Wikipedia

Fanzine

Fanzine (engelsk) er en ikke-profesjonell utgivelse produsert av entusiaster av et særskilt kulturelt fenomen (som en litterær eller musikalsk sjanger). Målgruppen er andre entusiaster. Fanzinene er ofte enkle publikasjoner i sort/hvitt laget ved hjelp av kopimaskin, men det finnes også mange med farger og trykkeritrykk. De som skriver fanziner gjør det av idealisme og tar ikke ut noen form for lønn eller kompensasjon.

Fanzinen Influentza fra Long Beach, California.
Omslaget på fanzinen Black & White.

Begrepet er dokumentert fra 1949 som en sammensetning av fan, «tilhenger, ivrig beundrer, fanatiker»[1] + magasin, «tidsskrift, blad».[2][3] Kortversjonen av fanzine er zine.[4][5] Begrepet oppsto innen science-fiction-miljøet i 1940-årene, og spredte seg deretter til andre interessegrupper og miljøer.

Utgivere, redaksjonen, skribentene og andre som bidrar til artikler, foto eller illustrasjoner, og spredning av fanziner gjør det av interesse, ikke økonomisk gevinst. Fanziner er tradisjonelt sirkulert gratis, eller for en minimal sum, selvkost, som eventuelt dekker portokostnader eller deler av produksjonskostnadene. Kopier er ofte gitt i bytte mot tilsvarende utgivelser, eller som belønning for bidrag av tegninger, artikler, eller brev som er publisert i bladet.[6]

En del fanziner er satt sammen og fotokopiert av amatører med kontorutstyr. Noen få fanziner har utviklet seg til profesjonelle publikasjoner, og mange profesjonelle skribenter ble først publisert i fanziner. Det kan tidvis være vanskelig å skille mellom en fanzine og et tidsskrift når de tidvis kan være forvekslende like av utseende. Hovedskille er at en fanzine er gjort av fans og for fans og utkommer sporadisk, mens et tidsskrift gjerne har fast utgivelsestakt og har et bredere nedslagsfelt og forsøker å nå utover den indre krets. Undergrunnspressen som blomstret i 1960-årene i mange land, eksempelvis Gateavisa og Vannbæreren i Norge, var et kulturelt fenomen som ikke betraktes som fanziner. Heller ikke illegale aviser som på lignende vis ble framstilt på enkelt vis og distribuert i hemmelighet under den andre verdenskrig betraktes som fanziner, selv om de teknisk og fysisk sett ligner.[7]

Historie rediger

Bakgrunn rediger

Dissidenter og de som tilhørte marginale grupper har søkt å publisere sine meninger i små trykksaker og pamfletter så lenge som det har eksistert teknologi som har gjort mangfoldiggjør av trykksaker mulig. For USA har det vært forsøk på å spore fanzinens slektskap så langt tilbake som til Thomas Paine pamflett Common Sense («Sunn fornuft») fra 1775 og andre politiske pamfletter på 1700-tallet.[8] På 1700-tallet startet Benjamin Franklin en form for litterært magasin for psykiatriske pasienter ved sykehus i Pennsylvania. Det kan bli betraktet som det første fanzine ved at det i all vesentlighet dekker fanzinenes filosofi og mening.[9]

Konseptet med fanziner hadde en forgjenger i amatørenes trykkeutgivelser på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som igjen kom til å bli krysspollinert med subkulturen til science-fiction-miljøet i 1930-årene. Forfatteren H.P. Lovecraft hadde en betydelig opptatthet av amatørenes trykkeriutgivelser.[10][11]

Disse utgivelsene ble produsert på små trykkerimaskiner, ofte av studenter og andre interesserte. Etter hvert som profesjonell trykkeriteknologi utviklet seg, tilsvarende utviklet fanzinenes framstillingsmuligheter. De eldste fanzinene ble håndskrevet eller tastet ned på en skrivemaskin og mangfoldiggjort på primitivt vis, eksempelvis ved en spritduplikator, hektograf og stensilmaskin. Ved en slik mangfoldiggjøring kunne bare et lite antall kopier bli produsert og distribusjonen var således begrenset. I Norge var de fleste fanziner i begynnelsen av 1970-årene stensilerte utgivelser, «ja, de skulle være stensilert for i det hele tatt å være ordentlige fanziner.»[12] I dag, i 2010-årene, kan det være liten fysisk forskjell på en fanzine og et profesjonelt magasin grunnet framveksten av teknologi som datamaskiner, tilgjengeligheten av profesjonelle programvare, og laserprintere.

Science-fiction: 1930- til 1970-årene rediger

 
Novellen «The Reign of the Superman» i fanzinen Science Fiction: The Advance Guard of Future Civilization, 1933 zine Science Fiction: The Advance Guard of Future Civilization, førte til opprettelsen av tegneserien om Supermann.

Under og etter den store depresjonen ble redaktørene av amerikanske science-fiction-blader i økende grad frustrerte over brev som tok usannsynlighetene og det umulige i deres science-fiction-fortellinger. Over tid begynte de å trykke disse detaljerte og granskende brevene, komplett med brevskrivernes navn og adresse. Det gjorde det mulig for å science-fiction-fans å kontakte likesinnede og skrive brev til hverandre, noe som igjen førte til adresselister til lukkete, men ikke eksklusive miljøer. I adresselistene ble distribusjonsnettverket for egenproduserte science fiction-blader, de første moderne fanziner, av ymse kvalitet.[13]

Disse fanzinene gjorde det mulig å selv skrive om science-fiction, men også om miljøet og om seg selv. Enkelte fanziner handlet mindre om science-fiction, men var rett og slett hva som ble kalt for perziner, «personlige fanziner», noe som før Internett minner om personlige blogger i fazineformatet.[14] Den australske science-fiction-forfatteren Damien Brodericks roman Transmitters (1984), illustrerte hvordan, i motsetningen til den typiske isolerte selvpubliserte utgiver, de fandom-orienterte fanzinene delte felles interesser i tette, sammenvevde miljøer. Forholdet til andre fans var like viktig som den litteraturen som inspirerte dem. The Immortal Storm av Sam Moskowitz (utgitt av Atlanta Science Fiction Organization Press i 1954, og senere gjenutgitt av Hyperion), er en roman som i seg selv er historien om den amerikansk science-fiction-fandom og som kulminerer med den første Worldcon i 1939.[15] Et antall ledende science fiction-forfattere har reist opp gjennom fandom-miljøet, blant annet Frederik Pohl og Isaac Asimov.

I andre vokste det fram nasjonale eller regionale science-fiction-miljøer i 1960-årene eller tidligere, og som særlig blomstret i 1970-årene. I Norge samlet flere av de selvpubliserte skribentene seg i et miljø ved Universitetet i Oslo i en studentforening ved navn Aniara. Foreningen ble stiftet i 1965 av Jon Bing og Oddvar Foss,[16] med blant andre Tor Åge Bringsværd til stede.[17] Foreningen utgav i mange år fanzinen Algernon, i lang tid redigert av Øystein Sørensen. Bladet oversatte utenlandsk science-fiction, og hadde litteraturkritikk og kommentarer.[18] Hva som begynte som fanzinen Nova forsøkte etter hvert å nå utover fanzinenes rekker. Fra 1973 ble det omdøpt til Science Fiction-magasinet og fra 1988 til Terra Nova, og forsøkte å opprettholde fast distribusjon gjennom Narvesen.[19] Blant de forfattere som ble publisert her og som sto utga det var blant annet Terje Wanberg, Øyvind Myhre, Per G. Olsen og Johannes H. Berg. Ingar Knudtsen debuterte i bladet, som gjennom årene ellers hadde originale bidrag fra blant andre Dag Ove Johansen og Thore Hansen. Driftglass ble utgitt av Jostein Saalvitne i Florvåg fra 1973, men hadde også litterære bidrag fra andre, som Øivind Myhre, Dag Johansen og Ingar Knudtsen.[20] Gandalf ble utgitt av Øivind Myhre i Nittedal, preget av litterære bidrag fra Myhre selv, også fra andre, blant annet av Gisle Hannemyr (som selv hadde en egen fanzine, Gnore/Villkatt),[21] og i tillegg oversatte noveller. I tillegg var det hissige leserbrev og preget av Myhres «provoserende, adrenalinfremmede ledere».[22] I Bergen utga Geir Arne Moi Gresscar med noveller av de nevnte Myhre, Knudtsen og Geir Arne Moi selv.[21]

I Sverige ble startet en rekke science-fiction-klubber i begynnelsen av 1960-årene. Disse utga en rekke fanziner med eksotiske titler som Clloev, Urvoat og Zlewwy, vanligvis på et tjuetalls sider. På det meste utkom det 32 forskjellige i løpet av et år i 1964.[23] Rune Forsgren lagde i 1979 en bibliografi over svenske science fiction-fanziner fra perioden 1954-1977.[6]

Science-fiction-miljøer i Finland begynte i slutten av 1960-årene, og den første organiserte sammenkomst ved studentforeningen i Åbo universitet i 1969, men en egen klubb ble først organisert i Åbo i 1976, og den første fanzine var klubben Spin i 1977. Deretter spredte lignende miljøer seg om i Finland til rundt 15 klubber som mer eller jevnlig utga fanziner.[24]

Motkultur: 1960- og 1970-årene rediger

 
Den nederlandske fanzinen De Rat, nr. 59.

En del av den radikale tiden i 1960-årene, preget av hippiekulturens motkultur, førte til en rekke undergrunnsaviser. Begrepet «undergrunn» hadde ikke betydningen illegal, som opposisjonelle eller motstandsaviser og blader som ble spredt i land okkupert av Nazi-Tyskland under den andre verdenskrig. I USA refererte undergrunnsaviser på uavhengige og mindre aviser som fokuserte på motkuturelle emner som interesserte unge mennesker, vanligvis politisk til venstre. Dens epoke var i tiden rundt 1965-1973. Viktig fokus eller motivasjon var motstanden mot den pågående Vietnamkrigen og ungdomskulturen i form av rusmidler, rockemusikk, litteratur og tegneserier. Det første av disse amerikanske undergrunnsavisene var Los Angeles Free Press som første gang utkom i 1965.[25] Disse var ikke fanziner, men mange av de mindre avisene begynte som fanziner i beskjedne format og opplag. I Norge begynte Gateavisa i 1970 som to stensilerte papirark som adresserte boligsituasjonen i Oslo, stiftet i det ene hjørnet. Etter hvert ble avisen langt mer profesjonelt framstilt og distribuert over hele landet som månedlig publikasjon.[26]

Rundt om i landet førte de samme drivkreftene til at enkeltindivider startet sine lokale fanziner. Et av de mer spennende var sprelske og humoristiske Angeldrofisk varp som ble produsert hovedsakelig av Ragnar Fyri i Asker i 1970-årene. Det ble spredt for 80 øre i porto til den som måtte ønske det. Fyri satte også i gang mange andre bladprosjekter av ulik varighet.[27] En annen fanzine var Deije Shits i Bergen som kom med tre numre før utgiverne, Robert Ommundsen og Dave Jørgensen, dro til India for ny inspirasjon.[28] Funky Dazzazine ble utgitt av Kjell Olav Aase i Bergen, en av fanzinebevegelsens ivrigste sjeler, og kom også opp med andre fanzinetitler, blant annet Madore og Dfby-Air.[29] Slangerud blad ble utgitt i Bamle og skrev om emner som natur- og miljøvern, økologi, alternativ livsstil, men også musikk, tegneserier og om andre likesinnede fanziner.[30] På Stord kom et åndsverk ut ved navn Aardvark ved Arild Wærness, og som inneholdt litt av hvert, noveller, prat, brev og artikler. Geir Arne Olsen under pseudonymet Leonard Borgzinner i Oslo var en ivrig bidragsyter i mange fanziner (hans første produkt var stensilert novelle i 10 eksemplarer i 1973), men utga også egne produkter under ulike navn som Somna Mbula, Termodyna Mix og 666 utover 1970-årene. Det kan argumenteres at det var det samme bladet som bare skiftet tittel, og handlet om Borgzinners mange og til dels sære interesser, som sniffing, schizofreni og universets varmedød.[31][32]

Rock & roll: 1960- til 1980-årene rediger

 
Wally's Dog, fanzine fra St Albans i England, 1984.

I midten av 1960-årene var det det flere i USA som var aktive i miljøene for science-fiction og tegneserier som delte interesse i rockemusikk, og kanaliserte denne interessen i egne fanziner dedikert rock. Paul Williams og Greg Shaw var to science-fiction-fans som begynte utgi rockefanziner. Williams' Crawdaddy! (1966) og Shaws to California-baserte fanziner, Mojo Navigator (full tittel var Mojo-Navigator Rock and Roll News) (1966) og Who Put the Bomp, (1970), er blant de mest framtredende av de første rockefanzinene.

Crawdaddy! (1966) bevegde seg raskt fra sine røtter som fanzine og ble et profesjonelt magasin (prozine, som det ble kalt) med annonser og fast utgivelse og distribusjon. I henhold til The New York Times var Crawdaddy! «det første magasin som tok rock’n’roll seriøst».[33] Bomp forble en fanzine, men hadde mange artikler av skribenter som senere ble framtredende musikkjournalister, blant annet Lester Bangs, Greil Marcus, Ken Barnes, Ed Ward, Dave Marsh, Mike Saunders og R. Meltzer. Bomp hadde omslagstegninger av Jay Kinney og Bill Rotsler, begge veteraner i miljøene for science-fiction og tegneserier. Bomp var ikke alene; i utgaven av Rolling Stone for august 1970 var det en artikkel om eksplosjonen av rockefanziner. Andre titler var Denim Delinquent som kom ut i Canada med sju utgaver fra 1971 til 1976. Eurock Magazine ble redigert av Archie Patterson, med første nummer i 1973 og siste i 1993. Bam Balam skrevet og utgitt av Brian Hogg i East Lothian, Skottland, i 1970-årene.

I tiden før punkrocken var det flere velskrevne fanziner som hadde en bort imot akademisk tilnærming til sitt emne. I 1980-årene, da interessen for Bruce Springsteen var på sitt meste, var det ikke mindre fem egne fanziner som utelukkende dekket faninteressen for denne amerikanske musikeren i Storbritannia alene. I USA kom Backstreets Magazine ut i Seattle i 1980. Første nummer var fire sider i 10 000 kopier som ble delt ut gratis i forbindelse med en Springsteen-konsert, men vokste fra sine fanzinerøtter til kulørt magasin med tilknytning til Springsteens eget selskap og nettsted, men fortsatt «av fans for fans».[34]

I begynnelsen av 1980-årene var det også flere fanziner i Norge som omtalte musikk, som nordnorske Gakk (1981), foruten Knall, Nye oppstøt, Kitch, Zink og Absolute Musique, men det kom også egne musikkmagasiner og aviser på samme tid som Nye Takter, Puls, og Beat. Det var først med punkemusikken at fazinene blomstret.

Punk: 1970- og 1980-årene rediger

 
Et utvalg punkefanziner.
 
Omslagene på fanzinen Skintonic .

Med punkrocken i 1970-årene fikk fanzinene en revitalisering, blant annet med økt tilgang på kopimaskiner og enklere trykkeriteknologi.[35] Punkziner oppsto som en del av punkkulturen i slutten av 1970-årene. Den begynte i Storbritannia og USA, og ved mars 1977 hadde fenomenet spredt seg til andre land, også til eksempelvis Irland og til Norden.[36] Et vesenstrekk med punkzinene var at det var ingen ambisjoner om å bli profesjonelle magasiner. Tvert imot var en antidesign en del av disse bladenes utseende, som med plastbokstaver fra ulike bokstavtyper spredt til hulter og bulter.

En av de første og fortsatt den mest kjente britiske punkzinen var Sniffin' Glue, framstilt av Mark Perry i Deptford. Bladet gikk i 12 fotostatkopierte utgaver, og det første nummeret med håndtegnet omslag fulgte umiddelbart etter og som et resultat av The Ramones' konsert i London den 4. juli 1976.[37][38] Andre fanziner i Storbritannia var Blam!, Bombsite, Wool City Rocker, Burnt Offering, Chainsaw, New Crimes, Vague, Jamming, Artcore Fanzine, Love and Molotov Cocktails, To Hell With Poverty, New Youth, Peroxide, ENZK, Juniper beri-beri, No Cure, Communication Blur, Rox, Grim Humour, Spuno, Cool Notes, og mange flere som kom og forsvant.[39][40]

I USA var Flipside og Slash viktige punziner for miljøet i Los Angeles, begge kom med første nummer i 1977. Et år tidligere, i 1976, kom Punk i New York, og spilte en betydelig rolle i å popularisere punkrock som begrep for musikken og for gruppene som det ble skrevet om.[41] Andre titler var Maximum RocknRoll (MRR) i San Francisco som fikk stort nedslagsfelt med over 300 utgaver utgitt.[42] I Australia slo Bruce Milne og Clinton Walker i 1977 sammen sine to respektive punkziner, Plastered Press og Suicide Alley, for å utgi Pulp. Bruce Milne dro senere videre i 1980 med å oppfinne kassettzinen (stensilerte ark med lydkassett) med utgivelsen Fast Forward.[43][44]

Utover 1980-årene og store deler av 1990-årene holdt fanzinene seg bemerkelsesverdig godt, selv om sjangrene skiftet. Der punken hadde stått sterkt kom nå forskjellige tungmetall-orienterte fanziner for fullt fra slutten av 1980-årene. I Norge skrev punkfazinene gjerne om den amatørmusikken og de private utgitt kassettene som den etablerte musikkpressen ikke omtalte. En av de første og kanskje fortsatt den mest kjente norske punkfanzinen var City Rockers, med første nummer i mai 1978. Blant titlene fantes i 1980-årene Mutasjon, Picnic, Kitsch, $jokk, Zink, Rockefilla, Trash, Requiem (fanzine), Bored Teenagers, Krig & hat, Illegal, Gakk, Nye oppstøt, Nye svuls, og andre. I 1990-årene fikk punkfanzinen i Norge en renessanse da det kom ut en jevn strøm med straight edge-fanziner, der tematikken i større eller mindre grad var konsentrert rundt vegetarianisme og standpunkt mot rusgifter. Det fantes blant annet titler som Solid State Entity, Møkkablekka, Enantidromia, Guerilla Boyscout Manual, Glorybox, The Girl From Ipanema, Speak Up, Homesick, Nondescript/Fashion Freak, Combichrist, og andre. I 2000-årene kom titler som C.O.N.S.E.P.T., FAN, Liv & død, No Cage Is Big Enough, Sjølstyrt liv, Sight Beyond Sight, Feedback Zine, Outta Stomp og andre. Med utbredelsen av Internett fra og med andre halvparten av 1990-årene kom også noen få nettfanziner. Disse varte ikke noe lengre enn andre fanziner og ble ikke like populære som regulær bloggaktivitet.

Riot grrrl: 1990-årene rediger

 
Det norske Riot Grrrl-bandet Lucky Malice i Club W71 i Weikersheim.
 
Manifestasjon for bandet Fugazi, og Riot Grrrl-konvensjonen i 1992.

Riot grrrl er en undergrunnsbevegelse av feministiske punkere som har sin opprinnelse i USA tidlig i 1990-årene.[45] Det var en bevegelse som kombinerte feministisk bevissthet med den politiske punkestilen.[46] Den er blitt knyttet til den feminismens tredje bølge. Som musikalsk sjanger kom den fra indierocken hvor punkemiljøet fungerte som en inspirasjon for at kvinner kunne uttrykke seg på samme vis som menn hadde gjort.[47] Denne bevegelsen uttrykte seg i mange former, inkludert egen grrrl-fanziner (grrrl-ziner).

Som feministiske dokumenter, sto disse i en bredere arv av feministiske eller kvinners selvpublisering som omfatter scrapbooking til opprettelsen av kvinners helselitteratur. For de kvinnene som skrev disse dokumentene førte selvpublisering til at de kunne sirkulere tanker og ideer som ikke kunne bli publisert på annet vis.[48] I USA dannet Erika Rienstien og May Summer Riot Grrrl Press som fungerte som fanzinenettverk for at riot grrrls kunne «uttrykke seg og nå et større publikum uten å måtte støtte seg på mainstream pressen.»[49]

Kvinner benyttet disse grrrl-zinene til å diskutere deres personlige erfaringer, inkludert kroppsbilde og seksualitet i tillegg til seksuell vold, overfall, mishandling, og incest.[50] Som grasrottekster i første person framhevet grrrl-zinene selvopplevde erfaringer,[51] men benyttet også et mangfold av retoriske troper, inkludert uttrykk som intenst raseri, protester, gjenvinning av kvinnelighet og sammenstilling av ikke-assosierte tanker og bilder.[52]

Til tross for forutsigelser om at fanziner ville dø ut med framveksten av blogging og Internett, har kvinner fortsatt med å skape fanziner.[52] Mange av disse kvinnene mener at prosessen med å skrive fanziner gjør det mulig for dem å unngå den trakasseringen som kvinner opplever på Internett.[52] Mange av disse fanzinene er nå huset i arkivsamlinger rundt om i verden og blitt i økende grad viktig for akademiske feministstudier.[53]

Andre typer fanziner rediger

 
City Gent, fotball-fanzine.

Også andre særinteresser førte til opprettelsen av fanziner, da særlig film og tegneserier. I Norge førte den internasjonale suksessen av Jon Gisles bok Donaldismen (1973) til at en rekke fanziner ble opprettet for å fortsette «donaldistisk forskning». Innen film og science-fiction kom det mange egne fanziner som dekket interessen rundt filmer som Star Trek og Star Wars. Den første utgivelsen for første synes å ha vært Spockanalia, utgitt i september 1967.[54] Mange fanziner ble et forum for alternative amatørforfattere som spinnet videre på det litterære univers som disse filmene utgjorde, såkalt fanfiksjon. Fra begynnelsen av 2000-tallet har særlig Harry Potter inspirert fan og fanziner til å bli produktive og komme i kontakt med likesinnede. En særdeles spesiell undersjanger av dette var de som skrev og tegnet homo-erotiske fantasier om faste hovedfigurer i de nevnte science-fiction-universet, særskilt figurene Kirk/Spock,[55] men også figurene Starsky/Hutch fra en TV-serie, Starsky and Hutch, som begynte i 1975. Videospill og dataspill var et annet emne som dannet egne miljøer og egne fanziner.

Horror- og skrekkfilm er en spesiell undergruppe av film som samlet likesinnede som mange andre filminteresserte ikke klarer å ha den samme entusiasmen for. Særinteresser er ikke nødvendigvis en ulempe. Fanzinen Black Oracle (1969–1978), basert i Baltimore og skrevet av George Stover, vokste fra å være en liten, beskjeden fanzine til å bli et magasin i stor format og farger som Cinemacabre.[56]

Miniatyrspill har ført til spillforeninger og egne fanziner, blant annet dedikerte til særskilte kriger som den amerikanske borgerkrigen. Sport generelt har også motivert fanziner. Det første fotball-fanzine antas å være britiske Foul som ble opprettet i 1972 av studenter ved Universitetet i Cambridge, og ble utgitt i tiden 1972-1976.[57] Det som har vart lengst er The City Gent, produsert av tilhengere av Bradford City AFC, som først ble utgitt i november 1984 og fortsatt er i virksomhet.[58] I Norge kom den første fotballfanzinen antagelig ut i 1991 med Apestreken, en fanzine for Vålerenga-klanen. Da det ble klanens offisielle medlemsblad i 1997 under navnet Klansropet. Siden har det kommet og gått en rekke fanziner dedikert Vålerenga Fotball, blant annet 101%, Dager uten sorg, Den siste bohem, Oslos stolthet, UA, Stang ut, Alle rettigheter og andre.[59]

Internett rediger

Websiner er annet ord for internettmagasiner, eller e-magasiner eller e-ziner. Med framveksten av Internett var det mange som fanziner som dro fordel av å publisere som ikke krevde papir, trykkeri, porto og salg.[60] Likevel blir trykte fanziner fortsatt produsert, enten for at man fortrekker dette formatet eller for å oppnå den særskilte kontakten med andre som fanziner gir. I henhold til Bill Burns’ nettsted for e-fanziner, finnes det rundt 200 onlineversjoner av science-fiction-fanziner.[61] I USA, hvor interessen og omfanget er størst, er det organisert fanzine-festivaler hvert år i byer som Los Angeles,[62] Chicago,[63] og Brooklyn, New York[64] men også andre steder, som i Melbourne i Australia,[65] og Glasgow i Skottland.[66]

Referanser rediger

  1. ^ «fan», Bokmålsordboka
  2. ^ «magasin», Bokmålsordboka
  3. ^ «fanzine (n.)», Online Etymology Dictionary
  4. ^ Oxford English Dictionary definerer zine utelukkende som en kortform av fanzine, «Zine, n.», Oxford English Dictionary. Oxford University Press.
  5. ^ «zine (n.)», Online Etymology Dictionary
  6. ^ a b Ridderstrøm, Helge: «Fanzine»[død lenke] (PDF), Bibliotekarstudentens nettleksikon
  7. ^ «Illegale aviser», Norgeshistorie, UiO
  8. ^ Piepmeier, Alison (2009): Girl Zines: Making Media, Doing Feminism, NYU Press, s. 215
  9. ^ Dunn, Kevin (2016): Global Punk: Resistance and Rebellion in Everyday Life, Bloomsbury Publishing USA. s. 163
  10. ^ Hilliard, Christopher (2009): To Exercise Our Talents: The Democratization of Writing in Britain, Harvard University Press, s. 56
  11. ^ Poole, W. Scott (2016): In the Mountains of Madness: The Life and Extraordinary Afterlife of H.P. Lovecraft[død lenke], Soft Skull Press
  12. ^ Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 96
  13. ^ «Zine info» Arkivert 7. mai 2017 hos Wayback Machine., Allthumbspress.net.
  14. ^ Bailey, Steve & Michel, Anita (2004): «The Photocopied Self: Perzines, Self-Construction, and The Postmodern Identity Crisis» i: Reconstruction 4 (2).
  15. ^ Resnick, Mike (July 2014): «The Editor’s Word»[død lenke] (PDF) i: Galaxy’s Edge Magazine 9
  16. ^ Lindholm, Audun (2009): «Fra Algernon til Aardvark : norske science fiction-fanziner på 1970- og 80-tallet», Vagant nr. 3, s. 12
  17. ^ «Aniara om Aniara», Det Norske Studentersamfund
  18. ^ Lindholm, Audun (2009): «Fra Algernon til Aardvark : norske science fiction-fanziner på 1970- og 80-tallet», Vagant nr. 3, s. 17
  19. ^ Willy B. (1996): Drømmenes marked. Norske ukeblader, magasiner og hefter 1945-1995, Oslo: Bladkompaniet, s. 142
  20. ^ Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 99-100
  21. ^ a b Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 104
  22. ^ Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 101
  23. ^ Hedman, Dag (2007): Samlaren. Tidskrift för svensk litteraturvetenskaplig forskning, 2007 (PDF)
  24. ^ Roimola, Ben: «A Short Look at Finnish Fandom», Helsinki.fi
  25. ^ Peck, Abe (1985): Uncovering the Sixties, New York: Pantheon Books, s. 187.
  26. ^ «Gateavisa relanseres» Arkivert 2. juni 2017 hos Wayback Machine., Gateavisa.no
  27. ^ Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 35-36
  28. ^ Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 97
  29. ^ Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 100
  30. ^ Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 105
  31. ^ Wiggo, Dag, et al. (1978): YFUS – et motkulturelt overblikk, Oslo: Alternativ bokklubb, s. 106
  32. ^ Eriksen, Thomas Hylland (1990): «Leon in memoriam» Arkivert 6. juni 2017 hos Wayback Machine., Hyllanderiksen.net
  33. ^ Rockwell, John (9. juni 1976): «Crawdaddy Party Mirrors Magazine», New York Times
  34. ^ Backstreets’ nettsted
  35. ^ Mattern, Shannon (2011): «Click/Scan/Bold: The New Materiality of Architectural Discourse and Its Counter-Publics» i: Design and Culture 3 (3).
  36. ^ «Early Irish fanzines» Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine. Loserdomzine.com.
  37. ^ Sniffin' Glue history
  38. ^ «Sniffin' Glue» Arkivert 29. mai 2017 hos Wayback Machine., The iJamming!
  39. ^ Savage, Jon (6. mai 2016): «Fanzines: the purest explosion of British punk», The Guardian
  40. ^ «The Punk Movement: 10 Years of British Punk Chronicled By Zines», Huffpost 25. september 2011
  41. ^ Taylor, Steven (2003): False Prophet: Field Notes from the Punk Underground, Wesleyan University Press, ISBN 9780819566683, s. 15–17
  42. ^ Heller, Jason: «With zines, the ’90s punk scene had a living history · Fear Of A Punk Decade · The A.V. Club», Mobile.avclub.com.
  43. ^ Schaffer, Rene (18. september 2011): «Fast Forward: A Pre-Internet Story», Mess+Noise
  44. ^ «Fanzines 1970s», Clinton Walker
  45. ^ Feliciano, Steve (19. juni 2013): «The Riot Grrrl Movement», New York Public Library.
  46. ^ Garrison, Ednie-Kach (2000): U.S. Feminism-Grrrl Style! Youth (Sub)Cultures and the Technologics of the Third Wave. Feminist Studies, Inc., JSTOR 3178596, s. 142.
  47. ^ Marion Leonard: «Riot grrrl», Grove Music Online. Oxford Music Online. Oxford University Press.
  48. ^ Piepmeier, Alison (2009): Girl Zines: making media, doing feminism. New York, N.Y.: New York University Press. ISBN 978-0814767528. OCLC 326484782, s. 29
  49. ^ Dunn, Kevin; Farnsworth, May Summer (2012): «'We Are The Revolution': Riot Grrrl Press, Girl Empowerment, and DIY Self-publishing» i: Women's studies 41 (136-137), doi:10.1080/00497878.2012.636334, s. 142, 147, 150.
  50. ^ Sinor, Jennifer (2003): "Another Form of Crying: Girl Zines as Life Writing" i: Prose Studies: History, Theory, Criticism. 26 (1-2), doi:10.1080/0144035032000235909, s. 246.
  51. ^ Licona, Adela (2012): Zines in third space : radical cooperation and borderlands rhetoric. Albany, N.Y.: State University of New York Press, ISBN 1438443722, s. 8
  52. ^ a b c Piepmeier, Alison (2009): Girl Zines: making media, doing feminism
  53. ^ Eichhorn, Kate (2013): The archival turn in feminism outrage in order. Philadelphia: Temple University Press, ISBN 9781439909539, s. 3
  54. ^ Verba, Joan Marie (2003): Boldly Writing: A Trekker Fan & Zine History, 1967-1987 Arkivert 2016-09-10, hos Wayback Machine. (PDF). Minnetonka MN: FTL Publications. ISBN 0-9653575-4-6.
  55. ^ «Database over Kirk/Spock Zines published – CyberDreams» Arkivert 28. august 2008 hos Wayback Machine., Beyonddreamspress.com.
  56. ^ «Black Oracle», «Cinemacabre», Moviemag.com
  57. ^ Steckelmacher, Hugo (27. mars 2008): «Football Fanzines – the perfect way to get your voice heard», Soccerlens
  58. ^ «The City Gent. The voice of Bantam Progressivism», fanzinens nettsted.
  59. ^ «Enga-baserte fanziner» Arkivert 30. mars 2005 hos Wayback Machine., Klanen.no
  60. ^ Pogue, David (Mai 1995): «Mega 'Zines: Electronic Mac Mags make modems meaningful» Arkivert 26. mai 2020 hos Wayback Machine., Macworld (abonnement nødvendig), s. 143–144. Sitat: «It's amazing how inexpensive a publication can be if it doesn't need to pay for writing, editing, design, paper, ink, or postage.»
  61. ^ eFanzines.com
  62. ^ «LA Zine Fest», Boing Boing
  63. ^ «The Zine Scene», Chicago Tribune
  64. ^ «Micropolis: The Brooklyn Zine Fest», WNYC.
  65. ^ «Sticky Institute»
  66. ^ «Glasgowzinefest»

Litteratur rediger

  • Nordeng, Kjell (12. september 2014): «Slik hylles den nordnorske pønken», Avisa Nordland
  • Schelly, Bill (1995 ): The Golden Age of Comic Fandom. Introduction by Roy Thomas. Seattle, WA: Hamster Press.
  • Lupoff, Dick [Richard A.] & Thompson, Don, red. (1970): All in Color for a Dime. New Rochelle, N.Y.: Arlington House.

Eksterne lenker rediger

(en) Fanzines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fanzine&oldid=24412176»