Tatovering

Tatovering er en permanent tegning som lages ved å legge fargepigment inn under huden på mennesker eller dyr. Tatoveringer er en type kroppmodifikasjon som hos mennesker vanligvis brukes som kroppsutsmykning, mens det hos dyr vanligvis brukes som identifikasjonsmerker.

Tatoveringer var utbredt blant folk i Polynesia, Filippinene, Borneo, Afrika, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Mellom-Amerika, Europa, Japan, Kambodsja og Kina.

I Norge er det ingen lovfestet aldersgrense for å ta tatovering, men de fleste seriøse tatoveringsstudioer har en aldersgrense på 18 år. Noen studioer kan tillate tatovering for personer mellom 16-18 år under visse restriksjoner og med samtykke fra en foresatt. For tatovering på innsiden av leppe, hals, hode, fingre og hender har noen studioer en aldersgrense på 20 år.^[1]

En person som utfører tatovering er en tatovør.

Etymologi

Ordet tatovering stammer fra det engelske ordet tattoo, som igjen kan spores tilbake til tahitisk tatu eller tatau, som betyr å markere eller å streke (hvilket hentyder til den tradisjonelle måte å påføre tegningen på). I Japan brukes ordet irezumi om japanske tatoveringer, mens ordet tattoo brukes om ikke-japansk design.

Smerte

Tatovering har gjennom tidene blitt sett på som alt fra en manndomsprøve til et motesymbol og det er for de fleste noe som er ubehagelig. Å tatovere områder med mye nerver eller rett over bein er ekstra smertefullt, mens det gjør mindre vondt å tatovere områder med mye muskler og fett. Hode, hender, føtter og lysken er ansett som blant de mest smertefulle stedene^[2].

Historie

Tatoveringer har vært en del av den eurasiske kultur siden yngre steinalder. Det er funnet kinesiske mumier datert til det andre århundre f.Kr. med tatoveringer. Japanske tatoveringer menes å ha funnet sted titusener av år tilbake. Mange andre kulturer har hatt egne tatoveringstradisjoner, fra å gni aske inn i åpne sår til å prikke tegn inn med nåler – nesten som i dag.

Så langt er det eldste funnet av vel bevart tatovert hud funnet på Ismannen Ötzi, som levde for over 5000 år siden, og ble bevart i isen helt til han ble oppdaget i Alpene i 1991.^[3]

Ainofolket, den opprinnelige befolkningen i Japan, bar ansiktstatoveringer. Noen kvinner på Okinawa og Amami-øyene pleide å ha såkalte hajichi-tatoveringer på hendene og fingrene, en praksis som ble forbudt av Meiji-regjeringen i 1899.^[4] Tatoveringer var utbredt hos folk i Polynesia, Filippinene, Borneo, Afrika, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Mellom-Amerika, Europa, Japan, Kambodsja og Kina. På tross av enkelte tabuer forblir tatoveringer svært utbredt over hele verden.

Alan Oversby regnes som pioneren av moderne tatoverings utvikling i Europa.

Tatoveringer var i Norge og andre deler av den vestlige verden lenge nesten utelukkende forbeholdt sjøfolk og fungerte derfor som et synlig tegn for en yrkesgruppe. Tatoveringer ble ellers ansett som noe privat og intimt og nærmest betraktet som uanstendig. Fra 1980-årene ble tatoveringer vanlig blant unge voksne, først særlig i punkemiljøer og andre ungdomsgrupper som stod i opposisjon til det etablerte voksensamfunnet, men det ble snart en del av den alminnelige moten i vesten. En studie fra 2017 viste at hver femte nordmann har minst én tatovering. Det er mer utbredt med tatovering blant kvinner (23,8%) enn menn (17,9%).^[5]

I tusenvis av år har tatoveringer blitt praktisert over hele verden. Bare i moderne tid har kirurgi gjort det mulig å fjerne en tatovering. Fjerning av tatoveringer kan gjøres med laserbehandling, dog med fare for mer eller mindre arrdannelse. Tatoveringsfjerning krever 1-25 laserbehandlinger og noen tatoveringer forsvinner aldri helt.