Jazz-fusion

musikksjanger

Fusion, jazz-fusion eller jazzrock er en musikksjanger, undersjanger av jazz, der elementer fra andre musikksjangre som funk, rock, R&B, ska, osv. fusjoneres med mer tradisjonell jazz. Noen regner også fusion som en undersjanger av progressiv rock fordi fusion ofte er preget av rock. Av den samme grunn kalles ofte fusion for "jazzrock". Fusion-album kan ha mange stilarter på samme album.

Miles Davis
Chick Corea
Al di Meola og John McLaughlin
Weather Report
Herbie Hancock
Billy Cobham
Jean-Luc Ponty
Jan Hammer
Herbie Mann

Sent på 1960-tallet begynte jazzmusikere å blande elementer fra andre musikkarter og improvisasjonsteknikker i jazzen. Samtidig begynte enkelte musikere innen progressiv rock å blande jazz inn i sin musikk.

Fusion er ofte instrumental med kompliserte tidsangivelser, takter og rytmiske mønster, og melodiene kan ofte være lange med myke improvisasjoner. Mange kjente fusion musikere er meget dyktige musikere med kompliserte komposisjoner i takter som sjelden blir brukt i andre vestlige musikkformer.

Fusion har ofte komplekse former, mangel ofte vokal og er ofte lange melodier dette gjør dem lite radiovennlige og blir derfor lite spilt i radio.

Viktige representanter: Chick Coreas "Return To Forever", John McLaughlins "Mahavishnu Orchestra" og Joe Zawinuls "Weather Report". Det kan være av interesse at alle de tre nevnte artistene alle var med på Miles Davis' "Bitches Brew" som regnes for å ha grunnlagt sjangeren.[1][2]

Miles Davis og opphavet til jazz-fusion

rediger

Trompetisten og komponisten Miles Davis hadde stor innvirkning på utviklingen av jazz-fusion. Han startet karrieren sin på plate i 1946 som en del av bandet til Charlie Parker, og mellom 1949 og 1962 spilte han inn mange plater i sine egne band og var med på å gjøre flere jazz sjangrer populære, særlig cool jazz, hard bop og modaljazz.

I 1955 ville Davis bygge opp et nytt band fra starten av og han dannet et band med saksofonisten George Coleman, pianist Herbie Hancock, bassist Ron Carter og trommeslager Tony Williams. Wayne Shorter erstatta Coleman i 1964 og denne kvintetten varte til tidlig 1968. Bandet spilte inn tre album før albumet Miles in the Sky i 1968 som er det første albumet av Davis der han bruker elektriske instrument med Hancock og Carter på elektrisk piano og bassgitar, og med George Benson på elektrisk gitar på «Paraphernalia». Davis utforsket de elektriske instrumentene videre på albumet Filles de Kilimanjaro som også kom i 1968 med pianisten Chick Corea og bassisten Dave Holland for Hancock og Carter.

I 1969 ga Davis ut et hel-elektrisk jazzalbum In a Silent Way som kan regnes som det første fusion-albumet til Davis. Det bestod av to lange musikkstykke, et på hver side av albumet. Denne rolige, statiske plata fikk også innvirkning på utviklingen av musikkstilen ambient. Albumet hadde musikre som senere dannet sine egne grupper på 1970-talet og utviklet fusion-stilen videre, som Shorter, Hancock, Corea, pianisten Josef Zawinul, gitarist John McLaughlin, Holland og Williams.

Davis spilte inn albumet Bitches Brew i løpet av tre dager i 1970. Her var også andre musikere med som Bennie Maupin på bassklarinett, Larry Young på elektrisk piano, Harvey Brooks på bassgitar og perkusjonistene Lenny White, Jack DeJohnette, Don Alias og Juma Santos. Bitches Brew forlot tradisjonell jazz til fordel for en improvisasjonsstil som lå nærmere rock med vekt på etterslaget.[1][3][4][5][6]

Også andre artister var med å påvirke jazz-fusion i starten. Fusjons-pionerene la vekt på utforskning, energi, elektrisitet, intensitet, virtuositet og volum. Gitarist Larry Coryell likte Miles Davis men han likte også Rolling Stones. Han startet i 1966 bandet the Free Spirits og de ga ut sitt første album Out of Sight and Sound i 1967. Charles Lloyd spilte en kombinasjon av rock og jazz på Monterey Jazz Festival i 1966 med en kvartett som inkluderte Keith Jarrett og Jack DeJohnette. De spilte i fargerike klær og ga ut album med titler som Dream Weaver (1966) og Forest Flower (1967), som begge var bestselgende jazzalbum. Fløytisten Jeremy Steig eksperimenterte med jazz i bandet hans Jeremy & the Satyrs, hvor også vibrafonisten Mike Mainieri var med. Colosseum ga ut sitt kjente album The Valentyne Suite i 1969, albumet har en musikkstil som er en blanding av prog rock og jazz-fusion og det er preget av Jon Hiseman sin tromming.[7]

1970-årene

rediger

Mye av fusion på 1970-talet var framført av artister som hadde spilt med Davis, inkludert Billy Cobham, The Tony Williams Lifetime, Weather Report, John McLaughlins The Mahavishnu Orchestra, Return to Forever og Herbie Hancock sitt Headhunters-band.[8][9]

Herbie Hancock spilte også på samme måte som Miles Davis eksperimentelle fusion på sitt album Crossings i 1972, men like etter var han en viktig bidragsyter til videre utvikling av «jazz-funk» på albumene Head Hunters i 1973 og Thrust i 1974. Sent i 1970- og tidlig i 1980-årene var Hancock mer kommersiell, men spilte også inn akustiske jazzplater. Hancock var en av de første jazzmusikerne som brukte synthesizere.

I starten var Weather Report et avantgarde, eksperimentelt fusion-band, men ble etter hvert mer kommersielle som med Joe Zawinul sin sang «Birdland». Weather Report sin musikk var også påvirket av forskjellige stilarter som latinsk og afrikansk musikk og lagde til en tidlig fusion variant av verdensmusikk. Jaco Pastorius, en innovativ bassist, var med i gruppa i 1976 på albumet Black Market. Albumet Heavy Weather er en bestselger innen denne sjangeren.

I England ble jazz-fusion bevegelsen ledet av Nucleus, ledet av Ian Carr med Karl Jenkins og John Marshall, som begge senere var med i jazzrock-bandet Soft Machine. De var anerkjent som ledende innen musikkstilen som fikk navnet Canterbury scene. Andre engelske band som spilte jazzrock var Blood, Sweat & Tears og Chicago.[10][11][12]

Chick Corea dannet bandet Return to Forever i 1972. Bandet startet med latinsk influert musikk med brasilianske Flora Purim på vokal og Airto Moreira på perkusjon, men fra 1973 skiftet de retning til mer jazz-rock. Trommeslager var Lenny White, som også hadde spilt med Miles Davis, og Stanley Clarke spilte bass. Gitaristen Al Di Meola, som starta karrieren sin i Return to Forever i 1974, ble raskt en av de viktigste fusiongitaristene. Han var en av de første gitaristene som brukte en såkalt «shred»-stil som seinere var mye brukt i rock og heavy metal.[13]

John McLaughlin dannet fusionbandet Mahavishnu Orchestra med trommeslager Billy Cobham, fiolinist Jerry Goodman, bassist Rick Laird og keyboardist Jan Hammer. Hammer spilte Minimoog-synthesizere med forvrengt lyd som hørtes mer ut som en elektrisk gitar. Stilen til Mahavishnu Orchestra var påvirket av både psykedelisk rock og klassisk indisk musikk.[14]

McLaughlin arbeidet også med latinorock-gitaristen Carlos Santana tidlig i 1970-årene. Santana blandet latinsk salsa, rock, blues og jazz, og musikken var basert på Santana sine reine gitartoner med latinske instrument som timbaler og congatrommer.

Andre viktige musiker som dukket opp i fusion-bevegelsen på 1970-talet var fusiongitaristen Larry Coryell med bandet The Eleventh House og gitaristen Pat Metheny. The Pat Metheny Group nådde både jazz- og poplistene med det andre albumet sitt, American Garage (1980). Selv om mange jazzartister kritiserte fusions-bandene for å bruke stiler fra rock og elektriske instrument, brukte også jazzveteraner som Buddy Rich, Maynard Ferguson og Dexter Gordon etter hvert element fra fusion.[1][3]

Sjangeren var også populær i Japan på slutten av 1970-talet med band som Casiopea i 1976 og T-Square i 1978.

1980-årene

rediger

Tidlig i 1980-årene var mye av den opprinnelige fusion-sjangeren en del av andre greiner av jazz og rock, særlig smooth jazz. Blandinga av jazz og pop/rock tok en mer kommersiell vending sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet med glattere komposisjoner som passet bedre til radioformatet.

Artister som Lee Ritenour, Al Jarreau, Kenny G, Bob James og David Sanborn var ledende innen poporientert fusion. Denne sjangeren ble som oftest kalt for smooth jazz, som mange jazz- og jazz-fusion tilhengerer mislikte fordi den manglet improvisasjonen som hadde dominert jazzstilene i tidligere år og heller la seg på et mer kommersielt og radiovennlig lydbilde.

Serleg Kenny G har blitt kritisert av både fusion- og jazztilhengerer, og noen musikere fra disse sjangrene, for å mangle gløden og kreativiteten som markerte fusion på 1970-talet.

Jazz-fusion har blitt kritiserte av både tilhengerer av tradisjonell jazz, som foretrekker mer streit jazz, og av smooth jazz tilhengere, som foretrekker mer «tilgjengelig» musikk. Dette kan sammenlignes med måten swing-jazz tilhengerer kritiserte be-bop på midten av 1940-årene. Fusion har derimot vært med på bryte ned grensene mellom jazz og rock, og ført til utviklinga av sjangere som elektronisk basert acid jazz.[1][3]

I Norge var band som Jon Eberson Group og Lava populære.

Nyere fusion

rediger

Richard Bona er en kamerunsk musiker som har spilt jazz-fusion, world-fusion og ethno-jazz.

Et av de mest prominente fusionbandene fra 1990-talet er Tribal Tech, ledet av gitarist Scott Henderson og bassist Gary Willis. Henderson var medlem av Corea og Zawinul sine band seint på 1980-talet. Henderson har også spilt med trommeslageren Steve Smith fra Vital Information, som også inkluderte bassist Victor Wooten fra Bela Fleck and the Flecktones.

 
Colosseum

Allan Holdsworth er en gitarist som spiller både rock og fusion, og andre kjente gitarister som Eddie Van Halen, Steve Vai og Yngwie Malmsteen har også laget fusion-musikk. Holdsworth har arbeidet med trommeslagerne Chad Wackerman, Vinnie Colaiuta og Gary Husband, som også har gitt ut egne fusion-album under egne navn. En annen tidligere Soft Machine gitarist, Andy Summers fra The Police, ga ut flere fusion-album tidlig på 1990-talet.[1][15]

Senere har artister som Planet X med album som MoonBabies (2002), Christian McBride med Vertical Vision (2003) Moses Boyd med Dark Matter (2020) og Tom Misch med Happy Music (2023) fortsatt innen sjangeren.

Andre stilarter

rediger

Jazz-rock

rediger

Begrepet "jazz-rock" brukes ofte synonym for "jazz fusion". Rockeband som Colosseum, Chicago, Blood, Sweat & Tears, Soft Machine, Mezzoforte, Brand X og The Mothers of Invention blandet jazz og rock med elektriske instrumenter.[16][17][18]

Innen jazz-rock som lener seg mer over mot progressiv rock er kjente artister som for eksempel King Crimson, Gentel Giant, Caravan, Van der Graaf Generator, The Mars Volta, The Nice og også Yes.

Jazz-pop

rediger

Jazz-pop er popmusikk med jazzinstrumenter, myk produksjon, kommersiell og radiovennlig. I jazz-pop har musikken mindre improvisasjon, men beholder melodien og swingen til jazzen. Eksempler på jazz-popmusikere er Bob James, George Benson, Herb Alpert og Kenny G.[19]

Jazz-metal

rediger

Jazz-metall er sammensmeltningen av jazz-fusion og jazz-rock med heavy metal. Animals as Leaders sine album The Joy of Motion (2014) og The Madness of Many (2016) har blitt beskrevet som progressiv metal kombinert med jazz-fusjon. Panzerballett blander også jazz med heavy metal.[20]

Smooth jazz

rediger

Utdypende artikkel: Smooth jazz

På begynnelsen av 1980-tallet ble mye av den originale fusjonssjangeren lagt inn i andre grener av jazz og rock, spesielt smooth jazz, en radiovennlig subsjanger av fusjon som er påvirket av R&B, funk og popmusikk. Innen sjangeren finner vi artister som Kenny G, Sade Adu, Al Di Meola og Randy Becker.

Viktige musikere

rediger

I fusion er både bassgitar og kontrabass vanlig.

Arrangement

rediger

Viktige grupper

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e «The Jazz/Rock Fusion Page:a site is dedicated to Jazz Fusion and related genres with a special emphasis on Jazz/Rock fusion.». liraproductions.com. Besøkt 10. juli 2021. 
  2. ^ «Smooth Jazz Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  3. ^ a b c «100 Greatest Fusion Recording Artists». digitaldreamdoor.com (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  4. ^ «What is Smooth Jazz». www.smooth-jazz.de. Besøkt 10. juli 2021. 
  5. ^ «Miles Davis | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  6. ^ «Herbie Hancock». The UCLA Herb Alpert School of Music (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  7. ^ Kirchner, Bill (2000). The Oxford companion to jazz. Oxford ; New York : Oxford University Press. ISBN 978-0-19-512510-8. 
  8. ^ «Weather Report | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  9. ^ Heckman, Don (7. juli 1972). «Jazz: Mahavishnu, A Trip Into Rock». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 10. juli 2021. 
  10. ^ «Nucleus | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  11. ^ «Blood, Sweat & Tears - Biography | Billboard». web.archive.org. 3. juli 2015. Archived from the original on 3. juli 2015. Besøkt 10. juli 2021. 
  12. ^ «Chicago | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  13. ^ «Di Meola, Al – Jazz.com». web.archive.org. 26. januar 2009. Arkivert fra originalen 26. januar 2009. Besøkt 10. juli 2021. 
  14. ^ «Jan Hammer | Biography, Albums, Streaming Links». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  15. ^ «Jazz-Funk». Napster (engelsk). Arkivert fra originalen 4. januar 2019. Besøkt 10. juli 2021. 
  16. ^ Tesser, Neil (1998). The Playboy guide to jazz. New York : Plume. ISBN 978-0-452-27648-2. 
  17. ^ «Hot Rats - Frank Zappa | Album | AllMusic» (engelsk). Besøkt 3. juni 2024. 
  18. ^ McCormick, Neil (3. september 2017). «With Steely Dan, Walter Becker gave us jazz-fusion perfection». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 3. juni 2024. 
  19. ^ «Jazz-Pop Music Style Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 6. juni 2024. 
  20. ^ «Jazz Metal artists, music and albums». Chosic (engelsk). Besøkt 6. juni 2024.