Patti Smith

amerikansk musiker

Patti Smith, egentlig Patricia Lee Smith (født 30. desember 1946 i Chicago i USA), er en amerikansk rockemusiker, låtskriver, sanger, fotokunstner og poet. Hun spilte en avgjørende rolle for punkbevegelsen i dens begynnelse med debutalbumet Horses, fra 1975, med singelen "Gloria". Andre av hennes kjente sanger er "Because the Night" og "Rock and Roll Nigger".

Patti Smith
Patti Smith performing in Finland, 2007.jpg
Født30. des. 1946[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (74 år)
Chicago[5][6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
13 oppføringer
Sanger-låtskriver, lyriker, billedkunstner, menneskerettsaktivist, skribent, gitarist, sanger, komponist, musiker, tegner, fotograf, performancekunstner[7], plateartistRediger på Wikidata
Utdannet ved Rowan University[6], Deptford Township High SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Fred SmithRediger på Wikidata
Barn Jackson Smith, Jesse SmithRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av Patti Smith GroupRediger på Wikidata
Utmerkelser Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (2005), National Book Award (2010), Polar Music Prize (2011), National Book Award for Nonfiction (2010), Medalla de Oro al mérito en las Bellas Artes (2019)[8]Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerRock and roll, folkrock
InstrumentGitar, klarinett, vokal
StemmetypeAlt
Aktive år1967
PlateselskapArista, Columbia
Nettstedhttps://www.pattismith.net
IMDbIMDb
Signatur
Patti Smiths signatur

Patti Smith Group (Logo).png
Patti Smith, 1978

Selv om de store salgstallene ofte uteble, har hun vært en betydningsfull skikkelse i rockemusikken og regnes blant de viktigste kvinnelige ikoner i rocken gjennom måten hun har kombinert beat-poetenes form og stil med garasjebandenes rock and roll.

BiografiRediger

Patti Smith ble født i Chicago, men flyttet til Pennsylvania som barn og senere til Woodbury i New Jersey. Hun begynte å studere ved Glassboro State College, men droppet ut på grunn av en uplanlagt graviditet. Hun adopterte bort barnet og tok seg jobb som industriarbeider.

I 1967 flyttet hun til New York hvor hun først jobbet i en bokhandel og senere som musikkjournalist. Hun begynte også å skrive poesi og ga ut to poesisamlinger. Noen av diktene hennes var tekster spilt inn av Blue Öyster Cult.

Hun begynte også å fremføre sin egen musikk, opprinnelig med gitarist Lenny Kaye. I 1974 ble pianisten Richard Sohl med og singelen "Piss Factory / Hey Joe" ble spilt inn. Senere ble Ivan Kral (gitar) og Jay Dee Daugherty (trommer) også med, og i 1975 ble debutalbumet Horses gitt ut, produsert av det tidligere Velvet Underground-medlemmet John Cale. Albumet, som hadde singelen "Gloria" (Van Morrison, Patti Smith), er kanskje Smiths mest innflytelsesrike og blir sett på som en viktig kilde til inspirasjon i punk, men også for senere rockemusikk.

I 1976 kom oppfølgeren Radio Ethiopia, nå kreditert Patti Smith Group, ut med en litt råere lyd enn forgjengeren. Neste album, Easter fra 1978, ble hennes mest kommersielt suksessfulle med hit-singelen "Because the Night", først skrevet av Bruce Springsteen og deretter utgitt med Patti Smiths versjon som inneholdt noen mindre endringer. På dette albumet finner man også "Rock and Roll Nigger". På Wave fra 1979 hadde musikken blitt noe mer polert, delvis som et resultat av at Todd Rundgren ble produsent.

Etter dette albumet gikk det helt til 1987 før hun spilte inn musikk igjen, albumet Dream of Life ble gitt ut i 1988. I mellomtiden giftet hun seg med Fred "Sonic" Smith, kjent som gitaristen i bandet MC5 (og i bandet Sonic's Rendezvous Band). Sangene "Dancing Barefoot" og "Frederick" fra albumet Wave, var begge viet Fred Smith. Paret hadde to barn, en sønn, Jackson (født 1982), som senere giftet seg med trommeslageren i The White Stripes, Meg White, 2009 og en datter, Jesse (født 1987). På 1980-tallet trakk Patti Smith seg tilbake fra musikken og bodde sammen med familien nord for Detroit, i St. Clair Shores i Michigan.

Så etter Dream of Life tok det ytterligere åtte år, til 1996, før neste album, Gone Again, ble gitt ut. Hun hadde da to år tidligere mistet både mannen sin og en bror. Begge hadde, innen en måned, død av et hjerteinfarkt, og som et resultat hadde Smith gjenopptatt musikkarrieren, først med en mindre turné og deretter med albumet. Siden har hun fortsatt å turnere og spille inn album. Et annet album ble gitt ut på 1990-tallet, Peace and Noise 1997. I 2000 ble albumet Gung Ho gitt ut, etterfulgt av Trampin 'i 2004.

Til 30-årsjubileet for Horses, i 2005, fremførte hun albumet live i sin helhet. Et opptak av konserten ble gitt ut sammen med en ny utgivelse av albumet med tittelen Horses / Horses.

I 2007 ga hun ut albumet Twelve, som inneholder tolv coverlåter av kjente sanger. Samme år ble hun innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.[9]

Et live innspilt spoken word-album med tittelen The Coral Sea ble utgitt i 2008, bestående av Smiths opplesning av sine episke dikt med samme navn fra 1996, til minne om artisten Robert Mapplethorpe, akkompagnert av gitaristen Kevin Shields.

Patti Smith har i alle år deltatt på anti-krigs konserter og andre politiske arrangementer. I 2009, i sin Meltdown-konsert i Festival Hall, hyllet hun iranerne som deltok i protester etter valget ved å si "Hvor er min stemme?" i en versjon av sangen "People Have the Power".

Patti Smith mottok Polarprisen i 2011.[10][11]

Patti Smith har vært venn med Henning Mankell i mange år. Mankell selv har sagt at Patti Smith har vært en stor støtte for ham, etter at han led av kreft. Selv så han på henne som en pioner, en inspirerende kraft som banet vei for mange unge jenter innen musikk. Han beundret og respekterte henne - og hun ham.

Høsten 2016 åpnet Patti Smith sin fotoutstilling Eighteen Stations på kulturhuset i Stockholm. I desember 2016, etter at Bob Dylan ble tildelt Nobelprisen i litteratur, men ble forhindret fra å delta i prisutdelingen selv, fremførte hun Bob Dylans "A hard rain's a-gonna fall" på hans vegne.[12][13]

I januar 2021 ble det vist en reklameskjerm utenfor Piccadilly Circu, der Patti Smith leste miljødiktet "The Cup", viet til Greta Thunberg.[14]

 
Patti Smith, Rio de Janeiro 2006

Tro og feminismeRediger

Tro

Patti Smith vokste opp i Jehovas vitne og hadde en sterk religiøs oppdragelse og bibelsk utdannelse. Hun forlot trossamfunnet som tenåring fordi hun følte at den var for begrensende. Som kommentar til denne oppdragelsen skrev hun linjen "Jesus døde for andres synder, men ikke mine" i sin coverversjon av "Gloria" av dem. I elleve- tolvårsalderen hadde hun en sterk interesse for tibetansk buddhisme, og sa "Jeg ble forelsket i Tibet fordi deres essensielle misjon var å holde en kontinuerlig strøm av bønner", men som voksen ser hun klare paralleller mellom forskjellige former for religion, og har kommet til at religiøse dogmer er "... menneskeskapte lover som du enten kan bestemme deg for å følge eller ikke."[15]

Feminisme

Ifølge biografen Nick Johnstone har Smith ofte fått æren for å være et "feministisk ikon", inkludert av The Guardian journalisten Simon Hattenstone i en profil fra 2013 om musikeren. I 2014 sa Smith sin mening om seksualisering av kvinner i musikk. "Popmusikk har alltid handlet om mainstream og hva som appellerer til publikum. Jeg føler ikke det er min oppgave å dømme." Som hun har påpekt flere ganger tidligere i livet og karrieren, nektet hun å omfavne feminismen: "Jeg har en sønn og en datter, folk snakker alltid med meg om feminisme og kvinners rettigheter, men jeg har også en sønn - jeg tror på menneskerettigheter." [16]

 
Patti Smith på Defence of the Earth - Paradiso, 2018

AlbumutgivelserRediger

Studioalbum
EP-er


Konsertalbum

Samlealbum

BibliografiRediger

  • Seventh Heaven (1972)
  • A Useless Death (1972)
  • kodak (1972)
  • Early morning dream (1972)
  • Witt (1973)
  • Ha! Ha! Houdini! (1977)
  • Gallerie Veith Turske (1977)
  • Babel (1978)
  • Woolgathering (1992)
  • Early Work: 1970 – 1979 (1994)
  • The Coral Sea (1996)
  • Patti Smith Complete (1998)
  • Wild Leaves (1999)
  • Strange Messenger (2003)
  • Auguries of Innocence (2005)
  • Just Kids (2010)
  • M Train (Norsk oversettelse i 2016)[17]

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ RKDartists, «Patti Smith», RKD kunstner-ID 108803[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID smithp0[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id smith-patti, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The International Who's Who of Women 2006[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 108803, rkd.nl, besøkt 10. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ BOE ID BOE-A-2019-18387[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Patti Smith | Rock & Roll Hall of Fame». www.rockhall.com. Besøkt 19. mai 2021. 
  10. ^ «Patti Smith | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 19. mai 2021. 
  11. ^ Brandel, Tobias (3. mai 2011). «Patti Smith årets Polarpristagare». Svenska Dagbladet (svensk). ISSN 1101-2412. Besøkt 19. mai 2021. 
  12. ^ Radio, Sveriges. «Patti Smith om nya fotoutställningen i Stockholm - P4 Stockholm». sverigesradio.se (svensk). Besøkt 19. mai 2021. 
  13. ^ «Patti Smith sjöng för Dylan – fick avbryta». SVT Nyheter (svensk). 10. desember 2016. Besøkt 19. mai 2021. 
  14. ^ «Hör Patti Smiths hyllning till Greta Thunberg». SVT Nyheter (svensk). 5. januar 2021. Besøkt 19. mai 2021. 
  15. ^ «Patti Smith by Thurston Moore - BOMB Magazine». bombmagazine.org. Besøkt 19. mai 2021. 
  16. ^ «Patti Smith, self-confessed Rihanna fan, on the sexualisation of women». The Independent (engelsk). 2. april 2014. Besøkt 19. mai 2021. 
  17. ^ Susanne Christensen (14. februar 2016). «Gudmor: Patti Smith kneler for kunstneren, igjen og igjen. Bohemian Rhapsody». Klassekampen, s. 14

Eksterne lenkerRediger