Wikipedia

Deep Purple

britisk hardrockband

Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som pionerer innen hardrock. Bandet har siden 2022 bestått av Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice, Simon McBride og Don Airey. Bandet har operert med flere forskjellige besetninger og har i hovedsak vært aktive siden starten i 1968, bortsett fra et opphold fra 1976 til 1984. Bandets mest suksessrike periode var fra 1969 til 1973, med «Mark II»-besetningen Gillan, Glover, Paice, Ritchie Blackmore og Jon Lord.

Deep Purple
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (2016)[1]
OpphavLondon, England, Hertford, Storbritannia (1968)
Musikalsk karriere
SjangerHardrock, psykedelisk rock,[2] tradisjonell metal,[3] progressiv rock, classic rock
Aktive år1968–
PlateselskapPolydor Records, EMI, Warner Music Group, Tetragrammaton Records, EMI Records, Edel, Bertelsmann Music Group, BMG Rights Management, Warner Bros. Records, Aquarius Records, Harvest Records
InnflytelseCream, Jimi Hendrix, The Yardbirds, Led Zeppelin, The Beatles, The Small Faces, The Moody Blues, Them, Jeff Beck, The Kinks, Iron Butterfly, Screaming Lord Sutch, Vanilla Fudge, The Animals, The Rolling Stones, Joe South
Nettstedhttps://deeppurple.com/
IMDbIMDb
Medlemmer
Don Airey, Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice, Simon McBride
Logo
Deep Purples logo
Deep Purple på Commons

Bandet fikk i begynnelsen lite med oppmerksomhet i hjemlandet, men hadde moderat suksess i USA med singelen «Hush». Musikkstilen var først en tidstypisk popmusikk med innslag av progressiv rock, men fra 1969 sørget den andre besetningen for at bandet ble et av verdens største innen hardrock.

Deep Purple fikk en ny vår med albumet Now What?! som ble utgitt i april 2013. Albumet gikk til topps på salgslistene i flere land, som Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. Så også i Norge, der albumet kom på 1.-plass på VG-lista[4].

Deep Purple hadde i 2021 solgt over 100 millioner album.[5]

De spilte på Notodden Blues Festival fredag 2. august 2024.

Historie

rediger

Opprinnelsen

rediger

Jon Lord hadde vært proffmusiker i 3–4 år da han i 1967 møtte trommeslageren i The Searchers, Chris Curtis. The Searchers ble betegnet som et typisk «Merseybeat-band», og Curtis tok initiativ til gruppen Roundabout, der han selv skulle være trommeslager og vokalist, mens Lord skulle spille orgel. Curtis hadde funnet en fremragende gitarist ved navn Ritchie Blackmore, som på denne tiden spilte i bandet Three Musketeers. Blackmore var også britisk, men Musketeers hadde base i Hamburg Tyskland, der de en sjelden gang holdt konserter med sitt middelaldershow med tidsriktige kostymer. Det ble korrespondert en del med Blackmore på denne tiden via telegram. Blackmore kom etter hvert over til England, men øvinger var bare så vidt kommet i gang da Curtis begynte å oppføre seg merkelig. Plutselig over natten forsvant han og ingen visste hvor han hadde blitt av. Like før jul returnerte en skuffet Blackmore tilbake til Hamburg.

Mark I: Første besetning (1968–1969)

rediger

Den første «fungerende» besetningen av bandet, som i 1968 tok navnet Deep Purple, var Ritchie Blackmore (gitar), Rod Evans (vokal), Jon Lord (tangenter), Nick Simper (bass) og Ian Paice (trommer). Denne besetningen ga ut tre album, Shades of Deep Purple i 1968, The Book of Taliesyn samme år og det selvtitulerte Deep Purple i 1969, før Evans og Simper ble byttet ut. Navnet Deep Purple ble foreslått fordi det var navnet på en sang som var Blackmores bestemors favorittlåt (skrevet av Peter DeRose, tekst av Mitchell Parish).

Bandet fikk en stor hit i USA i 1968 med en cover av Joe Souths «Hush». Blackmore har i ettertid innrømmet at de på denne tiden kopierte det amerikanske bandet Vanilla Fudge. Purple utviklet seg derimot raskt i en ny retning, som etter hvert skulle omskrive musikkhistorien. Det ble etter hvert klart at Evans og Simper ikke passet bandets profil og hvorpå de ble avskjediget i 1969.

Mark II: Gillan & Glover (1969–1973)

rediger

Ian Gillan og Roger Glover fra bandet Episode Six ble rekruttert på henholdsvis vokal og bass. De deltok på singelen «Hallelujah (I am the Preacher)» (1969), som ikke gjorde stor suksess på listene. Besetningen ble likevel suksessrik etter hvert. Det første albumet de nye medlemmene var med på, Concerto for Group and Orchestra i 1969, var opptakene fra konsertfremføringen av Jon Lords komposisjon som prøvde å forene et rockeband og et klassisk orkester, innspilt i Royal Albert Hall i London sammen med Royal Philharmonic Orchestra.

Det første studioalbumet fra den nye besetningen var Deep Purple in Rock, et album som gjorde Deep Purple til stjerner. Albumet er et markant skille i bandets utvikling, med et stilskifte til hardrock og røffere musikk enn på de første tre studioalbumene. Blackmore og Lords virtuositet på sine instrumenter får godt spillerom på albumet, og Gillan får benyttet hele sitt stemmeregister. Sporet «Black Night» ble utgitt på singel sommeren 1970, og var bandets første store singelhit i Europa. Oppfølgeralbumet Fireball fra 1971 manglet hits, men viste bandets evne til progresjon og nytenkning. Singelen «Strange Kind of Woman» var kun med på den amerikanske utgaven av albumet, men var en stor singelhit i Europa.

I 1972 ga de ut klassikeren Machine Head, der «Smoke on the Water», som er blitt bandets best kjente låt, er med. «Highway Star», «Lazy» og «Space Truckin'» er også på denne platen, disse fire sangene har blitt spilt regelmessig på bandets konserter siden. I august 1972 ble det gjort opptak fra tre konserter under Japan-turneen. De beste opptakene ble gitt ut på konsertalbumet Made in Japan, opprinnelig tenkt kun for det japanske marked. Resultatet ble imidlertid så bra at Made in Japan ble en stor suksess verden over. Plata regnes av mange i dag som et av verdens beste konsertalbum. En single-edit av «Smoke on the Water» fra dette albumet slo an i USA, og i kjølvannet av dette ble Deep Purple i perioden 1972-1973 et av de mestselgende band i dette viktige markedet.

I 1973 kom bandets fjerde studioalbum, Who Do We Think We Are. «Woman from Tokyo» er den mest kjente sangen fra albumet. Under den påfølgende turneen skrev Ian Gillan sitt avskjedsbrev, men fullførte sine forpliktelser for bandet. Roger Glover fikk på samme tid sparken på initiativ av Blackmore, som nå var den dominerende figuren i Deep Purple.

Mark III: Coverdale & Hughes (1973–1975)

rediger

Glenn Hughes fra gruppa Trapeze ble rekruttert som bassist etter Glover. Hughes var også kjent som en dyktig vokalist, og han ble med i bandet på den betingelsen at han fikk en viss andel av syngingen. Paul Rodgers, som nettopp hadde forlatt Free, ble spurt om han kunne tenke seg jobben som hovedvokalist. Han takket nei da han var i ferd med å etablere Bad Company. Etter en annonse i musikkpressen og mange auditions ble Gillan erstattet av den mørkrøstede og bluesinspirerte vokalisten David Coverdale fra Redcar i North Yorkshire, som på det tidspunktet jobbet i en klesbutikk og sang i et ukjent band. Med de to nye medlemmene på plass spilte Deep Purple inn albumet Burn til stor glede for både kritikere og fans, en periode som er dokumentert i den TV-sendte konserten California Jam sommeren 1974.

Høsten 1974 kom periodens andre og siste album, Stormbringer, et album som fikk blandet mottagelse. Gitarist Blackmore bestemte seg i 1975 for å forlate bandet, da han var av de som mislikte soul og funk-inspirasjonen bandets to nye medlemmer ønsket å videreføre. Blackmore tok med seg oppvarmingsbandet Elf med vokalist Ronnie James Dio i spissen, og dannet en ny supergruppe han kalte Rainbow. I dette bandet rendyrket han først mer episk, storslagen hardrock, før han etter flere utskiftninger fikk en viss kommersiell suksess på det tidlige 80-tallet med musikk som best kan karakteriseres som powerpop.

Mark IV: Tommy Bolin (1975–1976)

rediger

En kortlivet fjerde besetning med amerikanske Tommy Bolin (tidligere i Zephyr og James Gang) på gitar ga ut studioalbumet Come Taste the Band i 1975. Den nye besetningen gjennomførte en turné som ble betegnet som kaotisk og nærmest katastrofal. Årsaken til dette var Bolins avhengighet av heroin og Glenn Hughes' tiltagende narkotikamisbruk. David Coverdale, Jon Lord og Ian Paice bestemte seg for å slutte i bandet, og i mars 1976 ble Deep Purple oppløst. Bolin døde i desember samme år, bare 25 år gammel.

Band og prosjekter under «oppløsningstiden»

rediger

Purple på is (1976–1984)

rediger

Etter oppløsningen av Deep Purple i 1976, spilte Lord og Paice inn en plate sammen med keyboardist Tony Ashton under gruppenavnet Paice Ashton Lord. De ble senere med i Coverdales nye band Whitesnake. Paice spilte også en periode sammen med Gary Moore.

Ian Gillan dannet først det jazz-fusion-inspirerte bandet Ian Gillan Band, før han fikk større suksess i Europa med det hardere bandet Gillan fra 1978 til 1982. I 1983 ble han med i Black Sabbath og medvirket på albumet Born Again og den påfølgende turneen.

Blackmores Rainbow hadde opparbeidet en stor tilhengerskare, først som et episk hardrockband med Dio på vokal (1975–1978), senere som mer radiovennlig powerpop med først Graham Bonnet og senere Joe Lynn Turner som vokalister.

Roger Glover var bassist i Rainbow fra 1979 til 1984.

Gjenforening

rediger

Mark II (2): Gillan & Glover del 2 (1984–1989)

rediger

I 1984 ble besetningen fra 1969 til 1973 gjenforent. Det ble mye oppstyr omkring gjenforeningen i media, og forventningene var skyhøye. Det første albumet var Perfect Strangers, som ble hyllet av både kritikere og fans. Den påfølgende verdensturneen var en kjempesuksess, med stort sett utsolgte konserter.

Oppfølgeren fra 1987, The House of Blue Light fikk ikke like entusiastisk mottakelse av fansen, men albumet solgte relativt bra. En ny verdensturné dro likevel store publikumsmengder. Denne turneen er dokumentert ved konsertalbumet Nobody's Perfect som ble utgitt i 1988.

En vedvarende personlig konflikt mellom Gillan og Blackmore førte til at Gillan fikk sparken i 1989.

Mark V: Joe Lynn Turner som ny vokalist (1989–1992)

rediger

Tidligere Rainbow-vokalist Joe Lynn Turner kom inn som erstatter for Ian Gillan, og medvirket på bandets album Slaves and Masters i 1990. Mange fans hadde store problemer med å akseptere Turner i bandet. Albumet fikk variabel mottakelse. Etter den påfølgende verdensturneen fikk Glover, Lord og Paice nok, og stilte et ultimatum til Blackmore: Hvis de skulle fortsette, måtte de få Gillan tilbake. Blackmore gikk motvillig med på dette.

Mark II (3): Gillan tilbake, Blackmore slutter (1992–93)

rediger

Arbeidet med et nye album startet tildels med omarbeiding av låter som var påbegynt før Turner fikk sparken. Albumet The Battle Rages On ble utgitt i 1993.

Personkonfliktene vedvarte imidlertid. Før høstturneen i Europa var over, kunngjorde Blackmore at han sluttet i november 1993. En miniturné i Japan i desember gjensto. Da Blackmore valgte å hoppe av uten å gi bandet noe forvarsel, skapte dette en ordkrig mellom ham og Gillan.

Etter å ha forlatt bandet, gjenforente Blackmore først Rainbow – dog med seg selv som eneste originalmedlem. Senere dannet han bandet Blackmore's Night sammen med sin fremtidige kone Candice Night. De har gitt ut flere plater, og spiller middelalderinspirert popmusikk.

Tiden etter Blackmore

rediger
 
Glover og Morse under Deep Purple-konsert i Oslo Spektrum 2009
Foto: Rockman

Mark VI: Joe Satriani som konsertmusiker (1993–1994)

rediger

Deep Purple skaffet på kort tid Joe Satriani som erstatter på konserter i Japan i desember 1993. Samarbeidet fungerte godt, og han ble også med dem på turné i Europa sommeren 1994.

Satriani ville imidlertid ikke bli permanent medlem på grunn av egen karriere.

Mark VII: Steve Morse som ny gitarist (1994–2002)

rediger

Mot slutten av 1994 steppet gitaristen Steve Morse (USA – tidligere Dixie Dregs, Kansas, Steve Morse Band) inn for Satriani på konserter i Mexico og USA.

Morse ble permanent medlem, og den sjuende besetningen ga ut de to studioalbumene Purpendicular i 1996 og Abandon i 1998 og turnerte intensivt videre.

Mark VIII: Jon Lord slutter og erstattes av Don Airey (2002–2022)

rediger

Lord sluttet i 2002 for å konsentrere seg om mer klassisk-inspirert soloarbeid. Han ble erstattet av Don Airey, med fortid blant annet fra Rainbow og Ozzy Osbourne.

Denne besetningen har per 2017 gitt ut seks studioalbum, Bananas i 2003, Rapture of the Deep i 2005, Now What?! i 2013 og Infinite i 2017. I 2020 kom albumet Whoosh! og coverlåt-albumet Turning to Crime ble utgitt i 2021.

Mark IX: Simon McBride erstatter Steve Morse (2022– )

rediger
 
Glover, Gillan og McBride under en konsert i 2022

I mars 2022 annonserte Morse at han ville ta en pause på grunn av at hans kone fikk kreft. Simon McBride, tidligere medlem av bandet Sweet Savage, ble hentet inn som midlertidig erstatter for Morse slik at bandet kunne fortsette den påbegynte turneen. Morse hadde opprinnelig planer om å komme tilbake til bandet på et senere tidspunkt.[6] 23. juli 2022 offentliggjorde Morse at han hadde forlatt bandet permanent for å ha tid til å kunne støtte sin syke kone.[7] I september 2022 ble McBride offisielt medlem av bandet.[8]

I juni 2022 fortalte Gillan at låtskriving til bandets 23. studioalbum skulle starte i mars 2023.[9] Roger Glover bekreftet 24. april 2023 at Deep Purple var godt i gang med låtskriving til bandets første album med McBride som gitarist.[10][11]

Diskografi

rediger

Studioalbum

rediger

Konsertalbum

rediger
  • 1969: Concerto for Group and Orchestra (med Royal Philharmonic Orchestra)
  • 1972: Made in Japan
  • 1976: Made in Europe
  • 1977: Last Concert in Japan
  • 1980: Deep Purple in Concert
  • 1982: Live in London
  • 1988: Nobody's Perfect
  • 1988: Scandinavian Nights / Stockholm 1970
  • 1991: In the Absence of Pink
  • 1993: Gemini Suite Live
  • 1994: Come Hell or High Water
  • 1996: King Biscuit Flower Hour Presents: Deep Purple in Concert / Long Beach 1976
  • 1996: California Jamming
  • 1996: Mk III: The Final Concerts
  • 1997: Live at the Olympia '96
  • 1999: Total Abandon: Australia '99
  • 1999: Live at the Royal Albert Hall (live med London Symphony Orchestra og gjester)
  • 2000: In Concert with The London Symphony Orchestra
  • 2000: The Bootleg Series
  • 2001: Live in Paris 1975
  • 2001: Space Vol 1 & 2 / Live in Aachen 1970
  • 2001: This Time Around: Live in Tokyo
  • 2001: The Soundboard Series (Box set)
  • 2002: Inglewood - Live in California
  • 2002: Live in Denmark 1972
  • 2003: Kneel & Pray / Live in Montreux 69
  • 2003: The Best of Deep Purple: Live in Europe
  • 2004: Perks and Tit / San Diego 1974
  • 2006: Live in Europe 1993
  • 2006: Live at Montreux 1996
  • 2007: Live at Montreux 2006
  • 2011: Phoenix Rising (Coverdale • Hughes • Bolin • Paice • Lord)
  • 2011: BBC Sessions 1968–1970
  • 2011: Live at Montreux 2011
  • 2013: Perfect Strangers Live
  • 2014: Graz 1975
  • 2015: Long Beach 1971
  • 2015: From the Setting Sun...(In Wacken)
  • 2015: ...To the Rising Sun (In Tokyo)
  • 2017: The Infinite Live Recordings, Vol. 1
  • 2019: Live in Newcastle 2001
  • 2019: Live in Rome 2013
  • 2021: Win Entertainment Centre Wollongong, Australia 2001/03/13 – Live In Wollongong 2001
  • 2021: Hammersmith Apollo London, England 2002/02/22 – Live in London 2002

Samlealbum

rediger
  • 1972: Purple Passages
  • 1973: Mark I & II
  • 1975: 24 Carat Purple
  • 1977: Powerhouse
  • 1978: When We Rock, We Rock, and When We Roll, We Roll
  • 1978: Singles A's and B's
  • 1979: The Mark II Purple Singles
  • 1980: Deepest Purple: The Very Best of Deep Purple
  • 1985: Greatest Purple
  • 1985: The Anthology
  • 1992; Knocking at Your Back Door: The Best of Deep Purple in the 80's
  • 1994: Smoke on the Water: The Best Of
  • 1998: 30: Very Best of Deep Purple
  • 1999: Shades 1968–1998
  • 2000: Days May Come and Days May Go
  • 2000: The Very Best of Deep Purple
  • 2001: Smoke on the Water & Other Hits
  • 2002: Listen, Learn, Read On
  • 2003: Winning Combinations: Deep Purple and Rainbow
  • 2003: Purple Hits
  • 2004: The Early Years
  • 2005: Deep Purple Forever: The Very Best Of
  • 2005: The Platinum Collection
  • 2010: Singles & E.P. Anthology '68–'80
  • 2016: The Vinyl Collection
  • 2017: A Fire in the Sky

EP

rediger
  • 1975: Child in Time
  • 1977: New, Live & Rare
  • 1978: New, Live & Rare Vol.2
  • 1980: New, Live & Rare Vol.3

Singler

rediger

Med plassering på UK Singles Chart

  • 1966: «River Deep – Mountain High»
  • 1967: «Hush» / «Watching from the Bandstand»
  • 1967: «Kentucky Woman» / «The Time Is Now»
  • 1969: «Emmaretta»
  • 1969: «Help!»
  • 1969: «Hallelujah» / «April Part I»
  • 1970: «Black Night» / «Speed King» (#2)
  • 1970: «Speed King»
  • 1971: «Strange Kind of Woman» / «I'm Alone» (#8)
  • 1971: «Fireball» / «Demon's Eye» (#15)
  • 1972: «Never Before» / «When a Blind Man Cries» (#35)
  • 1972: «Lazy»
  • 1972: «Child in Time» (EP)
  • 1972: «Highway Star» / «Highway Star (long version)»
  • 1973: «Woman from Tokyo» / «Black Night» (live)
  • 1973: «Smoke on the Water» / «Smoke on the Water» (live)
  • 1973: «Super Trouper»
  • 1974: «Might Just Take Your Life» (#54)
  • 1974: «Burn» / «Coronarias Redig»
  • 1974: «You Can't Do It Right»
  • 1974: «Lady Double Dealer»
  • 1975: «Stormbringer»
  • 1973: «Black Night» (live)
  • 1976: «Gettin' Tighter»
  • 1977: «Smoke on the Water» / «Smoke on the Water» (live)
  • 1984: «Knocking at Your Back Door» / «Wasted Sunsets» (#68)
  • 1985: «Perfect Strangers» / «Son of Alerik» (#48)
  • 1987: «Call of the Wild» / «Strangeways» (#92)
  • 1987: «Bad Attitude»
  • 1988: «Hush» (#62)
  • 1990: «King of Dreams» (#70)
  • 1991: «Love Conquers All» (#57)
  • 1993: «Anya»
  • 1993: «Time to Kill»
  • 1994: «Anyone's Daughter» (live)
  • 1996: «Sometimes I Feel Like Screaming» / «Vavoom: Ted the Mechanic»
  • 1996: «Aviator»
  • 2003: «Haunted»
  • 2011: «Hush» (live)
  • 2013: «All the Time in the World»
  • 2013: «Hell to Pay»
  • 2013: «Vincent Price» / «First Sign of Madness»
  • 2013: «Above and Beyond»
  • 2015: «Out of Hand»

Medlemmer

rediger

Tidligere medlemmer

rediger

Tidslinje

Referanser

rediger
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID deep-purple[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://www.senscritique.com/album/Shades_of_Deep_Purple/1331325.
  3. ^ (på en) Metal Evolution, Presenter: Sam Dunn. Director: Sam Dunn, Scot McFadyen, 2011, Wikidata Q1763472 
  4. ^ VG-lista, Deep Purple - Now What?!
  5. ^ «DEEP PURPLE album sales». BestSellingAlbums.org (på engelsk). Besøkt 23. september 2023. 
  6. ^ «Deep Purple's Steve Morse Announces Hiatus From the Band Following Wife's Cancer Diagnosis | Music News @». Ultimate-guitar.com. 31. mars 2022. Besøkt 30. januar 2024. 
  7. ^ «Steve Morse Officially Quits Deep Purple To Care For Ailing Wife». blabbermouth.net. 23. juli 2022. Besøkt 30. januar 2024. 
  8. ^ «Deep Purple Officially Welcomes Guitarist Simon McBride As Permanent Member». blabbermouth.net. 16. september 2022. Besøkt 30. januar 2024. 
  9. ^ «Deep Purple - To Start Writing Next Album In 2023». metalstorm.net. 29. juni 2022. Besøkt 30. januar 2024. 
  10. ^ «ROGER GLOVER Says DEEP PURPLE Is Working On First Studio Album With Guitarist SIMON MCBRIDE: It's 'Exciting'». blabbermouth.net. 24. april 2023. Besøkt 30. januar 2024. 
  11. ^ «Deep Purple working on 'exciting' 23rd studio album with new guitarist Simon McBride». planetradio.co.uk. 25. april 2023. Besøkt 30. januar 2024. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Deep_Purple&oldid=24721838»