Junipher Greene

Junipher Greene
Opphav (1966)
Periode1966-1983, 2008-
SjangerProgressive rock
PlateselskapSonet, Universal Music
Medlemmer
Bent Åserud (gitar/fløyte/elektrisk fele/sang)
Geir Bøhren (trommer/sang)
Øyvind Vilbo (bass)
Helge Grøslie (orgel/sang)
Freddy Dahl (gitar/sang)
Siste medlemmer
Arve Sakariassen (bas)
Lars Hesla (orgel)
Jørun Bøgeberg (bass)
Jon-Willy Rydningen (orgel)
Tidligere medlemmer
Bjørn Sønstevold (bass)

Junipher Greene var et norsk progrock-band fra Oslo, dannet i 1966. Gruppen var først et bluesband, men utviklet seg til en av Norges sentrale grupper innen progressiv rock.

Opp fra øvingskjellerenRediger

Gruppen ble startet på Sandaker skole av Geir Bøhren (trommer, sang), Øyvind Vilbo (gitar), Bent Åserud (gitar) og Bjørn Sønstevold (bassgitar). Et par måneder senere sluttet Bjørn Sønstevold, og Øyvind Vilbo overtok bassgitaren, samtidig som Helge Grøslie kom med på orgel. På grunn av disse endringene forlot bandet det rhythm and blues-inspirerte og ble mer eksperimentelt, samtidig som orgel og vokalharmonier ga et bredere lydbilde. Gruppen tok navn fra en bussrute i Edinburgh som hadde en endestasjon som het Juniper Green; Bent Åserud hadde blitt innkvartert i nærheten av det busstoppet da han var på korpstur til Edinburgh med Lilleborg skoles musikkorps.[1] «Juniper» er engelsk for einerbusk.

I 1969 fikk Junipher Greene sin endelige sound ved at gruppa ble utvidet med hovedvokalist og gitarist Freddy Dahl.[1] Det var også med denne besetningen at Junipher Greene skapte sitt gjennombrudd på konsert og plate etter mange år med intens øving i kjellerlokalene.

Junipher Greene ble med et slag landets fremste eksponent for eksperimentell, progressiv rock, og fikk snart følge av spennende og nyskapende grupper som Armand Sumpes Dur Express og Satans Horn.

De første åreneRediger

I 1971 fikk gruppa store avisoverskrifter da de ga ut rockeoperaen Friendship. Arne Bendiksen i plateselskapet Sonet ville bare satse på et så vågalt konsept dersom bandet selv dekket halvparten av utgiftene til å gi ut platen. Bandet satset stort og resultatet ble det første dobbeltalbumet som var gitt ut i Norge noensinne.[1]

Flere av tekstene var skrevet av plateprater Harald Are Lund fra NRK, under pseudonymet «Clever Duck» (Lure And = Are Lund).[1] Lund produserte også albumet sammen med Nils Bjarne Kvam.[1] Plateomslaget var gedigent og utbrettbart, malt av den fremadstormende unge kunstneren Odd Nerdrum.[1]

Bandet hadde blitt fast husband på Club 7, og ble derfor bedt om å opptre på den første store utendørsfestival på St. Hanshaugen i Oslo, som var inspirert av Woodstockfestivalen. Der fremførte de for første gang Friendship «live», og fikk en meget god mottakelse av publikum.

Det ble sagt at med dobbeltalbumet og med bandets opptredener hadde endelig freakerne fått sin oppreisning.[trenger referanse] Progrocken og tungrocken ble tatt på alvor og fikk en stor, trofast tilhengerskare i Norge. Bandet hadde stor publikumsappell og spilte flere ganger på Kalvøyafestivalen, på Ragnarock '73 i Holmenkollen, og på de fleste andre større konserter som ble arrangert innenfor landets grenser i perioden 1971–1973. De var også ofte gjester på danske festivaler, og gjennomførte en større turné i Polen. Det ble dessuten gjort flere radio- og fjernsynsopptak med gruppa, og et dokumentarprogram ble viet den sensasjonelle albumdebuten Friendship.

Junipher Greene var også oppvarmingsband for kjente band som Deep Purple, Osibisa, Brian Auger & The Trinity og Sweet.

Endret besetningRediger

I desember 1972 sluttet Freddy Dahl i bandet. Han kom tilbake for en kort periode i begynnelsen av 1973, men sluttet så for godt i april 1973.[1] Helge Grøslie gikk til Titanic i februar 1973.[1] Deretter opererte Junipher Green en tid som trio, og Bøhren, Åserud og Vilbo ga ut singelen Ugha Mugha Sunshine boy, som fikk plass på hitlisten «Europatoppen». Samme år spilte trioen inn albumet Communication, men plateinnspillingen var knapt fullført før også Vilbo takket for seg. Etter at de sluttet i Junipher Green fortsatte både Freddy Dahl og Øyvind Vilbo sine musikerkarrierer på egen hånd, hovedsaklig innen blues.

Etter et par måneders pause bestemte imidlertid Bøhren og Åserud å bygge gruppa opp igjen med nye medlemmer. De påfølgende årene hadde Junipher Green en variert besetning.

I den siste utgaven av Junipher Greene hadde Bøhren og Åserud fått med seg Lars Hesla på orgel og Jørun Bøgeberg som gitarist, bassgitarist og vokalist. Med Bøgebergs fascinasjon for elektroniske klanger kom en ny periode med eksperimenteringer, samtidig som de beveget seg mer i retning av new wave. Junipher Greene rakk også å turnere i Europa og Afrika, og deltok i tre afrikanske TV-show. De spilte inn albumet Forbudte formiddagstoner i 1982, og deretter ble bandet oppløst.

Duoen Bøhren og ÅserudRediger

Geir Bøhren og Bent Åserud fortsatte som komponister av filmmusikk. De fikk Amandaprisen i 1985 for musikken til filmen Orions belte, og Spellemannprisen 1999 for musikken til NRKs julekalender Jul i Blåfjell.

GjenforeningerRediger

Da Friendship i 2007 ble kåret til tidenes beste norske rockeplate, førte det til krav om at gruppa måtte gjenforenes. Ifølge Aftenposten var det øvd «betydelig press fra tunge krefter både i norsk næringsliv, politikk og musikkliv» for å høre gruppa spille sammen «etter å ha levd de siste 25 årene som en sertifisert norsk rockemyte.»[2]

Junipher Greene gjorde «comeback» på Storåsfestivalen lørdag 2. august 2008. Her spilte originalbesetningen fra 1971 sammen igjen for første gang et kvart århundre etter siste felles opptreden, bortsett fra at Jon-Willy Rydningen måtte steppe inn på orgel for Helge Grøslie, som hadde sykdomsforfall etter et hjerneslag. Gruppen opptrådte også på Down on the Farm-festivalen på Gribsrød gård, fredag 15. august 2008, hvor også Helge Grøslie var på plass i besetningen igjen. Har siden hatt flere konserter i Oslo, november 2008Rockefeller og 9. oktober 2009 på samme arena.

Deres hittil siste konsert var i BodøRock på Torget festivalen 14. august 2010; festivalen ble filmet for å kunne utgis på DVD senere.

DiskografiRediger

AlbumRediger

SinglerRediger

  • 1971 A spectre is haunting the peninsula/Try to understand (Sonet)
  • 1973 Ugha Mugha Sunshine Boy/Easy Flying (On Records)
  • 1983 Slaraffenliv/Alla Toy (Musikkselskapet)

Eksterne lenkerRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h NRK (28. august 2003). «Fantastiske ”Friendship”». NRK. Besøkt 10. januar 2021. 
  2. ^ «Tidenes beste til Gribsrød». Aftenposten nr. 358. Tirsdag 5. august 2008.