Ommadawn er det tredje studioalbumet av den engelske musikeren og låtskriveren Mike Oldfield, gitt ut 28. oktober 1975 på Virgin Records. Det nådde høyeste plassering som nummer fire på UK Albums Chart. Albumet ble gitt ut på nytt av Mercury Records i juni 2010.

Ommadawn
Artist, bandMike Oldfield
Utgitt28. oktober 1975
StudioThe Manor
SjangerVerdensmusikk, progressiv rock, folkemusikk
SpråkIngen språklig innhold
PlateselskapVirgin
Produsent(er)Mike Oldfield
Plass i kronologi
Hergest Ridge
(1974)
Ommadawn
(1975)
Incantations
(1978)
Mike Oldfield, Ommadawn instruments

Oppfølgeralbumet Return to Ommadawn ble gitt ut 20. januar 2017.

Bakgrunn og innspillingRediger

På slutten av 1974 hadde Oldfield blitt stadig mer skuffet over den negative reaksjonen hans andre album Hergest Ridge (1974) hadde fått. Imidlertid utløste det en kreativ periode i hans forsøk på å levere en oppfølging til Tubular Bells fra 1973 som var «en verdig oppfølger» og som beviste at han ikke var noen «one hit wonder». Det var vanskelig å følge opp den uventede kommersielle og kritikker suksessen som hans første album, Tubular Bells (1973) ble.

Da han bestemte seg for å skrive nytt materiale, ønsket han å unngå å jobbe i et profesjonelt studio, og i stedet overbeviste han Virgin Records om å installere et 24-spors studio i hans hjem The Beacon i Kington, Herefordshire. Da Ommadawn ble utgitt hadde Oldfield flyttet fra Kington og inn i Througham Slad Manor nær Bisley, Gloucestershire.

Kort tid etter at innspillingen begynte i januar 1975, fikk Oldfield en knekk som følge av at moren døde. Senere husket han at hans nye musikk var det eneste som ga noen form for trøst. Etter flere måneder med innspilling måtte hele førstesiden spilles inn på nytt fordi originalen var uopprettelig skadet da båndet hadde mistet oksidlaget sitt, kanskje som et resultat av Oldfields tallrike overspillinger. De afrikanske trommene ble spilt inn i The Manor Studio i Shipton-on-Cherwell, Oxfordshire, hvor Oldfield hadde spilt inn sine to første album.

Fotografiet på forsiden av albumet er tatt av David Bailey.

Albumets tittel ble til på slutten av produksjonen. Oldfield hadde oppdaget en samling ord som den irske musikeren Clodagh Simonds hadde laget, et av dem var ommadawn som han bestemte seg for å bruke. Oldfield avviste en påstand om at tittelen kommer fra det gæliske ordet amadan eller omadhaun, som betyr idiot.

I likhet med de to første albumene hans, er også Ommadawn en enkelt komposisjon delt inn i to deler. Oldfield gjør gjenbruk av et relativt lite antall temaer i hele Ommadawn og gjør omfatende endringer på dem, både med musikalsk variasjon og ved å variere instrumentene som brukes.

Hver av de to elementene/delene til Ommadawn bruker sine egne temaer uten å dele dem mellom de to elementene. Oldfield oppsøkte den gamle keltiske innflytelsen på engelsk musikk og komponerte for tradisjonelle instrumenter som uilleann pipes på den opprinnelige LP-versjonen. Et sett Northumbrian smallpipes ble også spilt inn og kreditert «Herbie», men denne innspillingen ble ikke brukt på albumet.

Oldfield spilte inn hvert eneste lag med lyd og spilte mesteparten av instrumentene på hele Ommadawn selv, med unntak av noen få musikere som er kjent for sitt arbeid med folkemusikk: Clodagh Simonds, Paddy Moloney og den kraftige afrikanske trommingen av Jabula.

Oldfield brukte to elektriske gitarer: en rød Gibson SG Junior og en gulhvit Fender Telecaster. Oldfield ser ut til å ha brukt to elektriske bassgitarer dene gangen; en Fender Precision og en Gibson EB-3. En akustisk bassgitar bygget av Tony Zemaitis og en klassisk gitar fra Ramirez dukker opp på albumet. Pianoet på albumet er sannsynligvis en Bösendorfer. En Fender lap steel gitar brukes antageligvis på «On Horseback», selv om den ikke er kreditert. Mange av Oldfields instrumenter fra denne perioden er vist på et fotografi som følger med Boxed 4-LP box set.

Historie og versjonerRediger

En quadrafonisk remixversjon av Ommadawn ble utgitt på Boxed et år senere.

Den første liveopptredenen var av Liffey Light OrchestraTrinity College Dublin 1. mai 1977. På tidspunktet for utgivelsen av albumet turnerte Oldfield ikke så ofte, men han begynte å inkludere stykker fra albumet på konsertlister fra 1980 og utover.

Oldfields album Amarok fra 1990 ble i starten ment som en oppfølger til Ommadawn, men ble til noe ganske annet; Virgin presset Oldfield for å få en oppfølger til Tubular Bells og Oldfield svarte med å gi dem Amarok.

Et oppfølgeralbum til Ommadawn, med tittelen Return to Ommadawn, ble utgitt i 2017.

Temaet til Ommadawn er omtalt i den siste episoden av Tony Palmer dokumentarserie All You Need is Love; episode 17 «Imagine (New Directions)». Det inkluderer Oldfield og Richard Branson som diskuterer albumet sammen med studioopptak fra den tiden.

Utdrag fra Ommadawn ble brukt i NASA-filmen, The Space Movie, i 1979. En liten del av «Ommadawn (Part One)» ble brukt som temamusikk for BBCs Jackanory ved anledninger da John Grant fortalte sine Littlenose-historier.

I juni 2010 ble albumet utgitt på nytt av Mercury Records; utgivelsen inkluderte en demoversjon av verket.

Tittel og sangtekstRediger

I sin selvbiografi, Changeling, uttaler Oldfield at han bare ønsket «lyder, ikke fornuftige tekster». Han ba Clodagh Simonds, en irsk musiker som han hadde jobbet med, om å komme på noe på irsk. Hun skrev ned de første ordene som kom inn i hodet hennes:

Daddy's in bed, The cat's drinking milk, I'm an idiot, And I'm laughing.[1]

Oldfield opplyser at Simonds hadde ringt en slektning eller venn for å oversette disse ordene til irsk for sangen. Den tekstene som følger med albumet er:

Ab yul ann idyad awt
En yab na log a toc na awd
Taw may on omma dawn ekyowl
 Omma dawn ekyowl

Denne tekstene er skrevet i et engelsk basert omstavings system, men alle de fire linjene er lett gjenkjennelige som en irsk oversettelse av de engelske ordene. I standard irsk ortografi er tekstene (med engelsk oversettelse, siden oversettelsen ikke samsvarer nøyaktig med originalen):

Tá daidí 'na leaba

Tá an cat ag ól an bainne

Tá mé an amadán ag ceol

Amadán ag ceol

Daddy’s in his bed

The cat’s drinking the milk

I’m the idiot singing (or the singing idiot)

Idiot singing (or singing idiot)

Pappa er i sengen sin

Katten drikker melken

Jeg er den idiot som synger (eller den syngende idiot)

Idiot synging (eller syngende idiot)

Tidligere mente man at ordet idiot (amadán på irsk) ble omgjort til Ommadawn og brukt som tittelen på albumet. Men i selvbiografien har Oldfield benektet denne betydningen av ommadawn. Oldfield sier han hadde oppdaget en samling ord som den irske musikeren Clodagh Simonds hadde laget, et av dem var ommadawn - som han bestemte seg for å bruke.

SporlisteRediger

Alle sporene er komponert av Mike Oldfield, bortsett fra hvor annet er oppgitt.

Side en

  1. «Ommadawn (Part One)» – 19:23

Side to

  1. «Ommadawn (Part Two)» – 13:54
  2. «On Horseback» (ikke oppført som eget spor) – 3:23
  • «On Horseback» er ikke oppført på plateetiketten, men lagt til som en forlengelse av «Ommadawn (del to)», som gir den en ny lengde på 17:17. Låten er imidlertid referert til på vedlegget der det bemerkes at «teksten til hestesangen på side to er av Mike Oldfield og William Murray». I sangarket til «On Horseback» heter det «Music by Mike Oldfield, Words by Mike Oldfield and William Murray».

MedvirkendeRediger

Musikere

Produksjon

  • Mike Oldfield – produsent, lydtekniker
  • David Bailey – foto til platecover
  • Phil Smee – design av 2010-utgaven på CD

Mercury Records nyutgivelseRediger

7. juni 2010 ble albumet gitt ut på nytt av Mercury Records. Dette kom som en del av en avtale der Oldfields Virgin album ble overført til Mercury. Utgivelsen inkluderte en 2010 5.1-mix av albumet og et spor med tittelen «Lost Version». Albumet inkluderer «In Dulci Jubilo», «First Excursion», «Argiers» og «Portsmouth».

Det originale LP omslaget ble pyntet på, i tidligere CD-utgaver var teksten blitt sentralisert og med økt størrelse. En 180 gram vinyl ble gitt ut som en del av serien Back to Black. Den digitale utgaven inneholder utgaven fra de to CD-ene i Deluxe Edition. Den japanske utgivelsen bruker produksjonsprosessen SHM-CD (Super High Material CD).

Det er også et utgave med et begrenset opplag av albumet, som inkluderer en deluxe-utgave, en LP og et innrammet, signert trykk av albumkunstverket. Bare 250 eksemplarer ble produsert, som ble utgitt 14. juni 2010 og solgt gjennom Mike Oldfields offisielle nettsted. Det er ingen usignerte varianter.

Standard-versjonRediger

  1. «Ommadawn (Part One)» (2010-stereo mix)
  2. «Ommadawn (Part Two)» / «On Horseback» (2010-stereo mix)
  3. «In Dulci Jubilo»
  4. «First Excursion»
  5. «Argiers»
  6. «Portsmouth»

«Back to Black» vinyl-versjonRediger

  1. «Ommadawn (Part One)» (1975-stereo mix)
  2. «Ommadawn (Part Two)» / «On Horseback» (1975-stereo mix)

Deluxe-versjonRediger

CD 1

Samme som stadard-versjonen

CD 2

  1. «Ommadawn (Part One)» (1975-stereo mix)
  2. «Ommadawn (Part Two)» / «On Horseback» (1975-stereo mix)
  3. «Ommadawn (Lost Version)» (1975-demo)

DVD

  1. «Ommadawn (Part One)» (2010-5.1 surround mix)
  2. «Ommadawn (Part Two)» / «On Horseback» (2010-5.1 surround mix)
  3. «In Dulci Jubilo» video
  4. «Portsmouth» video

ReferanserRediger

  1. ^ Oldfield, Mike (2007). Changeling – Autobiography of Mike Oldfield. Virgin Books. s. 177. ISBN 978-0-7535-1307-1. 
  2. ^ «Mike Oldfield». International Musician and Recording World. Juni 1980. Besøkt 28. august 2020. 

Eksterne lenkerRediger