Dire Straits

britisk band
Dire Straits
Dire straits 22101985 23 800.jpg
Utmerkelser Rock and Roll Hall of Fame (2018)Rediger på Wikidata
OpphavDeptford, Storbritannia (1977)
SjangerRock, bluesrock, countryrock, progressiv rock
Aktive år1977-1995[1]
PlateselskapWarner Bros. Records
IMDbIMDb
Medlemmer
Mark Knopfler, David Knopfler, John Illsley, Pick Withers, Eric Clapton

Dire Straits var et britisk rockeband dannet i 1977 av brødrene Mark og David Knopfler, John Illsley og Pick Withers. Gruppen arbeidet innenfor klassisk rock med et nedtonet lydbilde som appellerte til det moderne publikumet fordi de var lei overprodusert stadionrock fra 1970-tallet.[trenger referanse] Gruppen skilte seg fra punkrocken, New Wave og disco som dominerte på den tiden og gjennombruddet på den tiden er et stort paradoks skriver Blokhus og Molde.[2] I bandets tidlige dager spurte Mark Knopfler pubinnehavere om de kunne senke volumet til forsterkerne slik at gjestene kunne konversere mens bandet spilte. Dire Straits er en av de mestselgende rockegruppen i historien.[trenger referanse]

Til sammen hadde Dire Straits i 2005 vært 1100 uker på platelistene i Storbritannia, femte meste av alle (bak Queen, Beatles, Elvis Presley og U2).[3] Brothers in Arms var den første CD-platen som solgte 1 million kopier og gjorde Dire Straits til stjerner.[4][5] Ifølge Business Insider er bandet det 50. mest populære rockegruppen i historien.[6] Albumet medvirket til utbredelsen av musikk-CD blant annet gjennom gruppens samarbeid med Philips (som sto bak utviklingen av musikk-CD) om en stor reklamekampanje i 1985.[7] Rolling Stone har «Sultans of Swing» på listen over de 100 beste debutene.[8]

Mark Knopfler er bandets dominerende frontfigur og broren David Knopfler gikk lei i arbeidet med tredje album i 1980 og forlot bandet. Etter hvert fungerte resten av bandet bare som backing for Mark Knopfler uten egen identitet, mens Knopfler lett gjorde solokarriere uten bandet. Musikken er preget av Knopflers særegne spillestil med glassklart, presist og følsomt gitarspill i tradisjonen etter Chet Atkins og Eric Clapton og påvirket av country og bluegrass. Knopflers ferdigheter gjør at han regnes blant de fremste rockegitarister. Dire Straits videreførte på 1980-tallet til dels den progressive rocken fra 1970-tallet med lange, sammensatte komposisjoner med symfonisk preg, for eksempel «Telegraph Road». Knopfler er utdannet lærer med hovedfag i litteratur og skriver avanserte, ofte vittige tekster til dels med politisk innhold og litterære referanser. Knopfler har begrenset repertoar som vokalist. Knopfler har privat levd et tilbaketrukket liv og har vært ubekvem med stjernestatusen. Bård Ose anser alle Dire Straits' studioalbum som gjennomført gode.[7] Knopfler er en beundret og respektert gitarist med en personlig stil. Lydbildet i Dire Straits var i tillegg til gitar preget av mye keyboard. Blokhus og Molde beskriver Dire Straits som «nytradisjonalister».[2]

Bandet la vekt på musikalske kvaliteter og ferdigheter, Knopfler holdt som frontfigur en nedtonet og uglamorøs stil. Dire Straits syntes malplasserte på slutten av 1970-tallet da punken preget rockemusikken. Bandet hadde stor utskifting på 1980-tallet med Knopfler som gjennomgangsfigur (bare John Illsley ble værende). Bandet ble fra begynnelsen av særlig populære i USA der bandets musikk var mer akseptabel på radiostasjonene enn annen britisk musikk på den tiden.[9] Gjennombruddslåten «Sultans of Swing» er en country- og blues-inspirert tradisjonell rockelåt og Dire Straits gikk med den mot strømmen.[2]


HistorieRediger

Mark og David Knopfler vokste opp i Glasgow og Newcastle. Etter studier ved Leeds University spilte Mark Knopfler en tid i pubbandet Brewer's Droop mens han tjente til livets opphold som lærer. Mark Knopfler flyttet til London tidlig på 1970-tallet og han ble der kjent med bassisten John Illsley (som han delte leilighet med) og trommeslager Pick Withers.[10] David Knopfler var sosialarbeider, mens Illsley arbeidet på et trelastlager. De etablerte Dire Straits som til å begynne med var et konsertband i Sør-London og arrangerte konserter på egen hånd med alt det praktiske arbeidet. Bandnavnet betyr «knipe» eller en vanskelig situasjon.[11][12]

Et prøveopptak med «Sultans of Swing» i mai 1977 ble sendt til radiomannen Charles Gillett med programmet Honkey Tonk på Radio London og hyppige radiospillinger ble førte til interesse fra plateselskapene. I februar 1978 spilte gruppen inn sitt første album Dire Straits hos selskapet Vertigo. Warner Brothers Records distribuerte albumet i USA og i mars 1979 var albumet nummer 2 på Billboard. Knopfler var da i slutten av 20-årene og hadde arbeidet som lærer og journalist i Yorkshire Evening Post. Bob Dylan, Eric Clapton og J.J. Cale ble fans av Dire Straits. Dylan var på Dire Straits konsert i Los Angeles og inviterte Knopfler til å bidra på Slow Train Coming og senere på Infidels som produsent og gitarist. Knopfler medvirket på Steely Dans Gaucho i 1980.[7][9][10][12]

Dire Straits spilte inn og ga ut sitt første album med samme navn i 1978, uten nevneverdig suksess. Fem måneder senere ga de ut en singel med låten «Sultans of Swing», som ble en populær listeklatrer og som førte til at salget av albumet tok av. Deres andre album, Communiqué (1979), fulgte, og begge albumene har det karakteristiske rolige lydbildet. Bandet ble kritisert for å kopiere seg selv på andre albumet og Communiqué regnes som noe svakere enn debutalbumet. Knopfler ville derfor prøve noe nytt på det tredje albumet.[7][9] Det tredje albumet, Making Movies (1980), hadde med keyboardisten Roy Bittan, kjent fra Bruce Springsteens band, og markerte en utvikling mot komplekse arrangementer og produksjoner, musikalske kjennemerker som skulle ble med videre i gruppens karriere. Knopfler spilte alle gitarene selv. Making Movies minner til dels om Springsteens låter fra den tiden. Making Movies nådde fjerde plass på britiske platelister.[9][13]

Love Over Gold er innflytelsen fra USA, blant annet Dylan og Springsteen, tydelig. Knopfler hadde flyttet til New York og arbeidet intenst og nøye med melodiene som inkluderte den uvanlig lange «Telegraph Road». Korteste låt var på 6 minutter. Albumet gikk til topps på britiske lister. Mike Manieri spilte vibrafon og Ed Walsh styrte synthesizeren. Knopfler hadde andre prosjekter som filmmusikken til Local Hero (1983). I 1984 ga bandet ut Alchemy, et dobbelt livealbum, og begynte samme år arbeidet med Brothers in Arms. Alchemy fokuserer på de lange melodiene.[9] Den ubrukte låten «Private Dancer» fra arbeidet med Love Over Gold ga Knopfler til Tina Turner.[14][15]

Albumet Brothers in Arms (1985) var bandets største suksess og topp platelister over hele verden. Bandet innledet en stor verdensturne samme år med 117 byer og 250 konsertlokaler, inkluder 13 utsolgte konserter på Wembley. Albumet var til forskjellig fra de foregående basert på 4-minutters poplåter og bandet fikk flere hitsingler fra albumet, inkludert «Money for Nothing», som også ble fulgt opp med gruppens første musikkvideo som ble spilt på MTV i Storbritannia. Låten var skrevet av Knopfler/Sting og sistnevnte synger de høye partiene gjennom hele sangen.[9][16] Dette mer poppregede albumet avviker fra den lange linjen i bandets historie.[13] Albumet regnes blant de mestselgende i historien med over 30 millioner kopier[17] og det mest solgte britiske musikkalbum gjennom tidene.[2] I Norge lå albumet i 11 uker på 1. plass.[18] Steve Barrons musikkvideo til Money for Nothing ble brukt til å markedsføre Boschs datamaskin.[19] Video til «Money for Nothing» og videoen til A-has «Take on Me» var de største videosuksessene på 1980-tallet.[20] Dire Straits bidro til Live Aid på Wembley sommeren 1985 noe som stimulerte salget av deres nye album.[21][10] Det har vært diskutert om teksten til «Money for Nothing» er homofob, sexistisk og rasistisk.[22][23][24]

Den kommersielle suksessen til Brothers in Arms ble godt hjulpet av at platen var en av de første digitale innspillingene og var produsert for det da nye formatet, CD, noe som gjorde albumet til symbol for nye teknologien.[7] CD-en ble lansert i 1982 og til å begynne med brukt til klassisk musikk og ikke rock.[25] Videre bidro det nye formatet til at Knopflers nøyaktige produksjonsverdier[klargjør] på tidligere album, fikk fansen til å kjøpe hele katalogen. Delvis som et resultat av dette, og en suksessfull opptreden på Live Aid, ble Dire Straits en av verdens største salgsuksesser i midten av 1980-årene. Populariteten til bandet strekker seg lenger enn Storbritannia og USA — i andre deler av verden inkludert India, Sørøst-Asia og Afrika, er Dire Straits en av de mest kjente av de vestlige gruppene.

I 1990 etablerte Knopfler country-rock-bandet Notting Hillbillies ved siden av Dire Straits.[10] En lang periode med inaktivitet fulgte etter suksessperioden og i løpet av de neste seks årene var de eneste utgivelsene noen samlealbum og konsertalbum. Gruppens siste studioalbum, On Every Street (1991), ble utgitt til blandet mottagelse og moderat salgssuksess. I ettertid avslo countrymusikeren og sangeren Vince Gill, (som sang bakgrunnsvokal på albumet), tilbudet om å bli fullt medlem av gruppen. Mark Knopfler ville senere konsentrere seg om soloprosjekter og filmmusikk, og han oppløste bandet i stillhet.[16]

Dire Straits valgte å oppløse seg i 1995 etter utgivelsen av albumet Live at the BBC, siden alle de ni medlemmene holdt på med separate prosjekter. Bandets medlemsrekke har forandret seg siden starten, med bare Mark Knopfler og John Illsley som faste medlemmer. Knopfler forble den primære kraften bak bandet og skrev mesteparten av sangene.

I 2018 ble bandet innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.[26] Knopfler var ikke til stede ved markeringen.[16][27][28]

MedlemmerRediger

 
Guy Fletcher fotografert i 2008.
  • Mark Knopfler – vokal, gitar (1977–1995)
  • John Illsley – bass, bakgrunnsvokal (1977–1995)
  • Alan Clark – keyboard (1980–1995)
  • Guy Fletcher – keyboard og bakgrunnsvokal (1984–1995)
  • Chris White – saksofon og bakgrunnsvokal (1984–1995)

Tidligere medlemmerRediger

  • David Knopfler – gitar, keyboards og vokal (1977–1980)[16]
  • Pick Withers – trommer (1977–1982)
  • Hal Lindes – gitar, bakgrunnsvokal (1981–1983)
  • Terry Williams – trommer (1982–1988)
  • Jack Sonni – gitar, vokal (1984–1988)
  • Chris Whitten – trommer (1990–1992)
  • Paul Franklin – pedal steelgitar (1990–1992)
  • Phil Palmer – gitar, bakgrunnsvokal (1990–1992)
  • Danny Cummings – perkusjon, bakgrunnsvokal (1990–1992)

AlbummusikereRediger

  • Roy Bittan – keyboards på albumet Making Movies (1980)
  • Michael Mainieri – vibrafon, marimba på LP-en Love over Gold (1982) og backingvokal på LP-en Brothers in Arms (1985)
  • Mel Collins – saksofon, deltok på konserten som førte til Alchemy Dire Straits Live-albumet. (1984)
  • Joop de Korte – perkusjonist på Alchemy Dire Straits Live (1984)
  • Tommy Mandel – keyboardist på Alchemy Dire Straits Live (1984)
  • Malcolm Duncan – tenorsaksofon på LP-en Brothers in Arms (1985)
  • Dave Plews – horn på LP-en Brothers in Arms (1985)
  • Michael Brecker – saksofon på LP-en Brothers in Arms (1985)
  • Randy Brecker – horn på LP-en Brothers in Arms (1985)
  • Jimmy Maelen – perkusjon på LP-en Brothers in Arms (1985)
  • Neil Jason og Tony Levin – bass på LP-en Brothers in Arms (1985)
  • Sting – vokal på sangen «Money for Nothing» på LP-en Brothers in Arms (1985)
  • Jeff Porcaro – trommer på albumet On Every Street (1991)
  • Vince Gill – gitar, backingvokal på albumet On Every Street (1991)
  • Manu Katché – perkusjon og trommer på albumet On Every Street (1991)

DiskografiRediger

StudioalbumRediger

LivealbumRediger

Live DVD-erRediger

  • 1983 - Alchemy
  • 1993 - On the Night
  • 2004 - Sultans of Swing: The Very Best of Dire Straits

SamlealbumRediger

 

SinglerRediger

  • 1979 – «Sultans of Swing»
  • 1979 – «Lady Writer»
  • 1981 – «Romeo and Juliet»
  • 1981 – «Skateaway»
  • 1982 – «Private Investigations»
  • 1983 – «Twisting by the Pool»
  • 1985 – «So Far Away»
  • 1985 – «Money for Nothing»
  • 1985 – «Brothers in Arms»
  • 1986 – «Walk of Life»
  • 1986 – «Your Latest Trick»
  • 1991 – «Calling Elvis»
  • 1993 – «Encores EP»

Konserter i NorgeRediger

ReferanserRediger

  1. ^ https://www.theguardian.com/music/2008/oct/08/dire.straits.reunion
  2. ^ a b c d Blokhus, Yngve og Audun Molde (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200227472. 
  3. ^ «Queen most loved band». the Guardian (engelsk). 5. juli 2005. Besøkt 17. juni 2020. «According to the compilers of the Guinness Book of British Hit Singles and Albums, Queen have spent 1,322 weeks on the chart, compared with the Beatles' 1,293 weeks.» 
  4. ^ CNN, By Heather Kelly (2. oktober 2012). «Rock on! The compact disc turns 30». CNN. Besøkt 17. juni 2020. «Mass adoption didn't happen immediately -- CDs wouldn't overtake cassette tapes until the late 1980s. The first album to sell 1 million copies in the CD format and outsell its vinyl version was Dire Straits' "Brothers in Arms," released in 1985» 
  5. ^ «Dire Straits | Members, Albums, & Facts». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 17. juni 2020. 
  6. ^ Stockdale, Charles. «The 100 most popular rock bands of all time». Business Insider. Besøkt 17. juni 2020. «Formed in: London, United Kingdom in 1977. All time US album sales: 15.5 million. Most popular album: Brothers in Arms. Annual Wikipedia page views: 1,742,360» 
  7. ^ a b c d e Ose, Bård (1995). Rockens giganter. Skien: Telemarksavisa. ISBN 8299372402. 
  8. ^ Portwood, Rob Sheffield,Brittany Spanos,Claire Shaffer,Jonathan Bernstein,Elias Leight,Jon Freeman,Kory Grow,Andy Greene,Joseph Hudak,Brenna Ehrlich,Jon Blistein,Angie Martoccio,Jon Dolan,Jason Newman,Jerry; Dolan, Jon (19. mai 2020). «The 100 Greatest Debut Singles of All Time». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 17. juni 2020. «One night in the late Seventies, Mark Knopfler got a pint at his local pub, when a crappy band playing there captured his attention with their mediocrity. When they were done, they introduced themselves as the Sultans of Swing, an idea that seemed preposterous because of how bad they were. So he wrote some humorous lyrics about it, put them to some jazz chords, and casually tossed in one of the most brilliant guitar solos of the era. His “Sultans of Swing” presented the opposite experience of the Sultans he saw that night — smart, catchy, expertly played music — and it set up Dire Straits for superstardom. K.G.» 
  9. ^ a b c d e f Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518206. 
  10. ^ a b c d Larkin, C. (2011). The encyclopedia of popular music. Omnibus Press.
  11. ^ Buckley, P., & Buckley, J. (Eds.). (2003). The rough guide to rock. Rough Guides.
  12. ^ a b Denselow, Robin (20. juni 2018). «Dire Straits: straight on up from Deptford to Dylan - archive, 20 June 1979». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 18. juni 2020. 
  13. ^ a b Brackett, Nathan, and Christian David Hoard, eds. The new Rolling Stone album guide. Simon and Schuster, 2004.
  14. ^ September 22, CBS News; 2019; Am, 10:16. «Mark Knopfler: Music is "a bit of an obsession"». www.cbsnews.com (engelsk). Besøkt 17. juni 2020. 
  15. ^ Turner, Tina (1987). Jeg, Tina: historien om mitt liv. Oslo: Dreyer. s. 209. ISBN 8209104209. 
  16. ^ a b c d «Dire Straits frontman Mark Knopfler at 70 | DW | 11.08.2019». DW.COM (engelsk). 11. august 2019. Besøkt 17. juni 2020. «Mark's younger brother David left the band after the second album because he felt Mark was too dominant. The brothers never got in touch again.» 
  17. ^ «Mark Knopfler hurt in crash». BBC News (engelsk). 18. mars 2003. Besøkt 17. juni 2020. «The band is probably best known for its album Brothers in Arms, which sold more than 30 million copies worldwide.» 
  18. ^ Gilde, Tore (1994). Den store norske hitboka: en komplett guide til populærmusikken i Norge 1958-1993. Oslo: Exlex. ISBN 8277760000. 
  19. ^ Strøm, Gunnar (1989). Musikkvideo. Oslo: Det norske samlaget. ISBN 8252133770. 
  20. ^ Skræi, Børt-Erik (1992). Norsk rock 1980-1990: inkl. Norsk rockleksikon. Surnadal: Dezibel. ISBN 8299260701. 
  21. ^ Gray, Charlotte (1988). Bob Geldof: rockmusikeren som vekket verdens samvittighet og samlet inn millioner til Afrika. Oslo: Hilt & Hansteen. ISBN 8274130278. 
  22. ^ «Money for Nothing and Your Chicks for Free: Another Loss for Context and Subtlety». Vancouver Sun (engelsk). 14. januar 2011. Besøkt 18. juni 2020. «Surprisingly, the Broadcast Standards Council did not pass any judgement on the sexist and racist lyrics emanating from the same young louts. “Your chicks for free” is their explicit endorsement of women who provide sexual services to rockstars, without any need for commitment or economic support. “Banging on the bongos like a chimpanzee” is their not so subtle racism.» 
  23. ^ Doyle, Sady (18. januar 2011). «Dire Straits' homophobic faux-pas | Sady Doyle». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 18. juni 2020. «Money for Nothing – yes, that Money for Nothing; the song of inescapable refrain, haunted by the spectre of Sting wailing that he wants his, he wants his, he wants his M-T-veeeee – has been "banned" by the CSBC. Specifically, it's been "banned" because it repeats the word "faggot" three separate times.» 
  24. ^ Michaels, Sean (17. januar 2011). «Dire Straits' Money for Nothing banned on Canadian radio». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 18. juni 2020. «Although it has become a rock'n'roll anthem, Money for Nothing contains three instances of the anti-gay slur "faggot". Last week, the Canadian Broadcast Standards Council (CBSC) reviewed the song after receiving a complaint from a listener in Newfoundland. Its lyrics were found to be "unacceptable"» 
  25. ^ Sullivan, Caroline (11. juni 2011). «Brothers in Arms popularises the CD». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 18. juni 2020. «Brothers in Arms, with its clean, precise production, was the perfect advert for CD – it was also the first album to be recorded entirely digitally – and it became the default demonstration disc used by shops to persuade customers to spring for a CD player.» 
  26. ^ Omtale på nettstedets hjemmeside; besøkt 24. mars 2018.
  27. ^ Desborough, Jenny (10. februar 2020). «Dire Straits star Jon Illsley speaks out on Hall of Fame 'reunion' - 'Not read right'». Express.co.uk (engelsk). Besøkt 17. juni 2020. «At the time of the Hall of Fame induction, various publications took to describing the event as “awkward” given the decision of Mark Knopfler, the band’s frontman, not to attend.» 
  28. ^ Press, Associated (15. april 2018). «Sultan of snub: Mark Knopfler skips Dire Straits' hall of fame induction». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 18. juni 2020. 

Eksterne lenkerRediger