Mike Oldfield

britisk komponist
Mike Oldfield
Mike Oldfield NOTP 2006.jpg
FødtMichael Gordon Oldfield
15. mai 1953[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (67 år)
Reading[5]Rediger på Wikidata
Partner(e) Anita Hegerland (19871991)Rediger på Wikidata
Søsken Terry Oldfield, Sally OldfieldRediger på Wikidata
Utdannet ved Elvian School, The Highlands School, ReadingRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Komponist, gitarist, låtskriver, sanger, plateprodusentRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerProgressiv rock, folkemusikk, popmusikk, verdensmusikk, ambient, klassisk musikk
InstrumentBassgitar, Rørklokker, elektrisk gitar, bass, gitar
Aktive år1967
PlateselskapWarner Bros. Records, Caroline Records, Virgin
Nettstedhttps://mikeoldfieldofficial.com/
IMDbIMDb

Michael Gordon «Mike» Oldfield (født 15. mai 1953) er en britisk musiker, gitarist, multiinstrumentalist og låtskriver, mest kjent for sitt debutalbum Tubular Bells utgitt i 1973. Albumet ble en uventet kommersiell suksess og gjorde Oldfield umiddelbart til en anerkjent musiker.

Oldfield er først og fremst gitarist, men behersker en lang rekke instrumenter. På flere av hans album spiller han selv blant annet flere andre strengeinstrumenter, keyboard, perkusjon og er av og til vokalist. Gjennom hele karrieren har han vekslet mellom forskjellige musikksjangre, blant annet progressiv rock, verdensmusikk, folkemusikk, elektronisk musikk, ambientmusikk, new-age og klassisk-musikk. I 2012 opptrådte han på åpningsseremonien for de olympiske leker som ble holdt i London.

Barndom og ungdomRediger

Oldfield begynte å spille gitar som tiåring. Hans første gitar var en akustisk gitar som han hadde fått av faren.[6] Han lærte seg teknikker ved å kopiere deler fra sanger av folk gitaristene Bert Jansch og John Renbourn som han spilte på en bærbar platespiller. Han prøvde å lære å skrive noter, men var i følge seg selv en «veldig, veldig treg elev; Hvis jeg må, kan jeg skrive ting men jeg liker det ikke». Da han var 12 år spilte Oldfield elektrisk gitar og opptrådte i lokale folkemusikkklubber, ungdomsklubber og spilte til dans og han kunne tjene opptil £ 4 per spillejobb. Tidlig i tenårene tok han et halvt års pause fra musikken. I denne perioden malte han i stedet bilder. I mai 1968, da Oldfield fylte femten, ba skolelæreren han om å klippe det lange håret. Oldfield nektet og sluttet i stedet på skolen. Han bestemte seg for å satse på musikk på heltid og som karrierevei.

KarriereRediger

SammenfatningRediger

Oldfield begynte å spille gitar i en alder av ti år og forlot skolen i tenårene for å ta fatt på en musikkarriere. Fra 1967 til 1970 spilte han og søsteren Sally Oldfield i folkmusikk-duoen The Sallyangie. I 1971 startet Oldfield arbeidet med Tubular Bells, som ble den aller første utgivelse på det nye plateselskapet Virgin Records, etablert av Richard Branson. Albumet solgte over 2,7 millioner eksemplarer i Storbritannia, og åpningspartiet ble brukt i skrekkfilmen The Exorcist. Oldfield fulgte opp med albumet Hergest Ridge i 1974, Ommadawn i 1975 og Incantations i 1978. Albumene besto av hver sin lange komposisjon, kun delt i to deler på grunn av LP-formatet. Komposisjonene er hovedsakelig instrumentalstykker.

På slutten av 1970-tallet begynte Oldfield å turnere og gi ut mer kommersiell og sangbasert musikk, med albumene Platinum (1979), QE2 (1980) og Five Miles Out (1982). Hans mest suksessrike album fra denne perioden var Crises (1983), som inneholder singelen «Moonlight Shadow» med Maggie Reilly som vokalist. Singelen lå høyt oppe på hitlistene i mange land. Oldfield har også gitt ut to oppfølgere til Tubular Bells; Tubular Bells II og Tubular Bells III.

Oldfield er kjent som en gitarist med særegent musikalsk uttrykk. Han er også kjent for sine lange musikkstykker, at han spiller samtlige instrumentene på flere album og at han liker å eksperimentere med forskjellige musikksjangre.

1968–1972: Tidlig karriereRediger

Etter han sluttet på skolen startet han og søsteren Sally folkemusikkduoen The Sallyangie. Navnet var sammensatt av søsterens navn og Mike Oldfields favorittmelodi av Bert Jansch, «Angie». De turnerte i England og Paris, og ga ut albumet Children of the Sun i 1969 på Transatlantic Records. Året etter plateutgivelsen fikk Oldfield et nervøst sammenbrudd. Han gikk på audition som bassist for bandet Family i 1969 etter at Ric Grechs hadde forlatt gruppen, men de gjenværende bandmedlemmene delte ikke Roger Chapmans entusiasme for Oldfields opptreden. Gjennom store deler av 1969 ble Mike Oldfield forsørget av sin far mens han spilte i bandet Barefoot som han dannet sammen med broren Terry. Bandet spilte elektronisk rock, men ble oppløst tidlig i 1970.

I februar 1970 var Oldfield på audition som bassist i The Whole World, et nytt backingband som den tidligere Soft Machine-vokalisten Kevin Ayers holdt på å danne. Oldfield fikk jobben til tross for at bass var et relativt nytt instrument for ham, men innimellom slapp han også til som hovedgitarist. Han så senere på denne tiden som en verdifull trening i å spille bass. Oldfield spilte på Ayers' album Shooting at the Moon i 1970 og Whatevershebringswesing i 1971. Han spilte mandolin på Edgar Broughton Bands selvtitulerte album i 1971. Alle tre albumene ble spilt inn i Abbey Road Studios der Oldfield gjorde seg kjent med en rekke instrumenter som orkester-slagverk, piano, mellotron og cembalo, og han begynte å skrive musikk basert på sine egne musikalske ideer. Samtidig begynte han som reservegitarist i en sceneproduksjon av musikalen HairShaftesbury Theatre. Der traff han Alex Harvey. Etter ti forestillinger ble Oldfield lei av jobben og fikk sparken etter at han bestemte seg for å spille sangen «Let the Sunshine In» i 7/8-takt.

1971–1991: Virgin-åreneRediger

Tubular BellsRediger

På midten av 1971 hadde Oldfield spilt inn en demo med seksjoner av et instrumentmentalt prosjekt med arbeidstittelen Opus One. Han fikk ingen plateselskaper til å la ham spille inn denne musikken. I september 1971 var Oldfield midlertidig bassist for Arthur Louis Band, og medvirket i innspillinger i The Manor Studio nær Kidlington Oxfordshire. Studioet var eid av forretningsmannen Richard Branson og ledet av innspillingsleder Tom Newman og Simon Heyworth. Branson hadde allerede flere forretningsforetak og var i ferd med å starte plateselskapet Virgin Records sammen med Simon Draper. Newman og Heyworth hørte noen av Oldfields demoer og tok dem med til Branson og Draper, som til slutt ga Oldfield en uke med studiotid på The Manor. Oldfield brukte tiden til å fullføre det som ble Part One av verket Tubular Bells. Han spilte inn Part Two fra februar til april 1973. Richard Branson gikk med på å gi ut Tubular Bells som det første albumet på Virgin-etiketten,[7] og dette sikret Oldfield en kontrakt på seks album, med opsjon på ytterligere fire album om han ønsket det.

Tubular Bells ble utgitt 25. mai 1973. Oldfield spilte mer enn tjue forskjellige instrumenter i flersporsopptak, og beveget seg mellom ulike musikalske sjangre. Det har blitt solgt 2 630 000 eksemplarer av dette albumet i Storbritannia, og det er nummer 34 på listen over de mest solgte albumene i landet.

En singel med et utdrag på 3:18 av tema fra Tubular Bells som A-siden og en tradisjonell engelsk melodi "Froggy Went a-Courting" som B-side ble også utgitt, den ble en topp 10 hit-singel i USA etter at den ble brukt i filmen The Exorcist i 1973. Det anses i dag å være en forløper for New Age-musikkbevegelsen.

Innen 1975 hadde Tubular Bells solgt fem millioner eksemplarer og ble grunnlaget for Bransons forretningsimperium.[8]

Hergest Ridge, Ommadawn og IncantationsRediger

I 1974 spilte Oldfield gitar på det kritikerroste albumet Rock Bottom av Robert Wyatt. Samme år var også oppfølgeren til Tubular Bells, Hergest Ridge klart og inntok førsteplass i Storbritannia på slutten av året. Der lå den i tre uker før Tubular Bells overtok førsteplassen. Selv om Hergest Ridge ble utgitt over et år etter, nådde Tubular Bells 1.-plassen senere enn oppfølgeren. Tubular Bells tilbrakte 11 uker på 2.-plass, hvorav 10 uker på rad, før denne ene uken på toppen. I likhet med Tubular Bells er Hergest Ridge en todelt instrumental LP som er inspirert av Oldfields feriested i Herefordshire. I 1975 spilte han inn det banebrytende musikkstykket Ommadawn, som ble utgitt etter moren Maureens død. Også dette er et todelt instrumentalt stykke, som vel best kan beskrives som en lek med verdensmusikk.

I 1975 spilte Oldfield inn en versjon av julestykket «In Dulci Jubilo» som klatret til fjerdeplass i Storbritannia.

I 1975 mottok Oldfield en Grammy-pris for beste instrumentkomposisjon for «Tubular Bells - Theme from The Exorcist».

I 1976 ble Oldfield og søsteren med vennen og bandmedlem Pekka Pohjola for å spille på albumet Mathematician's Air Display som ble utgitt i 1977. Albumet ble spilt inn og redigert på Oldfields Througham Slad Manor i Gloucestershire av Oldfield og Paul Lindsay.

Oldfields versjon av «Portsmouth» fra 1976 ble hans høyest plasserte singel på UK Singles Chart med en 3.-plass.

Oldfield spilte inn dobbeltalbumet Incantations mellom desember 1977 og september 1978. Medvirkende vokalister på albumet var Sally Oldfield, Maddy Prior og Queen's College Girls Choir. Da albumet ble utgitt 1. desember 1978, nådde det fjortendeplass i Storbritannia og ble tildelt platinaplate for 300 000 solgte eksemplarer.

I juni 1978, under innspillingen av Incantations, gjennomførte Oldfield og hans søsken et tre-dagers Exegesis-seminar, et kontroversielt program for selvhevdelse basert på Werner Erhards EST-opplæringsprogram. Opplevelsen hadde en betydelig effekt på Oldfields personlighet, som husket at han gjennomgikk en «gjenfødelsesopplevelse» ved å gjenoppleve tidligere frykt. «Det var som å åpne noen store katedraldører og vende mot monsteret, og jeg så at monsteret var meg selv som et nyfødt barn, fordi jeg hadde startet livet i panikk». Etter seminaret var den tidligere sjenerte Oldfield blitt positiv til å gi intervjuer. Han hadde også overvunnet frykten for å fly, han tok flysertifikat og kjøpte sitt eget småfly.

I 1979 fulgte Oldfield opp Incantations med en europaturné som strakk seg over 21 dager mellom mars og mai 1979. Turneen ble dokumentert med konsertalbumet og konsertfilmen, Exposed. Albumet ble opprinnelig markedsført med et begrenset opplag på 100 000 eksemplarer, men albumet solgte nok til at Virgin etter kort tid kunne .

Oldfields musikk ble brukt til partituret av The Space Movie (1980), en Virgin Films-produksjon som feiret tiårsjubileet for Apollo 11 og den første månelandingen. I 1979 spilte han inn en versjon av vignetten til BBC TV-programmet Blue Peter, som ble brukt av showet i 10 år.

Platinum, QE2, Five Miles Out og CrisesRediger

Oldfields femte album, Platinum, ble gitt ut i november 1979 og markerte starten på hans overgang fra lange komposisjoner til mer radiovennlig popmusikk. Oldfield opptrådte over hele Europa mellom april og desember 1980 med In Concert 1980-turnéen.

I 1980 ga Oldfield ut QE2, oppkalt etter MS Queen Elizabeth 2. På albumet medvirker en rekke gjestemusikere, inkludert Phil Collins på trommer. Dette ble fulgt av European Adventure Tour 1981, hvor Oldfield takket ja til en invitasjon til å opptre på en gratiskonsert for å feire bryllupet til prins Charles og Lady Diana i Guildhall. Han skrev en ny låt, «Royal Wedding Anthem», for anledningen.

Hans neste album, Five Miles Out fulgte i mars 1982, med det 24-minutter lange sporet «Taurus II» som fylte hele side 1. Maggie Reilly var vokalist på «Family Man» og Anita Hegerland, sammen med den walisiske korgutten Aled Jones, sang på «Pictures in the Dark». Begge singlene kom høyt opp på hitlistene. Anita Hegerland var også med på Five Miles Out World Tour 1982 fra april til desember samme år. 20. september 1982 var de i Drammenshallen.

Med Crises fortsatte Oldfield med én lang komposisjon og noen kortere sanger. Den første singelen fra albumet, «Moonlight Shadow», med Maggie Reilly som vokalist, ble nr. 4 på listene i Storbritannia og nr. 1 i ni andre land. Den påfølgende Crises Tour i 1983 ble avsluttet med en konsert på Wembley Arena som markerte tiårsdagen for utgivelsen av Tubular Bells.

Discovery, Islands, Earth Moving, Amarok og Heaven's OpenRediger

Oldfield flyttet til Villars-sur-Ollon i Sveits av skattemessige årsaker. Her ble Discovery (og også The Killing Fields) komponert. På Discovery finnes blant annet låten «To France», hvor Maggie Reilly er vokalist. Oldfield ble interessert i film og video, og skrev partituret til Roland Joffés kritikerroste film Dødsmarkene (The Killing Fields) og produserte betydelige videoopptak for albumet Islands. The Killing Fields er et filmmusikkalbum med samme tittel som den britiske filmen. Filmen bygger på to journalisters øyenvitneskildringer av Røde Khmer-regimet i Kambodsja. Dette er det eneste hele filmusikkalbumet til Oldfield. Musikken var arrangert av David Bedford.

Med Islands fortsatte Oldfield det hadde gjort på de siste par albumene, med ét instrumentelt stykke på den ene siden og rock/pop-låter på side to. Av disse var tittelkuttet «Islands», sunget av Bonnie Tyler. «Magic Touch» ble sunget av Max Bacon på den amerikanske versjonen av albumet, mens Glasgow-vokalisten Jim Price (Southside Jimmy) sang på versjonen som ble gitt ut i resten av verden. I USA kom «Magic Touch» på topp 10 på hitlisten Billboard Hot 200 i 1988.

Earth Moving ble utgitt i juli 1989 og har syv vokalister, Max Bacon, Adrian Belew, Nikki «B» Bentley, Carol Kenyon, Chris Thompson, Maggie Reilly og Anita Hegerland over albumets ni spor. Det er Oldfields første album som kun besto av rock- og poplåter, hvorav flere ble gitt ut som singler: «Innocent» og «Holy» i Europa, og «Hostage» i USA.

På sitt neste instrumentalalbum insisterte Virgin på at Oldfield skulle bruke tittelen Tubular Bells 2. Oldfield nektet, og ga i stedet albumet tittelen Amarok. Musikken på albumet er et timeslangt verk med raskt skiftende temaer, uforutsigbare lydinnslag og en skjult morse-kode med fornærmelsen «Fuck off RB», angivelig rettet mot Richard Branson. Oldfield gjorde alt som var i hans makt for å gjøre det umulig å lage utdrag av musikken som kunne redigers til singel-utgivelse og promoterte knapt albumet. I februar 1991 ga Oldfield ut Heaven's Open, som ble hans siste album for Virgin. På dette albumet sang han for første gang selv alle hovedvokal-sporene.

1992–2004: Warner-åreneRediger

Tubular Bells II, The Songs of Distant Earth, Voyager og Tubular Bells IIIRediger

I begynnelsen av 1992 hadde Oldfield fått Clive Banks som ny manager, og Banks fikk flere plateselskaper til å høre demoen til Tubular Bells II. Oldfield inngikk kontrakt med Rob Dickins fra WEA Warner, og spilte inn albumet med Trevor Horn som produsent. Albumet ble utgitt i august 1992 og gikk inn på en førsteplass på den britiske albumlisten. 4. september 1992 fremførte Oldfield hele albumet under en konsert ved Edinburgh Castle, og konsertopptaket ble gitt ut på video med tittelen Tubular Bells II Live. Oldfield fulgte opp albumet med turneen Tubular Bells II-20-års jubileumsturné i 1992 og 1993; dette var hans første konsertturné siden 1984. Albumet har solgt over tre millioner eksemplarer over hele verden.

Oldfield fortsatte å omfavne nye musikalske stiler og på The Songs of Distant Earth, basert på Arthur C. Clarkes roman med samme navn, utforsker Oldfield en mykere new-age-stil. I 1994 fikk han også en asteroide, 5656 Oldfield, oppkalt etter seg.

I 1995 fortsatte Oldfield med nok en ny musikalsk stile, da han spilte inn albumet Voyager med et keltisk tema. I 1992 møtte Oldfield Luar na Lubre, et gælisk-keltisk folkemusikkband fra La Coruña i Spania med vokalisten Rosa Cedrón. Bandets popularitet vokste etter at Oldfield spilte inn en coverversjon av deres sang «O son do ar» («Lyden av luften») på Voyager. I 1998 komponerte Oldfield sitt tredje Tubular Bells album. Også denne musikken ble urfremført på en konsert, denne gangen i Horse Guards Parade i London. Dette albumet var inspirert av temaer fra Tubular Bells, men skilte seg ut i at det manglet en klar todelt struktur.

Guitars, The Millennium Bell, Tr3s Lunas og Tubular Bells 2003Rediger

I løpet av 1999 ga Oldfield ut to album. Guitars brukte gitarer som kilde for alle lydene på albumet, inkludert slagverkslyder. The Millennium Bell besto av pastisjer av en rekke musikkstiler som representerte forskjellige historiske perioder gjennom det siste årtusenet. Verket ble fremført i Berlin for byens tusenårsfeiring i 1999-2000.

Han begynte også å interessere seg for dataspill. Et MusicVR-prosjekt kombinerte musikken hans med et virtual reality-basert dataspill. Hans første prosjekt var Tr3s Lunas som ble lansert i 2002. Dette er et virtuelt spill der spilleren kan samhandle med en verden full av ny musikk. Dette prosjektet ble utgitt som en dobbel CD, én med musikken og det andre med spillet. Noe av musikken fra Tr3s Lunas-spillet havnet etter hvert på Oldfields Light + Shade-album.

I 2002-2003 spilte Oldfield inn Tubular Bells 2003, en komplett nyinnspilling av debutalbumet Tubular Bells, 30 år etter originalen. Han hadde ønsket i mange år å gjøre en nyinnspilling med moderne utstyr, men kontrakten hans med Virgin hindret ham i å gjøre det. På nyinnspillingen er John Cleese seremonimester, ettersom Viv Stanshall som snakket på den første var død. Tubular Bells 2003 ble utgitt i mai 2003. 12. april 2004 lanserte Oldfield sitt neste virtual reality-prosjekt, Maestro, som inneholder musikk fra Tubular Bells 2003 og noen nye chillout-melodier. Spillene er siden blitt tilgjengelig gratis på nettsiden Tubular.net.

2005 – 2012: Mercury-åreneRediger

Light + Shade og Music of the SpheresRediger

I 2005 signerte Oldfield en avtale med Mercury Records UK. Oldfield ga ut sitt første album på Mercury, Light + Shade, i september 2005. Det er et dobbeltalbum med musikk med kontraststemning: avslappet (Light) og upbeat og moody (Shade). I 2006 og 2007 var Oldfield hovedatraksjonen i Night of the Proms-turneen med symfoniorkestret Il Novecento og dirigent Robert Groslot. Under denne turneen spilte de 18 konserter over hele Europa. Miriam Stockley var vokalist under fremføringen av «Moonlight Shadow» på disse konsertene. I 2007 ga Oldfield ut selvbiografien Changeling.

I mars 2008 ga Oldfield ut sitt første klassiske album, Music of the Spheres. Arrangementene på denne platen var det delvis Karl Jenkins som stod for. I den første uken etter lanseringen, toppet albumet UK Classical-listen og fikk en niendeplass på UK Albums Chart-listen. Singelen «Spheres», med demoversjoner av stykker fra albumet, ble utgitt digitalt. Albumet ble nominert til en Brit Award i kategorien klassisk musikk, og til NS&I beste album i 2009.

I 2008, da Oldfields opprinnelige 35-årige avtale med Virgin Records ble avsluttet, ble rettighetene til Tubular Bells og hans andre Virgin-utgivelser returnert til ham og deretter solgt til Mercury Records. Mercury kunngjorde at hans Virgin-album vil bli gitt ut på nytt med bonusinnhold i 2009. I 2009 ga Mercury ut samlealbumet The Mike Oldfield Collection 1974–1983, som gikk til nr. 11 på listen i Storbritannia. I 2008 bidro Oldfield med et nytt spor, «Song for Survival» til veldedighets-albumet Songs for Survival til støtte for Survival International. Oldfields datter Molly spilte en stor rolle i prosjektet.

I 2010 fortalte tekstforfatteren Don Black at han hadde samarbeidet med Oldfield. I 2012 var Oldfields navn på coveret til Journey in Space, broren Terrys album. Han medvirket også på sangen «Islanders» som var en del av den tyske produsenten Torsten Stenzels York-prosjekt. I 2013 ga Oldfield og York ut remix-albumet Tubular Beats. Oldfield opptrådte på åpningsseremonien for sommer-OL 2012 i London. Hans spilte blant annet utdrag fra Tubular Bells, «Far Over the Clouds» og «In Dulci Jubilo» mens det ble vist en presentasjon av National Health Service. Dette sporet finnes på det offisielle albumet Isles of Wonder. Senere i 2012 ga han ut samleplaten Two Sides: The Very Best of Mike Oldfield som kom på sjetteplass på den britiske hitlisten.

2013 – til nå: Tilbake til VirginRediger

Man on the Rocks og Return to OmmadawnRediger

I 2013 inviterte Oldfield Richard Branson til åpningen av St. Andrews International School of the Bahamas, der to av Oldfields barn var elever. Anledningen var debuten av Tubular Bells for Schools. I oktober 2013 sendte BBC Tubular Bells: The Mike Oldfield Story, en dokumentar om Oldfields liv og karriere. Oldfields neste album fikk tittelen Man on the Rocks og ble utgitt 3. mars 2014 av Virgin EMI. Albumets vokalist er Luke Spiller og det ble produsert av Steve Lipson. Albumet markerte returen til plateselskapet Virgin på grunn av fusjonen av Mercury Records UK og Virgin Records etter at Universal Music Group kjøpte opp EMI. Sporet «Nuclear» ble brukt til E3-traileren til Metal Gear Solid V: The Phantom Pain.

I 2015 fortalte Oldfield til Steve Wright på hans BBC-radioprogram at et oppfølgeralbum til Tubular Bells var i tidlig utvikling og at han hadde som mål å spille det inn på analogt utstyr. Senere i 2015 avslørte Oldfield at han hadde startet på en oppfølger til Ommadawn. Albumet Return to Ommadawn ble utgitt i januar 2017. Det havnet på fjerdeplass på den britiske hitlisten. Oldfield kom med nye hint om at han arbeidet med et fjerde Tubular Bells-album da han la ut bilder på nettet der han viste at han hadde nytt utstyr, blant annet en ny Telecaster-gitar.

MultiinstrumentalistRediger

Selv om Oldfield anser seg først og fremst som gitarist, er han også en av populærmusikkens dyktigste og mest mangfoldige instrumentalister. Hans innspillinger fra 1970-tallet er preget av et veldig bredt spekter av instrumenter som overveiende ble spilt av ham, pluss diverse gitarlydbehandlinger for at gitaren skulle høres ut som andre instrumenter.

I løpet av 1980-tallet ble Oldfield ekspert på bruk av digitale synthesizere og sequencers, spesielt Fairlight CMI, som ble en dominerende sound på hans innspillinger. Fra slutten av 1990-tallet og fremover ble han en ivrig bruker av programmerbare synthesizere. Han har imidlertid jevnlig kommet tilbake til prosjekter med vekt på detaljert, manuelt spilt og delakustisk instrumentering, slik som på Amarok fra 1990, Voyager fra 1996 og Guitars fra 1999.

Oldfield har spilt over førti forskjellige instrumenter på sine album, inkludert:

  • et bredt utvalg av elektriske og akustiske seksstrengs gitarer og bassgitarer (pluss elektrisk sitar og gitar-synthesizer) i en rekke forskjellige musikkstiler, inkludert folk, rock, pop og flamenco, og han har brukt teknikker som bowing
  • andre strengeinstrumenter (banjo, mandolin, bouzouki, ukulele, fiolin, harpe, psaltery, Chapman Stick)
  • tagentinstrumenter (piano, diverse elektriske / elektroniske orgler og synthesizere, spinet)
  • elektroniske instrumenter (Fairlight CMI pluss andre digitale samplere og sequencere; diverse trommeprogrammer, vocoder, programmerbare synthesizere)
  • blåseinstrumenter (flageolet, treblåsere, blikkfløyte og bassfløyter, Northumbrian sekkepipe)
  • ustemte perkusjonsinstrumenter (bodhrán, afrikanske trommer, pauke, rytmepinner, tamburin, shaker, maracas)
  • stemte perkusjonsinstrumenter (rørklokker, klokkespill, marimba, gong, dombjelle, klokketre, Rototoms, digitale trommer, triangel)
  • andre instrumenter (trekkspill, melodica, munnharpe, nøtteknekkere)

Selv om han generelt foretrekker å benytte gjestevokalister, har Oldfield ofte sunget både hoved- og bakgrunnsvokal på sangene sine. Han har også bidratt med eksperimentelle vokale effekter som på «Piltdown Man» fra Tubular Bells.

Selv om Oldfield er anerkjent som en meget dyktig gitarist, nedtoner han selv sine ferdigheter på de de andre instrumentene og beskriver dem som utviklet av nødvendighet for å få spilt inn musikken han komponerer. Han har spesielt nedtonet sine evner til å spille fiolin og til å synge.

I 2013 startet Oldfield Tubular Bells for Schools, en piano solo-tilpasning av Oldfields verk.

GitarerRediger

Gjennom årene har Oldfield benyttet en rekke gitarer. Blant de mer kjente av disse er:

1963 Fender Stratocaster
Serienr. L08044, i lakserosa (fiesta red). Brukt av Oldfield fra 1984 (Discovery-albumet) til 2006 (Night of the Proms, i Antwerpen). Deretter solgt for £ 30.000 hos Chandler Guitars

1989 PRS Artist Custom 24

Ravfarget, brukt av Oldfield fra slutten av 1980-tallet til i dag.

1966 Fender Telecaster

Serienr. 180728. Tidligere eid av Marc Bolan, dette var den eneste elektriske gitaren som ble brukt på Tubular Bells. Gitaren ble lagt ut på auksjon hos Bonhams i 2007, 2008 og 2009 til anslåtte verdier på henholdsvis 25 000–35 000, 10 000–15 000 og 8 000–12 000 pund, uten å bli solgt. Oldfield har siden solgt den og donerte 6500 pund til veldedigheten SANE.

Forskjellige Gibson Les Paul, Zemaitis og SG guitars

Mye brukt av Oldfield på 1970- og 80-tallet. Den mest bemerkelsesverdige Gibson-gitaren som var Oldfields favoritt i denne perioden var en Les Paul / SG Junior-modell fra 1962, som var hans mest benyttede gitar for innspillingen av blant annet Ommadawn. Oldfield er også kjent for å ha eid og brukt en L6-S under den modellens produksjon på midten av 1970-tallet. Noen ganger har Oldfield også spilt med en svart Les Paul Custom, en tidlig utgivelsesmodell bygget rundt 1968.

Oldfield brukte en modifisert Roland GP8-effektprosessor i forbindelse med hans PRS Artist for å oppnå distortioneffekter fra Earth Moving-albumet og utover. Oldfield har også brukt gitarsynthesizere siden midten av 1980-tallet, og brukte et 1980-talls Roland GR-300/G-808 type system, deretter et 1990-talls Roland GK2 utstyrt rød PRS Custom 24 (solgt i 2006) med en Roland VG8, og i det sist en Line 6 Variax.

Oldfield har en uvanlig spillestil, ved å bruke fingre og lange negler på høyre hånds fingre samt forskjellige måter å skape vibrato på: en «veldig rask vibrato fra side til side» og «fiolinist-vibrato». Oldfield har uttalt at hans spillestil er utviklet fra hans musikalske røtter som folkemusikk og spill på bassgitar.

TangentinstrumenterRediger

Gjennom årene har Oldfield eid og brukt et stort antall synthesizere og andre tangentinstrumenter. På 1980-tallet komponerte han partituret for filmen The Killing Fields på en Fairlight CMI. Noen eksempler på tangentinstrumenter og synter som Oldfield har benyttet seg av er Sequential Circuits Prophet-5s (spesielt benyttet på Platinum og The Killing Fields), Roland JV-1080/JV-2080 enheter (1990-tallet), en Korg M1 (som ses i «Innocent»-videoen), flygel fra Clavia Nord Lead og Steinway. De siste årene har han også benyttet seg av programmerbare synthesizere, som for eksempel Native Instruments.

InnspillingerRediger

Oldfield har selv produsert mange av albumene sine. Han spiller også flesteparten av instrumentene, stort sett innspilt i hjemmestudioene sine. På 1990- og 2000-tallet brukte han hovedsakelig DAW-er som Apple Logic, Avid Pro Tools og Steinberg Nuendo som innspillingsutstyr. For å komponere orkestermusikk har man informasjon om at Oldfield har benyttet programmet Sibelius som kjører på Apple Macintoshes. Han brukte også FL Studio DAW på sitt dobbeltalbum fra 2005, Light + Shade. Blant mixekonsollene som Oldfield har eid, er en AMS Neve Capricorn 33238, en Harrison Series X, og en Euphonix System 5-MC.

VokalisterRediger

Vanligvis benytter Oldfield andre vokalister, men har enkelte ganger sunget selv. Noen ganger har han tatt i bruk vocoder. Når han samarbeider med forskjellige sangere, holder han auditions før han bestemmer seg for den stemmen som passer best for en bestemt sang eller et album. Utvalgte hovedvokalister som har samarbeidet med ham er:

DiskografiRediger

StudioalbumRediger

FilmmusikkRediger

Klassisk musikkRediger

SinglerRediger

KonsertalbumRediger

  • Exposed (1979) Virgin
  • Music of the Spheres - Live in Bilbao (2008)

Samlealbum og andre utgivelserRediger

PrivatlivRediger

Mike Oldfield ble født i Reading, England og er sønn av legen Raymond Oldfield og sykepleieren Maureen Oldfield (født Liston). Moren hadde irsk familiebakgrunn.[9][10] Han har to eldre søsken, søsteren Sally og broren Terence (Terry) som også er musikere, Sally vokalist og Terry fløytist. Da Oldfield var syv år fikk han en yngre bror, David, som hadde Downs syndrom og døde som spebarn. Moren hans ble foreskrevet barbiturater som hun ble avhengig av. Hun ble psykisk syk og tilbrakte store deler av livet på mentale institusjoner, frem til hun døde tidlig i 1975. Like før morens døde hadde Mike Oldfield begynt å skrive Ommadawn.[11][12]

Oldfield gikk på St Joseph's Convent School, Highlands Junior School, St Edward's Preparatory School og Presentation College, alle i Reading. Da han var tretten år flyttet familien til Harold Wood, deretter til Essex hvor Oldfield gikk på Hornchurch Grammar School, hvor han allerede viste at han hadde et musikalsk talent.

Oldfield og søsknene hans ble oppdrettet som romersk-katolikker, som var deres mors tro. Oldfield brukte i yngre år narkotika, inkludert LSD og effektene dette hadde for hans mentale helse omtaler han i sin selvbiografi. På begynnelsen av 1990-tallet gjennomgikk han et kurs om psykiske helseproblemer, og startet deretter opp stiftelsen Tonic, som sponset rådgivning og terapi for folk. Lederen var professor i psykiatri ved Guy's Hospital, London.

Oldfield har vært gift tre ganger og har syv barn. I 1978 giftet han seg med Diana Fuller, et ekteskap som varte i kun tre måneder. Fra 1979 til 1986 var Oldfield gift med Sally Cooper. De fikk tre barn sammen: Molly, Dougal (som døde i 2015 bare 33 år gammel) og Luke. Han var samboer med den norske sangeren Anita Hegerland, noe som varte fra 1986 til 1991. Mike Oldfield ble presentert for Hegerland etter en av hans konserter. Hun gav ham en kassett der hun sang og Oldfield lovet å ta kontakt. Ett år senere ringte han og ville ha henne som vokalist på den spesialkomponerte «Pictures in the Dark», som ble en hit. Hun medvirket også på flere av Mike Oldfields album i siste delen av 1980-tallet, blant annet Islands og Earth Moving. Etter hvert ble de et par og flyttet sammen og fikk de to barn sammen, Greta og Noah. Mellom 2002 og 2013 var Oldfield gift med Fanny Vandekerckhove. De to møttes da Oldfield bodde i Ibiza og de har to sønner, Jake og Eugene. De flyttet til Bahamas hvor Oldfield fremdeles bor.

Oldfield er en motorsykkelentusiast og har fem sykler. Disse inkluderer en BMW R1200GS, en Suzuki GSX-R750, en Suzuki GSX-R1000 og en Yamaha R1. Han sier at noe av inspirasjonen til å komponere kommer fra å kjøre dem. Gjennom hele livet har Oldfield også hatt en lidenskap for å bygge og fly modellfly. Siden 1980 har han også hatt flysertifikat og har fløyet småfly, hvorav den første var en Beechcraft Sierra, og helikoptre, inkludert Agusta Bell 47G, som sto på ermet på hans coverversjon av ABBA-sangen «Arrival». Han er også interessert i biler og har eid en Ferrari og en Bentley som var en gave fra Richard Branson som en pådriver for ham å få han til å gi sin første konsertopptreden med Tubular Bells. Han har en Mercedes-Benz S klasse i følge Mercedes UK-magasinet. Oldfield anser seg også for å være en Trekkie. Han bemerket også i et intervju i 2008 at han hadde to båter.

I 2007 kritiserte Oldfield Storbritannia for å være for kontrollerende og beskyttende, og konsentrerte seg spesielt om røykeforbudet som England og Wales hadde innført det året.

Oldfield flyttet fra sitt hjem i South Gloucestershire til Palma de Mallorca, Spania og deretter til Monaco. Han har bodd utenfor Storbritannia tidligere, inkludert i Los Angeles og Ibiza på 1990-tallet og av skattemessige årsaker Sveits på midten av 1980-tallet. I 2009 flyttet han til Bahamas og solgte sitt hjem på Mallorca.

Oldfield uttalte i et intervju med The Times i 2017 at han er en tilhenger av USAs president Donald Trump, og at det ville ha gledet ham å spille på presidentens innvielsesseremoni. I det samme intervjuet uttalte han også at han var for Brexit.

Utmerkelser, nominasjoner og hederspriserRediger

Utmerkelser og nominasjonerRediger

Grammy Awards
År Nominert/Verk Pris Resultat
1975 Tubular Bells (Theme from The Exorcist) Best Instrumental Composition Vunnet
1998 Voyager Best New Age Album Nominert
Ivor Novello Awards
År Nominert/Verk Pris Result
1984 «Moonlight Shadow» Most Performed Work Nominert
NME Awards
År Nominert/Verk Pris Resultat
1975 Oldfield Best Miscellaneous Instrumentalist Vunnet
1976 Vunnet
1977 Vunnet

HedersprisRediger

Denne listen er ikke fullstendig, vennligst hjelp til med å få den komplett.

Turneer/KonserterRediger

BibliografiRediger

  • Evans, Peter (1994). Music from the Darkness – Mike Oldfield, 1953–1993. Archived from the original on 16 December 2016. Retrieved 28 November 2013.
  • Branson, Richard (1998). Losing My Virginity. Virgin Books. ISBN 978-0-7535-0648-6.
  • Oldfield, Mike (2007). Changeling. Virgin Books. ISBN 978-1-85227-381-1.
  • Lemieux, Patrick (2014). The Mike Oldfield Chronology. Across The Board Books. ISBN 978-0-9919840-6-0.
  • Campos, Héctor (2018). Mike Oldfield: La música de los Sueños. Editorial Círculo Rojo. ISBN 978-84-1304-271-8

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Mike Oldfield, oldfield-mike
  3. ^ Filmportal.de, 9. okt. 2017, Mike Oldfield, d428cb6656204bc191cff9be577e5614
  4. ^ Discogs, 9. okt. 2017, Mike Oldfield, 18666
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  6. ^ Blades, James; Holland, James (2001). Tubular bells. Oxford Music Online. Oxford University Press. 
  7. ^ Simpson, Dave (20. mai 2013). «How we made: Richard Branson and Mike Oldfield on Tubular Bells». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. august 2020. «After setting up the first Virgin record shop in London, we scraped together some money and bought a rundown country house and converted its squash court into a recording studio called the Manor. One day, an engineer from the Manor rang me and said he'd heard this incredible instrumental demo tape by a teenager called Mike Oldfield.» 
  8. ^ Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518184. 
  9. ^ Miles, Connie E.; Townes, Deirdre (1. desember 2008). «Improving Product Performance Through New Equipment Training (NET) Techniques». Defense Technical Information Center. Besøkt 17. august 2020. 
  10. ^ «Imaging heaven: collective dreams». From Heaven to Earth. Routledge. 11. september 2002. s. 21–32. ISBN 978-0-203-04038-6. Besøkt 17. august 2020. 
  11. ^ Blades, James; Holland, James (2001). Tubular bells. Oxford Music Online. Oxford University Press. 
  12. ^ Powell, Dave (2010). «The Body of the Essay». Writing for Law. Macmillan Education UK. s. 84–92. ISBN 978-0-230-23644-8. Besøkt 17. august 2020. 

Eksterne lenkerRediger