Amarok (album)
Amarok er det 13. studioalbumet fra den engelske multiinstrumentalisten og låtskriveren Mike Oldfield, utgitt i mai 1990 av Virgin Records. Oldfield mente opprinnelig at abumet var en «protest mot Virgins mas om hitlåter», og et album hvor han kunne vise sin musikalske teknikk. Det presenteres som et kontinuerlig seksti minutters langt spor, med stadig skiftende musikk.
| Amarok | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Artist, band | Mike Oldfield | |||||
| Utgitt | 28. mai 1990 | |||||
| Sjanger | Progressiv rock | |||||
| Lengde | 01:00:02 | |||||
| Språk | Ingen språklig innhold | |||||
| Plateselskap | Virgin | |||||
| Produsent(er) | Tom Newman | |||||
| Plass i kronologi | ||||||
| ||||||
Bakgrunn rediger
Når Oldfield i 1989 ga ut Earth Moving, hans tolvte album for Virgin Records, var forholdet til plateselskapet blitt stadig mer belastet som et resultat av uenigheter om kontrakten hans, royalties og den manglende innsatsen for å markedsføre albumene hans. Earth Moving var et album der han «totalt lyttet til Virgin» med hensyn til dets musikalske retning. Det ble en suksess på det kontinentale Europa, men mottok skuffende reaksjon i England noe som Oldfield mottok hard kritikk fra Virgin for. Oldfield ble nå pålagt å levere to album til som en del av sin Virgin-kontrakt, og sommeren 1989 begynte han på albumet med mål om å glede fansen og irriterte Virgin ledelsen. Oldfield anså Amarok for sin «personlige hevn» for Virgins manglende støtte.
Ideen til Amarok oppsto i august 1989 da Oldfield spilte inn en sesjon for sending på BBC Radio 1 som inkluderte et 7-minutters utdrag av debutalbumet Tubular Bells (1973). Oldfield hadde det gøy i prosessen, noe som inspirerte ham til å lage Amarok på samme måte. Da Oldfield begynte å skrive og arrangere Amarok, ignorerte han presset med å levere kommersielt materiale til Virgin, og i stedet «lot det bli som det ble uten innblanding. Jeg følte at jeg fikk ideer fra et sted inni meg, og seks måneder senere hadde jeg et helt album». Han bestemte seg for å lage et album som inneholdt ett stykke på 60 minutter og som i motsetning til hans tidligere lange spor, ikke ble delt inn i seksjoner. Et slikt format vil skape vanskeligheter for Virgin å markedsføre eller spille i radio. Han unngikk å la et tema bli noe Virgin kunne ha brukt som egnet parti til en singelutgivelse.
Etterfølgeren til Amarok, Heaven's Open, ble Oldfields siste album i denne omgangen hos Virgin, da kontrakten med Virgin utløp 1. januar 1991.
Innspilling rediger
Amarok ble spilt inn i Oldfields hjemmestudio, som da var lokalisert i Roughwood Croft, et ombygd vogn-hus i Chalfont St Giles i Buckinghamshire. Han valgte Tom Newman som medprodusent og teknikker, som tidligere hadde samarbeidet med Oldfield på debutalbumet Tubular Bells. Oldfield var glad for å jobbe med Newman igjen, siden han en stund hadde jobbet alene. Med hjelp til det tekniske kunne han fokusere mer på musikken. Han roste også Newmans oppmuntringer, noe som fikk han til å yte sitt beste. En typisk arbeidsdag på hverdager var fra 10 til 18, med frihelger. De unngikk alkohol og narkotika mens de laget albumet.
Den ble spilt inn på 48 spor og ble mikset på et Harrison miksebord. Oldfields beslutning om å kombinere AMS Neve-forsterkere med Brüel & Kjær-mikrofoner gjorde at albumet «høres mye bedre ut enn noe jeg har gjort tidligere». Han skaffet seg et flygel fra 1908 og spilte orgler fra Hammond, Farfisa og Lowery og brukte ekte slaginstrumenter. I noen seksjoner skapte han bass- og skarptrommelyder ved å slå seg på lårene, dette ble matet inn i AMS-systemet.
Han tilbød en premie på £ 1000 av sine egne penger til den første som fant en skjult meldingen han hadde innlemmet i musikken. Konkurransen fikk ingen vinner. Men meldingen er en Morse-kodesekvens som ligger 48 minutter inn i stykket som staver «FUCK OFF RB», en referanse til Virgin grunnlegger Richard Branson, som hadde signert Oldfield til plateselskapet i 1973.
Albumet rediger
Oldfields tidligere verk presenterte multiinstrumentalisten sitt brede utvalg av instrumenter. Dette fortsatte på Amarok, inkludert (i ånden av fingerferdigheten som bricolage og etos i konkret musikk) en rekke gjenstander som sko, skjeer, støvsuger og «innholdet i modellfly-verktøykassen». Selv om det brukes rørklokker (tubular bells) på albumet, er det oppført som «long thin metallic hanging tubes» (lange tynne metalliske hengende rør) på plateomslaget.
Oldfield sa at Amarok ikke passer inn i New Age-sjangeren, da det «innimellom tupper deg skikkelig i ræva». Verket har mye påvirkninger fra afrikansk musikk, hovedsakelig gjennom bruk av både vokal- og perkusjonselementer.
To av albumets seksjoner, «Mandolin Reprise» og «Africa I: Far Dip», inneholder Oldfields bearbeidede «hulemann»-stemme, som først ble brukt på Tubular Bells - han ropte delvis uforståelige ord inn i mikrofonen mens han kjørte båndet på en mye høyere hastighet enn normalt, noe som resulterte i en betydelig lavere tone vokal når den ble spilt med normal hastighet. Andre seksjoner inkluderer korte biter med Oldfields snakking, og «Intermission»-seksjonen består av flersporet og forsinket innspilling av stemmen hans som resiterer listen over instrumenter som spilles på albumet, på et lavt volumnivå.
Den siste delen av «Amarok» gjengis Janet Browns imitasjon av den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatcher.
I Australia ble albumet gitt ut i en dobbel-pakke sammen med Tubular Bells.
Sammenligning med Ommadawn rediger
Oldfields opprinnelige konsept var å gjøre Amarok til en oppfølger av hans tredje album Ommadawn (1975). Til tross for at Virgin foreslo å gi albumet navnet Tubular Bells II basert på stilen og styrken til musikken, nektet Oldfield og sa senere, «om noe, er det Ommadawn II». Mange av de samme menneskene som var involvert i innspillingen av Ommadawn: Jabula, Clodagh Simonds, Bridget St John og Paddy Moloney medvirker også på Amarok.
I tillegg fotograferte William Murray, som var med på sangen «On Horseback» på Ommadawn, forsidebildet på plateomslaget og skrev novellen som er inkludert i omslaget. Murray brukte David Baileys Ommadawn-omslagsfoto som inspirasjon, og Tom Newman laget messingbokstaven som er med fotografiet på albumomslaget.
Oldfield har sagt at Amarok var et eksperiment for å se om han igjen kunne lage et album uten hjelp av datamaskiner, som han i økende grad hadde brukt i sitt arbeid. Han sa at han ønsket å fokusere mer på sin dyktighet som musikker, å spille alle instrumentene selv. Som en motsetning har han senere diskutert rollen som Amiga-datamaskiner hadde i albumets innspilling.
Tekstutdrag rediger
Amarok er stort sett et instrumental album, men litt tekst forekommer. «Sondela» -finalen til «Africa III» (fra 58:44 til 60:02, slutten), er sunget på Xhosa-språket:
«Sondela / uSomandla / sukuma / wena / obengezela».
«Come closer / the Almighty / arise / you / shining one (Kom nærmere / den allmektige / oppstå / deg / skinnende) eller Come closer to us, o Almighty, arise, you who shines (Kom nærmere oss, o allmektige, stig opp, du som skinner)».
Konsertfremføringer rediger
Selv om Oldfield aldri har fremført verket i sin helhet, fremførte en duo bestående av den amerikanske pianisten Gus Fogle og bassisten Jason Miller stykket i april 2012, etter at den hadde blitt omarrangert av den walisiske komponisten og arrangøren Ryan Yard.
Sporliste rediger
- «Amarok» – 60:02
På LP-en var stykket delt i to, Side 1 på 30:00 og Side 2 på 30:04.
Medvirkende rediger
- Mike Oldfield - akustisk bassgitar, akustisk gitar, banjo, bassgitar, bassfløyter, bouzouki (feilstavet på omslaget som «bazouki»), bell tree, bodhran, bowed gitar, cabasa, klassisk gitar, elektriske gitarer, Farfisa, Lowrey- og Vox-orgel, Flamenco-gitar, klokkespill (feilstavet som «glockenspeil»), high-string gitar, munnharpe, kalimba, mandolin, marimba, melodica, Northumbrian sekkepipe, blikkfløyter, perkusjon, piano, psaltery, rototom, sitargitar (en Coral elektrisk sitar), spinett, pauker, rørklokker (oppført som «lange tynne metalliske hengende rør»), tolvstrenget gitar, ukulele, fiolin, vokal og wonga-boks.
- Janet Brown - stemmen til «Margaret Thatcher»
- Jabula - afrikansk kor og perkusjon
- Paddy Moloney - blikkfløyte
- Clodagh Simonds - vokal
- Bridget St John - vokal
- Tom Newman - produsent og teknikker
Hitlisteplasseringer rediger
Albumet kom ikke veldig høyt, men klarte å komme inn på topp 50 i forskjellige europeiske land.
| Liste (1990) | Posisjon |
| Østerrike (Ö3 Austria) | 26 |
| Tyskland (Offizielle Top 100) | 16 |
| Nederland (Album Top 100) | 66 |
| Sverige (Sverigetopplistan) | 50 |
| Sveits (Schweizer Hitparade) | 30 |
| Storbritannia (OCC) | 49 |
