Gary Moore

Gary Moore
Gary-Moore-at-Pite-Havsbad.jpg
FødtRobert William Gary Moore
4. april 1952[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Belfast[5][3]Rediger på Wikidata
Død6. februar 2011[1][4][6][7]Rediger på Wikidata (58 år)
Estepona[8]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Ashfield Boys' High SchoolRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Gitarist, musiker, låtskriver, plateprodusent, sangerRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerRock, bluesrock, hardrock, tradisjonell metal, jazz-fusion, blues
InstrumentGitar, Gibson Flying V, Fender Stratocaster, vokal, sang
Aktive år1969
PlateselskapVirgin
Nettstedhttp://www.gary-moore.com/
IMDbIMDb
Tidligere band
Thin Lizzy, Skid Row
Notable instrument(er)
Gary Moore Signature Les Paul

Robert William Gary Moore (født 4. april 1952 i Belfast i Nord-Irland, død 6. februar 2011 i Spania) var en nordirsk gitarist, sanger og låtskriver. Han startet karrieren i grupper som Skid Row og Thin Lizzy før han etablerte en solid solokarriere.

Røff oppvekst, røft uttrykkRediger

Han vokste opp i Belfast hvor det var et beinhardt ungdomsmiljø.[trenger referanse] Moore fikk tidlig merke dette da han i ungdomsårene selv ble kuttet opp i ansiktet av en knust flaske i et gateslagsmål.[trenger referanse] Den talentfulle, unge gitaristen vokste opp i et land preget av borgerkrig, hvor soldater patruljere gatelangs og terrorhandlinger ble utført daglig. Han kanaliserte sin frustrasjon igjennom musikken, hvorpå han etter hvert skulle bli en av hardrockens mest kraftfulle bidragsytere på gitar.[trenger referanse] Det sies at hans første gitar hadde abnormt tykke strenger.[trenger referanse]

Unggutten lyttet likevel til blues, hvor bending av strenger var en del av stilarten. Moore var uvitende om at han hadde alt for tykke strenger på sin gitar, men strevde likevel med dette til han maktet å spille blues med dette umulige redskapet.[trenger referanse] Da kameratene kom over for å prøve gitaren hans, klarte de knapt å trykke ned strengene, mens Moore på deres gitarer derimot kunne «bende» strengene dobbelt så langt som normalt! Dette skulle bli en del av hans fremtidige uttrykk og varemerke.[trenger referanse]

Med utgangspunkt i bluesRediger

Hans første inspirasjonskilder var bl.a. Elvis Presley og The Beatles. Fra midten av 1960-tallet fikk han oppleve konserter med Eric Clapton (John Mayall's Bluesbreakers / Cream), Jimi Hendrix og sist, men ikke minst Fleetwood Macs Peter Green, noe som sterkt ledet ham i retning av blues.[trenger referanse] Peter Green oppdaget det unge talentet. Etter hvert skulle han også la seg inspirere av Jeff Beck og landsmannen Rory Gallagher.[trenger referanse]

Phil Lynott, Skid Row og Thin LizzyRediger

Moore flyttet til Dublin i 1970 og startet det Cream-inspirerte bandet Skid Row, hvorpå han traff en annen talentfull, ung musiker ved navn Phil Lynott. Lynott fungerte en periode som bandets vokalist og bassist. Skid Row sikret seg platekontrakt med CBS i 1970, da var Lynott allerede godt i gang med å forme sitt eget Thin Lizzy (etablert 1969). Kameratene flyttet etter hvert til London. Skid Row ga totalt ut tre LP-er og deltok blant annet som supportband for the Allman Brothers på deres USA-turné. Han forlot etter hvert gruppa for å satse på en solokarriere, men ble raskt rekruttert til Thin Lizzy i 1973 som ny gitarist etter Eric Bell. Moore ble ikke fast medlem av Thin Lizzy lenge, men vendte stadig tilbake for å hjelpe gruppa, som hadde stort forbruk av gitarister. Moore var på denne måten sentral i Thin Lizzy gjennom hele 1970-tallet, men grunnet sterk personlighet og trang til å følge egne idéer, valgte han til slutt å fremstå som soloartisten Gary Moore. Noe av hans beste arbeid med Thin Lizzy er fint dokumentert på plata Black Rose: A Rock Legend fra 1979, hvor Gary Moores særpreg er tydelig mht både gitarspill og som låtskriver.[trenger referanse]

En av de størsteRediger

Gary Moore blir regnet som en av rockens mest innflytelsesrike gitarister gjennom tidene.[trenger referanse] Han var en av de første gitarister innen rock som innførte både klassiske – og jazzrelaterte elementer til stilarten. Med sin teknisk-aggressive og emosjonelt-ekspressive gitarstil, har han vært inspirator for flere generasjoner av gitarister som har kommet etter ham, bl.a. Vivian Campbell (Dio,Def Leppard), John Sykes (Blue Murder,Thin Lizzy), Doug Aldrich (Whitesnake) og John Norum (Europe).[trenger referanse] En av Moores nærmeste samarbeidspartnere har vært Thin Lizzy-frontmann, Phil Lynott (1949–1986). Disse to skrev bl.a «Parisienne Walkways» og «Out in the Fields» sammen, og Lynott bidro med både sang og bass på begge originalinnspillingene. Moore dediserte albumet Wild Frontier (1987) til Lynott.

Bredt spekterRediger

Tidlig i sin profesjonelle karriere spilte Moore en unik hybrid av jazz-folk-country-rock med Skid Row og deretter jazz-rock fusjon med Colosseum II i samme stil som Jeff Beck, men etterhvert skiftet han genre til hardrock. Moores musikk på 1980-tallet kan betegnes som hardrock, med hits som balladen «Empty Rooms» og den keltisk inspirerte «Over the Hills and Far Away». Fra 1990 gikk han tilbake til sine bluesrøtter og hadde stor suksess med blant annet «Still Got the Blues». Utover 2000-tallet blandet Moore også sammen alle uttrykkene fra sin karriere.

DødRediger

Moore døde av hjerteinfarkt på Costa Del Sol i Spania den 6. februar 2011. Han ble 58 år gammel.

DiskografiRediger

SoloalbumRediger

  • 1973 Grinding Stone
  • 1979 Back on the Streets
  • 1979 G-Force
  • 1981 Live at the Marquee
  • 1982 Corridors of Power
  • 1983 Victims of the Future
  • 1984 Dirty Fingers
  • 1984 We Want Moore
  • 1985 Run for Cover
  • 1986 Rockin' Every Night – Live in Japan
  • 1987 Wild Frontier
  • 1989 After the War
  • 1990 Still Got the Blues
  • 1992 After Hours
  • 1993 Blues Alive
  • 1994 Ballads & Blues 1982-1994
  • 1995 Blues for Greeny
  • 1997 Dark Days in Paradise
  • 1998 Out in the Fields – The Very Best of Part 1
  • 1999 Blood of Emeralds – The Very Best of Part 2
  • 1999 A Different Beat
  • 2001 Back to the Blues
  • 2002 Best of the Blues
  • 2002 Have Some Moore: The Best Of
  • 2003 Live at Monsters of Rock
  • 2004 Power of the Blues
  • 2006 Old New Ballads Blues
  • 2006 The Platinum Collection
  • 2007 Close as you get
  • 2008 Bad For You Baby

Thin LizzyRediger

  • 1974 Night Life
  • 1976 Remembering – Part 1
  • 1979 Black Rose: A Rock Legend
  • 1979 The Continuing Saga of the Ageing Orphans
  • 1981 The Adventures of Thin Lizzy
  • 1983 Life
  • 1991 Dedication: The Very Best of Thin Lizzy

Colosseum IIRediger

  • 1976 Strange New Flesh
  • 1977 Electric Savage
  • 1977 War Dance

BBMRediger

  • 1994 Around The Next Dream

ScarsRediger

  • 2002 Scars

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  2. ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb13897671p
  3. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, 23. nov. 2019, ola2002149855
  4. ^ a b Encyclopaedia Metallum, 9. okt. 2017, Gary Moore, 11029
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 11. des. 2014
  6. ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, Gary Moore, 65319781
  7. ^ Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Gary Moore, w66x1psz
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, 13. aug. 2015, 119065517

Eksterne lenkerRediger