Jethro Tull
Jethro Tull var et britisk rockeband som ble dannet i Luton i England i 1967, men med røtter fra Blackpool tidlig i 1960-årene. Bandet var tidlig inspirert av British blues, og ble senere viktigere innen progressiv rock. Bandet ble offisielt oppløst i 2014 etter at de ikke hadde gitt ut et studioalbum siden 2003, og ikke hadde turnert siden 2011.
Jethro Tull | |||
---|---|---|---|
![]() America Tour - 2007 | |||
Opphav | , Storbritannia (desember 1967) | ||
Periode | 1967 - 2014 | ||
Sjanger | Progressiv rock Bluesrock Folkrock Hardrock | ||
Aktive år | 1967– | ||
Plateselskap | Chrysalis Records | ||
Nettsted | http://J-Tull.com | ||
Medlemmer | |||
Ian Anderson Martin Barre Doane Perry John O'Hara David Goodier | |||
Tidligere medlemmer | |||
Clive Bunker Barriemore Barlow Mark Craney Gerry Conway Andrew Giddings Jonathan Noyce Paul Burgess Dave Mattacks Jeffrey Hammond-Hammond John Glascock Glenn Cornick Tony Williams Dave Pegg John Evan David Palmer Eddie Jobson Peter-John Vetesse Foss Patterson Martin Allcock Mick Abrahams Tony Iommi | |||
Bandet er oppkalt etter en agronom og oppfinner av en såmaskin. Det var et av flere bandet vurderte, men det var det navnet de hadde da de slo gjennom. Bandet har hatt mange uskiftninger, men gjennom alle inkarnasjonene har skotske Ian Anderson vært sentral. Martin Barre, fra Birmingham, var også med fra tidlig av. Til sammen 23 andre musikere har vært medlem av bandet i dets 37 år lange historie.
Medlemmer og instrumenteringRediger
Jethro Tull har brukt et stort antall instrumenter i sin aktive karriere, både live og på innspillinger. Inndelingen under legger vekt på instrumentene til Ian Anderson og Martin Barre, og i tillegg en rask gjennomgang av andre instrumenter.
Ian AndersonRediger
Ian Anderson er en multiinstrumentalist med en rekke selvlagde instrumenter og kombinasjoner. En total liste over instrumenter vil derfor ikke følge.
I hovedsak spilte i Anderson gitar og fløyte. I begynnelsen av bandets historie var det Mick Abrahams som spilte gitar, og Anderson konsentrerte seg mer på munnspill, fløyte og andre blåseinstrumenter. Han hadde først et Hohner blues-munnspill, som, ifølge Andersons egne beskrivelse, «man måtte suge mer enn blåse for å få blues-greia til å skje».[1] I tillegg spilte Anderson tidlig også en rekke andre i utgangspunktet ikke-musikkinstrumenter, som en vannflaske, vekkerklokke, blikkfløyte og et «claghorn», det vil si en merkelig blanding mellom en etnisk bambusfløyte og et saksofonmunnstykke.[1]
Anderson hadde en Harmony gitar, som ble brukt til komposisjon, men ikke til spill. Den første gitaren han brukte i Jethro Tull var en Yamaha. Martin Barre ga senere Anderson en Gibson SG som Anderson brukte fra albumet Benefit. I 1970-årene ble Anderson mest assosiert med akustisk gitar, og da spesielt Martin 0-16NY. Dette forandret seg i 1980-årene til håndlagde gitarer av Andrew Manson, en engelsk gitarmaker.
Hva gjelder fløyter, har det vært noe variajson. Da de dro på sin første USA-turne, måtte han bytte ut sin Selmer-fløyte med et amerikansk merke, Artley. Han holdt seg en god stund til Artley før han byttet til japanske Pearl. Etter Pearl ble det japanske Sankyo og amerikanske Powell som ble de foretrukne merkene.[1]
Martin BarreRediger
Barre brukte i slutten av Jethro Tulls tid håndlagde elektriske gitarer laget av Hugh Manson, og akustiske fra broren Andy Manson.[2] Han bruker Soldano forsterkere og G.H.S strenger. Barre spiller også fløyte til tider, og da bruker han Sankyo Silversonic.[2]
HistorieRediger
Jethro Tull har utviklet seg over lang tid, og Ian Anderson er det eneste medlemmet som har vært med under hele perioden, mens flere bandmedlemmer har holdt ut lenge. Ellers har det vært stor utskiftning i bandet.
Oppstarten 1963-1967Rediger
Ian Anderson ble født i Dunfermline i Skottland 10. august 1947, og fire år gammel flyttet han og familien til Edinburgh. Foreldrene var religiøse og opptatt av storband, og oppfordret Anderson til å spille gitar via ukulele.[3] Elleve år gammel flyttet familien til Blackpool i England. Der møtte han i 1963 den ett år eldre Jeffrey Hammond. Anderson tok gitaren, Hammond bassgitaren og det nye medlemmet John Evans tok trommer og piano. Det skal ha vært Evans som introduserte Anderson til The Beatles.[4]
Bandet kalte seg først «The Blades» etter en nattklubb James Bond ofte besøkte i Ian Flemings romaner. De vokste i størrelse og popularitet. Gitarist Michael Stephens kom fra et annet Blackpool-band, The Atlantics, mens de skaffet en ny trommespiller i Barrie Barlow slik at Evans kunne konsentrere seg om piano.[5] Bandet var først og fremst et blues-band, men spilte også rockelåter de lærte seg etter å ha hørt på plater. I 1966 ble også gitarist Chris Riley med. Riley, Barlow, Hammond, Evans og Anderson ble i bandet, men ellers var det store utskiftninger. På et tidspunkt foreslo også Hammond at Evans skulle droppe s-en i navnet, og The Blades ble etter hvert The John Evan Band.
Med mye jobb og lite penger ble det stort frafall, og bandet, som skiftet navn til John Evan Smash da de varmet opp for Pink Floyd i 1966, var nære ved å bryte sammen. Hammond og Barlow hadde forlatt bandet, men Barlow kom tilbake da han hørte John Evan Smash, sammen med bassist Glenn Cornick (egentlig Glenn Douglas Barnard). Smash deltok i flere talentkonkurranser, blant annet høyst ufrivillig under navnet Candy Coloured Rain.[6] Anderson ble frustrert med gitarspill, og begynte å spille fløyte, enten ved selv å kjøpe den eller ved at han fikk den i Blackpool av en kar som skyldte ham penger.[7] Anderson hadde valgt fløyte som instrument fordi den var lett å bære. Han hadde droppet gitar etter at han hørte Eric Clapton spille gitar og innså at han aldri kom til å bli så god. Fløytestilen til Anderson var inspirert av gitarspill og Andersons tolkning av riff og improvisasjon rundt bluesskalaen.[8]
Under en spillejobb i Luton møtte de bandet McGregor's Engine, ned gitarist Mick Abrahams. Anderson likte stilen hans og ville ha ham med, men Abrahams ville forbli i Luton. Da bandet uansett var i ferd med å falle sammen, dro de gjenværende medlemmene til Luton. Det ble noen spillejobber, men Barlow og Evans dro etter hvert hjem. Som erstatter for Barlow inviterte de inn Clive Bunker fra Abrahams' gamle band McGregor's Engine. De fikk en spillejobb på Marquee Club i London. For å få flere spillejobber, utga de seg for å være forskjellige band. Først John Evan Smash, så Navy Blue, så Jethro Tull.[9]
Jethro Tulls første år (1967-70)Rediger
Bandet fikk en del opptredener under Marquee Club. Jethro Tull hadde voksende popularitet, og til slutt fikk de spilt inn en single, «Aeroplane» (Anderson, Cornick)/«Sunshine Day» (Abrahams). Deres manager hadde, feilaktig eller med vilje, oppgitt navnet Jethro Toe, og singelen ble gitt ut under det navnet.[9][10] Den voksende populariteten gjorde også at bandet fikk fast gig på fredager på Marquee club.[9]
Det store gjennombruddet for Jethro Tull var Sunbury Jazz and Blues Festival i Kempton Park i London. De spilte for omtrent 80 000 publikummere med stor suksess. Det var også rundt da det gikk et rykte at Anderson, som gikk rundt i en stor frakk faren hadde gitt ham, sto på ett ben da han spilte fløyte. Anderson gjorde ikke det til da, men gjorde det til del av rutinen til bandet for å gjøre fans og presse fornøyd.[11]¨
This Was og gitarproblemer (1968)Rediger
Kort tid etterpå ble deres første album spilt inn. Albumet ble hetende «This Was», delvis på grunn av Andersons oppfatning at musikken på dette albumet allerede tilhørte fortiden til Jethro Tull, musikken slik den var da de startet opp. Jethro Tull var med dette albumet et sted imellom et tradisjonelt bluesband og et progressivt band.[12] Abrahams spilte en stor rolle i utformingen av albumet, men han ga seg etter «This Was» som følge av en kamp om lederskap i bandet, og det faktum at Abrahams ville spille ren blues og holde seg i Luton/London, mens Anderson hadder større ambisjoner.[13] Abrahams dannet bandet Blodwyn Pig. Bandet prøvde å få tak i Tony Iommi fra bandet Earth, men det gikk dårlig, da Iommi ble skremt av all den interne kranglingen.[14]
Med Anderson som udiskutabel sjef, beveget Jethro Tull seg i en mer folk-orientert retning. Ettersom Abrahams hadde dratt, måtte Anderson også ta over som låtskriver. I mellomtiden hadde Jethro Tull blitt stadig mer lagt merke til, og både Paul McCartney og Charlie Watts hadde lagt merke til dem. De ble derfor invitert med på The Rolling Stones Rock and Roll Circus, der Anderson sang og spilte fløyte, og resten av bandet, da fortsatt med Iommi, mimet.
Med Abrahams og Iommi ute, måtte Tull finne en ny gitarist. De hadde latt seg imponere av Martin Barre, gitarist med bandet Gethsemane. Imidlertid gikk prøvespillingen til Barre veldig dårlig. Han ba om en ny sjanse, og fikk den og en tredje før han til slutt fikk jobben.
Stand Up - bandet finner seg selv (1969)Rediger
Etter albumet og med Martin Barre i bandet ble Tull stadig mer aktive. De hadde en tour i Nord-Amerika fulgt av en ny tour i Irland og England og så tilbake til Nord-Amerika, der de etter mange skuffelser og forsinkelser bestemte seg for å takke nei til Woodstockfestivalen.
Etter mye tourvirksomhet gikk bandet inn i studio og tok opp albumet Stand Up. Albumet var et godt skritt vekk fra debutalbumet, med langt mer inspirasjon fra folkemusikk, fra samtidige blusrockere som Led Zeppelin og med mye mer eksperimentering både innen tekst og instrumentering. Det var særlig her at Andersons fløytespill tok helt overhånd. I sanger som «Nothing is Easy» og «A New Day Yesterday» spilte han fløyte omtrent som om han kopierte gitarriff, mens i den blues-modifiserte «Bouree» (egentlig skrevet av Johann Sebastian Bach) hadde han en - stort sett - melodisk vri. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og Stand Up gikk til topps i Storbritannias albumliste.
Manager Terry Ellis ville ha en hit, og ba Anderson skrive en. Anderson var lite begeistret for tanken, men tok utfordringen, og sa at han skulle greie det på et par timer, «Slik man gjør». Han skrev «Living in the Past», som av flere grunner ikke burde ha blitt en hit. For det første gikk den i 5/4. For det andre innledet den med bass og fløyte i stedet for gitar eller sang. For det tredje var den sterkt kritisk til post-Beatles-hippie-bevegelsen.[15] Sangen ble gitt ut som single, deres tredje etter «Sunshine» og «Love Story», en promotion-single i anledning This Was.
Sangen ble tatt opp etter, men sluppet før, Stand Up. På tross, eller på grunn, av det merkelige taktskiftet, ble sangen en stor hit, og endte opp på 3.-plass på hitlistene, noe Tull aldri gjentok.
Benefit - mer folk, mindre blues (1970)Rediger
Suksessen med både albumet og singlen i 1969, og de dukket opp på «Top of the Pops». Det neste prosjektet var albumet Benefit. Bandet fortsatte her utviklingen vekk fra blues og over til folk rock.[16] Noe av tilbakemeldingen fra det forrige albumet var at det hørtes ut som studiomusikere, og ikke som et band. I Benefit var Jethro Tull mer samkjørte. Samtidig var albumet mer komplekst, ambisiøst og til tider barokt enn begge de tidligere albumene.[17]
Albumet ble en ny suksess, tross surmaget tilbakemelding fra Rolling Stone Magazine og Robert Christgau.[18][19] Bandet hadde brukt John Evans som session-musiker på keyboards mens Anderson spilte fløyte og sang. Den påfølgende touren ble Evans offisielt medlem av bandet. Touren ble en stor suksess, og Jethro Tull var ofte hovedattraksjonen på store arenaer. Samtidig ble det gnisninger, og i desember 1970, da touren var over, sluttet Glenn Cornick og dannet sitt eget band, Wild Turkey.[20]
AlbumRediger
De har gitt ut flere klassiske album. Mest kjent er nok Aqualung og Thick as a Brick. Albumene Thick as a Brick og A Passion Play fra henholdsvis 1972 og 1973 inneholder bare ett spor på hvert album. Grunnen til dette var at mange mente og trodde at Aqualung var et konseptalbum, noe Ian Anderson mente det ikke var, og da ville han lage, som han kalte det: «The Mother of All Concept Albums».
DiskografiRediger
- Studioalbum
- 1968 - This Was
- 1969 - Stand Up
- 1970 - Benefit
- 1971 - Aqualung
- 1972 - Thick as a Brick
- 1973 - A Passion Play
- 1974 - War Child
- 1975 - Minstrel in the Gallery
- 1976 - Too Old to Rock 'n' Roll: Too Young to Die!
- 1977 - Songs from the Wood
- 1978 - Heavy Horses
- 1979 - Stormwatch
- 1980 - A
- 1982 - Broadsword and the Beast
- 1984 - Under Wraps
- 1985 - A Classic Case
- 1987 - Crest of a Knave
- 1989 - Rock Island
- 1991 - Catfish Rising
- 1995 - Roots to Branches
- 1999 - J-Tull Dot Com
- 2003 - The Jethro Tull Christmas Album
- Samleplater
- 1972 - Living in the Past
- 1976 - M.U. - The Best of Jethro Tull
- 1977 - Repeat - The Best of Jethro Tull - Vol II
- 1985 - Original Masters
- 1988 - 20 Years of Jethro Tull
- 1988 - 20 Years of Jethro Tull: Highlights
- 1993 - 25th Anniversary boxed set
- 1993 - The Best of Jethro Tull
- 1993 - Nightcap
- 1997 - The Ultimate Set
- 1998 - Through the Years
- 1998 - Collection
- 2001 - The Very Best of Jethro Tull
- 2003 - Essential Jethro Tull
- 2007 - The Best Of Acoustic Jethro Tull
- Konsertalbum
- 1978 - Bursting Out
- 1990 - Live at Hammersmith '84
- 1992 - A Little Light Music
- 2002 - Living with the Past
- 2004 - Nothing Is Easy: Live at the Isle of Wight 1970
- 2005 - Aqualung Live
- 2007 - Live at Montreux 2003
- Video
- 1981 - Slipstream
- 1988 - 20 Years of Jethro Tull
- 1994 - 25th Anniversary Video
- 2002 - Living with the Past
- 2003 - A New Day Yesterday
- 2005 - Nothing Is Easy: Live at the Isle of Wight 1970
- 2007 - Live at Montreux 2003
- 2008 - Jack In The Green
TidslinjeRediger

ReferanserRediger
- ^ a b c Instriments: Ian Anderson Arkivert 2. februar 2016 hos Wayback Machine. - Jethro Tulls hjemmeside
- ^ a b Instruments: Martin Barre Arkivert 30. januar 2016 hos Wayback Machine. - Jethro Tulls hjemmeside
- ^ Side 12 ff. Raymond Benson: Jethro Tull, Pocket Essentials, Harpenden 2002
- ^ Benson, side 12-13
- ^ Benson. side 13-15
- ^ Side 28, Scott Allen Nollen: «Jethro Tull: A history of the band 1968-2001», McFarland & Company, Jefferson, North Carolina, 2002
- ^ Benson (side 16) mente at det var nedbetaling. Nollen foreslo at dette var forklaringen til Cornick, men at Anderson valgte fløyten og et mikrofonstativ da han byttet inn gitaren sin.
- ^ Side 31, Nodden
- ^ a b c Jethro Tull Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine. - The Marquee Club (udatert)
- ^ Side 29-30, Nodden
- ^ Side 31-32, Nodden
- ^ Side 34-35, Nodden
- ^ Mick Abrahams - Allmusic.com
- ^ Side 38-39 Nodden
- ^ The Life of a Song, 'Living in the Past' - Financial Times, 8. april 2016, hentet 15. mai 2016
- ^ Benefit - Allmusic.com, hentet 15. mai 2016
- ^ Benefit - Ultimate Classic Rock, 20. april 2015, hentet 15. mai 2016
- ^ Benefit - Rolling Stone Magazine, 6. august 1970, hentet 15. mai 2016
- ^ Jethro Tull - Robertchristgau.com (udatert), hentet 15. mai 2016
- ^ Benefit - Jethro Tulls hjemmeside
Eksterne lenkerRediger
- Offisielt nettsted
- (en) Jethro Tull – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Jethro Tull – galleri av bilder, video eller lyd på Commons