Punk eller pønk som motefenomen og subkultur blant ungdom oppstod i forbindelse med den rå og opprørske punkrocken i 1970-årene, men med stilmessige røtter tilbake til 1960-årene. I hovedsak var «punkere» eller «pønkere» kritiske til det etablerte samfunnet og brukte anarkistiske eller nihilistiske motiver som virkemidler for å provosere og påvirke folk. Utøverne og tilhengerne av musikkstilen hadde ofte svarte klær med jakkemerker, naglebelter, ring i nesen og hanekam, blant annet inspirert av Marlon Brandos motorsykkelfigur i filmen «Vill ungdom» (The Wild One) fra 1953.[1]

Punks collage.
Pønkere, tilhengere av den rå og opprørske punkrocken, brenner et amerikansk flagg tidlig i 1980-årene. Ungdommene er kledt i en lett gjenkjennelig klesstil.
Pønkere fra punkmarkeringen Chaos-Tage (= kaos-dager) i Hannover i 1984.

I tillegg til å være rebelsk mot samfunnet generelt, sto punken også i sterk kontrast til det andre store ungdomsopprøret i 1960-årene, hippiebevegelsen. Hippiene hadde langt hår, fargerike flagrende klær, og lyttet til kompleks «psykedelisk» musikk. Da hippiekulturen i 1970-årene gikk fra å være et ungdomsopprør til å bli et allment akseptert motefenomen, gikk punkerne motsatt vei med korte, blekede frisyrer, tettsittende, sorte klær og rå, enkel musikk.

Noe av det mest sentrale i punken er DIY (Do-It-Yourself, «gjør-det-selv»). Denne holdningen finner vi både hos musikkutøverne og hos punk-publikumet. I stedet for å prøve å få gjennomslag hos de store etablerte plateselskapene i konkurranse med «alle andre», tok mange punkerne heller saken i egne hender og spilte inn plater og ga dem ut selv. Samtidig var flere av punkens mest kjente band på store kommersielle selskaper som Virgin og CBS, henholdsvis «Sex Pistols» og «The Clash». «Gjør-det-selv»-etikken ansporte også punkerne til å lage sine egne blader, såkalte fanziner der de intervjuet band, anmeldte konserter og skrev artikler og lignende. Fanzinene ble en viktig del av punk-subkulturen. Punkerne arrangerte også sine egne konserter, startet egne radiokanaler og -program, og designet sine egne klær.

BegrepetRediger

Betegnelsen «punk» er engelsk og en nedsettende betegnelse med betydningen «ramp».[2] På trykk forekom ordet først i 1575, i en ballade kalt «Simon The Old Kinge». Sangens jeg-person beskriver drukkenskap som «en synd, slik det er å holde en punk». Trolig var det en populær drikkevise, siden den ble gjenopptrykt og nevnes igjen i 1776. Shakespeare brukte ordet, blant annet i «De lystige koner i Windsor» fra rundt 1597, i replikken: «Denne rampen (punk) er en av Cupidos budbringere.»[3]

Fonetisk fornorsket stavemåte «pønk» ble første gang presentert av Robert Ommundsen fra gruppen «Famlende Forsøk»[4] i februar 1977 i hans Deije Shits-fanzine nr 3, der Tore Neset debuterte som Tore «Pønk» Neset med dikt over to sider. Dette var tre uker før Rockefilla skrev «pønk» med ø.[5]

Som musikksjangerRediger

Punk er en musikksjanger som tilhører rock. Punk oppstod i USA på 1960-tallet, med band som «The Velvet Underground», «The Stooges» og «MC5». Punken var animert, enkel og rå. Musikkjournalisten i Creem, Dave Marsh, brukte betegnelsen «punk» da han beskrev musikken til «??? & the Mysterians» i 1971 - selv om musikk har vært kalt «punk» så langt tilbake som i oktober 1899, da en anmeldelse beskrev en opptreden i San Francisco som «the most punk song ever heard in a hall».[6] Den andre bølgen av amerikansk punk frembrakte i første halvdel av 1970-årene band som «Patti Smith Group», «Blondie» og «The Ramones». Særlig sistnevnte band inspirerte andre til å starte egne band i Europa, deriblant «Sex Pistols» og «The Clash».

Som motefenomenRediger

Å være en punker handler ikke i første rekke om klesmote, men om musikken. Punkere kledde seg opprinnelig i det de ville, og brydde seg ikke om andres mening, selv om man fortsatt ser flest punkere med svart skinnjakke og slitte jeans, noe som stammer fra «Ramones». Punkere kunne pierce seg med sikkerhetsnåler, barbere deler av eller hele hodet, og pynte seg med kjettinger eller reimer. Det oppsto også designerbutikker rundt fenomenet, for eksempel Malcolm McLaren og Vivienne Westwoods butikk Sex (senere Seditionaries), hvor blant andre bandet «Sex Pistols» oppsto i miljøet rundt butikken, og hvor mange av de visuelle inntrykkene forbundet med punkernes antrekk stammer fra.

Den lett gjenkjennelige pønkemoten utviklet seg etter 1970-tallet, men består fortsatt av klær i lær og denim med nagler, kjettinger, lapper og påmalte slagord, naglebelter, militærstøvler, jakker uten ermer, bondagebukser med glidelåser, helsetrøyer, T-skjorter og hullete, opprevne plagg. Håret er ofte bleket eller farget i sterke farger, barbert, kort eller formet som piggsveis og hanekammer. Også tatoveringer og piercinger er vanlig.

ReferanserRediger

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger