Wikipedia

Fidel Castro

kubansk advokat og politiker
(Omdirigert fra «Fidel Castro (født 13. august 1926)»)

Fidel Castro ( audio), opprinnelig Fidel Alejandro Castro Ruz (født 13. august 1926 i Birán i provinsen Holguín på Cuba, død 25. november 2016 i Havanna) var en cubansk kommunistisk revolusjonær og diktator. Han var statsminister fra 1959 til 1976 og president fra 1976 til 2008.

Fidel Castro
Fidel Alejandro Castro Ruz
FødtFidel Alejandro Castro Ruz
13. aug. 1926[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Birán (Oriente Province, Republic of Cuba)
Død25. nov. 2016[1][5][6][2]Rediger på Wikidata (90 år)
Havanna
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, partisan, journalist, revolusjonær, statsmann Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Havanna (1945–1950) (akademisk grad: doktor, studieretning: lov og rett)
Colegio de Belén (1945–1945)
EktefelleMirta Diaz-Balart (1948–1955)
Dalia Soto del Valle (1980–2016)
Partner(e)Natalia Revuelta Clews (–)
Dalia Soto del Valle (1961–1980)
FarÁngel Castro y Argiz
MorLina Ruz González
SøskenJuanita Castro
Ramón Castro Ruz
Raúl Castro
Lidia Castro Argota
Emma Castro
Barn
9 oppføringer
Alina Fernández
Fidel Ángel Castro Diaz-Balart
Jorge Ángel Castro
Fransiska Pupo
Antonio Castro- Soto del Vale
Alex Castro -Soto
Alexis Castro-Soto
Alejandro Castro-Soto
Ángel Castro-Soto
PartiCubas kommunistparti (1965–)
Partido Ortodoxo (–1951)
26. juli-bevegelsen (1955–1965)
Organizaciones Revolucionarias Integradas (1961–1962)
Partido Unido de la Revolución Socialista de Cuba (1962–1965)
NasjonalitetCuba
GravlagtCementerio de Santa Ifigenia
Medlem avPartido Ortodoxo
26. juli-bevegelsen
Utmerkelser
41 oppføringer
Helt av Sovjetunionen (1963)[7]
Leninordenen (1972)[8]
Jubileumsmedaljen i anledning av 30-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945 (1975)[9]
Oktoberrevolusjonsordenen (1976)
Kjede av Den hvite løves orden (1972)[10]
Den rumenske folkerepublikks stjerneorden (1972)[11]
Georgi Dimitrov-ordenen (1972)[12]
Storkors av Ordenen Polonia Restituta (1973)[13]
Jamaicaordenen (1977)
Fortjenstordenen (1977)[14]
Karl Marx-ordenen (1986)[15]
Ordensbånd av Den aztekiske ørns orden (1988)
Klement Gottwald-ordenen (1986)[16]
Fortjenstordenen Duarte, Sanchez og Mella (1998)[17]
Storkors med kjede av Det gode håps orden (1998)[18]
Storkors av Malis nasjonalorden (1998)[19]
1. klasse av Jaroslav den vises orden (2000)[20]
Frigjørerens orden (2000)[21]
Kongerikets kroneorden (2001)[22]
Quetzalordenen (2009)[23]
Ordenen O.R. Tambos følgesvenner (2009)[24]
Stern der Völkerfreundschaft (1972)
Konfucius' fredspris (2014)
Al-Gaddafi internasjonale menneskettighetspris
Lenins fredspris (1961)
Republikkens emblem (2000)
1. klasse av Ukrainas fortjenstorden (2010)[25]
Æresdoktor ved San Marcos nasjonale universitet
Leninordenen (1986)
Timor-Lestes orden (2010)[26]
Ho Chi Minh-ordenen (1989)[27]
Omar Torrijos Herreras orden (2009)[28]
Agostinho Neto-ordenen (1992)[29]
Belize-ordenen (1999)[30]
Nilens orden (1959)[31]
Jugoslavias store stjernes orden (1986)
Bintang Mahaputera Adipurna (1960)
José Marti-ordenen
Æresdoktor ved Statsuniversitetet i Moskva
Leninordenen (1963)
Order of Eduardo Mondlane, 1st class (1988)[32][33]
Cubas president
2. desember 1976–24. februar 2008
VisepresidentRaúl Castro
ForgjengerOsvaldo Dórticos Torrado
EtterfølgerRaúl Castro
Cubas statsminister
16. februar 1959–2. desember 1976
PresidentManuel Urrutia Lleó (1959)
Osvaldo Dorticós Torrado (1959-1976)
ForgjengerJosé Miró Cardona
Etterfølgeringen
Førstesekretær i det cubanske kommunistpartiet
24. juni 1961–19. april 2011
AndresekretærRaúl Castro
ForgjengerBlas Roca
EtterfølgerRaúl Castro
Generalsekretær i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner
16. september 2006–24. februar 2008
ForgjengerAbdullah Ahmad Badawi
EtterfølgerRaúl Castro
10. september 1979–6. mars 1983
ForgjengerJunius Richard Jayawardene
EtterfølgerNeelam Sanjiva Reddy
Signatur
Fidel Castros signatur
Fidel Castro på Commons

Castro ble statsminister i januar 1959 etter Den cubanske revolusjonen, da 26. juli-bevegelsen styrtet Fulgencio Batista, og omgjorde i løpet av perioden 1959–1965 Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule. Han var statsminister frem til 1976, og overtok deretter vervet som Cubas president. På Cuba gjennomførte han en radikal jordreform og kollektivisering av landbruket og nasjonalisering av bedrifter, bekjempet analfabetisme gjennom en vellykket alfabetiseringskampanje og bygget ut et gratis helsetjeneste- og utdanningssystem. Samtidig har han blitt kritisert for å bryte menneskerettighetene og for dårlig økonomisk politikk. 31. juli 2006 overga Fidel Castro presidentembetet midlertidig til sin bror, visepresident Raúl Castro, etter at en alvorlig tarmlidelse tvang ham til sykesengen. Castro var da den statslederen i verden som hadde sittet lengst ved makta. 19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han ikke tok gjenvalg som president.[34][35] Nasjonalforsamlingen valgte Fidels bror Raul Castro som ny president. Han fortsatte som førstesekretær i kommunistpartiet fram til han trakk seg i april 2011.

Bakgrunn

rediger

Liv og virke før revolusjonen (1926–1952)

rediger

Barndom (1926–1945)

rediger

Fidel Alejandro Castro Ruz ble født utenfor ekteskap ved en sukkerplantasje i Birán, nær Mayarí, i det som nå er provinsen Holguín i det østlige Cuba. Han var den tredje sønnen til Ángel Castro y Argiz, en arbeidersønn som hadde innvandret fra den fattige regionen Galicia i det nordvestlige Spania. Faren var falangist, tilhenger av Franco, og hadde opprinnelig kommet som soldat til Cuba for å slå ned nasjonale frigjøringsbevegelsen. Faren tjente seg rik gjennom å ha arbeidet for UFCO (United Fruit Company),[36] som han senere ble kontraktør for, og investeringer. For fortjenesten kjøpte han land fra UFCO og anla en sukkerplantasje som leverte varer til UFCO. Etter hvert investerte han i butikk, bakeri, sagbruk og nikkelgruve. På det meste levde og arbeidet ca. 300 familier på eiendommen. Fidels mor, Lina Ruz González, som var husholderske, var også av galisisk avstamning. Castros far var gift med en annen kvinne, Maria Luisa Argota, til Castro var 17 år, og faren anerkjente ikke Fidel som sin sønn før dette ekteskapet var over.[37] og under oppveksten måtte han leve med sin illegitimitet i tillegg til at han ble flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. I barndommen ble han ofte nedsettende omtalt som «jøde» fordi han ikke var døpt.[38]

Som femåring ble Fidel sendt til privatundervisning hos en lærerinne i Santiago de Cuba. Han mistrivdes, og som åtteåring ble han sendt på den kristne internatskolen Hemanos de Salle, men ble utvist grunnet dårlig oppførsel. I 1938 ble han sammen med Raul sendt til jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba, og i 1942 til Colegio de Belén (en annen jesuittskole) i Havanna.[39] Fidel utmerket seg som en særs dyktig elev.[40] Han og Raul ble en periode utvist fra skolen fordi de hadde gjort opprør.[36]

Fidel Castro har seks søsken, to brødre og fire søstre – alle født utenfor ekteskap:

  • Angelita (f.1923)
  • Ramon (f.1924)
  • Raul (f.1931)
  • Juanita (f.1933)
  • Enma (f.1935)
  • Agustina (f.1938)

I tillegg har Fidel to halvsøsken (Lidia og Pedro Emilio) fra farens første ekteskap.

Studier og aktivisme (1945–1952)

rediger

Castro utdannet seg til jurist ved Universitetet i Havanna. Til tross for at Castro ifølge seg selv var «politisk analfabet» på dette tidspunktet, bemerket han seg som en radikal studentaktivist ved universitetet. Han var lidenskapelig opptatt av antiimperialisme, og rettet sterk kritikk mot USAs innflytelse på Cuba og i Latin-Amerika forøvrig.[41]

I 1947 meldte han seg inn i partiet Partido Ortodoxo, som var ledet av den karismatiske Eduardo Chibás (som begikk selvmord under et radioprogram i 1951). Partiet var ikke marxistisk, men hadde kamp mot korrupsjon og forsvar av nasjonale interesser som noen av sine fanesaker.[42]

I 1947 deltok Castro i planleggingen av ekspedisjon for å styrte diktatoren i Den dominikanske republikk, Rafael Trujillo. Denne ekspedisjonen ble derimot aldri noe av fordi Trujillo truet med å starte krig mot Cuba dersom den ble gjennomført. I april 1948 deltok han på en studentkongress i Bogotá i Colombia, og møtte den liberale opposisjonspolitikeren Jorge Eliécer Gaitán, som ble drept to dager etterpå, noe som regnes som en sentral hendelse i nyere colombiansk historie.[43] Attentatet førte til voldelige sammenstøt mellom de rådende konservative–med støtte fra hæren–og liberale, kjent som Bogotázo. Castro bistod de liberale gjennom å stjele våpen fra en politistasjon, men den etterfølgende politietterforskningen konkluderte med at Castro ikke hadde vært involvert i noen drap.[44] Tilbake på Cuba giftet Castro seg med Mirta Díaz-Balart, en filosofistudent fra en rik familie som også studerte ved Universitetet i Havanna, samme år.

Castro planla å stille som presidentkandidat for Orthodoxo i valget som var planlagt i 1952, men partiledelsen nektet å nominere ham på grunn av sine radikale standpunkter, og Castro måtte nøye seg med å stille som kandidat for Representantenes hus. Meningsmålinger viste at partiet kunne ha vunnet valget, men valget ble aldri avholdt, da general Fulgencio Batista tok makten i et militærkupp og erklærte seg som president 10. mars 1952.

Virke

rediger

Revolusjon (1952–1959)

rediger

Utdypende artikkel: Den cubanske revolusjon

Som reaksjon på Batistas kupp grunnla Castro i hemmelighet et hemmelig, revolusjonært cellenettverk, La Movimiento (bevegelsen), som trykket illegale aviser og trente og bevæpnet revolusjonære motstandere av Batista. Fra juli 1952 til juli 1953 hadde nettverket rekruttert 1 200 personer, hovedsakelig fra fattigere områder i Havanna.[45] Castros nettverk samlet våpen for et planlagt angrep på militærforlegningen Moncada i Santiago de Cuba. Castro håpet at et slikt angrep også ville føre til flere slike angrep andre steder på Cuba.

Angrepet ble gjennomført 26. juli 1953 av 160 menn, men ble en fiasko. Da opprørerne nærmet seg brakka, ble alarmen utløst og opprørerne ble møtt med maskingeværskudd. Fem revolusjonære ble drept i selve angrepet, og 56 ble henrettet uten rettssak etterpå. Både Fidel og Raúl Castro ble tatt til fange og brødrene risikerte dødsstraff. Under rettssaken holdt Castro sin berømte fire-timers tale Historien vil frikjenne meg, hvor Castro bl.a. kom med krav om at gjeninnføring av grunnloven fra 1940, landreformer, og bedre vilkår for arbeiderne. Den katolske erkebiskop Enrique Pérez Serantes av Santiago de Cuba oppfordret domstolen til ikke å ilegge dødsstraff, og brødrene ble i stedet idømt lange fengselsstraffer.[46] Fidel tilbragte 22 måneder av den 15 år lange straffen bak lås og slå[47] i fengselet Presidio Modelo på Isla del Pino. I fengsel leste Castro mye. Han studerte verkene til kommunistene Karl Marx, Friedrich Engels og Vladimir Lenin, men også andre forfattere som Sigmund Freud, Emmanuel Kant, William Shakespeare, Axel Munthe, Somerset Maugham og Fjodor Dostojevskij.

Han ble satt fri innenfor rammene av et generalamnesti i mai 1955, men var nødt til å forlate Cuba. Sammen med flere andre Moncada-overlevende tilbrakte han sitt eksil i Mexico for å planlegge revolusjon på Cuba. Her møtte han blant annet den argentinske marxisten Ernesto «Che» Guevara, som sluttet seg til revolusjonen. Under eksilet i Mexico forberedte han ekspedisjonen med yachten Granma, og la ut mot Cuba 2. desember 1956.

Sammen med 81 andre revolusjonære gikk Castro i land på Cuba. Bevegelsen han frontet kalte seg nå for 26. juli-bevegelsen, oppkalt etter dagen for det mislykkede Moncada-angrepet. I fjellene Sierra Maestra startet Castro en geriljakrig. Etter en krig på over to år mot en tallmessig langt sterkere kubansk hær, kom gjennombruddet: Diktatoren Batista flyktet den 1. januar 1959 fra Cuba. Det skjedde etter at fagforeningene og den borgerlige opposisjon gjorde felles sak mot ham, og etter at USA innførte en våpenembargo mot landet og nektet militær bistand etter en massakre som Batistas styrker hadde utøvet mot opposisjonelle.

Etter seieren ble Castro landets nye statssjef, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.

Castro som statssjef og det nye Cuba (1959–2008)

rediger

Provisorisk regjering (1. januar–16. februar 1959)

rediger
 
Manuel Urrutia Lleó var Cubas president den første tiden etter revolusjonen.

I tråd med Castros ønske, ble den liberale advokaten Manuel Urrutia Lleó utpekt som president, og José Miró Cardona ble statsminister. Castro erklærte seg på sin side som forsvarssjef. Castro hadde likevel stor innflytelse på politikken til Urrutias administrasjon, som styrte gjennom dekreter. Han presset regjeringen implementerte politikk for å bekjempe korrupsjon og bekjempe analfabetisme, og at den forsøkte å fjerne Batista-tilhengere fra maktposisjoner ved å avvise Kongressen og å hindre alle som ble valgt i de riggede valgene i 1954 og 1958 fra fremtidige stillinger. Han presset deretter Urrutia til å innføre et midlertidig forbud mot politiske partier; han fortalte gjentatte ganger Urrutia at flerpartivalg ville bli holdt når det var klart for det. Blant annet på grunn av sin sosiale bakgrunn og politiske utvikling ble Castro i starten ansett av mange [av hvem?] som et bindeledd mellom revolusjonens mest radikale og de borgerlig-liberale kreftene, mens hans bror Raúl sammen med Che Guevara ønsket en utvikling i sosialistisk og kommunistisk retning og samarbeid med de sosialistiske stater. Til tross for at Castro gjentatte ganger hadde benektet at han var en kommunist til pressen, arrangerte han i hemmelighet møter med representanter for kommunistpartiet Partido Socialist Popular, hvor hans bror Raúl var medlem, for å diskutere etaberingen av en sosialistisk stat.[48]

Statsminister (1959–1976)

rediger
Castro og det nye Cuba (1959–1960)
rediger
 
Castro i Washington D.C. i 1959

16. februar 1959 tiltrådte Castro stillingen som Cubas statsminister, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.

Til tross for Castros negative holdning til det han anså som amerikansk imperialisme, ønsket Castro opprinnelig å opprettholde et godt forhold til USA, og han reiste derfor allerede i april 1959 på statsbesøk til USA. Han hadde ønsket å møte president Eisenhower, men den amerikanske presidenten nektet å møte den kubanske revolusjonslederen, og lot ham nøye seg med et møte med visepresident Richard Nixon, som etter møtet var svært kritisk til Castro.[49] På møte i Organisasjonen av amerikanske stater Buenos Aires 2. mai samme år foreslo Fidel Castro en «Marshallplan for Latin-Amerika», som ble nedstemt.[50]

I mai 1959 undertegnet Castro den første landreformen, som satte en grense på landbesittelser til 993 dekar, og som forbydde utlendinger å kjøpe land på Cuba. Rundt 200 000 cubanske bønder fikk nå land ettersom de store landområdene ble delt opp. Reformen var svært populær blant arbeiderklassen, men møtte sterk motstand fra landeierne.[51]

Castro benektet gjentatte ganger at han var kommunist. Han utpekte marxister til sentrale posisjoner i regjeringen og militæret, blant annet Che Guevara, som ble utpekt til sjef for sentralbanken og industriminister. Forferdet av dette deserterte sjefen for luftforsvaret, Pedro Luis Díaz Lanz, til USA den 14. juli 1959. President Urrutia tok avstand fra Díaz' desertering, men uttrykte bekymring overfor den sterke marxistiske innflytelsen i landet. Castro svarte med å erklære at han gikk av som statsminister i protest mot Urrutias «blinde antikommunisme», noe som førte til at 500 000 Castro-tilhengere omringet presidentpalasset og forlangte at Urrutia gikk av. Urrutia gikk av, Castro ble gjeninnsatt og utpekte marxisten Osvaldo Dórticos Torrado som ny president.

Castros regjering fremmet sosiale prosjekter for å øke Cubas levestandard, ofte på bekostning av økonomisk vekst. Det ble lagt svært høy vekt på utdanning, og i løpet av den første måneden etter Castro kom til makten, ble det åpnet flere klasserom enn de 30 forrige årene. Helsevesenet ble nasjonalisert og utvidet, og helsestasjoner og poliklinikker ble åpnet i landlige områder over hele øya for å tilby gratis medisinsk hjelp. Universell vaksinering mot barnesykdommer ble innført, og spedbarnsdødeligheten sank drastisk. En tredje del av Castro-regjeringens sosiale program var forbedring av infrastruktur. I løpet av det første halvåret Castro var statsminister ble 360 mil med veier bygd utover øya, og 300 millioner dollar ble brukt på vann- og sanitetsprosjekter. Over 800 hus ble konstruert månedlig i løpet av de første årene etter revolusjonen for å bekjempe hjemløshet, og barnehager ble åpnet for barn, og andre sentre for eldre og funksjonshemmede.[52]

Castro brukte radio og TV for å utvikle en «dialog med folket», hvor han stilte spørsmål og kom med provoserende uttalelser. Hans regime forble populært blant arbeidere, bønder og studenter, som utgjorde flertallet av landets befolkning, men møtte motstand fra middelklassen.[53] Tusenvis av leger, ingeniører og andre fagfolk utvandret til USA, som resulterte i hjerneflukt fra øya.[54] Produktiviteten sank, og landets finansielle reserver ble tømt i løpet av to år. Etter den konservative pressen uttrykte fiendtlighet mot regjeringen, avbrøt skribentenes Castro-vennlige fagforening redaksjonen, og i januar 1960 beordret regjeringen dem til å publisere en "presisering" skrevet av skribentenes fagforening på slutten av alle artikler som kritiserte regjeringen. Castros regjering arresterte hundrevis av kontrarevolusjonære, og mange av dem ble utsatt for isolat, røff behandling, og truende oppførsel.[55] Militante anti-Castro grupper, finansiert av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA, eksilcubanere og regimet til Héctor Trujillo i Den dominikanske republikk, foretok væpnede angrep og etablerte geriljabaser i Escambrayfjellene, noe som førte til en seks år lang konflikt kjent som «krigen mot bandittene».

Ettersom forholdet mellom USA og Cuba utviklet seg i stadig mer negativ retning, hadde Cuba nå felles interesser med Sovjetunionen og Østblokken, og Castro gjenopprettet de diplomatiske relasjonene med Sovjet – som ble helt brutt etter Batistas kupp i 1952 – i februar 1960. Han holdt et møte med Sovjetunionens visestatsminister, Anastas Mikojan. De ble enige om at Cuba skulle tilby Sovjet sukker, frukt, fiber og skinn, i bytte mot sovjetisk råolje, gjødsel, industriprodukter og et lån på 100 millioner dollar. Landets raffinerier – som var eid av de amerikanske selskapene Shell, Esso og Standard Oil – ble nå satt til å raffinere sovjetisk olje, noe de nektet å gjøre etter oppfordring fra USAs regjering. Castro svarte gjennom å nasjonalisere raffineriene, noe som førte til at USA stoppet importen av cubansk sukker. Dette provoserte Castro til å nasjonalisere mesteparten av amerikansk eiendom på øya, inkludert banker og sukkerplantasjer.

Forholdet ble ytterlige forverret da den franske lastebåten La Coubre – som fraktet våpen til Cuba fra Belgia – eksploderte i havna i Havanna 4. mars 1960, noe som førte til at mellom 75 og 100 ble drept. Castro hevdet at hendelsen var et resultat av amerikansk sabotasje, noe som ble benektet av USA. Inspirert av det suksessfulle, amerikanskstøtta kuppet mot Jacobo Árbenz Guzmán i Guatemala i 1954, ga president Eisenhower i mars 1960 CIA tillatelse til å styrte Castro. Han ga dem et budsjett på 13 millioner dollar og tillot dem å alliere seg med mafiaen, som hadde lagt Castro for hat etter at regjeringen hans nasjonaliserte mafiaens bordeller og kasinoer. 13. oktober 1960 innførte USA en embargo som stoppet all eksport til Cuba.

I september 1960 dro Castro til New York for å tale i FNs generalforsamling. På Hotel Theresa i Harlem fikk han besøk av journalister og anti–establishmentsfigurer som Malcolm X, og av statsledere som Polens Wladyslaw Gomulka, Bulgarias Todor Zjivkov, Egypts Gamel Abdel Nasser og Indias Jawaharlal Nehru. Castro møtte også Sovjetunionens statsminister Nikita Khrusjtsjov, som Castro fra første stund hadde et godt forhold til.

Castro fryktet et kupp på Cuba, og i løpet av 1959 hadde landet brukt 120 millioner dollar på å kjøpe våpen fra Sovjetunionen, Frankrike og Belgia. Tidlig i 1960 var størrelsen på den cubanske hæren fordoblet. Ettersom Castro fryktet kontrarevolusjonære elementer i hæren, ble det opprettet en paramilitær «folkemillits» bestående av bevæpnede sivile som støttet revolusjonen. I september 1960 ble Komiteene til forsvar av revolusjonen oppretta, en sivil organisasjon som utførte nabolagsspionasje for å avsløre kontrarevolusjonær virksomhet og utføre helse– og utdanningskampanjer. I 1970 var én tredjedel av befolkninga involvert i disse komitéene, og dette økte senere til 80%. Castro omtalte regjeringen sin som et direkte demokrati, og hevdet derfor at valg ikke var nødvendig («Elecciones, para qué?» (dvs. Valg, hvorfor det?)).[56] USAs utenriksminister Christian Herter uttalte at Cuba hadde innført den sovjetiske modellen, med en ettpartistat, statlige fagforeninger, undertrykkelse av sivile rettigheter, og fravær av ytringsfrihet og pressefrihet.

Invasjonen i Grisebukta, Cubakrisen og sosialistisk republikk (1961–1962)
rediger

Utdypende artikler: Invasjonen i Grisebukta og Cubakrisen

I januar 1961 beordret Castro USAs ambassade i Havanna til å redusere antallet ansatte fra 300, siden han mistenkte at mange av dem var spioner. USA svarte med å avslutte sine diplomatiske forbindelser med øystaten, og økte støtten til kontrarevolusjonære dissidenter i eksil. Disse militante kontrarevolusjonære begynte å angripe skip som handlet med Cuba, og bombet fabrikker, butikker og sukkerplantasjer. Både Eisenhower og John F. Kennedy støttet en CIA-plan om å bistå eksilcubanere i en invasjon av Cuba for å styrte Castro; denne planen resulterte i invasjonen i Grisebukta i april 1961. 15. april bombet CIA-forsynte B-26-bombefly tre cubanske flyplasser. USA hevdet at dette ble begått av desertører fra Cubas flyvåpen, men Castro avviste disse påstandene og hevdet at dette var en amerikansk falsk flagg-operasjon. I frykt for en invasjon beordra Castro arrestasjonen av mellom 20 000 og 100 000 mistenkte kontrarevolusjonære, og uttalte offentlig at «det imperialistene ikke kan tilgi oss, er at vi har utført en sosialistisk revolusjon rett foran nesen på dem» – som var første gang Castro erklærte at revolusjonen var sosialistisk.

CIA og den eksilcubanske Demokratiske Revolusjonære Front dannet en hær på 1400 mann bestående av eksilcubanere, Brigade 2506, i Nicaragua. Natten mellom 16. og 17. april landet brigaden ved Grisebukta på Cubas sørkyst, og utførte et angrep mot den lokale revolusjonære militsen. Castro beordret kaptein José Ramón Fernández til å lede motoffensiven, før Castro sjøl personlig tok kontroll over den. Etter å ha bombet invasjonsmaktens skip og innkalt forsterkninger, ble brigaden tvunget til å overgi seg 20. april. Han beordra de 1189 krigsfangene til å bli avhørt av et panel av journalister på direktesendt TV, og tok personlig over avhøret 25. april. 14 ble stilt for retten for forbrytelser avgivelig begått før revolusjonen, mens resten ble sendt tilbake til USA i bytte mot medisiner og mat til en verdi av 25 millioner dollar. Castros seier var et mektig symbol i hele Latin-Amerika, men økte også opposisjonen mot Castros autoritære styre internt på Cuba, spesielt blant cubanere fra middelklassen som hadde blitt anholdt i forløpet til invasjonen. Til tross for at de fleste ble frikjent i løpet av dagene etter invasjonen, valgte mange å reise til USA, og etablerte seg i anti–Castro-miljøet i Florida.

Etter CIAs mislykkede invasjon i Grisebukta i april 1961 og den påfølgende Cubakrisen i oktober 1962, har hans lederskap internasjonalt vært preget av spenninger i forholdet til USA, et nært samarbeid med Sovjetunionen til dens oppløsning i 1991, samt militær og humanitær bistand til mange land i den tredje verden.

For å slå sammen de politiske kreftene i det nye, offisielt sosialistiske Cuba, slo Castro sammen 26. juli-bevegelsen, Det Revolusjonære Direktorat og Sosialistisk folkeparti til de Integrerte Revolusjonære Organisasjoner (Organizaciones Revolucionarias Integradas, ORI), som i 1965 ble til Det cubanske kommunistpartiet (Partido Comunista de Cuba, PCC), basert på det leninistiske prinsippet om demokratisk sentralisme. Til tross for at Sovjetunionen nølte vedrørende Castros omfavnelse av sosialismen, ble relasjonene til Sovjetunionen sterkere. Sovjetiske teknikere etablerte seg på øya, og Castro mottok Lenins fredspris. I desember 1961 erklærte Castro seg formelt som marxist-leninist, og oppfordret folk i andre land i Latin-Amerika til å reise seg og gjøre revolusjon mot sine USA-støttede regimer.[57] Som svar presset USA Organisasjonen av amerikanske stater (OAS/OAE) til å ekskludere Cuba. Sovjetunionen irettesatte Castro for å opptre uforsvarlig, men han mottok ros fra Maos Kina for sin internasjonalistiske utenrikspolitikk.

Mens Castro, Guevara og andre la vekt på Cubas særlige rolle i den revolusjonære og sosialistiske bevegelse og blant de alliansefri stater, ville «gammelkommunistene» som Blas Roca Calderio og Anibal Escalante at man skulle underordne seg det sovjetiske lederskap. Etter en maktkamp vant Castro frem med sitt syn våren 1962, og de fleste pro-sovjetiske «gammelkommunistene» ble fjernet fra sine verv. Dette bidro også, sammen med Castros og Guevaras forargelse over at Sovjetunionen trakk tilbake sine raketter i oktober 1962, til et mer anstrengt forhold mellom Cuba og Sovjetunionen. Til tross for ideologisk enighet med Kina vedrørende utenrikspolitikken, tok Cuba parti med Sovjetunionen i det kinesisk-sovjetiske bruddet, noe som førte til økning i sovjetisk bistand til øystaten.

USAs handelsblokade, kombinert med lav produktivitet i landbruket og dårlig økonomisk styring som følge av den omfattende omstruktureringen av økonomien, førte til økonomisk stagnasjon og varemangel. Som reaksjon på mangel på matvarer innførte Castro rasjonsblokken (la libreta) i 1962, som sikret alle cubanere rett til rasjoner med mat og andre basisvarer til sterkt subsidierte priser.[58]

Som reaksjon på plassering av amerikanske atomraketter i Tyrkia og Italia, ønsket Khrusjtsjov å plassere sovjetiske R-12 atomraketter på Cuba for å utjevne maktbalansen. Castro godtok utplasseringen, da han anså det ville sikre Cuba mot nye invasjonsforsøk fra USA. Beslutningen ble tatt i hemmelighet, og i det cubanske lederskapet var det bare Fidel og Raúl Castro, Che Guevara, president Dorticós og sikkerhetssjef Ramiro Valdés som kjente til planen.[59] Et amerikansk U-2 spionfly oppdaget og fotograferte baser for utplassering av missilene i San Cristobal 9. oktober 1962. 16. oktober satte John F. Kennedy sammen en uformell gruppe til å diskutere alternativer for å hindre Sovjetunionen i å kunne plassere missilene på Cuba, og en full militær invasjon av Cuba ble diskutert, men Kennedy kom fram til at en marineblokade for å hindre sovjetiske skip å komme fram ville være det beste alternativet. Etter seks dager offentliggjorde Kennedy i en TV-tale at Sovjetunionen var i ferd med å utplassere kjernefysiske våpen på Cuba 22. oktober, og at USA ville sette i gang en blokade av skipstrafikken til Cuba for å hindre ytterligere sovjetiske leveranser til Cuba. Kennedy krevde alle rakettinstallasjoner og tilknyttede anlegg demontert og returnert til Sovjetunionen. Kennedys ubetingede krav ble avvist fra sovjetisk side, og blokaden ble iverksatt 24. oktober. Til tross for at Castro insisterte på at rakettene var der for å forsvare øya, anså Kennedy rakettene som offensive da de potensielt kunne utslette Washington D.C. og flere andre store amerikanske byer.[60] 27. oktober nådde krisen sitt høydepunkt, da utskytningsrampene for missilene var klare for bruk og Cuba skjøt ned et amerikansk spionfly over sitt luftrom, men Khrusjtsjov og Kennedy kom fram til en hemmelig avtale (uten å konfrontere Castro) som innebar tilbaketrekning av rakettene fra Cuba, på betingelse av at USA trakk tilbake sine egne missiler fra Tyrkia og Italia, og garanterte at de ikke ville invadere øya.[61]

Castro følte seg forrådt av Sovjet i forbindelse med krisen, siden han hadde blitt utelatt fra forhandlingene. I stedet presenterte han en fempunktsplan som han presenterte for FNs generalsekretær U Thant, hvor han kom med følgende krav til amerikanerne: «1. Opphev den økonomiske blokaden. 2) Avslutt alle undergravende aktiviteter utført fra territoriumet til USA og noen få andre land som samarbeider med dem. 3. Avslutt alle angrep fra piratfartøy basert i USA og Puerto Rico. 4. Avslutt alle krenkelser av [cubansk] luftrom og farvann. 5. Tilbaketrekning fra Guantanamo Bay Naval Base og returner det cubanske landområdet okkupert av de forente stater». Kravene ble avvist av USA, og Castro fikk heller ikke sovjetisk støtte for sine krav.[62]

Økende tredje verden-politikk og ideologisk ortodoksi (1963–1968)

rediger

Til tross for at forholdet ble mer anspent, inviterte Khrusjtsjov Castro til Sovjetunionen i mai 1963, hvor han besøkte 14 byer, talte på et møte på den røde plass, og ble tildelt både Leninordenen og en æresdoktorgrad fra Statsuniversitetet i Moskva.[63] Castro returnerte til Moskva i januar 1964 for å signere en ny femårig kontrakt om sukkerhandel, men diskuterte også attentatet mot John F. Kennedy med Khrusjtsjov. Castro var svært bekymret etter attentatet, da han fryktet at en høyreekstrem konspirasjon stod bak drapet, men at Cuba ville få skylden.[64]

Uenighetene som hadde oppstått med Sovjetunionen i forbindelse med Cubakrisen og Castros internasjonalistiske utenrikspolitikk ble skjerpet etter at Nikita Khrusjtsjov ble avsatt og erstattet av Leonid Bresjnev som leder i 1964.

Utover 1960-tallet begynte Castro-regimet i likhet med Sovjetunionen også å forfølge «sosiale avvikere» som homofile, prostituerte og Jehovas vitner i tillegg til politiske motstandere. I 1965 ble det opprettet et nettverk av militærdrevne arbeidsleirer, Unidades Militares de Ayuda a la Producción (Militære enheter for å bistå produksjonen, UMAP) i Camagüey-provinsen, hvor antatte kontrarevolusjonære og «asosiale» – som inkluderte homoseksuelle, Jehovas vitner, syvendedags adventister, prester og intellektuelle – måtte utføre tvangsarbeid i landbruket.[65] Fra offisielt hold ble leirene framstilt som et alternativ for personer som var utelatt fra militærtjeneste, men en OAS-rapport fra 1967 omtalte UMAP som «i praksis et system likt slaveri», hvor tusenvis av fanger utførte gratis tvangsarbeid i over åtte timer per dag uten rettssak.[66] I 1968 ble UMAP-systemet avskaffet, men homoseksuelle menn fortsatte å bli forfulgt fram til 1979. Castro beklaget senere forfølgelsene av homoseksuelle som en «stor urettferdighet», og tok personlig ansvar.[67]

Fidel Castro var statsminister fra 1959 til 1976, da han ble president i statsrådet og regjeringen. Castro var president helt frem til 2008. Han fortsatte etter dette en passiv deltakelse i politikken, men var førstesekretær i Cubas kommunistparti (Partido Comunista de Cuba) frem til 2011. Castro hadde ledet partiet helt siden det ble grunnlagt i 1965.

President (1976–2008)

rediger
Internasjonalisme
rediger

Castros Cuba utviklet en internasjonalistisk politikk. Castro sendte, delvis som motydelse for den omfattende utviklingshjelp landet mottok fra Sovjetunionen, betydelige troppestyrker for å støtte sosialistiske regjeringer og den sosialistiske side under borgerkriger.

Hans regjering støttet for eksempel de sosialistiske sandinistene i Nicaragua i kampen mot den USA-støttede contras-organisjasjonen på 1980-tallet. Spesielt på 1960-tallet sendte Cuba finansiell støtte til gerilja i en rekke latinamerikanske land. Dessuten var Cuba kontinuerlig engasjert i Afrika, særlig i Etiopia og Angola. I Angola var de kubanske styrkene meget viktige i borgerkrigen mellom de marxistiske MPLA-styrkene og rivalene FNLA og UNITA. I 1992, som følge av Sovjetunionens oppløsning, erklærte imidlertid Castro at Cuba ville slutte å støtte utenlandske geriljaorganisasjoner for å stramme inn pengebruken som følge av «den spesielle perioden» (etter 1989, se under) som oppstod på Cuba etter Unionens fall.

Cuba sendte og sender fortsatt også ut leger, lærere, teknikere og konstruktører til land over hele kloden. Kubanske leger har i løpet av årene gjort mye humanitær innsats, særlig i fattige land. 25 000 cubanske leger jobber[når?] i 68 land.[68] Et eksempel fra slutten av Castros presidentperiode er legehjelpen til fattigkvarterene i Venezuela. Som motydelse selger Venezuela olje til Cuba til langt under markedspris. Cuba har også ofte engasjert seg i å gi hjelp et naturkatastrofer. I 2005 tilbød Castro til og med USA hjelp etter orkanen Katrina, som USA avslo.

Etter 1989
rediger

Selv om Castros uortodokse marxisme og hans politiske praksis kan by på flere paralleller til Mikhail Gorbatsjovs reformvennlige politikk i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet, kritiserte han Gorbatsjovs reformer (kalt glasnost og perestrojka) fordi han mente reformene var imot sosialismens prinsipper.

For Cubas økonomi spilte handelen med de gamle kommunistlandene en meget viktig rolle. Men med de mange systemskiftene i disse landene fra 1989 av, bortfalt langt på vei denne samhandelen som var blitt gjennomført på for Cuba meget gunstige betingelser.

Sovjetunionens oppløsning i 1991 styrtet Cuba ut i en økonomisk krise som tvang Castro til å gjennomføre økonomiske reformer. Blant tiltakene var en legalisering av selvstendig arbeid og frie markeder for bøndene, og var ledsaget av en åpning av landet for utenlandske turister og investorer. Denne tiden ble kalt Periodo Especial en Tiempo de Paz («spesialperiode i fredstid»), som oftest bare kalt Periodo Especial («den spesielle perioden»).

Etter hvert bedret forsyningssituasjonen seg. Men selve det politiske system ble ikke grunnleggende reformert.

Siste dager

rediger

Den 31. juli 2006 overførte Castro midlertidig makten på Cuba til sin bror Raúl Castro.

19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han gikk av for godt.[35]

I april 2011 trakk han seg også tilbake fra vervet som førstesekretær i Kommunistpartiet, et verv han hadde innehatt i nesten 46 år.

Raúl Castro meldte den 25. november 2016 at broren Fidel var død.[69]

Ettermæle

rediger

Vegard Bye[hvem?] mener at USAs harde linje overfor det nye regimet på Cuba bidro til å drive Castro i armene på Sovjetunionen, selv om det er usikkert hva som hadde skjedd om USA hadde valgt en annen linje. Bye mener Castro hadde autoritære og narsissistiske trekk, noe som ikke var godt utgangspunkt for å utvikle demokrati på Cuba. Ifølge Bye var Castro «manisk» opptatt av sosial rettferdighet, kamp mot fattigdom og internasjonal utbytting. I utvikling av helsevesen for alle og andre velferdstiltak nådde han imponerende resultater ifølge Bye. Havanna er også den eneste storbyen i Latin-Amerika der gatene er trygge. Cuba har dødsstraff og vel 200 har blitt henrettet siden Castro kom til makten. Ingen har blitt henrettet siden 2003.[omstridt – diskuter]

Galleri

rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Fidel Castro Ruz, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000008520, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Fidel Castro Ruz, Proleksis enciklopedija-ID 14704[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ AlKindi, Diamond Catalog ID for persons and organisations 51963[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Muere Fidel Castro a la edad de 90 años», besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Le Monde, Le Monde ID ameriques/article/2016/11/26/fidel-castro-est-mort_5038433_3222.html[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Homeland heroes, warheroes.ru ID 1794[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.laguia2000.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ lanic.utexas.edu[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ lanic.utexas.edu[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ lanic.utexas.edu[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ lanic.utexas.edu[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ lanic.utexas.edu[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.profil.at[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.camaradediputados.gov.do[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ www.insumisos.com[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ www.radiorebelde.cu[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ anterior.cubaminrex.cu[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ www.cubadebate.cu[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ lanic.utexas.edu[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ www.cuba.cu[Hentet fra Wikidata]
  30. ^ www.7newsbelize.com[Hentet fra Wikidata]
  31. ^ www.fidelcastro.cu[Hentet fra Wikidata]
  32. ^ Boletim da República[Hentet fra Wikidata]
  33. ^ gazettes.africa[Hentet fra Wikidata]
  34. ^ «Message from the Commander in Chief». www.granma.cu. 18.02.2008. Arkivert fra originalen 20. februar 2008. Besøkt 21. februar 2008. 
  35. ^ a b «Fidel Castro går av». www.vg.no. 19.02.2008. Besøkt 19. februar 2008. 
  36. ^ a b Bye, Vegard (2. desember 2016). «Frigjerarar og diktator». Dag og Tid. s. 8. 
  37. ^ Nettavisen – Dette er Fidel Castro
  38. ^ Ramonet 2006
  39. ^ Store norske leksikon – Fidel Castro
  40. ^ José de Córdoba, David Luhnow and Bob Davis (2. august 2006). «Castro's Illness Opens Window On Cuba Transition». The Wall Street Journal. s. 1, 12. 
  41. ^ Coltman, Leycester (2003). The Real Fidel Castro. New Haven and London: Yale University Press. ISBN 978-0300107609.
  42. ^ Fidel Castro – Store norske leksikon
  43. ^ Fidel Castro - Store norske leksikon
  44. ^ Bourne, Peter G. (1986). Fidel: A Biography of Fidel Castro. New York City: Dodd, Mead & Company. ISBN 978-0396085188
  45. ^ Bourne 1986
  46. ^ Hugh Thomas: Cuba: The pursuit of freedom, s 550
  47. ^ [1]
  48. ^ Bourne 1986; Quirk 1993; Coltman 2003
  49. ^ Castro visits the United States - Apr 15, 1959 - History.com
  50. ^ Fidel Castro: My Life: A Spoken Autobiography - Ignacio Ramonet, Fidel Castro (2006) - Google Books
  51. ^ Coltman 2003
  52. ^ Bourne 1986
  53. ^ Quirk 1993, Coltman 2003
  54. ^ Bourne 1986; Coltman 2003
  55. ^ Quirk 1993; Coltman 2003
  56. ^ Raffy, 2003; Coltman, 2003)
  57. ^ Geyer 1991
  58. ^ Living on Cuban Food Ration Isn't Easy. The Associated Press. 2. juli 2007
  59. ^ Coltman 2003: 195
  60. ^ Cubakrisen – Store Norske Leksikon
  61. ^ 50 år siden Cubakrisen – Aftenposten. 14. oktober 2012
  62. ^ Halperin, Maurice. The Rise and Decline of Fidel Castro: An Essay in Contemporary History (1972), s. 193
  63. ^ Bourne 1986, pp. 245–248; Quirk 1993, pp. 458–470; Coltman 2003, pp. 204–205.
  64. ^ Quirk 1993: 484–486
  65. ^ Guerra, Lillian. «Gender policing, homosexuality and the new patriarchy of the Cuban Revolution». Social History. 35.3 (2010): 268.
  66. ^ Capitulo Unico - Cuba 1967a
  67. ^ «Castro admits "injustice" for gays and lesbians during revolution». CNN, Shasta Darlington, 31. august 2010
  68. ^ Postrevolusjonær avdeling - Spicy Pen[død lenke]
  69. ^ «Cuba's Fidel Castro, former president, dies aged 90». BBC News (på engelsk). 26. november 2016. Besøkt 26. november 2016. 

Litteratur

rediger
På norsk

Eksterne lenker

rediger

  Wikiquote: Fidel Castro – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fidel_Castro&oldid=24721916»