George Harrison

britisk musiker

George Harrison (født 25. februar 1943 i Liverpool i England, død 29. november 2001 i Los Angeles i California i USA) var en britisk musiker og filmprodusent, best kjent som medlem i rockegruppen The Beatles.

George Harrison
The Quiet Beatle
George Harrison 1974 (cropped).jpg
George Harrison i 1974
Født25. feb. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Liverpool[5]Rediger på Wikidata
Død29. nov. 2001[1][2][4][3]Rediger på Wikidata (58 år)
Los Angeles[6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
17 oppføringer
Gitarist, sanger[3], låtskriver, skuespiller[7], hortonom, filmprodusent[8], komponist[3], sanger-låtskriver, selvbiograf, lyriker, plateprodusent, filmmusikkomponist, filmskuespiller, bassgitarist, musiker[3][8], plateartist, multiinstrumentalistRediger på Wikidata
Utdannet ved Liverpool Institute High School for Boys, Dovedale Primary School[9]Rediger på Wikidata
Ektefelle Pattie Boyd (19661977)[9][8], Olivia Harrison (19782001)[9][8]Rediger på Wikidata
Far Harold Hargreaves Harrison[10]Rediger på Wikidata
Mor Louise Anne Harrison[10]Rediger på Wikidata
Barn Dhani HarrisonRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Medlem av The Beatles (19581970), Traveling Wilburys, The Quarrymen, The Beat BrothersRediger på Wikidata
Utmerkelser Billboard Music Awards, Rock and Roll Hall of Fame, stjerne på Hollywood Walk of Fame, medlem av Den britiske imperieordenen (1965)[11], Oscar for beste originalmusikk (1970)[12]Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Pseudonym(er)Carl Harrison, Hari Georgeson, Nelson Wilbury, Spike Wilbury, George Harryson, George O’Hara-Smith, L'Angelo Misterioso, Jorge Arias
Sjanger
7 oppføringer
InstrumentGitar, fiolin, bassgitar, sitar, ukulele, piano, vokal, tangentinstrument, synthesizer
Aktive år1958
PlateselskapApple Records, Capitol Records, Dark Horse Records, EMI, Parlophone, Vee-Jay Records
InnflytelseChuck Berry, Ravi Shankar, Carl Perkins
Nettstedhttp://georgeharrison.com/
IMDbIMDb
Notable verk
My Sweet Lord
Signatur
George Harrisons signatur

Harrison var sologitarist i The Beatles. I løpet av gruppens ekstremt suksessrike karriere var det John Lennon og Paul McCartney som skrev og sang førstestemme på de fleste sangene, men Harrison skrev eller sang førstestemmen på et fåtall på hvert eneste album. Blant sangene var «If I Needed Someone», «Taxman», «Within You Without You», «While My Guitar Gently Weeps», «Here Comes the Sun» og «Something».

I løpet av sin periode i The Beatles ble Harrison også interessert i både indisk musikk og hinduisme, og han bidro til en økt interesse for indisk kultur i Vesten, men først og fremst skulle begge deler få viktige roller i Harrisons eget liv.

Harrison hadde en ujevn, men tidvis svært suksessrik solokarriere etter at The Beatles ble oppløst, og han fikk en rekke listetopper med sanger som «My Sweet Lord» (1970), «Give Me Love (Give Me Peace on Earth)» (1973), «All Those Years Ago» (1981) og «Got My Mind Set on You» (1987). Han organiserte også den første rock-veldighetskonserten i store dimensjoner, The Concert for Bangladesh, som ble avviklet den 1. august 1971, og som banet vei for lignende senere arrangementer, som Live Aid.

Han ble sammen med de andre medlemmene i The Beatles utnevnt til medlem av Order of the British Empire av dronning Elizabeth II i 1965. Som soloartist ble han æret med en plass i Rock and Roll Hall of Fame i 2004. Han var fra før (1988) innvalgt som medlem av The Beatles.

Harrison bidro også til en del betydningsfulle prosjekter som filmprodusent, og han dannet produksjonsselskapet Handmade Films i 1979. Selskapets filmer inkluderer Life of Brian, Time Bandits, Withnail og jeg og Mona Lisa. Harrison hadde også en cameo-rolle i filmen The Rutles, som var en uhøytidelig parodi på The Beatles.

De første åreneRediger

George Harrison ble født i Liverpool i England. Hans søster Louise har sagt at deres mor skrev i sin dagbok at han ble født ti minutter etter midnatt den 25. februar, men Harrison selv hevdet at han ble født den 24. februar om formiddagen. Hans fulle navn blir noen steder oppgitt til å være George Harold Harrison, men Harrison hadde ikke noe mellomnavn, noe som framgår av hans fødselsattest. Harold var hans fars navn.

Harrisons barndomshjem hadde adresse Arnold Grove 12. Hans første skole var Dovedale Infants, rett ved Penny Lane, men senere begynte han på Liverpool Institute for Boys (som nå er blitt Liverpool Institute for Performing Arts), som ble regnet som en skole for flinke elever. Selv ble han derimot oppfattet som en dårlig elev av sine samtidige, og dessuten som «en som foretrakk å sitte alene i et hjørne». På midten av 1950-tallet ble han kamerat med en annen elev ved Liverpool Institute, Paul McCartney, og i begynnelsen av februar 1958 spilte han sologitar i et lokalt band som opprinnelig kalte seg The Quarry Men, men som til slutt skulle bli The Beatles.

I 1959 jobbet Harrison i en kort periode som elektrikerlærling ved Blacklers Stores i Liverpool. Dette medvirket til at han ble den i gruppen som visste mest om hvordan man kobler opp musikkutstyr. Senere installerte han flerspors innspillingsutstyr i sitt hjem «Kinfauns» i Esher utenfor London, der han produserte demoer (prøveinnspillinger) av låter for seg selv og The Beatles.

Rolle i The BeatlesRediger

 
Paul McCartneys Höfner bass og George Harrisons Gretsch sologitar.

Harrison spilte solo- og rytmegitar, og hans forbilder var Chuck Berry, Carl Perkins og Chet Atkins. Selv om han var en kreativ sologitarist, var flere av hans mest kjente gitarsoloer innspilt etter nøyaktige instruksjoner av Paul McCartney, som også ved enkelte anledninger forlangte at Harrison skulle spille nøyaktig hva McCartney selv forestilte seg, note for note. Andre av Harrisons soloer ble instruert og modifisert av produsenten George Martin, som også ved en rekke anledninger la ned veto mot Harrisons bidrag til sang og instrumentering. Martin ga flere år senere uttrykk for at han alltid var «for hard (rather beastly) mot George».

I løpet av perioden som blir kalt Beatlemania (fra høsten 1963), ble Harrison av media ofte karakterisert som «den stille Beatle» på grunn av sitt innadvendte vesen og tendens til ikke å ta ordet på pressekonferanser. Han var den i The Beatles som var mest opptatt av gruppens finanser, og som ofte stilte spørsmål om dem til manageren Brian Epstein.

Harrison skrev sin første sang, «Don't Bother Me», i løpet av en dag da han var syk i 1963, som en øvelse for «å se om jeg hadde evnen til å skrive en sang», som han sa. «Don't Bother Me» er innspilt på The Beatles' andre studioalbum, With The Beatles, som kom senere det samme året. Etter dette spilte ikke The Beatles inn flere sanger av Harrison før i 1965 da han bidro med «I Need You» og «You Like Me Too Much» til albumet Help!.

Et vendepunkt i Harrisons karriere kom i løpet av en amerikansk turné i 1965, da vennen David Crosby i gruppen The Byrds introduserte ham for indisk klassisk musikk og innspillingene til sitarspilleren Ravi Shankar. Harrison ble snart fascinert av instrumentet, fordypet seg i indisk musikk og ble selv sentral i populariseringen spesielt av sitaren, og indisk musikk generelt, i Vesten.

Gjennom selv å kjøpe med seg en sitar da The Beatles vendte hjem etter en turné i Asia, kom han til å bli den første vestlige populærmusiker som spilte sitar på en poplåt – John Lennons «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)». Harrison tok kontakt med Shankar og sørget blant annet for at den indiske musikeren fikk lov til å spille på Monterey Pop Festival i juni 1967. Shankar selv var ikke spesielt imponert av Harrisons første forsøk på sitarspill, men de to ble venner, og Harrison fikk sin første formelle musikkundervisning under Shankars ledelse.

 
George ankommer Abbey Road Studios i London, 1967.

Et personlig vendepunkt for Harrison kom under innspillingen av filmen Help!Bahamas, da en hindu ga hvert av medlemmene i The Beatles en bok om reinkarnasjon. Harrisons interesse for indisk kultur utvidet seg dermed til å omfatte hinduismen. En pilegrimsreise sammen med kona Pattie Boyd til India, der Harrison studerte sitar, møtte flere guruer og besøkte en rekke hellige steder, fylte månedene mellom den siste Beatles-turneen og de første forsøkene på innspillingen av albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band.

Gjennom sin kone Harrison møtte Harrison Maharishi Mahesh Yogi i England. Han introduserte alle Beatles-medlemmene, samt deres koner og kjærester, til transcendental meditasjon. Mens de ble skuffet og desillusjonert med Maharishi etter noen måneder, fortsatte Harrison sin søken etter østlig åndelighet.

Sommeren 1969 produserte han singelen «Hare Krishna Mantra», der han selv spilte sammen med medlemmer av London Radha-Krishna Temple. Singelen havnet høyt på hitlistene i Storbritannia, Europa og Asia. Det samme året møtte han og Beatles-kollega John Lennon A.C. Bhaktivedanta Swami Prabhupada, grunnleggeren av International Society for Krishna Consciousness (ISKCON). Etter kort tid omfavnet Harrison tradisjonene i Hare Krishna-bevegelsen, (spesielt japa-yoga, en form for messing med bedekrans. Han forble assosiert med denne bevegelsen resten av sitt liv. Mens han ennå var i live, testamenterte Harrison herskapshuset Letchmore Heath nord for London til ISKCON (som omdøpte stedet til Bhaktivedanta Manor). Dette utløste spekulasjoner om at han ville testamentere store deler av formuen sin til bevegelsen. Mens noen kilder hevder at dette ikke skjedde, finnes det andre som hevder at Harrison etterlot 20 millioner britiske pund til bevegelsen.

Friksjoner i The BeatlesRediger

På slutten av 1960-tallet knyttet Harrison et vennskap med gitaristen Eric Clapton, og sammen skrev de sangen «Badge» som ble utgitt på Creams avskjedsalbum i 1969. Sangen ble senere basis for Harrisons komposisjon på The Beatles' Abbey Road-album, «Here Comes the Sun». Harrison skrev sangen i Claptons hage.

Friksjonen mellom Harrison og McCartney økte merkbart under innspillingen av The Beatles’ dobbeltalbum i 1968, og Harrison truet med å forlate gruppen ved flere anledninger. Mellom 1967 og 1969 uttrykte McCartney flere ganger misnøye med Harrisons gitarspill. Som et resultat av kritikken ble et antall av Beatles’ sanger fra denne perioden spilt inn med enten McCartney eller Lennon som sologitarist. Spenningen mellom Harrison og McCartney kommer til syne i flere scener i Let It Be-dokumentarfilmen. Forholdet mellom dem var så anspent under filmingen at Harrison sluttet i gruppen for en kortere periode.

LåtskriverenRediger

Harrisons egne sanger ble gradvis møtt med større respekt fra både publikum og de andre i The Beatles. Ved en anledning i 1969 sa Lennon til McCartney at «Georges sanger i år er omtrent like bra som våre». Uansett sa Harrison selv i ettertid at han alltid måtte kjempe for å få de andre til å spille inn hans sanger.

Kjente Harrison-sanger fra Beatles-tiden inkluderer «If I Needed Someone», «I Want to Tell You», den indiskinfluerte «Love You To», den sarkastiske «Taxman» (som senere influerte Cheap Tricks «Taxman, Mr. Thief» og The Jams «Start»), den innovative, men ofte baktalte «Within You Without You», «While My Guitar Gently Weeps», som hadde en sterk innflytelse på musikken til hans venn Roy Orbison og hvor Clapton spilte gitarsoloen, og «Piggies», som senere kom til å spille en rolle i mordsaken mot Charles Manson, noe McCartneys låt «Helter Skelter» også gjorde.

«Something» og «Here Comes the Sun» (begge fra albumet Abbey Road) er antakelig hans mest kjente Beatles-sanger. «Something» blir ofte betegnet som hans aller beste verk og har blant annet blitt spilt inn av Elvis Presley og Frank Sinatra – sistnevnte beskrev den som «den aller største kjærlighetssangen fra de siste 50 årene». På samme tid ble «Something» også et symbol på Harrisons manglende anerkjennelse som komponist – Frank Sinatra kalte sangen for sin «favorittlåt av Lennon-McCartney»! Harrisons økende produktivitet parret med hans vanskeligheter med å få The Beatles til å spille inn hans sanger, medførte at han hadde en betydelig samling med sanger og komposisjoner da gruppen ble oppløst.

Som soloartistRediger

Etter at The Beatles ble oppløst i 1970 utga George Harrison et antall album som ble kritikerroste, kommersielle suksesser. Det første var trippelalbumet All Things Must Pass som besto av to plater med Harrison-sanger og en tilleggsplate med vokalløse improviserte opptak med en rekke musikere. Albumet var også det aller første trippelalbumet av en enkeltartist i rockehistorien.

Det inkluderte listetoppen «My Sweet Lord», men Harrison ble senere saksøkt for å ha plagiert en The Chiffons-singel fra 1963 ved navn «He's So Fine». Harrison har benektet at det var et bevisst tyveri, men han tapte i retten i 1976. Kjennelsen bygget på at Harrison hadde brukt en «ubevisst plagiat» av Chiffons melodi som basis for sin sang. Krangling over skadeserstatningen trakk inn på 1990-tallet, da manager Allen Klein skiftet side og kjøpte Bright Tunes, som hadde utgitt «He’s So Fine», og deretter fortsatte sakene mot Harrison. Tilsist endte Harrison opp som eier av begge sangene.

Veldedighetskonsert for BangladeshRediger

Harrison var sannsynligvis den første rockmusikeren som organiserte en stor veldedighetskonsert i og med The Concert for Bangladesh, som gikk av stabelen den 1. august 1971 og trakk over 40 000 mennesker til to konserter i New Yorks Madison Square Garden i den hensikt å skaffe nødhjelp til ti millioner flyktninger fra krigen i Bangladesh. Ravi Shankar, som selv kom fra Bengal-området, og hadde vært sentral i å gjøre Harrison oppmerksom på den humanitære katastrofen som var i ferd med å utfolde seg, åpnet konserten. Avslutningen var en opptreden av Bob Dylan, som etter en motorsykkelulykke i 1966 knapt spilte offentlig; dette var første gang på to år. Blant andre medvirkende fant man Eric Clapton, Leon Russell, Badfinger, Billy Preston og Harrisons gamle kompis fra The Beatles, Ringo Starr.

Skatteproblemer og omstridte utgifter førte til at mye av pengene fra konsertene ble forsinket, men tross dette genererte konserten og den etterfølgende platen og filmen millioner av dollar til hjelpearbeidet. Plateselskapet Apple Records har i 2005 utgitt en nyprodusert utgave av konsertene på DVD og CD med en god del ikke tidligere utgitt materiale, blant annet en øving av «If Not for You» med Harrison og Dylan. Alle honorarer fra salget går fortsatt til UNICEF.[trenger referanse]

I tillegg til sine egne sanger fra denne tiden skrev eller produserte Harrison en rekke sanger for Ringo Starr («It Don't Come Easy», «Photograph») og spilte også på flere sanger for John Lennon («How Do You Sleep?»), Harry Nilsson («You're Breakin' My Heart»), Badfinger («Day After Day»), Billy Preston («That's The Way God Planned It») og Cheech og Chong («Basketball Jones»).

TurnévirksomhetRediger

 
George Harrison i 1974.

Harrisons neste album var Living in the Material World i 1973. «Give Me Love (Give Me Peace on Earth)» ble en hit, og «Sue Me, Sue You Blues» omhandlet hans erfaringer med jussen, men generelt syntes de fleste at albumets religiøse tone ble litt i meste laget.

I 1974 utga Harrison albumet Dark Horse, og på samme tid begynte en omfattende konsertturné i USA, som ble kritisert for sitt lange åpningsnummer med Ravi Shankar & Friends, for Harrisons hese stemme og for hans stadige religiøse prekener til publikum. Albumet nådde høyt opp på listene i USA, men var en fiasko i Storbritannia, som en følge av kombinasjonen dalende interesse og negativ kritikk. Singelen «Ding Dong, Ding Dong» fikk en viss oppmerksomhet, særlig for sin enkle sangtekst som stort sett besto av tittelen sunget om og om igjen, men den ble en radiofavoritt som ofte spilles i tilknytning til nyttårsfestlighetene.

Ring out the old/Ring in the new
Ring out the old/Ring in the new
Ding-dong, ding-dong/Ding-dong, ding-dong

Ekteskap med Olivia HarrisonRediger

Mens Harrison forberedte sin 1974-turné i Los Angeles, innviet han kontorene til sitt nye plateselskap Dark Horse Records (distribuert av A&M Records) på La Brea Avenue. Her møtte han Olivia Trinidad Arias, som var rekruttert til å arbeide i selskapet sammen med Terry Doran fra Apple og Jack Oliver, som var hentet over fra London for å styre Dark Horse Records. Forholdet mellom Harrison og Arias utviklet seg under tiden mens bandet øvet, og det endte med at Arias slo følge med George på turneen.

Harrisons kone Pattie Boyd hadde forlatt ham til fordel for hans gamle venn Eric Clapton. Harrison skrev en satirisk sang om paret, som ble innspilt uten medmusikere på albumet Dark Horse. Etter at Harrison møtte Olivia og hun ble boende fast hos ham i Friar Park ved Henley-on-Thames i England, ble etterhvert forholdet til Clapton og Boyd bedre.

Etter turneen dro Harrison tilbake til England og pendlet de neste årene mellom hjemmet og Los Angeles, mens Dark Horse utga et lite antall innspillinger med artister som Splinter, Attitudes og Ravi Shankar. Harrison planla også å utgi sine egne plater på Dark Horse når hans kontrakt med EMI utløp.

HelseproblemerRediger

Stilt overfor mediaspekulasjoner om en mulig gjenforening av The Beatles, var George Harrison den som var minst villig til å kommentere teoriene, og han fortalte pressen i 1974 at selv om han ikke hadde noe imot å jobbe sammen med John Lennon og Ringo Starr, kunne han ikke tenke seg å være i band sammen med Paul McCartney igjen.

Hans siste album for plateselskapet EMI (og Apple Records) var Extra Texture (Read All About It) som hadde omslag i tekstil og inneholdt to singler «You» og «This Guitar (Can’t Keep From Crying)» som ble Apples siste singelutgivelse i 1975.

Etter at Harrison tidlig i 1975 ble løst fra sin amerikanske kontrakt med Capitol Records, sto plateselskapet fritt å benytte både innspillinger fra Beatles-tiden og innspillinger fra solokarrieren på Apple på samme plate. The Best of George Harrison kombinerte musikerens beste Beatles-sanger med en lite utvalg av hans beste soloarbeider. Harrison gjorde klart at han var irritert over utvalget av låter og det faktum at han ikke ble spurt om sine synspunkter. Platen kom ikke inn på listene i Storbritannia.

Personlige og forretningsmessige problemer hopet seg opp for Harrison i løpet av 1976, og da fristen for hans første Dark Horse-album, oppkalt etter hans alder på det tidspunkt – Thirty Three & 1/3 – nærmet seg, led han av hepatitt og maktet ikke å fullføre produksjonen. Etter at A&M truet med å saksøke ham, kjøpte Warner Brothers Records ut Harrisons Dark Horse-kontrakt fra A&M, noe som ga ham tid til å gjenvinne helsen.

Thirty Three & 1/3 ble hans mest suksessrike album fra slutten av 1970-tallet og inneholdt sangene «This Song» (en satire over rettssaken om «My Sweet Lord») og «Crackerbox Palace» (en humoristisk og surrealistisk selvbiografisk tilbakeskuende sang, der tittelen refererte til navnet på komikeren Lord Buckleys tidligere lille hjem i Hollywood i California, som Harrison hadde besøkt, og der ‘Mr. Grief’ i sangen hadde vært Buckleys manager).

Etter Harrison andre giftemål og fødselen til sønnen Dhani Harrison fikk hans neste album (1979) tittelen George Harrison. Det inneholdt sanger som «Blow Away», «Love Comes to Everyone» og «Faster». Den første sangen hadde en elektrisk slidegitar i introduksjonen og ble en populær singel sist på 1970-tallet.

Filmprodusent (1980-tallet)Rediger

BokutgivelseRediger

I 1980 ble George Harrison den første av Beatles-medlemmene som skrev en selvbiografisk bok; I Me Mine. Tittelen kom fra en Beatles-sang han skrev i 1969. Tidligere informasjonsmedarbeider for The Beatles, Derek Taylor, hjalp til med å skrive boken som opprinnelig kun ble utgitt som en svært kostbar luksusutgave i begrenset opplag. Boken fortalte lite om The Beatles, men fokuserte heller på Harrisons hobbyer som hagearbeid og racerbilkjøring. I tillegg hadde den også tekstene til alle sangene han hadde skrevet med sjeldne fotografier, skisser og egne kommentarer til opprinnelsen.

I kjølvannet av mordet på hans venn og tidligere bandmedlem John Lennon i desember 1980, modifiserte han teksten til en sang han opprinnelig hadde skrevet for Ringo Starr for heller å hylle til Lennon. «All Those Years Ago» fikk betydelig spilletid i radioen og fortsatte å bli et fast innslag i radiokanaler for «klassisk rock». Alle de tre gjenlevende Beatles-medlemmene spilte på sangen, selv om det uttrykkelig var en Harrison-singel. «Teardrops» ble etterfulgt som singel, men var ikke tilsvarende suksessrik.

Begge singlene ble tatt fra albumet Somewhere in England, utgitt i 1981. Albumet var opprinnelig planlagt å bli utgitt på slutten av 1980, men Warner Brothers vraket det og ga Harrison beskjed om å erstatte en del av sangene med nye.

Traveling WilburysRediger

Bortsett fra en sang på Porky's Revenge!-soundtracket i 1984, Harrisons versjon av en lite kjent Bob Dylan-sang, «I Don't Want to Do It», utga Harrison ikke noen plater på fem år etter at Gone Troppo i 1982 ble møtt med likegyldighet.[trenger referanse] Han kom tilbake i 1987 med det svært suksessfulle albumet Cloud Nine, medprodusert av Jeff Lynne fra Electric Light Orchestra Hans versjon av James Rays tidlige 1960-sang «Got My Mind Set on You» ble nummer én i USA og nummer to i Storbritannia. En annen singel, «When We Was Fab», ble også en mindre hit. MTV spilte jevnlig de to videoene. Albumet nådde en åttendeplass.

Harrison tok i løpet av slutten på 1980-årene initiativ til å stifte Traveling Wilburys med Roy Orbison, Jeff Lynne, Bob Dylan og Tom Petty. De mættes i Dylans garasje for raskt å spille inn en ekstrasang for en planlagt europeisk George Harrison-utgivelse. Plateselskapet mente at sangen «Handle with Care» var for god for sin opprinnelige hensikt som en B-side og spurte om det kunne lages et helt album med samme besetning. Ettersom Bob Dylan skulle ut på konsertturné, hadde de kun to uker til å fullføre prosjektet. Albumet ble utgitt i oktober 1988 og musikerne opptrådte med pseudonymer som halvbrødre (de antatte sønnene til den fiktive Charles Truscitt Wilbury sr.). Magasinet Rolling Stone omtalte som Traveling Wilburys Vol. 1 et av de hundre beste album noensinne.

FilmproduksjonRediger

En av Harrison mest suksessrike satsinger i denne perioden var hans engasjement i hans filmproduksjonsselskap Handmade Films. Siden barndommen hadde The Beatles vært tilhengere av den tøylesløse humoren til The Goons, og Harrison ble ivrig tilhenger av deres arvtagere, Monty Python. Harrison skaffet den finansielle støtten til Python-filmen Profeten Brians liv og historie etter at den opprinnelige støtten, EMI Films, trakk seg fordi filmen kunne bli for kontroversiell. Eric Idle fant på å be Harrison fordi han var den rikeste personen Idle kjente. Harrison hadde en en liten, ukreditert rolle i filmen.[13]

Andre filmer som ble produsert av Handmade Films var Mona Lisa, Time Bandits, Shanghai Surprise, Gangsterkrig og Withnail og jeg. Harrison hadde flere cameo-opptredener i disse filmene, inkludert som nattklubbsanger i Shanghai Surprise og som Mr. Papadopolous i Life of Brian.[13] og som reporter i filmen The Rutles, en Beatles-parodi Eric Idle hadde skapt.

I 1989 ble Best of Dark Horse 1976–1989, som besto av senere soloarbeider, utgitt. Dette albumet inkluderte også de tre nye sangene «Poor Little Girl», «Cheer Down», og «Cockamamie Business».

Senere karriere, sykdom og dødRediger

Harrison ble rammet av kreft og led under sykdommen gjennom 1990-årene. Han fikk først fjernet en svulst fra strupen og deretter fra lungene.

I løpet av 90-tallets første år kom det et nytt Traveling Wilburys-album, på tross av Roy Orbisons tidlige død. Gruppa hadde tenkt å erstatte ham med Del Shannon, men også han døde i samme tidsrom. Bandet var derfor kvartett da albumet ble innspilt.

Albumet slo ikke like godt an som det første, men klarte likevel å holde seg på salgslistene og inneholdt singlene «She’s My Baby» og «Wilbury Twist».

I 1991 dro George Harrison på sin siste konsertturné. Den fant sted i Japan sammen med Eric Clapton, og var hans første siden USA-turneen i 1974. Resultatet ble albumet Live in Japan. I oktober 1992 opptrådte han med to sanger, («If Not for You» og «Absolutely Sweet Marie») ved den store hyllestkonsert for Bob Dylan i Madison Square Garden i New York City.

I sin siste fjernsynsopptreden, hvor John Fugelsang var intervjuer, deltok Harrison for å promotere Chants of India, som ble utgitt i 1997, et annet samarbeidsprosjekt med Ravi Shankar. Harrison avsluttet programmet med å fremføre «All Things Must Pass».

Han ble utsatt for et attentat 30. desember 1999. En psykotisk tilhenger, Michael Abram, brøt seg inn i Harrisons hjem i Friar Park ved Henley-on-Thames og knivstakk Harrison flerfoldige ganger. Harrison og hans kone Olivia sloss med inntrengeren og klarte å holde ham fast til politiet kom. Den 35-årige Abram lot til å tro at han var besatt av Harrison og hadde «fått i oppdrag av Gud» å drepe musikeren. Han unnslapp straff fordi retten fant at han hadde vært utilregnelig i gjerningsøyeblikket.

I 2001 opptrådte Harrison som gjestemusiker på Electric Light Orchestras album Zoom. Han skrev en ny sang, «Horse to the Water», som skulle bli hans siste innspilling et par uker før han døde, i samarbeid med Jools Holland til hans album Small World, Big Band.

DødRediger

 
George Harrison i Vrindavan.

George Harrison døde i hjemmet til en venn, sikkerhetsspesialist Gavin de Becker, i Los Angeles i California den 29. november 2001 i en alder av 58 år. Dødsårsaken ble oppgitt å være lungekreft som hadde spredd seg til hjernen.

Han ble kremert, og selv om det ble rapportert at hans aske ble spredt over elven Ganges i India ble ingen slik seremoni holdt, og det er ikke kjent hvor asken blir oppbevart.

Etter hans død ga Harrison-familien følgende uttalelse: «Han har forlatt denne verden slik han levde i den: bevisst på Gud, fryktløs overfor døden og i fred, omgitt av sin familie og venner. Han sa ofte: Alt annet kan vente, men søken etter Gud og kjærlighet overfor hverandre kan ikke vente.»

Harrison og Aaliyah Haughton begikk engelsk pophistorie da de skapte det første (og ennå de eneste) paret som fikk listetopper etter sin død med Aaliyahs «More Than a Woman» (utgitt den 7. januar 2002 og toppet listene den 13. januar 2002) og med Harrisons «My Sweet Lord» (gjenutgitt den 14. januar 2002 og toppet listene den 20. januar 2002).

Siste albumRediger

Harrisons siste album, Brainwashed, ble fullført av Dhani Harrison og Jeff Lynne og utgitt den 18. november 2002. En av låtene, «Stuck Inside a Cloud», ble ofte spilt på engelsk radio, og den offisielle singelen «Any Road», utgitt i mai 2003, ble en Top 40-hit.

Den 29. november 2002, årsdagen for George Harrisons død, ble en minnekonsert, Concert for George, arrangert i Royal Albert Hall i London (inntektene gikk til Material World Charitable Foundation). De to gjenlevende Beatles-medlemmene Ringo Starr og Paul McCartney opptrådte, i tillegg til en rekke andre venner.

Harrison ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame som soloartist 15. mars 2004. Han var fra før (1988) innvalgt som medlem av The Beatles.

Fra mars 2005 til februar 2006 ble det holdt en avstemning på George Harrisons nettsted, hvor folk kunne stemme på hver eneste George Harrison-sang, inkludert dem fra The Beatles- og Traveling Wilburys-tiden. Over 3 200 stemmer ble avgitt, og den 25. februar 2006, som ville ha vært Harrisons 63. fødselsdag, ble de 50 beste kunngjort på en nettradio. Sangen «Here Comes the Sun» kom på førsteplass.

Hollywood Walk of FameRediger

4. april 2009 kunngjorde Hollywood Chamber of Commerce at Harrison 14. april 2009 skulle få tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame, foran Capitol Records Tower. Musikerne og vennene Tom Petty, Jeff Lynne og Paul McCartney var tilstede. Samme dag kunngjorde EMI/Capitol Records at et nytt karrieredekkende album ville bli utgitt senere samme år.[14][15]

FamilieRediger

Harrison giftet seg med Pattie Boyd i 1966. Det hevdes at han skrev sangen «Something» for henne i 1969, men han har selv senere benektet dette og henviste til at han hadde Ray Charles' musikk i tankene. Mot slutten av 1960-tallet ble Eric Clapton forelsket i Boyd. Kort tid etter forlot Boyd sin ektemann og giftet seg senere med Clapton.

Harrison ble i 1978 gift for andre gang med Olivia Trinidad Arias (født 18. mai 1948). Bryllupet fant sted den 2. september i deres hjem, med gitarist og sanger Joe Brown som forlover. De fikk en sønn, Dhani Harrison, født måneden etter.

PseudonymerRediger

Harrison tok i bruk pseudonymer og dekknavn lenge før han opptrådte med Traveling Wilburys. Noen av dem ble brukt på grunn av kontrakter som forhindret ham i å delta under eget navn i mange samarbeidsprosjekter, selv på hans eget plateselskap. De fleste dekknavna hadde en humoristisk vri, og blant de som ble brukt finner man Arthur Wax, Bette Y El Mysterioso, Carl Harrison, George H., George Harrysong, George O'Hara, George O'Hara-Smith, The George O'Hara-Smith Singers, George Ohnothimagen Harrison, Hari Georgeson, Jai Raj Harisein, L'Angelo Mysterioso, P. Roducer og Son of Harry.

PlateutgivelserRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 95613, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014906, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Internet Movie Database, www.imdb.com, besøkt 18. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d Who's Who, Who's Who UK-ID U19252[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 76565[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ The London Gazette 43667, side(r) 5487[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.oscars.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b «How George Harrison – and a very naughty boy – saved British cinema». the Guardian (engelsk). 3. april 2019. Besøkt 11. september 2021. 
  14. ^ http://www.google.com/url?sa=U&start=6&q=http://www.google.com/hostednews/ap/article/ALeqM5hmSUcAyBBlEi3-Y52fBlLn1LsmcAD97IEH6O0&ei=O_TkSbaNFceD_QbayLTKCQ&usg=AFQjCNFe9foCNsaUxGVbJudnXKmA1Xpyrg
  15. ^ «GEORGE HARRISON TO BE HONORED POSTHUMOUSLY WITH STAR ON THE HOLLYWOOD WALK OF FAME». Hollywood Chamber of Commerce. Arkivert fra originalen 17. april 2009. Besøkt 4. april 2009. 

Eksterne lenkerRediger