Jazz-fusion

musikksjanger
(Omdirigert fra Fusion (musikk))

Fusion, jazz-fusion eller jazzrock er en musikksjanger, undersjanger av jazz, der elementer fra andre musikksjangre som funk, rock, R&B, ska, osv. fusjoneres med mer tradisjonell jazz. Noen regner også fusion som en undersjanger av progressiv rock fordi fusion ofte er preget av rock. Av den samme grunn kalles ofte fusion for "jazzrock". Fusion-album kan ha mange stilarter på same album.

Sent på 1960-tallet begynte jazzmusikere å blande elementer fra andre musikkarter og improvisasjonsteknikker i jazzen. Samtidig begynte enkelte musikere innen progressiv rock å blande jazz inn i sin musikk.

Fusion er ofte instrumental med kompliserte tidsangivelser, takter og rytmiske mønster, og melodiene kan ofte være lange med myke improvisasjoner. Mange kjente fusion musikere er meget dyktige musikere med kompliserte komposisjoner i takter som sjelden blir brukt i andre vestlige musikkformer.

Fusion har ofte komplekse former, mangel ofte vokal og er ofte lange melodier dette gjør dem lite radiovennlige og blir derfor lite spilt i radio.

Viktige representanter: Chick Coreas "Return To Forever", John McLaughlins "Mahavishnu Orchestra" og Joe Zawinuls "Weather Report". Det kan være av interesse at alle de tre nevnte artistene alle var med på Miles Davis' "Bitches Brew" som regnes for å ha grunnlagt sjangeren.[1][2]

Miles Davis og opphavet til jazz-fusionRediger

Trompetisten og komponisten Miles Davis hadde stor innvirkning på utviklinga av jazz-fusion. Han starta karrieren sin på plate i 1946 som en del av bandet til Charlie Parker, og mellom 1949 og 1962 spilte han inn mange plater i sine egne band og var med på å gjøre flere jazz sjangrer populære, særlig cool jazz, hard bop og modaljazz.

I 1955 ville Davis bygge opp et nytt band fra starten av og han dannet et band med saksofonisten George Coleman, pianist Herbie Hancock, bassist Ron Carter og trommeslager Tony Williams. Wayne Shorter erstatta Coleman i 1964 og denne kvintetten varte til tidlig 1968. Bandet spilte inn tre album før albumet Miles in the Sky i 1968 som er det første albumet av Davis der han bruker elektriske instrument med Hancock og Carter på elektrisk piano og bassgitar, og med George Benson på elektrisk gitar på «Paraphernalia». Davis utforska de elektriske instrumenta videre på albumet Filles de Kilimanjaro som også kom i 1968 med pianisten Chick Corea og bassisten Dave Holland for Hancock og Carter.

I 1969 ga Davis ut et hel-elektrisk jazzalbum In a Silent Way som kan regnes som det første fusion-albumet til Davis. Det bestod av to lange musikkstykke, et på hver side av albumet. Denne rolige, statiske plata fikk også innvirkning på utviklinga av musikkstilen ambient. Albumet hadde musikre som seinere dannet sine eigne grupper på 1970-talet og utviklet fusion-stilen videre, som Shorter, Hancock, Corea, pianisten Josef Zawinul, gitarist John McLaughlin, Holland og Williams.

Davis spilte inn albumet Bitches Brew i løpet av tre dager i 1970. Her var også andre musikere med som Bennie Maupin på bassklarinett, Larry Young på elektrisk piano, Harvey Brooks på bassgitar og perkusjonistene Lenny White, Jack DeJohnette, Don Alias og Juma Santos. Bitches Brew forlot tradisjonell jazz til fordel for en improvisasjonsstil som låg nærmere rock med vekt på etterslaget.[1][3][4][5][6]

1970-åreneRediger

Mye av fusion på 1970-talet var framført av artister som hadde spilt med Davis, inkludert The Tony Williams Lifetime, Weather Report, The Mahavishnu Orchestra, Return to Forever og Herbie Hancock sitt Headhunters-band. I tillegg til Davis og musikerne som spilte med han var det andre viktige artister i tillegg Larry Coryell og Billy Cobham med albumet hans Spectrum.[7][8]

Herbie Hancock spilte også på samme måte som Miles Davis eksperimentelle fusion på sitt album Crossings i 1972, men like etter var han en viktig bidragsyter til videre utvikling av «jazz-funk» på albumene Head Hunters i 1973 og Thrust i 1974. Seint i 1970- og tidlig i 1980-årene var Hancock mer kommersiell, men spilte også inn akustiske jazzplater. Hancock var en av de første jazzmusikerne som brukte synthesizere.

I starten var Weather Report et avantgarde, eksperimentelt fusion-band, men ble etter hvert mer kommersielle som med Joe Zawinul sin sang «Birdland». Weather Report sin musikk var også påvirka av forskjellige stilarter som latinsk og afrikansk musikk og lagde til en tidlig fusion variant av verdensmusikk. Jaco Pastorius, en innovativ bassist, var med i gruppa i 1976 på albumet Black Market. Albumet Heavy Weather er en bestselger innen denne sjangeren.

I England vart jazz-fusion bevegelsen ledet av Nucleus, ledet av Ian Carr med Karl Jenkins og John Marshall, som begge seinere var med i jazzrock-bandet Soft Machine. De var anerkjent som ledende innen musikkstilen som fikk navnet Canterbury scene. Andre engelske band som spilte jazzrock var Blood, Sweat & Tears og Chicago.[9][10][11]

Chick Corea dannet bandet Return to Forever i 1972. Bandet startet med latinsk influert musikk med brasilianske Flora Purim på vokal og Airto Moreira på perkusjon, men fra 1973 skiftet de retning til mer jazz-rock. Trommeslager var Lenny White, som også hadde spilt med Miles Davis, og Stanley Clarke spilte bass. Gitaristen Al Di Meola, som starta karrieren sin i Return to Forever i 1974, vart raskt en av de viktigeste fusiongitaristene. Han var en av de første gitaristene som brukte en såkalt «shred»-stil som seinere var mye brukt i rock og heavy metal.[12]

John McLaughlin dannet fusionbandet Mahavishnu Orchestra med trommeslager Billy Cobham, fiolinist Jerry Goodman, bassist Rick Laird og keyboardist Jan Hammer. Hammer spilte Minimoog-synthesizere med forvrengt lyd som hørtes mer ut som en elektrisk gitar. Stilen til Mahavishnu Orchestra var påvirkrt av både psykedelisk rock og klassisk indisk musikk.[13]

McLaughlin arbeidet også med latinorock-gitaristen Carlos Santana tidlig i 1970-årene. Santana blandet latinsk salsa, rock, blues og jazz, og musikken var basert på Santana sine reine gitartoner med latinske instrument som timbaler og congatrommer.

Andre viktige musiker som dukket opp i fusion-bevegelsen på 1970-talet var fusiongitaristen Larry Coryell med bandet The Eleventh House og gitaristen Pat Metheny. The Pat Metheny Group nådde både jazz- og poplistene med det andre albumet sitt, American Garage (1980). Selv om mange jazzartister kritiserte fusions-bandene for å bruke stiler fra rock og elektriske instrument, brukte også jazzveteraner som Buddy Rich, Maynard Ferguson og Dexter Gordon etter hvert element fra fusion.[1][3]

Sjangeren var også populær i Japan på slutten av 1970-talet med band som Casiopea i 1976 og T-Square i 1978.

1980-åreneRediger

Tidlig i 1980-årene var mye av den opprinnelige fusion-sjangeren en del av andre greiner av jazz og rock, særlig smooth jazz. Blandinga av jazz og pop/rock tok ei mer kommersiell vending seint på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet med glattere komposisjoner som passet bedre til radioformatet.

Artister som Lee Ritenour, Al Jarreau, Kenny G, Bob James og David Sanborn var ledende innen poporientert fusion. Denne sjangeren ble som oftest kalt for smooth jazz, som mange jazz- og jazz-fusion tilhengerer mislikte fordi den mangla improvisasjonen som hadde dominert jazzstilene i tidligere år og heller la seg på et mer kommersielt og radiovennlig lydbilde.

Serleg Kenny G har blitt kritisert av både fusion- og jazztilhengerer, og noen musikere fra disse sjangrene, for å mangle gløden og kreativiteten som markerte fusion på 1970-talet.

Jazz-fusion har blitt kritiserte av både tilhengerer av tradisjonell jazz, som foretrekker mer streit jazz, og av smooth jazz tilhengere, som foretrekker mer «tilgjengelig» musikk. Dette kan sammenlignes med måten swing-jazz tilhengerer kritiserte be-bop på midten av 1940-årene. Fusion har derimot vært med på bryte ned grensene mellom jazz og rock, og ført til utviklinga av sjangere som elektronisk basert acid jazz.[1][3]

I Norge var band som Jon Eberson Group og Lava populære.

Nyere fusionRediger

Richard Bona er en kamerunsk musiker som har spilt jazz-fusion, world-fusion og ethno-jazz.

Et av de mest prominente fusionbandene fra 1990-talet er Tribal Tech, ledet av gitarist Scott Henderson og bassist Gary Willis. Henderson var medlem av Corea og Zawinul sine band seint på 1980-talet. Henderson har også spilt med trommeslageren Steve Smith fra Vital Information, som også inkluderte bassist Victor Wooten fra Bela Fleck and the Flecktones.

Allan Holdsworth er en gitarist som spiller både rock og fusion, og andre kjente gitarister som Eddie Van Halen, Steve Vai og Yngwie Malmsteen har også laget fusion-musikk. Holdsworth har arbeidet med trommeslagerne Chad Wackerman, Vinnie Colaiuta og Gary Husband, som også har gitt ut egne fusion-album under egne navn. En annen tidligere Soft Machine gitarist, Andy Summers fra The Police, ga ut flere fusion-album tidlig på 1990-talet.[1][14]

Viktige musikereRediger

TrompetRediger

FiolinRediger

GitarRediger

PianoRediger

BassRediger

I fusion er både bassgitar og kontrabass vanlig.

TrommerRediger

ArrangementRediger

AndreRediger

Viktige grupperRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e «The Jazz/Rock Fusion Page:a site is dedicated to Jazz Fusion and related genres with a special emphasis on Jazz/Rock fusion.». liraproductions.com. Besøkt 10. juli 2021. 
  2. ^ «Smooth Jazz Music Genre Overview». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  3. ^ a b c «100 Greatest Fusion Recording Artists». digitaldreamdoor.com (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  4. ^ «What is Smooth Jazz». www.smooth-jazz.de. Besøkt 10. juli 2021. 
  5. ^ «Miles Davis | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  6. ^ «Herbie Hancock». The UCLA Herb Alpert School of Music (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  7. ^ «Weather Report | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  8. ^ Heckman, Don (7. juli 1972). «Jazz: Mahavishnu, A Trip Into Rock». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 10. juli 2021. 
  9. ^ «Nucleus | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  10. ^ «Blood, Sweat & Tears - Biography | Billboard». web.archive.org. 3. juli 2015. Besøkt 10. juli 2021. 
  11. ^ «Chicago | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  12. ^ «Di Meola, Al – Jazz.com». web.archive.org. 26. januar 2009. Besøkt 10. juli 2021. 
  13. ^ «Jan Hammer | Biography, Albums, Streaming Links». AllMusic (engelsk). Besøkt 10. juli 2021. 
  14. ^ «Jazz-Funk». Napster (engelsk). Besøkt 10. juli 2021.