeinstrumenter som mandolin, sitar og steelgitar.[6]

TidslinjeRediger

Storhetstid: 1969–1975Rediger

Progrockens storhetstid var begynnelsen og midten av 1970-årene. På denne tida var progrocken blitt så stor at progrockband toppet lister i både USA og Storbritannia.

England regnes normalt som progrockens kjerneområde, og King Crimsons album In the Court of the Crimson King fra 1969 regnes ofte som det første rene progrock-albumet.[7][8] Men allerede i 1967 kom Moody Blues med sitt album Days of Future Passed hvor de blandet symfoniorkester og rock-elementer, albumet var en sped begynnelse for prog/symfonisk rock.[9] Samme år ga Procol Harum ut sitt første album som hadde forløpere til deres pompøse verk og de benyttet piano som et viktig instrument, noe som heller ikke var vanlig i rock.[10] Jethro Tull ga ut sitt første album hvor Ian Andersons tverrfløyte var et viktig instrument året etter og i 1969 kom Yes med strykeorkester på sitt første album, senere var det keyboard baserte album og Jon Anderson sin særpregede vokal som kjennetegnet gruppen.[11][12] Også Pink Floyd var med fra starten av progrocken, deres to første album, med Syd Barrett som frontfigur, fra 1967 og 1968, The Piper at the Gates of Dawn og A Saucerful of Secrets er eksperimentelle og typisk tidlig prog. Også uten Barrett kom det klassiske album fra Pink Floyd som i 1970 Atom Heart Mother og i 1971 Meddle, begge med spor som gikk over en hel albumside.[13] Van der Graaf Generator ga også ut klassiske album i 1970 – 71, The Least We Can Do Is Wave To Each Other og Pawn Hearts.[14][15][16]

Jethro Tulls kom med nytt album i 1970 og i 1971 kom Aqualung, Thick as a Brick i 1972 og i A Passion Play  i 1973. King Crimsons ga ut to album i 1970, et i 1971 og Larks' Tongues in Aspic i 1973. 1973 var et bra år for progrocken i England, Yes hadde gitt ut sitt kjente album Close to the Edge året før og fulgte nå opp med dobbeltalbumet Tales from Topographic Oceans, med Rick Wakeman sitt briljerende keybordspill. Camels første album ble også utgitt, og Mike Oldfields første album, Tubular Bells, som låt annerledes enn noen hadde hørt før.[17] Og 1973 var året Pink Floyd ga ut The Dark Side of the Moon.

1974 og 75 hadde også mange britiske høydepunkt. Camel utga albumene Mirage og The Snow Goose som var symfonisk progrock.[18][19] King Chrimson ga ut Starless and Bible Black og Red med mer jassinspirert, harder prog med lange oppbyggende spor. Oldfield fulgte opp suksessen fra Tubular Bells med albumene Hergest Ridge og Ommadawn. Fra Jetro Tull kom albumene War Child og Minstrel in the Gallery, fra Yes kom albumet Relayer hvor keybordist Patrick Moraz hadde erstattet Wakeman og stilen hans var mer jazzpåvirket. Wish You Were Here albumet til Pink Floyd ble også utgitt i 1975.[20][21]

 
Genesis med vokalist Peter Gabriel, 1973

Også utenfor England var progressiv rock populært og mange band ga ut musikk i denne stilen. I USA blei flere og flere band etablert, og Kansas som hadde eksistert siden 1971, ble et av sjangerens mest populære band der med albumene Song for America, Masque og Leftoverture fra 1974, 75 og 76.[22] I Canada var Harmonium populære og bandet Rush ga ut tre album.[23][24]

Også i Asia var det noen progrock artister, i Japan var Stomu Yamash'ta en representant for for sjangeren, han ga ut fire album i 1971, blant disse Red Buddha.[25] Progrock forble imidlertid først og fremst et europeisk fenomen, ofte med nasjonale særtrekk

I Tyskland oppsto det som britisk musikkpresse kalte krautrock, kalt for kosmisk musikk i Tyskland, med band som Tangerine Dream, Can, Faust og Kraftwerk.[26] Musikken var mer elektronisk enn bandene i Storbritannia og Amerika, men påvirkninger kan man finne i enkelte melodier hos band som Pink Floyd, Yes, Oldfield og Saga. I 1974 og 1975 kom Tangering Dream sitt femte og sjette album Phaedra og Rubycon, musikken deres er avantgarde, instrumental elektronisk prog.[27] Kraftwerk spilte også instrumental elektronisk prog, men ikke så flytende og med mer trommer og perkusjon, de ga ut albumet Autobahn i 1974.[28]

I Nederland dukket band som Focus og Earth and fire opp. Focus hadde fløytist og organist Thijs van Leer som satte sitt preg på musikken, albumet Focus 3 og Hamburger Concerto ble utgitt i 1972 og 1974.[29] Earth and fire ga ut albumet Atlantis i 1973.[30]

I Frankrike ga bandet Magma ut fem album i perioden 1970 – 74, musikken deres er sterkt påvirket av jazz, og i Italia var Maxophone fra Milano populære. I Hellas bidro Vangelis og Aphrodite's Child til å utvikle en mer avslappet variant av progrocken.[31][32][33]

I Sverige ga Fläsket brinner, Samla Mammas Manna, Bo Hansson og Älgarnas Trädgård ut album. I Sverige var politiske tekster, oftest fra venstresiden i poletikken, mye brukt i Progg-bevegelsen.[34]

I Norge var også progrocken populær og det var flere dyktige band som, Aunt Mary, Junipher Greene, Popol Ace, Ruphus og Prudence. Se også avsnitt: Progressiv rock i Norge

 
Tangerine Dream, 2007

Kommersialisering: 1976–1980Rediger

Mot slutten av 1970-årene kom discoen for fullt og en ny arbeiderklasse motkultur punkrocken kom på banen i England. Dette påvirket all musikk, men fremfor alt progrocken. Den progressive rocken ble angrepet og spottet av punkrockerne.[35]

Ifølge punkerne var Emerson, Lake og Palmer, Pink Floyd og Yes eksempler på selvopptatte hippier som med sine tekster prøvde å unnslippe virkeligheten.[36]

Progressiv rock nådd Amerika for fullt, hvor deler av den tyngre og hardere progrocken vokste til en egen sjanger, arenarock. Styx, Boston, Rush og Kansas var med på å starte denne sjangeren som også påvirket andre progrock band. Dette kan høres på Gentle Giants albumet The Missing Piece og Pink Floyds album Animals, som begge kom ut i 1977, samt Yes albumet Drama fra 1980 og Jethro Tull A fra 1980.[37]

I tillegg vokste også andre undersjangere som fusion, symfoniske rock, kunstrockens og også elektronika videre.

Innen progrockens forløper til elektronika var det også i tillegg til Tyske Tangerine Dream, med Stratosfear i 1976 og Force Majeure i 1979, og Kraftwerk, med Radio-Activity i 1975 og Trans Europe Express i 1977, også greske Vangelis med Spiral fra 1977. Men innen sjangeren vokste det også frem nye artister, som for eksempel Jean-Michel Jarre som ga ut Oxygène i 1976.[38]

Innen progressiv-/symfoniske rock ga The Alan Parsons Project ut albumet Tales of Mystery and Imagination i 1976. The Moody Blues ga ut et langt mindre progressivt album enn tidligere album i 1978, Octave, det var mer glatt pop og rock. Supertramp ga ut sitt sjette album Breakfast in America i 1979, dette var også meget pop lignende. Saga startet sin karriere i 1977 og Marillion i 1979, disse to bandene var de eneste av de bandene som ble startet i denne perioden som fikk noe fotfeste.[39][40][41][42][43]

Supergruppen U.K. ble dannet i 1977 med Eddie Jobson, John Wetton, Allan Holdsworth, Terry Bozzio og Bill Bruford, men den hadde et kort liv å ble oppløst i 1980.[44]

Genesis klarte å holde på sin popularitet, men gikk bort fra progrock sjangeren og havnet i pop og rock sjangerne.

Den progressive rocken levde imidlertid videre som stilart, og oppnådde ved enkelte anledninger fremdeles stor popularitet. Et eksempel på det er Pink Floyds konseptalbum The Wall fra 1979.

I en periode der interessen for ideene bak prog dabbet av i Vesten, og delvis gikk under jorden under banneret Rock In Opposition, var progressiv rock på frammarsj i Øst-Europa. Det østtyske bandet City hadde en stor hit både i Øst-Tyskland og Vest-Tyskland med den 17 minutter lange låten «Am Fenster» i 1978; i Jugoslavia dukket bandet Igra Staklenih Perli opp med en psykedelia-kraut-plate i 1979. Også i Sør-Amerika var dette og begynnelsen av 1980-årene en kreativ periode for progrock, der band som argentinske Bubu, brasilianske Bacamarte og chilenske Los Jaivas komponerte musikk som også i dag er vel ansett.[45]

 
Marillion Montreal i 2009

Ny bølge med progressiv musikk: 1980–talletRediger

En annen bølge av progressive band kom på begynnelsen av 1980-tallet. Den har av mange siden blitt betegnet som "neo-progressiv rock" eller "ny-progressiv", som er regnet som en undersjanger til progressiv rock.

Disse nye progrock bandene var stort sett keyboardbaserte bandene som spilte utvidede komposisjoner med komplekse musikalske og lyriske strukturer.

Eksempler på band innen denne kategorien er Marillion, Saga, Mach One, Twelfth Night, IQ, Pendragon, Porcupine Tree og Pallas, hvor de fire sistnevnte også kan høre hjemme i den progressive underkategorien Progressive metal.[46][47][48]

Bandene var oftest påvirket av progressive rockeband fra 1970-tallet som Yes, Pink Floyd, Camel og ikke minst Genesis i perioden med Peter Gabriel. Men de var også påvirket av elementer fra New Wave og annen rockemusikk.[49][50]

I 1981 oppsto supergruppa Asia, som bestod av Steve Howe (Yes), Carl Palmer (ELP), John Wetton (King Crimson) og Geoff Downes (Buggles/Yes), men de overrasket publikum med et mer pop-inspirert debutalbum.

Noen av de gamle progrock bandene fra 1970-tallet hang fremdeles med, Rush ga ut albumet Moving Pictures i 1981, Peter Gabriel ga ut to album, kjent som Security og Melt, Yes ga ut 90125, Jethro Tull kom med Crest of a Knave, Mike Oldfield med QE2, Pink Floyd ga også ut album som A Momentary Lapse of Reason i 1987. Felles for disse albumene er at de er langt mindre progressive og mer pop/rock enn tidligere album. King Crimson startet også opp igjen med andre musikere (kun Robert Fripp og Bill Bruford fra tidligere), og også de hadde lagt om stilen til en mer techno-rytmisk stil som gikk litt mot New Wave stilen.[51]

 
Opeth i 2011

Nordisk renessanse: 1990–talletRediger

På begynnelsen av 1990-årene, samtidig som Skandinavia markerte seg med black metal, dukket en rekke skandinaviske band opp med ideer som kan klassifiseres som prog. Fra Sverige kom Änglagård, Opeth og Anekdoten, og også i Norge dukket det opp band som White Willow og Motorpsycho.

Ny popularitet: fra 2000–talletRediger

Rundt 2005 gjorde stilen seg bemerket på salgslistene ved band som Radiohead og The Mars Volta. Flere har blitt inspirert av de «klassiske» progrock-bandene og har gjenopptatt musikkstilen i nyere tid. Eksempler på slike nyere band band er Arena, Asphyxsis, The Flower Kings, Glass Hammer, Porcupine Tree, RPWL, Spock's Beard, Transatlantic og Wobbler.[trenger referanse] Noen startet med sterk innflytelse fra 1970-årene, men har også i senere tid utviklet sine egne lydbilder og retninger.

Fra progrocken utviklet progressiv metal seg ifra begynnelsen av 1980-årene, med band som Queensrÿche, Fates Warning og Dream Theater, alle med musikere og musikk som er sterkt inspirert av progrock.[52][53]

Progressiv rock i NorgeRediger

 
The Windmill, 2019

Det som foregikk i utlandet dannet også grunnlaget for et aktivt musikkmiljø i Norge. Undertakers Circus ble etablert i 1967 og ga ut sitt første av to album i 1973. Saft ble etablert i 1966 og ga ut sitt første av tre album i 1971. Disse bandene, pluss noen andre, var tidlig ute og på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ekspanderte norsk progressiv rock betraktelig. Et av disse bandene var Aunt Mary som bestod av musiker som Bjørn Kristiansen, Jan Groth og Svein Gundersen, musikere som også etter Aunt Mary har bemerket seg i flere andre band. Aunt Mary ga blant annet ut albumene Loaded i 1972 og Janus i 1973. Junipher Greene startet mer som et bluesband men gikk over til progrock og ga ut sitt kjente dobbeltalbum Friendship i 1971 og fulgte opp med albumet Communication i 1974. Også Popol Vuh (Popol Ace) hadde musiker som har markert seg kraftig i ettertid. Pete Knutsen, Arne Schulze, Terje Methi, Thor Andreassen og Jahn Teigen er alle kjente navn. De ga ut flere album som Popol Vuh i 1972, Quiché Maya i 1973 og Stolen from Time i 1975. Også Ruphus var et meget kjent prog/jazzrock band, det var kanskje ennå mer populære i utlandet enn i Norge. Bande hadde mange utskiftinger av mer og mindre kjent musikere, blant de kjente finner vi Haakon Graf og Gudny Aspaas. Blant albumene de ga ut var New Born Day i 1974, Ranshart i 1974 og Let Your Light Shine i 1976.[54] Lucifer Was startet i 1970 og spilte konserter frem til 1974, de spille ikke inn noe album. Men de kom sammen igjen i 1995 og fra 1997 frem til 2017 har de gitt åtte album. Kerrs Pink ble startet i 1972 og ga ut sitt første album i 1980 og sitt syvende i 2021, så det er et av de eldste progrock bandene i Norge.

Et kjennetegn ved progrock i andre europeiske land var at musikken antok nasjonale særtrekk, gjerne med sang på eget språk.[trenger referanse] Mens de ovennevnte bandene ikke skilte seg nevneverdig fra anglosaksiske band, dukket det i grenselandet mot folkrock opp band som Folque og Kong Lavring.

Prudence er et annet norsk band som hadde sanger med sterk progressiv påvirkning, selv om det også hadde sanger mer påvirket av folkrock, men de var mer rock og mindre folk enn Folque og Kong Lavring.

På 1990-tallet dukket det opp flere nye norske progrock band, et av dem var White Willow, som har gitt ut syv album i tidsrommet 1995 - 2017. De spiller musikk inspirert mange vidt forskjellige artister, men er mest kjent for sin progrock. De har spilt på de fleste større kunstrock-festivalene i USA og Europa. "Det er ikke mange norske band som beveger seg så stilsikkert i dette internasjonale landskapet. White Willow er en skjult skatt", skrev Klassekampen om bandets siste album, Future Hopes (2017). Et annet kjent band er Tusmørke som fra 1997 til 2020 har gitt ut elleve album, det mest kjente er kanskje Underjordisk Tusmørke fra 2012. Oslo-baserte Panzerpappa spiller instrumentalt progrock og har gitt ut fem album siden 1998. Det til nå siste, Pestrottedans, kom i 2016. Inspirert av 70-talls progrock er Wobbler, som er etablert i 1999, også et band som må nevnes. I 2005 kom albumet Hinterland, mens Afterglow ble utgitt i 2009. Det siste albumet til nå, Dwellers of the Deep, kom ut i 2020.

Også på 2000-tallet ble det etablert gode norske progrock band, The Windmill og Magic Pie er eksempler på det. The Windmill startet opp i 2001, og ga i 2018 ut sitt tredje album, Tribus. Albumet vekker oppmerksomhet blant annet med en fargesterk video der assosiasjonene til Ian Anderson i klassisk positur med fløyta får en til å trekke på smilebåndet. Magic Pie er enda et band på progrock-kartet, etablert i 2005, og ga ut sin femte utgivelse i 2019, Fragments of the 5th Element.[55]

I 2014 ga Discogs ut en liste over "Top 100 Greatest Prog-Rock albums...ever", her var albumet Friendship av Junipher Greene på plass 71.

Hvilke artister regnes som progrock artister?Rediger

Hvilke som er det beste prossive rockealbumet gjennom tidene er det selvfølgelig mange meninger om. Men det er også mange meninger om hvilke artister som kan regnes å tilhøre musikksjangeren, både musiker, musikkjournalister og progrock tilhengere har mange forskjellige oppfatninger om det.

For å gi et inntrykk av hvilke artister musikkjournalistene mener skal være med og hvor forskjellige oppfatninger de har er det her en tabell med de 15 øverste plassene på tre forskjellige tilfeldig utvalgte lister:

Nr. Vinyl World - Top 100 Greatest Prog-Rock albums...ever (2014) Discovermusic - 25 Greatest Prog Rock Albums Of All Time (2020) Rolling Stone - 50 Greatest Prog Rock Albums of All Time (2015)
1 King Crimson - In The Court Of The Crimson King (1969) Yes - Close to the Edge (1972) Pink Floyd - The Dark Side of the Moon (1973)
2 Yes - Close To The Edge (1972) King Crimson - In the Court of the Crimson King (1969) King Crimson - In the Court of the Crimson King (1969)
3 Pink Floyd - Wish You Were Here (1975) Genesis -The Lamb Lies Down on Broadway (1974) Rush - Moving Pictures (1981)
4 Jethro Tull - Thick As A Brick (1972) Gentle Giant - The Power and the Glory (1974) Pink Floyd - Wish You Were Here (1975)
5 Soft MachineThird (1970) Pink Floyd - Wish You Were Here (1975) Yes - Close to the Edge (1972)
6 Gnidrolog - Lady Lake (1972) Rush - Moving Pictures (1981) Genesis - Selling England by the Pound (1973)
7 Caravan - In The Land Of Grey And Pink (1971) Gong - You (1974) Jethro Tull - Thick as a Brick (1972)
8 Pink Floyd - Animals (1977) Todd Rundgren - Utopia (1974) Can - Future Days (1973)
9 Return To Forever Featuring Chick Corea - Where Have I Known You Before (1974) Jethro Tull - Thick As a Brick (1972) Genesis - The Lamb Lies Down on Broadway (1974)
10 Genesis - Selling England By The Pound (1973) Van der Graaf Generator - Pawn Hearts (1971) Yes - Fragile (1971)
11 Harmonium - Les Cinq Saisons (1975)              Traffic - John Barleycorn Must Die (1970 )    Rush - Hemispheres (1978)
12 Van Der Graaf Generator - The Least We Can Do Is Wave To Each Other (1970) Emerson, Lake & Palmer - Tarkus (1971) Emerson, Lake and Palmer - Brain Salad Surgery (1973)
13 Emerson, Lake & Palmer - Emerson, Lake & Palmer (1970) Caravan - In the Land of Grey and Pink (1971) Pink Floyd - Animals (1977)
14 Maxophone - Maxophone (1975)   Renaissance - Ashes are Burning (1973) Genesis - Foxtrot (1972)
15 Yes – Fragile (1971) Kansas - Leftoverture (1976) King Crimson - Red (1974)

På listene finner vi artister som også kan høre inn under musikksjangeren som fusion, jazz, rock og R&B.

På plassene fra 16 til 25 på disse tre listene finner man også navn som Camel, Peter Gabriel, Tangerine Dream, Mike Oldfield, Strawbs, U.K., The Moody Blues, Steve Hackett, Premiata Forneria Marconi (PFM), Catapilla, The Mars Volta, Argent, Frank Zappa og også navn som mange vil mene høre til i kategorien fusion, som Miles Davis, Nucleus og Magma.[56][57][58][59]

LitteraturRediger

  • Hegarty, Paul; Halliwell, Martin (2011): Beyond and Before: Progressive Rock Since the 1960s, New York: The Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2332-0
  • Holm-Hudson, Kevin, red. (2013): Progressive Rock Reconsidered. Routledge. ISBN 978-1-135-71022-4.
  • Lucky, Jerry (2000): Progressive Rock, Burlington, Ontario: Collector's Guide Publishing, Inc.
  • Martin, Bill (1998): Listening to the Future: The Time of Progressive Rock, Chicago: Open Court, ISBN 0-8126-9368-X
  • Martin, Bill (2002): Avant Rock: Experimental Music from the Beatles to Bjork, Chicago: Open Court

ReferanserRediger

  1. ^ Martin, Bill (1998): Listening to the Future, s. 71–75.
  2. ^ Hegarty, Paul; Halliwell, Martin (2011): Beyond and Before, s. 1.
  3. ^ Lucky, Jerry (2000): Progressive Rock, s. 7.
  4. ^ Serpick, Evan (9. mai 2005): «Prog Rocks Again», Entertainment Weekly
  5. ^ «Post-Rock Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  6. ^ Aamli, Anne-Lise Aase (3. april 2018). «Progrock». NRK. Besøkt 20. juli 2021. 
  7. ^ «Top 100 Greatest Prog-Rock albums...ever by STEFSOFT | Discogs Lists». www.discogs.com. Besøkt 14. juli 2021. 
  8. ^ «We're not schizoid, we're King Crimson». The Independent (engelsk). 23. oktober 2011. Besøkt 14. juli 2021. 
  9. ^ Chapman, Rob (17. september 2015). «The Moody Blues – psychedelia’s forgotten heroes». the Guardian (engelsk). Besøkt 14. juli 2021. 
  10. ^ «"BJ Wilson, Procol Harum's Drummer" : a star among the stars». procolharum.com. Besøkt 14. juli 2021. 
  11. ^ «Jethro Tull - The Official Website of the Legendary Classic Rock Band». Jethro Tull (engelsk). Besøkt 14. juli 2021. 
  12. ^ yesadmin. «YES World: Official website for the Prog Rock band YES». Yesworld (engelsk). Besøkt 14. juli 2021. 
  13. ^ «Pink Floyd Online | Pink Floyd History - 1964 to 1969». web.archive.org. 26. februar 2008. Besøkt 14. juli 2021. 
  14. ^ «Van der Graaf Generator and Peter Hammill». www.vandergraafgenerator.co.uk. Besøkt 14. juli 2021. 
  15. ^ «Avant-Prog Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  16. ^ May 2021, David Hepworth25. «71 reasons why 1971 was the greatest year in rock music history». Classic Rock Magazine (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  17. ^ «Home». Mike Oldfield Official (engelsk). Besøkt 14. juli 2021. 
  18. ^ «MIRAGE». www.connollyco.com. Besøkt 14. juli 2021. 
  19. ^ «THE SNOW GOOSE». www.connollyco.com. Besøkt 14. juli 2021. 
  20. ^ WADE, GRAHAM (27. februar 2012). A Concise History of Rock Music (engelsk). Mel Bay Publications. ISBN 978-1-61911-016-8. 
  21. ^ August 2016, Chris Roberts13. «How Yes ruled the 1970s». Classic Rock Magazine (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  22. ^ «Kansas Band | Classic Rock Band | The Absence of Presence – The Absence of Presence». kansasband.com. Besøkt 14. juli 2021. 
  23. ^ «Rush | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 14. juli 2021. 
  24. ^ «Prog-Rock Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  25. ^ «Stomu Yamashta». IMDb. Besøkt 14. juli 2021. 
  26. ^ «Kraut Rock Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  27. ^ «TANGERINE DREAM». www.tangerinedream-music.com. Besøkt 14. juli 2021. 
  28. ^ «KRAFTWERK». kraftwerk.com. Besøkt 14. juli 2021. 
  29. ^ «Thijs Van Leer & Jan Akkerman - Focus tribute homepage». www.mpq.com.br. Besøkt 14. juli 2021. 
  30. ^ «Earth and Fire - De biografie 1969-1983». web.archive.org. 29. juni 2009. Besøkt 14. juli 2021. 
  31. ^ «Vangelis Biography». www.musicianguide.com. Besøkt 14. juli 2021. 
  32. ^ Hermes, Jon Dolan,Brandon Geist,Jon Weiderhorn,Ryan Reed,Kory Grow,Reed Fischer,Richard Gehr,Dan Epstein,Will; Dolan, Jon; Geist, Brandon; Weiderhorn, Jon; Reed, Ryan; Grow, Kory; Fischer, Reed; Gehr, Richard; Epstein, Dan (17. juni 2015). «50 Greatest Prog Rock Albums of All Time». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 14. juli 2021. 
  33. ^ «Progressive Rock History | Progressive Rock Central.com» (engelsk). 13. august 2017. Besøkt 20. juli 2021. 
  34. ^ «symfonirock - Uppslagsverk - NE.se». www.ne.se. Besøkt 20. juli 2021. 
  35. ^ «John Lydon: I don't hate Pink Floyd». the Guardian (engelsk). 18. februar 2010. Besøkt 20. juli 2021. 
  36. ^ «Rock in the Name of Progress (Part VI -"Thelonius Punk")». vermontreview.tripod.com. Besøkt 20. juli 2021. 
  37. ^ July 29, Jeff GilesPublished:; 2014. «Ian Anderson Admits Prog Was 'A Little Bit Overblown'». Ultimate Classic Rock (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  38. ^ «Chronologie - Jean-Michel Jarre | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  39. ^ March 2017, Mark Blake22. «Steve Rothery: "People still think Marillion are a Scottish heavy metal band”». Prog Magazine (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  40. ^ «Brief History». 
  41. ^ «Tales of Mystery and Imagination: Edgar Allan Poe - The Alan Parsons Project, Alan Parsons | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  42. ^ «SAGAgen.com – Official Site of Canadian Prog Band SAGA» (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  43. ^ «Chicago Tribune: Chicago news, sports, weather, entertainment». chicagotribune.com. Besøkt 20. juli 2021. 
  44. ^ «U.K. | Biography, Albums, Streaming Links». AllMusic (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  45. ^ «PressReader.com - Your favorite newspapers and magazines.». www.pressreader.com. Besøkt 20. juli 2021. 
  46. ^ «Marillion | Biography, Albums, Streaming Links». AllMusic (engelsk). Besøkt 22. juli 2021. 
  47. ^ «Neo-Prog, a progressive rock music sub-genre». Progarchives.com (engelsk). Besøkt 22. juli 2021. 
  48. ^ «Porcupine Tree». 
  49. ^ «Go back to go forward: the resurgence of prog rock». the Guardian (engelsk). 22. juli 2010. Besøkt 22. juli 2021. 
  50. ^ March 2017, Mark Blake22. «Steve Rothery: "People still think Marillion are a Scottish heavy metal band”». Prog Magazine (engelsk). Besøkt 22. juli 2021. 
  51. ^ Rees, Caroline (15. april 2016). «Former Marillion singer Fish: My six best albums». Express.co.uk (engelsk). Besøkt 22. juli 2021. 
  52. ^ «Prog rock makes a huge comeback». EW.com (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  53. ^ February 2017, Isere Lloyd-Davis16. «Paperlate: the modern witch goes prog». Prog Magazine (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 
  54. ^ «Norsk progrock på kartet • ballade.no». ballade.no. 15. mars 2019. Besøkt 20. juli 2021. 
  55. ^ «Norsk progrock på kartet • ballade.no». ballade.no. 15. mars 2019. Besøkt 20. juli 2021. 
  56. ^ «Top 100 Greatest Prog-Rock albums...ever - VinylWorld». www.vinylworld.org. Besøkt 21. juli 2021. 
  57. ^ Milano, Brett (18. september 2020). «25 Greatest Prog Rock Albums Of All Time | uDiscover». uDiscover Music (engelsk). Besøkt 19. juli 2021. 
  58. ^ Hermes, Jon Dolan,Brandon Geist,Jon Weiderhorn,Ryan Reed,Kory Grow,Reed Fischer,Richard Gehr,Dan Epstein,Will; Dolan, Jon; Geist, Brandon; Weiderhorn, Jon; Reed, Ryan; Grow, Kory; Fischer, Reed; Gehr, Richard; Epstein, Dan (17. juni 2015). «50 Greatest Prog Rock Albums of All Time». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 19. juli 2021. 
  59. ^ «Return to Forever | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 20. juli 2021. 

Eksterne lenkerRediger