Tubular Bells II

Tubular Bells II
Artist, band	Mike Oldfield
Utgitt	31. august 1992
Sjanger	Progressiv rock
Lengde	00:58:40
Språk	Ingen språklig innhold
Plateselskap	WEA
Produsent(er)	Trevor Horn
	Plass i kronologi

Tubular Bells II er det 15. studioalbumet til den engelske multiinstrumentalisten og låtskriveren Mike Oldfield, utgitt 31. august 1992 av WEA og Reprise Records som direkte etterfølger til Oldfields debutalbum Tubular Bells fra 1973. Etter at kontrakten med Virgin Records var avsluttet i slutten av 1991, signerte Oldfield med Warner og startet arbeidet med en oppfølger til Tubular Bells. Tubular Bells III ble gitt ut i 1998.

Albumet kom på 1.-plass på listene i Storbritannia, i likhet med forgjengeren. Det er Oldfields tredje album på topp i Storbritannia etter Tubular Bells og Hergest Ridge.

Bakgrunn rediger

I desember 1991 gikk Oldfields kontrakt med Virgin Records ut, og dermed ble det slutt på et partnerskap som hadde vart siden 1972 da Tubular Bells ble utgitt som plateselskapets første utgivelse. Virgin hadde presset Oldfield for at han skulle spille inn en oppfølger til debutalbumet Tubular Bells i en årrekke, men Oldfield ønsket ikke det. Delvis på grunn av hans økende misnøye med Virgins forsøk på å få mer kommersielle musikk og selskapets dårlig markedsføring av albumene, samt det stadig surere forholdet til grunnleggeren Richard Branson. Oldfield mente også at å lage en oppfølger på 1970-tallet, så tidlig etter utgivelsen, ville ha vært «altfor forutsigbart» og kunne ført til kreativ utbrenthet. Albumet ble Oldfields bestselgende album og fortsetter å selge rundt 100 000 kopier hvert år. Etter å ha gitt ut Heaven's Open i 1991, hans siste album for Virgin, følte Oldfield at tiden var inne for å starte en oppfølger til Tubular Bells.

Før komponeringen begynte, hadde han et gjenhør med materialet på originalalbumet og kartla sammensetningen av forskjellige fargeklanger i de enkelte seksjonene. Han signerte en kontrakt på to album med Rob Dickins, styreleder for den britiske divisjonen Warner Music. Oldfield berømmet ledelsen i Warner for å uttrykke interesse for musikken hans og de tilbød konstruktive forslag som ville hjelpe salget uten at han skulle føle seg bundet av dem, i motsetning til det han hadde opplevd den siste tiden hos Virgin.

På Tubular Bells II fikk Oldfield hjelp av Tom Newman, som hadde hjulpet med å produsere original-albumet, samt den etablerte produsenten Trevor Horn som er kjent for sitt arbeid med The Buggles, Yes og Art of Noise. «Early Stages», som er en tidlig versjon av «Sentinel», ble inkludert som B-siden til singelversjonen av «Sentinel». «Early Stages» har en noe mørkere stemning og stammer fra starten på arbeidet med albumet før Trevor Horn ble med og er en indikasjon på den innflytelsen Horn hadde.

På Tubular Bells 45-årsjubileumsstevne i Storbritannia 9. juni 2018 uttalte Tom Newman at da Horn ble hentet, begynte han straks å insistere på at instrumentene skulle sekvenseres i stedet for å spilles for hånd. Dette førte til en større krangel mellom Newman og Horn.

Sammenligning med Tubular Bells rediger

Tubular Bells II følger delvis den musikalske strukturen fra den første Tubular Bells. Temaene til den originale Bells ble omarbeidet og spilt med stort sett nye instrumenter. Resultatet er et album som har samme type tematiske variasjoner, men som fremdeles er ny musikalsk. Noen temaer kan sees på som varianter av temaer hentet fra de opprinnelige Bells, mens noen andre deler av Tubular Bells II ikke har mye til felles med temaene til det originale albumet bortsett fra deres generelle stemning eller følelse.

I motsetning til Tubular Bells er det et tilbakevendende tema som først høres på slutten av «Sentinel» og som dukker opp igjen gjennom albumet, selv om det er mest åpenbart på slutten av «The Bell». En gjengivelse av dette tilbakevendende temaet ble også brukt som ekstranummer på alle Tubular Bells II Live-konsertene 1992 og 1993. I motsetning til den opprinnelige avslutningen, «The Sailor's Hornpipe», er «Moonshine» en original komposisjon av Oldfield.

I 1998 kom nok en oppfølger, Tubular Bells III, og i 2003 spilte Oldfield inn en helt ny versjon av den originale Tubular Bells, utgitt som Tubular Bells 2003.

Seremonimester (Master of Ceremonies) rediger

Introduksjonen av instrumentene på slutten av første halvdel av albumet ble gjort av den britiske skuespilleren Alan Rickman, selv om hans rolle bare ble kreditert som «a strolling player» («Strolling player» var omreisende teatergrupper i Tudor-perioden i England, de opptrådte i låver og på gårdsplassene på vertshus. «Strolling player» ble bannlyst i 1572) fordi det ennå ikke var bestemt hvem som skulle ha stemmen når plateomslaget ble trykket. Seremonimester på premierekonserten i Edinburgh var John Gordon Sinclair.

På alternative mikser av «The Bell», utgitt som B-sider på singler, var Billy Connolly og Vivian Stanshall (stemmen i de originale Tubular Bells) begge seremonimestere. På to B-sider av «The Bell» på tysk og spansk var komikeren MC Otto og MC Carlos seremonimester på henholdsvis tysk og spansk.

Titlene på sporene rediger

Noen av sportitlene på albumet er hentet fra Arthur C. Clarkes noveller, inkludert «The Sentinel» og «Sunjammer». Andre sportitler er referanser til science-fiction eller rom-relatert, som «Dark Star» og «Weightless». Dark Star er også tittelen på en sci-fi-film av John Carpenter som ble utgitt samme år som den opprinnelige Tubular Bells.

Oldfield har av og til kalt noen av sporene på albumet med andre navn i intervjuer, for eksempel en gang da han fremførte «Red Dawn» på BBC Radio 2 kalte han det «Russian». Tittelen «Russian» ble også senere gitt til et tilsvarende stykket på den nye versjonen av de opprinnelige Tubular Bells, Tubular Bells 2003.

Plateomslag rediger

Tubular Bells II bruker igjen det bøyde metallrøret (rørklokker) som albumbilde. Røret har en gylden farge på en mørkeblå bakgrunn i motsetning til Tubular Bells' grå / sølvfargede rør over et blått hav- / himmel-landskap. Både bildene til Tubular Bells og Tubular Bells II ble produsert av Trevor Key.

Sporliste rediger

Alle sanger skrevet og komponert av Mike Oldfield.

Side en
Nr.	Tittel	Lengde
1.	«Sentinel»	8:07
2.	«Dark Star»	2:16
3.	«Clear Light»	5:48
4.	«Blue Saloon»	2:59
5.	«Sunjammer»	2:32
6.	«Red Dawn»	1:50
7.	«The Bell»	6:59
Side to
Nr.	Tittel	Lengde
8.	«Weightless»	5:43
9.	«The Great Plain»	4:47
10.	«Sunset Door»	2:23
11.	«Tattoo»	4:15
12.	«Altered State»	5:12
13.	«Maya Gold»	4:01
14.	«Moonshine»	1:42

Medvirkende rediger

Mike Oldfield - akustiske gitarer, tolvstrenget gitar, banjo, klassisk gitar, elektrisk gitar, bassgitar, flamencogitar, klokkespill, Lowrey-orgel, Hammond-orgel, Farfisa-orgel, mandolin, perkusjon, piano, synthesizere, pauker, rørklokker, vokal
Alan Rickman (kreditert som «A Strolling Player») – Seremonimester
Sally Bradshaw - vokalsolo
Celtic Bevy Band - sekkepipe
Eric Caudieux - programmering og digitale lyder
Edie Lehmann - vokal
Susannah Melvoin - vokal
Jamie Muhoberac – keyboard, støy/spesialeffekter
Steve Payne - bassgitar
Pipers fra Los Angeles Police Department (kreditert som P.D. Scots Pipe Band for å unngå kontrovers etter Los Angeles-opptøyene i 1992) - sekkepipe
John Robinson - trommer på «Altered State»

Konserter rediger

Tubular Bells II 20th Anniversary Tour og Tubular Bells II Live.

Albumet hadde premiere med en konsert ved Edinburgh Castle 4. september 1992 med John Gordon Sinclair som seremonimester. Den nordamerikanske premieren ble arrangert i Carnegie Hall i New York City 1. mars 1993; en verdensturné fulgte deretter. Etter dette spilte ikke Oldfield konserter på nesten fem år, før premieren på Tubular Bells III i 1998 og deretter hans Then & Now Tour i 1999.

Hitlister og salgstall rediger

Kritikernes mottakelse av albumet var blandet, selv om det nådde nummer 1 på albumlistene i en rekke land. Mat Snow beskrev i Q Magazine albumet som en «mer konsistent, men mindre melodiglade musikalske sekvenser enn TBI» og var begeistret for «produsent Trevor Horns magiske støv».

Liste (1992)	Posisjon
Storbritannia	1
Spania	1

Region	Sertifisering	Sertifisert salg
Tyskland (BVMI)	Gull	250 000^{^}
Spania (PROMUSICAE)	5 × Platina	500 000^{^}
Storbritannia (BPI)	2 × Platina	600 000^{^}
Verden	—	2 000 000