Fairport Convention

Fairport Convention er en britisk folkrock-gruppe, dannet i 1967 av blant andre Richard Thompson, Simon Nicol og Ashley Hutchings. Andre sentrale medlemmer har vært Sandy Denny, Dave Swarbrick, Dave Pegg og Dave Mattacks.[1] De tok blant annet for seg gammel irsk, skotsk og engelsk folkemusikk (ballader, jigs og reels) og fremførte denne i rockestil med elektriske instrumenter. Fairport Convention var det ledende britiske folkrockbandet på 1960-1970-tallet.[2][3] Fairport Convention oppsto samtidig med hippietiden.[4][5]

Fairport Convention
Fairport 40th.jpg
OpphavLondon, Storbritannia (1967)
Sjanger Folk rock
Aktive år1967–1979
1985–nå
PlateselskapIsland
Medlemmer
Sandy Denny, Richard Thompson, Ashley Hutchings, Judy Dyble, Simon Nicol, Iain Matthews
Tidligere band
Ashley Hutchings
Bob Brady
Bruce Rowland
Dan Ar Braz
Dave Mattacks
David Rea
Dave Swarbrick
Iain Matthews
Jerry Donahue
Judy Dyble
Maartin Allcock
Martin Lamble
Paul Warren
Richard Thompson
Roger Burridge
Roger Hill
Sandy Denny
Tom Farnell
Trevor Lucas
Notable verk
Unhalfbricking, Who Knows Where the Time Goes

Fairport Convention regnes som skaperne av den engelske utgaven av folkrock[3] der de var tidlige ut med å spille tradisjonell musikk med elektrisk instrumenter i rockestil.[6] Deres fjerde LP-plate Liege & Lief var generens gjennombrudd. Til tross store omskiftinger i personell gjennom årene var gruppen fortsatt aktiv i 2020. Fairport Convention har vært et utgangspunkt for engelsk folkrock ved at tidligere medlemmer av gruppen har tatt initiativ til andre grupper med betydning for generen: Matthew's Southern Comfort (Ian Matthews), Steeleye Span og Albion Band (Ashley Hutchings), Fotheringay (Sandy Denny).[7][8][6]

En svært spesiell konsert på Chateau Neuf i Oslo 5. februar 1975[9], etter at perkusjonist Dave Mattacks brått hadde forlatt gruppen, ble tatt opp på studiobånd og senere utgitt på CD-en Many Ears to Please. Live in Oslo 1975 (2006). Det er ikke først og fremst det forhold at deres lydtekniker, Paul Warren, satte seg bak trommene, men Sandy Dennys og Dave Swarbricks forrykende samspill, som gjorde denne konsertopplevelsen minneverdig.

Norske Folque produsert av Øystein Sunde var tydelig inspirert av Fairport Convention.[10][11]

HistorieRediger

 
Richard Thompson spiller sammen med Dave Pegg og Fairport Convention på «Cropredy Festival», 13. august 2005. Foto: Kevin Smith.

Bandet hadde bakgrunn i Muswell Hill en forstad nord i London. Ashley Hutchings hørte på Radio Luxembourg og var skiffle-entusiast. Han hadde startet flere blues/country-band på 1960-tallet. Han fikk med seg Simon Nicol (rytmegitar), Martin Lamble (trommer) og Richard Thompson (sologitar) tidlig i 1967. Bandnavnet skrev seg fra huset Nicol bodde i. Til å begynne med spilte de på fester hos venner og i forsamlingshus med coverversjoner av blant annet Bob Dylan, The Byrds, Buffalo Springfield, Richard Fariña (gift med Joan Baez' lillesøster Mimi) og Jefferson Airplane. De første medlemmene var svake vokalister og de rekrutterte Iain Matthews (tidligere fotballspiller for Bradford City) og Judy Dyble. Den amerikanske produsenten Joe Boyd oppdaget bandet på en klubb i London og var spesielt imponert av 17 år gamle Thompsons gitarspill. Boyd skaffet dem kontrakt med plateselskapet Track Records og deres første singel solgte dårlig. Deres første album ble innspilt av Polydor med sanger av den da ukjente Joni Mitchell og Dylan-låten «Jack O'Diamonds» samt noe egenkomponert materiale. Bandet var på den tiden blant de mest populære i Londons undergrunnsmiljø sammen med Pink Floyd og Soft Machine.[6][12]

 
Ashley Hutchings med Fairport Convention i 2007

Sandy Denny kom inn da Dyble forlot bandet og gikk over til Giles, Giles and Fripp. Denny ble to år på rad kåret til Storbritannias beste sangerinne i Melody Maker. Hun medvirket på Led Zeppelins fjerde album og i The Whos rockeopera Tommy. Sandy Denny døde i 1978 (31 år gammel) etter en fallulykke.[6]

På vei fra et spilleoppdrag i Birmingham i juni 1969 havnet bandet i en bilulykke der Lamble omkom. Dette var et vendepunkt for bandet og de fortsatte med Dave Mattacks på trommer og Dave Swarbrick (fiolin, mandolin og vokal) som nytt medlem. Swarbrick bidro med betydelige kunnskaper om britisk folkemusikk. I desember 1969 ga de ut Liege and Leaf som ble det vesentligste engelske folkrockalbumet. De kombinerte rockens stil og teknologi med tradisjonelle ballader som «Matty Groves». Det tredje albumet inneholdt en del egenkomponert materiale og en versjon av Dylans «If You Gotta Go» som ble en hit med 21. plass på britiske singlelister. Matthews sluttet i bandet under opptak til albumet Unhalfbricking og han dannet bandet Matthews Southern Comfort.[6][12] Unhalfbricking ble utgitt i 1969 og inneholder tre sanger av Bob Dylan, to av Thompson og to av Denny blant dem en av Fairports mest kjente sanger «Who Knows Where the Time Goes?».

I 1970 ble gruppen delt i to da grunnleggeren Hutchings forlot bandet og dannet Steeleye Span sammen med Gay og Terry Woods. Fairport Convention ble da supplert med bassisten Dave Pegg som var en kamerat av Swarbrick. Den daværende besetningen (Thompson, Nicol, Mattacks, Swarbrick og Pegg) spilte da inn Full House som omtales som deres beste album. Thompson sluttet i 1971 for å begynne solokarriere. De fire gjenværende spilte inn Angel Delight i 1971 (produsert av Nicol). Nicol sluttet sent i 1971 og med det var ingen originale medlemmer igjen i bandet. Stadige utskiftinger ga usikkerhet om bandets fremtid. I 1972 kom Trevor Lucas og Jerry Donahue inn i bandet og Mattacks kom tilbake, og disse spilte blant annet inn Fairport Convention Nine. I 1974 kom Sandy Denny tilbake og bandet ga ut Rising for the Moon. Denny, Trevor og Mattacks forlot deretter bandet.[6]

Trommeslageren Bruce Rowland ble med i bandet som med medvirkning fra Dan Ar Bras spilte inn Gottle O'Geer (1976). Nicol kom tilbake og spilte sammen med Pegg, Swarbrick og Rowland inn The Bonny Bunch of Roses (1977). Bandet gikk i oppløsning sommeren 1979 og Pegg begynte i Jethro Tull. Nicol og Swarbrick hadde diverse opptredener sammen med akustiske instrumenter. Rowland arbeidet senere som studiomusiker og Mattacks medvirket blant annet på Paul McCartneys Tug of War.[6][13]

«Matty Groves»Rediger

Fairport Conventions versjon av «Matty Groves» har blitt særlig kjent. Teksten er fra en tradisjonell engelsk ballade også kjent som «Little Musgrave and Lady Barnard», «Little Mathew Grove», «Lady Orland's Wife» og «Little Musgrave» og er nummer 81 på Liste over Child Ballads. Melodien er basert på «Shady Grove» som er en folkesang eller «oldtime» fra Kentucky. Teksten er en tragikomisk historie om utroskap og brutalt drap.[14][15][16] Lorden som tar livet av hustruen og hennes unge elsker omtales blant annet som Barnard, Daniel, Donald, Darnell, Orland og Arnold i de forskjellige variantene av teksten. Sangen finnes i mange varianter og den eldste kjente versjonen er fra 1611. Matty Groves var et rituelt innslag og avslutning i Fairport Conventions konserter. Ashley Hutchings fant sangen da han studerte samlingen av folkemusikk etter Francis James Child og Bertrand Harris Bronson.[17] Teksten finnes i flere oversettelser til norsk.[18][19] Tor Marcussen omtaler «Matty Groves» som et mesterverk.[20]

BandmedlemmerRediger

Nåværende medlemmer

  • Simon Nicol – (gitar, sang) (1967–1971, 1976–1979, 1985– )
  • Dave Pegg – (bassgitar, mandolin, bakgrunnssang) (1970–1979, 1985– )
  • Ric Sanders – (fele, keyboards) (1985– )
  • Chris Leslie – (fele, mandolin, bouzouki, sang) (1996– )
  • Gerry Conway – (trommer, perkusjon) (1998– )
 
Sandy Dennys grav på Putney Vale Cemetery, London.

Tidligere medlemmer

  • Richard Thompson - (gitar, sang) (1967–1971)
  • Ashley Hutchings - (bassgitar) (1967–1969)
  • Shaun Frater – (trommer) (1967)
  • Martin Lamble - (trommer) (1967–1969)
  • Judy Dyble - (sang, autoharp, trekkspill) (1967–1968)
  • Iain Matthews - (sang, gitar) (1967–1968)
  • Sandy Denny - (sang, piano) (1968–1969, 1974–1975)
  • David Swarbrick - (fele, mandolin, sang) (1969–1979)
  • Dave Mattacks - (trommer, perkusjon, keyboards) (1969–1972, 1973–1975, 1985–1998)
  • Roger Hill - (gitar) (1972)
  • Tom Farnell - (trommer) (1972)
  • David Rea - (gitar) (1972)
  • Trevor Lucas - (gitar, sang) (1972–1975)
  • Jerry Donahue - (gitar) (1972–1975)
  • Paul Warren - (trommer, lydtekniker) (1975)
  • Bruce Rowland (trommer) (1975–1984)
  • Dan Ar Braz - (gitar) (1976)
  • Bob Brady - (piano) (1976)
  • Roger Burridge - (fele) (1976)
  • Maartin Allcock - (gitar, mandolin, keyboard, sang) (1985–1996)

AlbumRediger

StudioalbumRediger

År Titel
1968 Fairport Convention
1969 What We Did on Our Holidays ("Fairport Convention" i USA)
1969 Unhalfbricking
1969 Liege & Lief
1970 Full House
1971 Angel Delight
1971 "Babbacombe" Lee
1973 Rosie
1973 Nine
1975 Rising for the Moon
1976 Gottle O'Geer – "Fairport featuring Dave Swarbrick" i US, og kun "Fairport" i UK
1977 The Bonny Bunch of Roses
1978 Tipplers Tales
1985 Gladys' Leap
1986 Expletive Delighted!
1987 Heyday
1988 Red & Gold
1990 The Five Seasons
1995 Jewel in the Crown
1996 Old New Borrowed Blue – Studio/Live, "Fairport Acoustic Convention"
1997 Who Knows Where the Time Goes?
1999 The Wood and the Wire
2002 XXXV
2004 Over the Next Hill
2007 Sense of Occasion
2011 Festival Bell
2012 By Popular Request
2015 Myths and Heroes
2017 50:50@50
2020 Shuffle and Go

LivealbumRediger

År Titel
1974 Fairport Live Convention (titled A Moveable Feast in the USA)
1977 Live at the L.A. Troubadour (Recorded Sept 1970)
1979 Farewell Farewell (aka Encore Encore)
1982 Moat on the Ledge – Live at Broughton Castle (Recorded 15 August 1981)
1986 House Full: Live at the L.A. Troubadour (Recorded Sept 1970)
1987 In Real Time: Live '87 (recorded "as live" in the studio)
1994 25th Anniversary Concert
1997 Encore, encore
1998 The Cropredy Box (3-CD set)
1999 Cropredy 98
2000 Kind Fortune (2-CD set – the first live, the second a compilation)
2002 From Cropredy to Portmeirion (Recorded 1990)
2002 The Airing Cupboard Tapes (Recorded 1971–1974)
2002 Cropredy 2002 (2-CD set)
2004 The Quiet Joys of Brotherhood (2-CD set + interview DVD, recorded at Cropredy 1986 & 1987)
2004 Cropredy Capers: 25 Years of Fairport Convention and Friends at Cropredy Festival (4-CD set)
2005 Journeyman's Grace
2005 Acoustically Down Under (Recorded 1996)
2006 Off the Desk
2007 Live at the BBC
2007 Who Knows? 1975
2007 On the Ledge (2-CD set, 35th Anniversary Concert)
2008 Live At Cropredy '08
2012 Babbacombe Lee Live Again
2013 Live at the LA Troubadour (live album featuring Sandy Denny issued on the Rising For the Moon Deluxe Edition)
2018 What We Did on Our Saturday

SamlealbumRediger

År Titel
1972 The History of Fairport Convention
1975 Tour Sampler (UK Only issue)
1976 Fairport Chronicles[21] USA Only A&M Records SP3530
1983 Folk With Poke (Instrumentals And Sloth) Studio / live (Australia-only compilation)
1991 The Woodworm Years
1995 A Chronicle of Sorts 1967 – 1969
1999 Meet On the Ledge: The Classic Years 1967–1975 (2-CD set)
1999 Fiddlestix: The Best of Fairport, 1972–1984
2001 Some of Our Yesterdays
2002 Fairport Convention (2002 compilation)
2002 Then & Now 1982 – 1996: The Best of Fairport Convention
2003 Rhythm Of The Times (1985–1990)
2003 Shines Like Gold (3-CD set)
2003 Across the Decades (2-CD set)
2006 The Classic Collection (2-CD set)
2009 Fame and Glory
2017 The Essential Fairport Convention: Who Knows Where The Time Goes? (3-CD set)

ReferanserRediger

  1. ^ «Music Aficionado». Music Aficionado. Besøkt 29. oktober 2020. 
  2. ^ Martinsen, Stein Roger (1996). Crescendo: fra renessanse til rock. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205228922. 
  3. ^ a b Rander, Tommy (1977). Rockens rolle. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203088414. 
  4. ^ Historien om rock. [Stabekk]: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518109. 
  5. ^ Fra rockens historie. [Oslo]: Norsk rikskringkasting. Skoleradioen. 1980. 
  6. ^ a b c d e f g Historien om rock. 13: Rock for hode, kropp og sjel. [Stabekk]: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518133. 
  7. ^ «Inside Fairport Convention's Liege And Lief: "We were on a crusade..."». UNCUT (engelsk). 3. juni 2016. Besøkt 29. oktober 2020. 
  8. ^ «Unhalfbricking, Fairport Convention | OMM | The Observer». www.theguardian.com. Besøkt 29. oktober 2020. 
  9. ^ «Konserter på Chateau Neuf 1975». Viteboka. Besøkt 29. oktober 2020. 
  10. ^ Rønning, Øyvind (25. mai 2015). «Anmeldelse: Prøv denne som medisin mot trekkspillhat». dagbladet.no (norsk). Besøkt 12. september 2021. 
  11. ^ B., Willy (1951-2010) (1984). Norge i rock, beat & blues. [Oslo]: Erik Sandberg. s. 40. ISBN 8273161765. 
  12. ^ a b Blokhus, Yngve (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  13. ^ Damms store leksikon. Oslo: Damm. 1986. ISBN 8251772737. 
  14. ^ Kittredge, G. L. (1917). «Ballads and Songs». The Journal of American Folklore. 117. 30: 283–369. ISSN 0021-8715. doi:10.2307/534379. Besøkt 21. november 2021. 
  15. ^ «Folk music: our window into crime and punishment from another age». Prospect. 7. september 2021. 
  16. ^ Morrish, J. (Ed.). (2007). The Folk Handbook: working with songs from the English tradition. Hal Leonard Corporation.
  17. ^ Dybo, Tor (2017). «Fairport Convention: Gender and voicing strategies in a sound signature». The Routledge Research Companion to Popular Music and Gender. Routledge. ISBN 978-1-315-61343-7. doi:10.4324/9781315613437-16/fairport-convention-tor-dybo. Besøkt 21. november 2021. 
  18. ^ To veker sist sommar: 69 songar. Oslo: Samlaget. 1999. ISBN 8252155073. 
  19. ^ Nilsen, Lillebjørn (1971). Flere viser. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205003416. 
  20. ^ Marcussen, Tor og Morten Jørgensen (1988). Historien om rock. [Stabekk]: Den norske bokklubben. ISBN 8252518133. 
  21. ^ «Archived copy». Besøkt 18. september 2008. 

KilderRediger

  • Humphries, Patrick (1982). Meet on the Ledge: A History of Fairport Convention. London: Eel Pie Publishing Ltd. ISBN 0-906008-46-8. 
  • Humphries, Patrick (1997). Meet on the Ledge. London: Virgin Publishing Ltd. ISBN 0-7535-0153-8. 

Eksterne lenkerRediger

IntervjuerRediger

FansiderRediger