Marlon Brando
| Marlon Brando | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Marlon Brando Junior 3. april 1924[1][2][3][4] Omaha[5] | ||
| Død | 1. juli 2004[1][2][3][4] (80 år) Los Angeles[6] | ||
| Ektefelle | Tarita (1962–1972), Movita Castaneda (1960–1962), Anna Kashfi (1957–1959) | ||
| Far | Marlon Brando sr. | ||
| Mor | Dodie Brando | ||
| Søsken | Jocelyn Brando | ||
| Barn | 6 oppføringer
Stephen Blackehart, Cheyenne Brando, Christian Brando, Simon Teihotu Brando, Rebecca Brando, Miko Castaneda Brando
|
||
| Utdannet ved | Actors Studio, Shattuck-Saint Mary's, The New School, Stella Adler Studio of Acting | ||
| Beskjeftigelse | Filmskuespiller, filmregissør, teaterskuespiller, fjernsynsskuespiller | ||
| Parti | Det demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Oscar for beste mannlige hovedrolle (1954), Oscar for beste mannlige hovedrolle (1972), Theatre World Award (1946), Golden Globe Award for Best Actor – Motion Picture Drama (1972), Golden Raspberry Award for Worst Supporting Actor (1996), Primetime Emmy Award for Outstanding Supporting Actor in a Miniseries or a Movie (1979)
|
||
| Aktive år | 1944–2001 | ||
| Nettsted | http://marlonbrando.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Marlon Brando jr. (født 3. april 1924 i Omaha i Nebraska, død 1. juli 2004 i Los Angeles) var en amerikansk skuespiller. Han spilte i filmer som En sporvogn til Begjær (1951), Vill ungdom (1953), Storbyhavnen (1954), Gudfaren (1972) og Apokalypse nå! (1979).
I 1998 ble Brando kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time. Året etter ble han kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
KarriereRediger
1940-årene–1960-åreneRediger
Brandos mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. Etter noen års militærtjeneste, gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Brando hadde stor suksess på Broadway i rollen som Stanley Kowalski i dramaet En sporvogn til Begjær i slutten av 1940-årene. Han hadde sin filmdebut i dramafilmen Mennene (1950). Brando fikk sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av En sporvogn til Begjær (1951) og ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for rolletolkningen sin.
Brando spilte den meksikanske opprørslederen Emiliano Zapata i den biografiske filmen Viva Zapata! (1952) og den romerske generalen Marcus Antonius i den historiske dramafilmen Julius Cæsar (1953). Han vant BAFTA og ble nominert til Oscar for begge rolletolkningene. Brando spilte deretter Johnny Strabler, leder for motorsykkelgjengen The Black Rebels, i ungdomsdramaet Vill ungdom (1953). Brando ble belønnet med Oscar, Golden Globe og BAFTA for rollen som Terry Malloy i dramafilmen Storbyhavnen (1954). Han spilte deretter i filmer som det historiske dramaet Désirée (1954), filmmusikalen Typer og kjei (1955) og komedien Tehuset Augustmånen (1956).
Brandos karriere gikk nedover i 1960-årene. Han spilte rollen som Fletcher Christian i en nyinnspilling av det historiske dramaet Mytteriet på Bounty (1962). Brandos oppførsel under innspillingen førte til at han fikk et rykte for å være vanskelig å arbeide med. Filmen tjente inn under halvparten av produksjonskostnadene.[7] De neste årene spilte Brando i filmer som eventyrfilmen Den stygge amerikaneren (1963), dramafilmen Reflekser i et gyllent øye (1967) og komedien Grevinnen fra Hong Kong (1967), Charlie Chaplins siste film.
1970-årene–2004Rediger
Brando gjorde comeback med rollen som mafialederen Don Vito Corleone i Gudfaren (1972). For denne rolleprestasjonen vant han sin andre Oscar-statuett. Brando ønsket ikke å motta prisen og sendte i stedet indianerkvinnen Sacheen Littlefeather, som på hans oppfordring leste opp noen ord.[8] Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av den amerikanske urbefolkning. Talen ble møtt med både buing og applaus fra publikum.[9] Brando vant også en Golden Globe som han ikke ville motta, som protest mot USAs «imperialisme og rasisme».[10]
Samme året som Gudfaren hadde premiere, hadde han suksess i det erotisk-psykologiske dramet Siste tango i Paris. Noen år senere hadde han suksess i krigsfilmen Apokalypse nå! (1979).
I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christian, sin søster Cheyennes kjæreste – noe søsteren aldri kom over, hun tok sitt liv fem år senere.[11] Brando døde av respirasjonssvikt 1. juli 2004 i Los Angeles.[7] Han ble kremert, og asken hans ble fordelt mellom familie og venner.[12]
Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[13] I 1998 ble han kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time.[14] Året etter ble Brando kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.[15] I 2005 ble han kåret til et av århundrets ti største ikoner av Variety.[16]
FilmografiRediger
| År | Tittel | Rolle | Merknad |
|---|---|---|---|
| 1950 | Mennene | Kenneth «Ken» Wilcheck / «Bud» | |
| 1951 | En sporvogn til Begjær | Stanley Kowalski | Nominert til Oscar og Jussi |
| 1952 | Viva Zapata! | Emiliano Zapata | Vant BAFTA, nominert til Oscar |
| 1953 | Julius Cæsar | Marcus Antonius | Vant BAFTA, nominert til Oscar |
| Vill ungdom | Johnny Strabler | ||
| 1954 | Storbyhavnen | Terry Malloy | Vant Oscar, Golden Globe, BAFTA og NYFCC Award |
| Désirée | Napoléon Bonaparte | ||
| 1955 | Typer og kjei | Sky Masterson | |
| 1956 | Tehuset Augustmånen | Sakini | Nominert til Golden Globe |
| 1957 | Sayonara | Maj. Lloyd «Ace» Gruver - USAF | Nominert til Oscar og Golden Globe |
| 1958 | Unge løver | Lt. Christian Diestl | Vant Golden Laurel, nominert til BAFTA |
| 1960 | Slangeskinn | Valentine «Slangeskinn» Xavier | |
| 1961 | Revansj | Rio | |
| 1962 | Mytteriet på Bounty | 1st Lt. Fletcher Christian | |
| 1963 | Den stygge amerikaneren | Ambassadør Harrison Carter MacWhite | Nominert til Golden Globe |
| 1964 | Yrkessjarmører | Freddy Benson | |
| 1965 | Morituri | Robert Crain | |
| 1966 | Det hete døgnet | Sheriff Calder | |
| Sydvest til Sonora | Matt Fletcher | Vant Bronze Wrangler | |
| 1967 | Grevinnen fra Hong Kong | Ogden Mears | |
| Reflekser i et gyllent øye | Maj. Weldon Penderton | ||
| 1968 | Candy | Grindl | |
| Natta til den kommende dag | Sjåfør | ||
| 1969 | Brenn Queimada! | Sir William Walker | Vant Fotogramas de Plata |
| 1971 | Farlig makt | Peter Quint | Nominert til BAFTA |
| 1972 | Gudfaren | Don Vito Corleone | Vant Oscar, Golden Globe og KCFCC Award, nominert til BAFTA |
| Siste tango i Paris | Paul | Vant NSFC Award og NYFCC Award, nominert til Oscar og BAFTA | |
| 1976 | The Missouri Breaks | Robert E. Lee Clayton | |
| 1978 | Superman | Jor-El | |
| 1979 | Apokalypse nå! | Colonel Walter E. Kurtz | |
| 1980 | Den hemmelige formelen | Adam Steiffel | Nominert til Razzie Award |
| 1989 | En tørr hvit årstid | Ian McKenzie | Nominert til Oscar, Golden Globe og BAFTA |
| 1990 | Mafiaens læregutt | Carmine Sabatini / Jimmy the Toucan | |
| 1992 | Christopher Columbus – Eventyreren | Thomas de Torquemada | Nominert til Razzie Award |
| 1995 | Don Juan DeMarco | Dr. Jack Mickler | |
| 1996 | Island of Dr. Moreau | Dr. Moreau | Vant Razzie Award |
| 1997 | The Brave | McCarthy | |
| 1998 | Free Money | Fengselsdirektør Sven «The Swede» Sorenson | |
| 2001 | The Score | Max | |
| 2006 | Superman Returns | Jor-El | Arkivmateriale |
ReferanserRediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Marlon Brando, biography/Marlon-Brando-Jr
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014, Marlon Brando, https://portal.dnb.de/opac.htm?method=simpleSearch&cqlMode=true&query=nid%3D118514377
- ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12309876k
- ^ a b Filmportal.de, 9. okt. 2017, Marlon Brando, 298e4b8e1c704ef895a39ec8f2e1844d
- ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
- ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
- ^ a b «Actor Marlon Brando Dead at 80» (engelsk). Fox News. 2. juli 2004. Arkivert fra originalen 28. november 2015.
- ^ Brando, Marlon (30. mars 1973). «That Unfinished Oscar Speech». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 29. april 2016. Besøkt 14. februar 2014.
- ^ Robinson, Melia (27. februar 2014). «The unbelievable story of Why Marlon Brando rejected his 1973 Oscar for 'The Godfather'». Business Insider (engelsk). Arkivert fra originalen 3. august 2016.
- ^ «Factbox: A look at Hollywood's Golden Globes» (engelsk). Reuters. 13. januar 2013.
- ^ Stout, David (18. april 1995). «A Daughter Of Brando Kills Herself in Tahiti». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 26. mai 2015. Besøkt 3. august 2016.
- ^ Magrath, Andrea (9. august 2010). «Marlon Brando's family at war: Battle raging over the actor's ashes». Daily Mail (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 8. september 2015.
- ^ «Marlon Brando» (engelsk). Hollywood Chamber of Commerce. Arkivert fra originalen 3. april 2016.
- ^ Schickel, Richard (8. juni 1998). «TIME 100: Marlon Brando». Time (engelsk). Arkivert fra originalen 13. september 2008. Besøkt 3. august 2016.
- ^ «AFI's 100 Years...100 Stars» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014.
- ^ «Icons of the century». Variety (engelsk). 16. oktober 2005. Arkivert fra originalen 15. august 2011.
Eksterne lenkerRediger
| Wikiquote har en samling sitater relatert til: Marlon Brando |
- Offisielt nettsted
- (en) Kategori:Marlon Brando – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Marlon Brando – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Marlon Brando på Internet Movie Database
- (sv) Marlon Brando i Svensk Filmdatabas
- (en) Marlon Brando på AllMovie
- (en) Marlon Brando hos Rotten Tomatoes
- (en) Marlon Brando på Internet Broadway Database
- (en) Marlon Brando hos Turner Classic Movies