Åpne hovedmenyen
Camilo Cienfuegos
Camilo Cienfuegos.jpg
Født6. februar 1932
Havanna
Død28. oktober 1959 (27 år)
Atlanterhavet
Søsken Osmany Cienfuegos Gorriarán
Beskjeftigelse Politiker, soldat
Nasjonalitet Cuba, Spania
Medlem av 26. juli-bevegelsen

Camilo Cienfuegos Gorriarán (født 6. februar 1932 nær Santa ClaraCuba, død 28. oktober 1959 ved flystyrt på Cuba) var en cubansk revolusjonær, og regnes som en av de største revolusjonære lederne på linje med Fidel Castro og Che Guevara[trenger referanse]. Cienfuegos omkom i en flyulykke 28. oktober 1959 vel 10 måneder etter at revolusjonsstyrkene hadde vunnet makten i landet. Han ble 27 år gammel.

Innhold

Oppvekst og ungdomRediger

Camilo ble født i kommunen Calabazar de Sagua nord for byen Santa Clara i provinsen Las Villas. Han vokste opp i en fattig, spanskættet familie som var tilhengere av anarkismen som politisk retning.[trenger referanse] På Cuba omtales faren, Ramón Cienfuegos, som en svært klassebevisst mann.[trenger referanse] Han oppdro Camilo og hans fem brødre til å være ærlige i alt de foretok seg, vise solidaritet med undertrykte medmennesker og være stolt over at de kom fra arbeiderklassen.[trenger referanse]

I motsetning til kampfellene Fidel Castro og Che Guevara som kom fra middelklassen og hadde høy utdannelse, hadde arbeidergutten Camilo bare grunnleggende kunnskaper som lesing, skriving og regning.[trenger referanse] I så måte stilte han på linje med Juan Almeida, Crescencio Perez og mange andre revolusjonære i den cubanske revolusjonen.[trenger referanse]

I 1953 dro Camilo på 3 måneders turistvisum til USA (Florida) i håp om å få arbeid og bidra til forsørgelsen av familien hjemme i Calabazar de Sagua. Han fikk noen strøjobber, men visumet gikk ut og i 1955 ble han utvist til Cuba.[trenger referanse] Senere i 1955 sluttet han seg til et studentopprør i Havanna mot Fulgencio Batista. Det kom til skuddvekslinger mellom politi og studenter, og Camilo ble såret, arrestert og torturert.[trenger referanse]

Etter løslatelsen i 1956 dro han til Mexico. Her sluttet han seg til motstandsgruppen som Fidel Castro og Raúl Castro bygget opp i Mexico by. Denne gruppen var en del av 26. juli-bevegelsen og hadde til hensikt å returnere til Cuba, starte geriljakrig og styrte Batista.

Den 25. november 1956 la båten Granma ut fra Veracruz i Mexico med Camilo Cienfuegos og 81 andre revolusjonære ombord. Kursen ble satt for byen Niguero i provinsen Oriente på Øst-Cuba. De ble imidlertid oppdaget av et av Batistas helikoptre og måtte gå i land i Los Coloradas lengre sør i provinsen, 2. desember 1956.

Cienfuegos i OrienteRediger

Den 5. desember ble gruppen fra Granma overfalt av Batistas tropper ved Alegría de Pío. Under flukten ble de splittet i flere grupper som trakk seg tilbake mot et avtalt møtested i fjellene. Da de 18. desember møtte hverandre i Sierra Maestra-fjellene, var den revolusjonære gruppen fra Granma blitt redusert til 12 personer.[trenger referanse]

Cienfuegos deltok aktivt i hele geriljakrigen fram til revolusjonens seier i januar 1959. I løpet av 1957 var han involvert i de fleste kampene i Sierra Maestra. I oktober 1957 ble han utnevnt til kaptein i kolonne nr. 4 som da ble ledet av comandante Che Guevara. En kolonne bestod som regel av mer enn 50 mann, og kolonnen kunne igjen deles inn i avdelinger der hver avdeling ble ledet av en kaptein.[trenger referanse]

I april 1958 utnevnte Fidel Castro han til comandante (øverste leder) for «den andre kolonne» eller mer presist: den 2. Antonio Maceo-kolonne. I april 1958 ledet han kolonnen i et vellykket angrep på Batistas tropper i byen Bayamo, nordvest for Sierra Maestra. Deretter dro han tilbake til Sierra Maestra for å delta i kampene som fulgte i kjølvannet av general Eulogio Cantillos Verano-offensiv i perioden 24. mai-18. august 1958.

De revolusjonære vant de fleste kampene under Verano-offensiven, rekrutterte nye geriljakrigere og kontrollerte stadig større deler av provinsen Oriente på Øst-Cuba. Fidel Castro ønsket derfor å øke trykket vestover mot Havanna, og beordret Camilo og hans 2. kolonne (nå på 60 mann) til å åpne en fjerde front, ved å føre motstandskampen til provinsen Pinar del Rio vest om Havanna. Samtidig ble også Che Guevara og hans 8. kolonne (nå på 150 mann) beordret vestover til provinsen Las Villas for å åpne en tredje front, og herunder alliere seg med motstandsgrupper som kjempet i Escambray-fjellene i Las Villas

Cienfuegos i Las VillasRediger

Castros ordre medførte at Cienfuegos og Guevara måtte krysse provinsen Camagüey som lå mellom Oriente i øst og provinsen Las Villas i vest. Oppdraget var svært risikofylt fordi 26. juli-bevegelsen og andre motstandsgrupper stod svakt i Camagüey.[trenger referanse] I tillegg hadde regjeringsstyrkene flere garnisoner i regionen. Ved hjelp av gode guider, ervervet felterfaring og stor tålmodighet klarte Camilo og Che å ta seg gjennom Camagüey uten nevneverdige tap.[trenger referanse] De ble imidlertid tvunget til å skille lag, og Camilo ankom nordre del av Las Villas tidlig i oktober 1958 (Bonachea og San Martin, 1974). Vel framme fikk han ordre fra Fidel Castro om å utsette invasjonen av Pinar del Rio, og heller bistå Che Guevara med å erobre Las Villas.[1] På den måten ville forsyningslinjene fra vest til provinsen Camagüey bli kuttet, og dermed ville også Batistas tropper i Camagüey få større vansker med å motstå angrep fra Oriente som de revolusjonære nå kontrollerte.

Mens Cienfuegos avventet Che Guevaras ankomst til Las Villas, meklet han fram et samarbeid mellom lokale tilhengere av 26. juli-bevegelsen og andre opprørere. Herunder også en gruppe fra det cubanske kommunistpartiet (Partido Sosialista Popular) som hadde valgt å gå med i den væpnede kampen mot Batista. Den 15. oktober 1958 ankom Che Guevaras 8. kolonne Escambray-fjellene i midtre del av Las Villas, og samordnet seg med geriljaen til El Directorio Revolucionario. I slutten av november 1958 kontrollerte Cienfuegos og Che, som i august hadde forlatt Oriente med vel 200 mann, en geriljahær på over 1000 mann (Dorschner og Fabricio, 1980).

 
Fidel Castro, 1959

Neste trinn i framrykkingen ble å erobre kommunikasjonsknutepunktet og provinshovedstaden Santa Clara i Las Villas. Byen var imidlertid omgitt av flere mindre byer med egne garnisoner som først måtte erobres. I tillegg lå Santa Clara nært to større havne- og garnisonsbyer som kunne komme Santa Clara til unnsetning, Cienfuegos i sør og Caibarien i nordøst. De revolusjonære besluttet derfor at de omliggende byene måtte erobres før Santa Clara kunne angripes. I tillegg måtte forsyningslinjene blokkeres fra provinsen Camagüey i øst og provinsen Havanna i vest. Tre kolonner ledet av Che, Cienfuegos og Jaime Vega skulle ta seg av dette. På de fleste fronter møtte de begrenset motstand fra Batistas demoraliserte tropper.[trenger referanse] Unntaket var Jaime Vegas kolonne som falt i et bakhold og ble utslettet. Kolonnene til Che og Cienfuegos møtte imidlertid begrenset motstand og fikk et jevnt tilsig av nye rekrutter etter hvert som byer og landsbyer falt i deres hender. Problemet var aldri rekrutter, men snarere mangel på våpen og ammunisjon som gjorde at de måtte avvise de fleste som meldte seg til innsats.[trenger referanse]

27. desember 1958 var de fleste strategisk viktige byene i Las Villas – inklusive byene Cienfuegos og Caibarien – under geriljaens kontroll. Ved byen Yaguajay i nordøst, låste det seg imidlertid for Cienfuegos, og byen kapitulerte ikke før 30. desember 1958.[2] Dermed lå det meste til rette for angrepet på provinshovedstaden Santa Clara.

I grålysningen 31. desember 1958 ble Santa Clara angrepet samtidig fra nord, sør, øst og vest under ledelse av Che Guevara. Byen ble holdt av vel 6500 soldater og politifolk, men moralen er så lav at de fleste overga seg uten kamp.[trenger referanse] Samme ettermiddag var byen i de revolusjonæres hender og 1. januar 1959 flyktet Fulgencio Batista til Den dominikanske republikk. Fidel Castro ga umiddelbart Che og Cienfuegos ordre om å innta Havanna. Denne manøveren gikk også helt etter planen og medførte kun ubetydelige trefninger.[trenger referanse] Cienfuegos' og Ches tropper ble møtt av jublende folkemasser da de ankom Havanna første nyttårsdag 1959.

FlyulykkenRediger

 
Camilo Cienfuegos (til høyre) sammen med Fidel Castro i 1959

Etter revolusjonen tjenestegjorde Cienfuegos i hærens øverste ledelse i arbeidet for å avverge og bekjempe kontrarevolusjonære angrep og sabotasjer. I tillegg spilte han, på samme måte som Che Guevara, en viktig rolle i arbeidet for landbruksreformer. Disse reformene tok særlig sikte på å tildele jord til fattige og eiendomsløse landarbeidere.

Knapt ti måneder etter at revolusjonen hadde seiret forsvant Cienfuegos' Cessna-fly på en nattlig flytur over havet mellom Camagüey og Havanna. [3] Det ble straks iverksatt leteaksjoner, men flyet ble aldri funnet og mye taler for at årsaken var dårlig vær kombinert med teknisk og/eller menneskelig svikt.[trenger referanse]

Den Castro-fiendtlige delen av det eksil-cubanske miljøet i Miami i USA, hevder at flyet ble skutt ned etter ordre fra Fidel Castro.[trenger referanse] Årsaken skal ha vært at Cienfuegos motsatte seg fengslingen av Huber Matos, en tidligere geriljaleder som i protest hadde frasagt seg stillingen som militær leder i Camangüey, og som var blitt beskyldt for å organisere en militær streik. Matos' begrunnelse for å frasi seg stillingen, var at revolusjonen i økende grad syntes å bli styrt av kommunistiske ideer og prinsipper som han ikke kunne støtte.[trenger referanse]

EttermæleRediger

I ettertid regnes Cienfuegos som en av revolusjonens største ledere sammen med Fidel Castro og Che Guevara.[trenger referanse] Mye tyder på at Cienfuegos rent politisk stod nærmere den pragmatiske realpolitikeren Fidel Castro og at han hadde mindre til felles med den erklærte marxist-leninisten Raúl Castro, og Che Guevara, som kanskje best kan beskrives som en kompromissløs sosialistisk idealist.[trenger referanse]

Det sies at Cienfuegos var preget av sterk lojalitet til sitt land og til geriljalederen Fidel Castro, og at han i tillegg hadde han en solid porsjon humor og viste stor tapperhet og taktisk kløkt i kamp. På revolusjonsmuseet i Havanna er Cienfuegos gitt en framtredende plass og omtales med like stor respekt som Cubas fremste nasjonalhelt, Che Guevara.[trenger referanse]

Det har blitt en tradisjon at barn som bor langs kysten av Cuba, kaster blomster på havet hver 28. oktober til ære for El Comandante Camilo Cienfuegos.

Referanser og fotnoterRediger

  1. ^ «Det finnes ikke ord som kan beskrive den stolthet og beundring som jeg føler for deg og dine menn. Det du har gjort er nok til å vinne en plass i Cubas historie og i historien om store militære manøvrere. Ikke fortsett videre før du har fått nærmere ordrer. Vent på Che i Las Villas og hold deg sammen med han. Den revolusjonær-politiske situasjonen der er komplisert og det er viktig at du holder deg i provinsen lenge nok til å stabilisere den» (Franqui 1980, side 416)
  2. ^ Yaguajay ble forsvart av 250 motiverte og velforskansede Batista-soldater, ledet av kaptein Abon Ly (Bockman, 1984). Avhengig av kilde, varierer Cienfuegos' styrke fra 450 til 700 mann.[trenger referanse] I forsøket på å innta byen fikk Cienfuegos konstruert en hjemmelaget stridsvogn som egentlig var en armert traktor, påmontert et 50 kalibret maskingevær. Noen kilder hevder at dette fikk Abon Ly til å kapitulere.[trenger referanse] Andre kilder mener at Ly kapitulerte fordi soldatene hans slapp opp for ammunisjon.[trenger referanse] Uansett er man enige om at Cienfuegos tillot Ly en ærefull overgivelse. I en liten og improvisert seremoni aksepterte Cienfuegos kapitulasjonen og lot Ly beholde sin tjenesterevolver (Bockman 1984). Kampen om Yaguajay omtales gjerne på Cuba som et bevis på Camilos mot og militære talent
  3. ^ J.A. Sierra

LitteraturRediger

  • Bockman, Larry J. (1984) «The Spirit of Moncada: Fidel Castro's Rise to Power, 1953 – 1959», Marine Corps Command and Staff College, [1]
  • Baragaano, Jose Alvarez (2004) «Himno a Camilo Cienfuegos», Ediciones Union, ISBN 959-209-589-2 (spansk)
  • Che Guevara (2002) «Pasajes de la Guerra Revolucionaria. Cuba 1959-1969», Reimpresión La Habana (spansk)
  • Che Guevara om Camilo Cienfuegos (1960) La Guerra de Guerrillas (spansk)
  • Cienfuegos, Camilo (1962) «People's hero», Emp. Cons de Artes GraÌficas, Min. de Industrias, ASIN B0007J9JO2
  • Bonachea Ramón, and San Martín, Marta (1974) «Cuban Insurrection 1952-1959», Transaction Publishers, ISBN 0-87855-576-5
  • Deforges, Régine (1999) «Camilo», Fayard, ISBN 2-213-60476-2 (fransk)
  • Dorschner, John and Fabricio, Roberto (1980) «The Winds of December: The Cuban Revolution of 1958», Putnam Pub Group, ISBN 0-698-10993-7
  • Franqui, Carlos (2002) «Camilo Cienfuegos», Trade Paper, ISBN 0-9715256-3-3
  • Franqui, Carlos (1980) «Diary of the Cuban Revolution», Penguin, ISBN 0-670-27213-2

Eksterne lenkerRediger