Hair

amerikansk musikal

Hair (full amerikansk tittel: Hair: The American Tribal Love-Rock Musical) er en amerikansk rockemusikal fra 1967.

Fra musikalen Hair med A.P.P.L.A.U.S.Parkteatret i Moss.
Billett for forestilling med Hair i Hamburg 1969.

Musikalens manus og sangtekster er skrevet av James Rado og Gerome Ragni, og musikken er komponert av Galt MacDermot. Den er et produkt av hippie-bevegelsens motkultur og 1960-tallets seksuelle revolusjon. Flere av sangene ble inntatt i fredsbevegelsen som den gang var rettet mot Vietnamkrigen. Musikalens direkte språk med ordbruk som vanligvis ikke høres fra en scene, dens omtaler av narkotika og antirasisme, dens behandling av seksualitet, manglende respekt for det amerikanske flagg, og nakenscenen i slutten av første akt, førte til heftige omtaler og strid da musikalen ble oppført i USA.[1]

Musikalen var nyskapende i musikalsk teater ved å definere sjangeren «rockemusikal», ved at ensemblet bestod av skuespillere av ulik etnisitet, og ved at publikum ble invitert opp på scenen på slutten av stykket («be-in»-finalen).[2]

Handling rediger

Hair forteller historien om «stammen» (the Tribe), en gruppe av politisk aktive, langhårete hippier i Age of Aquarius, det vil si i «vannmannens tidsalder», som lever et bohemisk liv i New York og yter motstand mot den amerikanske verneplikten som skrev ut unge menn til Vietnamkrigen. Claude er en ung bondegutt som mellomlander i New York på vei til en militærleir etter å ha vervet seg til krigstjeneste. I New York møter han hippien Berger og hans vennegjeng, og ikke minst overklassepiken Sheila. Disse unge menneskene sliter med å finne balansen mellom ungdomstid, kjærlighet og den seksuelle frigjøringen på den ene siden, og sitt opprør mot krigen, konservative foreldre og et konservativt samfunn på den andre. Til sist må Claude ta stilling til om han av samvittighetsgrunner skal la være å dra ut i krigen, eller gi etter for presset fra foreldrene og det konservative Amerika ved å dra til Vietnam.

Teateroppføringer rediger

Musikalen ble oppført første gang i oktober 1967, off-Broadway i Joseph Papps Public Theater, og deretter på et diskotek i sentrum. Musikalen fikk sin andre premiere på Broadway i april 1968 og ble da fremført hele 1.750 ganger. Kort etter ble det satt opp forestillinger i byer over hele USA og Europa, inkludert en vellykket oppsetning i London som hadde hele 1.997 forestillinger. Siden den gang har det vært tallrike oppsetninger over hele verden, også i Norge, dusinvis av innspiller og plateutgivelser, inkludert en innspilling av den opprinnelige oppsetningen på Broadway som solgte rundt 3 millioner kopier. En del av sangene ble listetopper. 31. mars 2009 ble musikalen satt opp på nytt på Broadway, og denne oppsetningen fikk gode omtaler og vant en Tony-pris og en Drama Desk-pris for beste nyoppsetning av en musikal. Stadige nyoppsetninger av Hair indikerer at musikalen er blitt ganske folkekjær, og ikke virker like sjokkerende på publikum som på slutten av 1960-tallet. Likevel skrev magasinet Time i 2008 at «I dag synes Hair, om noe, mer dristig enn noen gang.»[3]

Norske oppsetninger rediger

Hair har vært satt opp i Norge flere ganger, første gang på Den Nationale Scene (DNS) i Bergen i 1970. Sven Henning hadde regien, Lucy Fenwick koreografien, Helge Hoff Monsen scenografien, mens Terje Rypdal hadde den musikalske ledelsen, og Bergens-bandet Saft framførte musikken. Musikalen var oversatt fra engelsk av Helge Hagerup og fikk tittelen Hår. «Predikantenes broderkrets» holdt folkemøte i Bergen med metodistpresten Iver E. Høy og redaktør Arthur Berg i Dagen som hovedtalere, før premieren på DNS 4. desember 1970. Debatten hadde da rast i bergensavisene hele høsten. «Hår-musikken er demonisk», stod det i Bergens Tidende, som omtalte hvordan stykket ble diskutert både i bystyret og skolestyrene. Bjørgvin-bispen Per Juvkam uttalte at «Norges moderscene stiller seg til tjeneste for moralsk forfall». I Bergens Tidendes anmeldelse kalte Rolf Døcker forestillingen for en «plastparykk», men bemerket ensemblets «aldri sviktende entusiasme», og at det under nakenscenen var «så dus belysning at man nesten må ha en katts skarpe nattsyn for å se om – ja altså hår eller ikke hår».[4] Aftenpostens anmelder syntes at «Hår strider mot all moral og anstendighet», og Bergen og omegn presteforening nedsatte et tremannsutvalg for å skrive en kritikk av stykkets livsfilosofi. DNS kunne likevel melde at alle forestillinger var utsolgt.[5]

Professor Jostein Gripsrud uttalte at Hår tok tidsånden på kornet, med tema fokusert på Vestens generasjonsmotsetninger og verdikamp i de årene. Han påpeker at Hår ga stemme til et generelt opprør mot Vestens autoritære verdisett, der kirken og militæret hadde definert hvordan livet skulle leves. Opprøret var påbegynt i mellomkrigstiden, med bråket rundt Nationaltheatrets oppsetning av Guds grønne enger i 1933 som førte til stiftelsen av KrF, og det radikale forslaget om å forby fysisk avstraffelse av barn. Da så etterkrigsgenerasjonen nærmet seg myndighetsalder, kom kravet om friere utfoldelse for enkeltindividet for fullt. Dette førte også til en forsterket fellesskapsfølelse, hjulpet av fjernsynet som tok det som foregikk i verden, helt inn i stuene til folk. Da først normene begynte å falle, slo en bølge av nye uttrykk inn i kulturlivet. Hele kristenfolket fra statskirken til organisasjoner som Samemisjonen rustet seg til kamp mot Hår i førjulstidens Bergen i 1970, og druknet musikalens fredsbudskap helt i fy-rop. Rundt 14 000 skrev under på en protest mot stykket, og på premierekvelden fylket 300 fremmøtte seg på Torget i øsende tordenbyger med slagord som «Jesus kommer snart» og «Ektesengen må ikke ut på scenen». På Ulriken ungdomsskole vedtok et enstemmig lærerråd å nekte å selge skoleteaterbilletter til elevene. KrFs gruppefører Arne Næss uttalte i Bergen bystyre at «Pornografien seiler frem under kulturens fane,» og foreslo at DNS skulle fratas en halv million av den kommunale støtten som i stedet kunne brukes til ungdomsarbeid. Thomas Breivik innvendte i Bergens Arbeiderblad at stykket ble tillagt et budskap det absolutt ikke hadde. Publikum var da også begeistret og uttalte seg rosende. Stykkets store stjerne var Peter Straker, født på Jamaica og en gang bestevenn med Freddie Mercury.[6] Straker hoppet av Hair-oppsetningen på Shaftesbury Avenue i London for å delta i Bergen. I London hadde han vært med siden premieren der i 1968, og spilt mot Elaine Paige. Han ble siden en ettertraktet stjerne i London, med sentrale roller i Tommy og Rocky Horror Show.[7]

Forestillingen ble også satt opp med en nederlandsk besetning på Det Norske Teatret i 1970. (1968?). Senere har musikalen vært satt opp på Bryggeteateret i Oslo i 1992, og på Det norske teatret i 2006.[8]

Film rediger

I 1979 hadde filmen Hair premiere, regissert av Miloš Forman. Hovedrollene ble spilt av John Savage, Treat Williams og Beverly D'Angelo.[9]

Sangene rediger

Hair hadde langt flere sanger enn hva som var vanlig for Broadway-forestillinger på slutten av 1960-tallet. Det vanlige var mellom seks og ti sanger per akt; Hairs totale antall var på rundt tretti.[10] Denne listen reflekterer den vanligste oppsettet for Broadwayforstillingene.[11] Antallet sanger på albumutgivelsene kan således avvike noe.

Akt I rediger

  • «Aquarius»
  • «Donna»
  • «Hashish»
  • «Sodomy»
  • «I'm Black/Colored Spade»
  • «Manchester England»
  • «Ain't Got No»
  • «I Believe in Love»
  • «Air»
  • «Initials (L.B.J.)»
  • vI Got Life»
  • «Going Down»
  • «Hair»
  • «My Conviction»
  • «Easy to be Hard»
  • «Don't Put It Down»
  • «Frank Mills»
  • «Be-In (Hare Krishna)»
  • «Where Do I Go?»

Akt II rediger

  • «Electric Blues»
  • «Black Boys»
  • «White Boys»
  • «Walking in Space»
  • «Yes, I's Finished/Abie Baby»
  • «Three-Five-Zero-Zero»
  • «What a Piece of Work Is Man»
  • «Good Morning Starshine»
  • «The Bed»
  • «Aquarius (reprise)»
  • «Manchester England (Reprise)»
  • «Eyes Look Your Last»
  • «The Flesh Failures (Let the Sunshine In)»

Referanser rediger

  1. ^ Horn (1991), s. 87–88
  2. ^ Pacheco, Patrick (17. juni 2001): «Peace, Love and Freedom Party» Arkivert 26. mai 2011 hos Wayback Machine., Los Angeles Times, s. 1.
  3. ^ Zoglin, Richard: «A New Dawn for Hair» Arkivert 7. august 2008 hos Wayback Machine., Time magazine, 31. juli 2008 (i 11. august 2008-utgaven, s. 61–63)
  4. ^ Truls Synnestvedt: «Hår på DNS i 1970»
  5. ^ https://bergenbibliotek.no/musikkogfilm/skatter-og-rariteter/haar
  6. ^ Freddie Mercurys brudd med Straker, the Mirror 8. januar 2020
  7. ^ Olav Gorseth: «Musikal-bråk var den siste store verdikampen» Bergensavisen 4. desember 2020
  8. ^ IdaLou Larsen (19. september 2006). «Gjensyn med "Hair" 40 år etter (Anmeldelse av oppsetningen på Det norske teatret i Oslo)». IdaLou Larsen. Arkivert fra originalen 28. mars 2016. Besøkt 01.10.2016. 
  9. ^ imdb.com. «Hair (1979)». Besøkt 01.10.2016. 
  10. ^ «Hair (Original Broadway Cast Recording) Track Listing». Allmusic.com.
  11. ^ Miller, s. 70–77

Litteratur rediger

  • Davis, Lorrie & Rachel Gallagher (1973): Letting Down My Hair: Two Years with the Love Rock Tribe, A. Fields Books ISBN 0-525-63005-8
  • Horn, Barbara Lee (1991): The Age of Hair: Evolution and the Impact of Broadway's First Rock Musical, New York, ISBN 0-313-27564-5
  • Johnson, Jonathon (2004): Good Hair Days: A Personal Journey with the American Tribal Love-Rock Musical Hair, iUniverse, ISBN 0-595-31297-7
  • Miller, Scott (2003): Let the Sun Shine In: The Genius of Hair, Heinemann, ISBN 0-325-00556-7
  • Wollman, Elizabeth Lara (2006): The Theatre Will Rock: A History of the Rock Musical from Hair to Hedwig, University of Michigan Press, ISBN 0-472-11576-6

Eksterne lenker rediger