Odd Nerdrum
| Odd Nerdrum Odd Olaf Nerdrum | |||
|---|---|---|---|
 Nerdrum i 2020 | |||
| Født | Odd Olaf Nerdrum 8. april 1944[1][2][3][4]  (76 år)Helsingborg | ||
| Ektefelle | Turid Spildo (1995–)[5] |
||
| Partner(e) | Cecilie Broch Knudsen (1977–1991) |
||
| Far | David Sandved |
||
| Barn | Nora Ceciliedatter Nerdrum |
||
| Utdannet ved | Rudolf Steinerskolen i Oslo, Kunstakademie Düsseldorf |
||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Felt | Malerkunst | ||
Odd Olaf Nerdrum (født 8. april 1944 i Hälsingborg) er en norsk maler.[6]
Nerdrum betegner seg selv som figurativ kitsch-maler, men kan også karakteriseres som moderne klassisist med forbilder fra den eldre kunsthistorien, i protest mot modernismen. Hans mest kjente og provokative malerier er kanskje «Mordet på Andreas Baader» fra 1977–1978, der han framstiller terroristen som et offer, og «Selvportrett i gylden skrud» fra 1998, der han avbilder seg selv med erigert penis.
Nerdrum har gjennom sin malerstil og sitt kunstsyn flere ganger skapt offentlig debatt om kunst i Norge.
Bakgrunn og arbeidRediger
Odd Nerdrum var elev ved Statens kunstakademi under Aage Storstein og Alexander Schultz, men avbrøt sin kunstutdannelse i løpet av 1960-tallet, for å utdanne seg selv i en klassisk tradisjon i forlengelsen av gamle mestere som Caravaggio, og kanskje spesielt Rembrandt.
Nerdrum har avholdt en rekke utstillinger og høstet stor kommersiell suksess. Odd Nerdrums første kunstutstilling fant sted i Norge i 1967. Allerede fra hans første utstilling kunne det være vanskelig å se hvilket standpunkt han tok i sine bilder, men «kunsten behøver ikke nødvendigvis være verken revolusjonær eller skildre noe samfunnsmessig problem», sa han selv til Bergens Tidende i 1977.
Gjennom 1960-, 1970-, og 1980-årene arrangerte Odd Nerdrum, sammen med blant andre Bjørn Fjell, Arne Paus og Karl Erik Harr, en serie utstillinger under tittelen «Romantikk og realisme».
Kunsthistorikeren Gunnar Sørensen hevdet i 1980 at det er «verken Rembrandt eller Velazquez som utgjør Nerdrums nærmeste åndsfrender, for egentlig hører han vel hjemme i tradisjonen fra Tidemand, Christian Skredsvig og Christian Krohg».
EnkeltverkRediger
Bildet «Stefanus – den første martyr» fra 1969 viser øyensynlig et offer for vold på gaten, men patosen gjør det vanskelig å avgjøre av hvilken type vold, eller av hvem.
«Frigjøring» fra 1975 viser en kvinne sittende overskrevs på en liggende mann på en enkelt madrass i et sparsommelig utstyrt rom. Bildet kan være ment som en kommentar til samtidens kvinnesak, ved å vise kvinnen som en aktiv part, men bildet er likevel diffust i uttrykket. Mannen ser mer ut som et offer.
Med «Mordet på Andreas Baader» i 1978 hadde Nerdrum for alvor tatt steget ut i samfunnsdebatten. Bildet viser et storslagent tablå, hvor en halvnaken, utstrukket og nærmest Kristus-lignende figur, den tyske venstreterroristen (identifisert i bildets tittel), som mest sannsynlig begikk selvmord, blir skutt i bakhodet av en dresskledd mann med ansiktet i skygge.
Nerdrum kunne også vise andre sider, som det tungt sosialrealistiske bildet «Trygd» (1973), innkjøpt av Nasjonalgalleriet, og «Moren vender tilbake som ung kvinne» (1974), makulert av kunstneren selv i 1978.
Verket «Skyen» (1985) er med på listen over Morgenbladets 12 viktigste kunstverk.
KritikkRediger
I 2011 sa Stig Andersen at «Forestillingen om at Odd Nerdrum tilhører den ypperste verdenselite er et norsk fenomen».[7] Nerdrum har hele tiden blitt møtt med negativ kritikk av norske kunstanmeldere.[trenger referanse] De mener han kopierer 1600-tallets stil, hvilket betyr et svik mot modernismens idealer. Nerdrum har svart at modernismen knebler og hindrer billedkunstens frihet.[trenger referanse]
DomRediger
Odd Nerdrum ble 17. august 2011 dømt til to års og ti måneders ubetinget fengsel for ha solgt bilder for 10,5 millioner kroner, uten å betale skatt, men dommen ble opphevet av Høyesterett 5. februar 2013 på grunn av saksbehandlingsfeil.[8] Han ble igjen dømt i juni 2014.[9] I 2016 ble det kjent at han hadde søkt Justisdepartementet om benådning.[10] Søknaden ble avslått våren 2016.
Nerdrum ble benådet ved kongelig resolusjon 22. september 2017.[11]
Familie og privatlivRediger
Nerdrum trakk seg fra offentlighetens lys i 2002.[12] I desember 2003 flyttet han til Island, men har siden bodd på Rødvik Gård i Stavern og i Frankrike.
Han er tidligere samboer med kunstshøgskole-rektor Cecilie Broch Knudsen. En av deres døtre er Nora Ceciliedatter Nerdrum.
Verk (utvalg)Rediger
- 1982 «Mursten»
- 1982 «Sommer» (Nevlunghavn)
- 1984 «Jernloven»
- 1985 «Skyen»
- 1988 «Sangerne»
- 1992 «Hermafroditt»
- 1996 «Stripper»
- 1997 «Innvielse»
- 1998 «Selvportrett i gylden skrud»
- 1999 «Tvillinger ved havet»
- 2008 «Mother and Child»
PlateomslagRediger
- Junipher Greene: Friendship (1971)
- Magni Wentzel, Roger Kellaway & Red Mitchell: New York Nights (1992)
- Sondre Bratland: Rosa frå Betlehem (1992)
- Solefald: The Linear Scaffold (1997)
- Faun & Vilde Bjerke: En musikalsk reise i André Bjerkes diktning (2001)
- Marianne Beate Kielland & Sergej Osadchuk: Come Away, Death (2010)
- 1/2: Separate Ways/P.S. I Love You (2011)
- Myrkur: Mareridt (2017)
ReferanserRediger
- ^ RKDartists, http://explore.rkd.nl/en/explore/artists/314313, Odd Nerdrum, 314313
- ^ Artists of the World Online, Odd Nerdrum, 00322427
- ^ Store norske leksikon, Odd Nerdrum, Odd_Nerdrum
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Odd Nerdrum, nerdrum-odd
- ^ https://nbl.snl.no/Odd_Nerdrum
- ^ «Odd Nerdrum Biography». nerdruminstitute.com. Arkivert fra originalen 7. april 2012. Besøkt 17. april 2012.
- ^ Aftenposten 2011-08-19 side 1
- ^ Carl Alfred Dahl, Siri Gjedde-Dahl (5. februar 2013). «Høyesterett opphever Nerdrum-dom». Aftenposten.
- ^ «Odd Nerdrum dømt til fengsel for skattesvik». Aftenposten. NTB.
- ^ Kjetil Mæland (12. mars 2016). «- Nerdrum søker benådning etter skattedom». Nettavisen. Besøkt 9. oktober 2017.
- ^ Marcus Husby, Bjørn Eckblad og Stian Øvrebø Johannessen (9. oktober 2017). «Odd Nerdrum slipper fengselsstraff». Dagens Næringsliv. Besøkt 9. oktober 2017.
- ^ Siw Grindaker (21. juni 2002). «Nekter å møte pressen». Dagbladet. Besøkt 9. oktober 2017.