Forholdet mellom USA og Cuba

Forholdet mellom USA og Cuba har en historie som går tilbake til tiden da USA ønsket gjentatte ganger å kjøpe av Cuba av Det spanske imperiet. Da den spanske innflytelsen i Karibia ebbet ut tok USA gradvis over posisjonen som den økonomiske og politiske dominans over Cuba og med et stort flertall innenfor de utenlandske investeringene, kontrollen over det meste som ble importert og eksportert, og en sterk grep om Cubas indre politiske forhold.

Tårnet på festningen Castillo del Morro som vokter havnen i Havanna.

Cubas posisjon i Karibia, sør for USA.

Som en følge av den kubanske revolusjonen i 1959 ble forholdene mellom de to statene sterkt forverret, og har siden blitt markert av spenning og konfrontasjon. USA betrakter Cuba som liggende i sin geografiske bakgård og har derfor sterke interesser i utviklingen på øya. USA har ikke formelle diplomatiske forbindelser med Cuba og har oppretthold i kraft av sin posisjon som supermakt et handelsforbud (embargo) som gjør det ulovlig for amerikanske selskaper å gjøre forretninger med Cuba. Den amerikanske diplomatiske representasjonen på Cuba blir håndtert av Seksjonen for amerikanske interesser i Havanna og det er en tilsvarende Seksjon for kubanske interesser i Washington, D.C.. Begge er offisielt en del av de respektive ambassadene til Sveits. USA påførte handelsforbud etter revolusjonen grunnet den kubanske nasjonaliseringen. USAs regjering hevder grunnen til at de opprettholder blokaden er at Cuba er kommunistisk. Cuba beveger seg mot en demokratisk moderne sosialistisk stat og mener USA har ikke rett til å blande seg inn i et lands styresett. Det fortsatte med president Donald Trumps ønske om innblanding i Cubas styresett og få kontroll over Cuba. EL Comandante Fidel Castro reiste etter overtagelse av Cuba til USA for å skape et samarbeide, men USA sa nei og så etter dette fikk han samarbeide med Russland.

Historisk bakgrunn

Detalj av et kart fra 1591 av Florida og Cuba

Forholdet mellom den spanske kolonien Cuba og det nordamerikanske fastlandet gikk tidlig på 1700-tallet via illegale handelskontrakter med de europeiske koloniene i Den nye verden, handel som ble gjort for å omgå koloniskatter. Da både den lovlige som den ulovlige handelen økte, ble Cuba en forholdsvis framgangsrik handelspartner i region, og var et senter for produksjon av tobakk og sukker. I løpet av denne perioden reiste kubanske handelsfolk stadig hyppigere til havnene i Nord-Amerika, og etablerte handelskontrakter som varte i mange år.

Den britiske flåte går inn i havnen av Havanna den 21. august 1762.

Den britiske okkupasjonen av Havanna i 1762 åpnet opp handelen med de britiske koloniene i Nord-Amerika, og opprøret til de tretten koloniene i 1776 åpnet opp for ytterligere handelsmuligheter. Spania åpnet offisielt opp de kubanske havnene for kommersiell drift for de nordamerikanske utbryterstatene i november 1776, og øya ble i økende grad avhengig av handelen med amerikanerne.

Etter at Cuba ble åpnet for verdenshandelen i 1818 begynte de kubansk og amerikanske handelsavtalene å erstatte de tidligere spanske kommersielle forbindelsene. I 1820 mente Thomas Jefferson at Cuba kunne være «det mest interessante tillegget som noensinne kunne bli lagt til vårt system av stater,» og fortalte den amerikanske krigsministeren, John C. Calhoun, at USA «burde ved første mulige anledning ta Cuba».

John Quincy Adams, som amerikansk statssekretær sammenlignet han Cuba med et eple som, om det falt fra Spania, vil gravitere mot USA.

I et brev til den amerikanske ministeren i Spania, Hugh Nelson, beskrev statssekretær John Quincy Adams sannsynligheten for at USA «annekterte Cuba» i løpet av det neste halve århundre til tross for hindringer: «Men det er politiske lover foruten også fysisk tyngdekraft, og om et eple rives løs av en storm fra sitt innfødte tre, har det ikke noe annet valg enn å falle mot bakken; Cuba, med makt løsrevet fra dets unaturlige forbindelse med Spania, og ikke i stand til å understøtte seg selv, kan kun gravitere mot den nordamerikanske union som ved den samme naturlov ikke kan fjerne henne fra sitt bryst.» I 1854 ble et hemmelig forslag kjent som Ostend-manifestet, oppkalt etter en havn i Belgia, uttenkt av amerikanske diplomater for å tilegne seg Cuba fra Spania for 130 millioner dollar. Manifestet ble avvist grunnet innvendinger fra antislaverikrefter da planene ble offentlig kjent.

I 1877 sto USA for 83 prosent av Cubas totale eksporthandel, og ved å ha bortimot kjøpermonopol var USA i stand til å kontrollere både pris og produksjonsnivået tett. Det var i løpet av denne tiden at den engelske reisende Anthony Trollope observerte at «Handelen i landet faller i hendene på utlendinger. Havanna vil snart være like amerikansk som New Orleans». I økende grad begynte nordamerikanere å bosette seg på Cuba, og en del distrikter langs kysten var det sagt minnet mer om en amerikansk enn av en spansk bosetning. Mellom 1878 og 1898 grep amerikanske investeringsfolk fordel av de stadig dårligere økonomiske forholdene grunnet tiårskrigen ved å overta eiendommer som de tidligere uten hell hadde forsøkt å skaffe seg, mens andre kunne kjøpe eiendommer meget billig. Det viste blant annet at den kubanske økonomien ble i økende grad integrert i den amerikanske, og den spanske tilknytningen stadig svakere. Tiårskrigen, på spansk kalt for Guerra de los Diez Años, skjedde i tiden 1868–1878. Den hadde begynt i oktober 1868 da sukkereieren Carlos Manuel de Céspedes utropte at Cuba var selvstendig og uavhengig av Spania. Dette var den første av tre frigjøringskriger som Cuba kjempet mot Spania.

Uavhengighet for Cuba

Kampanjeposter fra 1900 for Det republikanske partiet som så for seg amerikansk styre av Cuba

• Se hovedartikkel, Den spansk-amerikanske krigen

Etter hvert som den kubanske motstanden mot det spanske styret vokste, forsøkte opprørerne som slåss for Cubas uavhengighet å få støtte fra den amerikanske presidenten Ulysses S. Grant, men Grant avslo og motstanden minsket, skjønt de amerikanske interessene i regionen fortsatte. Den amerikanske statssekretæren James G. Blaine skrev i 1881 om Cuba som en «rik øy, nøkkelen til Mexicogulfen, og feltet for vår mest omfattende handel i den vestlige hemisfære, er, om enn i hendene på Spania, en del av det amerikanske kommersielle systemet... Om det noen gang opphører å være spansk, Cuba må nødvendigvis bli amerikansk og ikke fall inn under noen annen europeisk herredømme.»

Etter at opprørerne hadde en viss framgang i Cubas andre uavhengighetskrig i 1897, tilbød den amerikanske presidenten William McKinley å kjøpe Cuba for 300 millioner dollar. Da dette tilbudet ble avslått av Spania og ved at en eksplosjon senket det amerikanske slagskipet USS «Maine» i havnen i Havanna, førte til utbruddet av Den spansk-amerikanske krigen. I Cuba er denne krigen kjent som «den amerikanske innblandingen i Cubas uavhengighetskrig». Den 10. desember 1898 signerte USA og Spania Paris-avtalen og i henhold til fredsavtalen oppga Spania alle rettigheter til Cuba. Avtalen førte til at Det spanske imperiet opphørte i Nord- og Sør-Amerika og markerte begynnelsen på USAs ekspansjon og langvarige imperialistiske dominans i regionen. Rett etter at avtalen var signert begynte det amerikanskeide eiendomsfirmaet «Island of Cuba Real Estate Company» å selge eiendommer til amerikanere. Det amerikanske militærstyret av Cuba varte fram til 1902 da Cuba endelig fikk sin formelle uavhengighet.

Forholdene 1900–1959

10. US infanteriregiment, okkupasjonshæren i Havanna ca 1898.

En betingelse i enigheten mellom Cuba og USA for å sikre tilbaketrekningen av amerikanske soldater var at Cuba aksepterte Platt-tillegget, et tillegg i den kubanske grunnloven av 1901-1934 som ble oppkalt etter den amerikanske republikanske senatoren Orville H. Platt. Tillegget var et motstykke til Army Appropriations Act, en føderal amerikansk lov som ble vedtatt i mars 1901 og som ble presentert av Connecticut-senatoren Platt. Dette tillegget ga USA rett til å blande seg inn i Cubas politiske, økonomiske og militære anliggende når USA fant det nødvendig. Dette ble påberopt for å rettferdiggjøre en hvilken som helst innblanding som USA kom til å gjøre i kubansk innenrikspolitikk, blant annet den amerikanske okkupasjonen i 1916–1919, og definerte generelt forholdet mellom Cuba og USA i den neste 33 årene. Lovtillegget ble bittert avvist av flertallet av kubanerne og ble til sist avskaffet under Fulgencio Batistas første styre. En annen konsekvens av tillegget var at det ga USA fortsatt rett til å utnytte den sørlige delen av Guantánamobukta hvor en amerikansk marinebase, Guantanamo Bay Naval Station, ble etablert i 1898 og fortsatt er i virksomhet. Leien av bukten ble bekreftet av den kubansk-amerikanske avtalen som ble signert av begge nasjonenes presidenter i februar 1903.

Åpningssiden til Platt-tillegget.

Til tross for å anerkjenne Cubas overgang til en uavhengig republikk, holdt den amerikanske guvernøren Charles Edward Magoon et militært styre over øya i ytterligere tre år grunnet et opprør ledet av José Miguel Gómez. I de neste tyve årene grep USA stadig og gjentatte ganger militært inn i Cubas indre anliggender: 1906–1909, 1912 og 1917–1922. I 1912 ble amerikanske soldater sendt for å slå ned protester fra afrokubanere som protesterte mot fortsatt rasediskriminering.

I 1926 eide amerikanske selskaper 60 prosent av den kubanske sukkerindustrien og importerte 95 prosent av den totale kubanske avlingen, og Washington støttet generelt de påfølgende kubanske regjeringene. Imidlertid førte konfrontasjonene mellom regjeringen til Gerardo Machado og den politiske opposisjonen til en militær maktovertagelse av kubanske opprørere i 1933. Den amerikanske ambassadøren Sumner Welles tilkalte militær intervensjon fra USA og president Franklin D. Roosevelt, til tross for hans politiske løfte om godt naboskap overfor Latin-Amerika, beordret 29 krigsskip til Cuba og Key West i Florida. Machados erstatter, Ramón Grau, tok det kubanske presidentskapet og øyeblikkelig trakk tilbake og opphevet Platt-tillegget. I protest nektet USA å anerkjenne Graus regjering. Ambassadør Wells beskrev det nye kubanske styret som «kommunistisk» og «uansvarlig».

På 1930-tallet sto general Fulgencio Batista fram som den faktiske lederen og presidenten i Cuba i to perioder (1940–44 og 1952–59), noe som førte til en tid med nært samarbeid mellom diktatoren av Cuba og USA. Begge nasjonene signerte Avtalen om forbindelser i 1934. Batistas andre utgave som enerådende president ble innledet av et militærkupp planlagt i Florida, og president Harry S. Truman anerkjente raskt Batistas retur ved å skaffe militær og økonomisk støtte. USA dominerte totalt kubansk økonomi i løpet av Batistas andre periode. En rekke amerikanske selskaper fortsatte å svelle ut, korrupsjonen var utbredt og Havanna ble et populært tilfluktssted for amerikansk mafia, og holdt blant annet den beryktede Havannakonferansen i 1946. Den amerikanske ambassadøren på Cuba, Arthur Gardner, beskrev siden forholdet mellom USA og Batista under hans andre periode:

Batista hadde alltid lent seg mot USA. Jeg tror ikke noen gang hadde en bedre venn. Det var beklagelig, som alle søramerikanere, at han var kjent — skjønt jeg hadde ingen direkte kunnskap om det — for å skaffe seg et kutt, jeg tror det er ordet for det, i bortimot alle ting som ble gjort. Men på den annen side, han gjorde en utrolig jobb.

Da det brøt væpnet konflikt på Cuba mellom opprørere ledet av Fidel Castro og Batistas regjering, ble USA anmodet om ikke selge mer våpen til Batista av Cubas påventende president Manuel Urrutia Lleó. Washington tok flere kritiske skritt i mars 1958 for å forhindre salg av geværer til Batistas styrker, således endret revolusjonens kurs i opprørernes retning. Den amerikanske ambassadøren Earl T. Smith motsatte seg dette, og den politiske rådgiveren William Wieland kom med følgende berømte klage:

Jeg vet at Batista er betraktet av mange for å være en drittsekk... men amerikanske interesser kommer først... i det minste var han vår drittsekk!

Forholdet etter revolusjonen

Cubas president Fidel Castro ankommer flyplassen i Washington, D.C. på statsbesøk i 1959

• Se også: Invasjonen av Bahía de Cochinos (Grisebukta), og Cubakrisen

Den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower anerkjente offisielt den nye kubanske regjeringen etter at den kubanske revolusjonen hadde veltet Batistas regjering, men forholdet mellom USA og den nye regjeringen på Cuba ble raskt dårligere da USA oppdaget at de ikke fikk fortsette sin dominerende rolle i Cubas indre anliggender. «Før Castro var USA så overveldende innflytelsesrik på Cuba at den amerikanske ambassadøren var den nest viktigste mannen, noen ganger mer viktig enn den amerikanske presidenten,» uttalte Earl T. Smith, den tidligere ambassadøren på Cuba ved en høring for det amerikanske senatet i 1960. I løpet av dager måtte Earl T. Smith avgå fra sin posisjon og ble erstattet av Philip Bonsal. Den amerikanske regjeringen ble økende bekymret for Cubas jordbruksreformer og nasjonaliseringen av amerikanskeid industri på Cuba. Mellom 15. og 26. april 1959 besøkte Fidel Castro og en kubansk delegasjon USA som gjester av amerikanske presseklubben. Besøket ble oppfattet av mange som en sjarmoffensiv fra Castro og hans nyopprettede regjering, og besøket omfattet nedleggingen av krans ved Lincolnmonumentet i Washington. Etter et møte mellom Castro og visepresident Richard Nixon, hvor Castro framla sine reformplaner for Cuba, begynte USA å legge press på Cuba, først ved gradvise handelsrestriksjoner på øya. Den 4. september 1959 møtte USAs ambassadør Bonsal Cubas statsminister Fidel Castro for å uttrykke «alvorlig bekymring for behandlingen som blir gitt til amerikanske private interesser på Cuba».

President Kennedy i tale til nasjonen i 1963.

Etter hvert som Castros nasjonaliseringspolitikk fortsatte økte de amerikanske handelsrestriksjonene på Cuba. USA sluttet å kjøpe sukker fra Cuba, øyas viktigste eksportartikkel, og nektet å levere olje til Cuba som øya sårt manglet, noe som fikk ødeleggende effekt for Cubas økonomi. I mars 1960 økte spenningene da fraktskipet «La Coubre» eksploderte i havnen i Havanna og drepte 75 mennesker. Fidel Castro klandret USA og sammenlignet hendelsen med senkingen av USS «Maine» på samme sted i 1898. Den samme måneden beordret president Eisenhower i all stillhet CIA om å organisere, trene og utstyre kubanske flyktninger til en geriljastyrke som kunne velte Castro.

Ettersom de kubanske myndighetene nasjonaliserte amerikansk eiendom på Cuba, grep de amerikanske myndighetene gradvis til mottiltak, noe som til slutt medførte forbud mot all eksport til Cuba den 19. oktober 1960. Som konsekvens ble Cuba tvunget av USA inn i armene på Sovjetunionen. Cuba innledet handelsforbindelser med Sovjetunionen, og USA svarte med å bryte alle offisielle diplomatiske forhold til Cuba. Senere det samme året ble de amerikanske diplomatene Edwin L. Sweet og William G. Friedman arrestert og deretter utvist fra Cuba grunnet «oppmuntring av terroristhandlinger, gi asyl, finansiere ødeleggende publikasjoner og smugle våpen». Den 3. januar 1961 trakk USA sin diplomatiske anerkjennelse av den kubanske regjering og stengte sin ambassade i Havanna.

Presidentkandidaten John F. Kennedy mente at Eisenhowers konfronterende politikk overfor Cuba hadde vært et feilgrep. Han kritiserte hva han så som bruk av den amerikanske regjeringens innflytelse for fremme interessene og øke profitten til private amerikanske selskaper framfor å hjelpe Cuba til å få økonomisk framgang, ved å si at amerikanere dominerer øyas økonomi og gitt støtte til et av de blodigste og mest undertrykkende diktaturene i Latin-Amerikas historie:

Vi lar Batista plassere USA på samme side som tyranniet, og vi gjorde ingenting til å overbevise folket på Cuba og i Latin-Amerika om at vi ønsket å være på samme side som friheten.

Rekognoseringfly av typen U-2 fotografert sovjetiske missiler på Cuba. Missiltransport og telt for bensinpåfylling er synbar. Foto: CIA

I 1961 sto Cuba imot en væpnet invasjon av rundt 1500 CIA-trente kubanske flyktninger i Grisebukta på Cuba. Angrepet skjedde i april 1961, mindre enn tre måneder etter at John F. Kennedy var blitt president i USA. De kubanske styrkene beseiret angriperne fullstendig i løpet av 3 dagers kamphandlinger. Da den cubanske ambassadøren i FN 15. april anklaget USA for å ha stått bak angrepet, hevdet den amerikanske ambassadøren i FN, Adlai Stevenson, at amerikanske militære ikke «under noen omstendigheter» hadde intervenert på Cuba og forsikret at ingen amerikanske borgere ville delta i militære handlinger mot Cuba. Stevenson var faktisk ikke klar over at det faktisk var USA som hadde stått bak angrepet, og ble senere forlegen da han innså at CIA hadde løyet for ham. President Kennedy støttet uttalelsene til Stevenson ved å si at «Jeg har framhevet tidligere at dette var en kamp av kubanske patrioter mot en kubansk diktator. Mens vi ikke kan forventes å skjule våre sympatier, gjorde vi det gjentatte ganger klart at de væpnede styrkene til dette landet ikke ville intervenere på noe vis.» Den mislykkede invasjonen ble en propagandaseier for Castro, og en belastning for amerikansk troverdighet, også innenriks. Kennedy mistet mye av sin popularitet gjennom at invasjonen ble en fiasko.

Opersjon Northwoods memorandum (13. mars 1962)

USA begynte deretter å legge nye planer for å destabilisere den kubanske regjeringen. Disse aktivitetene har kollektivt blitt kjent som «Det kubanske prosjektet», også som «Operasjon Mongoose» (etter mungo, et indisk desmerdyr). Det var et koordinert program bestående av politisk, psykologisk og militær sabotasje som involverte etterretningsoperasjoner foruten også forsøk på attentat og mord på framstående politiske ledere i Cuba. Det kubanske prosjektet foreslo også angripe mål på det amerikanske fastlandet, kidnappe eller drepe kubanske flyktninger og legge skylden på Cuba med den hensikt å fremme støtte hos det amerikanske folk for militære aksjoner mot Cuba. Disse forslagene ble kollektivt kjent som Operasjon Northwoods.

Cuba ligger 145 kilometer sør for Florida i USA. Mange kubanske flyktninger krysset denne havstrekningen mellom Cuba til USA.

En rapport fra en amerikansk etterretningskomité fra senatet bekreftet senere åtte forsøk på å drepe Castro mellom 1960 og 1965, foruten også andre planer mot andre kubanske ledere. I 1962 kunne Cuba observere at amerikanske styrker satte i scene en øvelseinvasjon på den karibisk øya under navnet «Operasjon Ortsac». Hensikten med liksominvasjonen var å fjerne en hersker kalt «Ortsac», som er Castro stavet baklengs. Forholdet ble ikke bedre av at Fidel i desember samme år erklærte seg selv marxist-leninist, og erklærte at Cuba ville bli en ettpartis, marxist-leninistisk sosialiststat. Spenningene mellom de to nasjonene nådde et høydepunkt i oktober samme år etter at amerikanske rekognoseringfly fotograferte Sovjetbygde utskytningsramper for missiler på Cuba. Oppdagelsen førte til det som er blitt kjent som Cubakrisen, en av de mest alvorlige diplomatiske krisene under Den kalde krigen.

Etter Cubakrisen uttalte president John F. Kennedy på fjernsyn at handelsrestriksjonene mot Cuba ville bli økt, unntatt for ikke-subsidiert salg av mat og medisiner. Et år senere ble finansielle transaksjoner og reiser til Cuba forbudt for amerikanske borgere. USAs embargo mot Cuba fortsatte i ulike former, og er fortsatt i virksomhet den dag i dag.

I 1964 fikk USA Cuba kastet ut av Organisasjonen av amerikanske stater (OAS/OAE), og overtalt alle land i Latin-Amerika med unntak av Mexico til å bryte sine diplomatiske forbindelser med landet. De diplomatiske båndene med andre latinamerikanske land ble siden gradvis bygd opp igjen.

Relasjonene begynte å smelte under president Lyndon B. Johnsons tid i løpet av det neste tiåret. I 1964 sendte Fidel Castro en beskjed til Johnson hvor han oppmuntret til dialog, og skrev:

Jeg håper alvorlig at Cuba og USA kan til sist respektere og forhandle om våre forskjeller. Jeg tror at det er ingen områder av ordstrid mellom oss som ikke kan bli diskutert og bilegges innenfor et klima av gjensidig forståelse. Men først, selvfølgelig, er det nødvendig å diskutere våre forskjeller. Jeg tror nå at dette fiendskap mellom Cuba og USA er både unaturlig og unødvendig - og det kan bli fjernet.

Kubanske båtflyktninger (Marielkrisen 1980) i overfylt båt.

På slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet var det en vedvarende periode av flykapringer mellom Cuba og USA av borgere fra begge nasjoner^{[trenger referanse]}, som førte til et behov for at begge nasjonene måtte inngå et samarbeid. Ved 1974 hadde amerikanske valgte representanter begynt å besøke Cuba. Tre år senere, under Carter-administrasjonen, åpnet både USA og Cuba såkalte «interessekontor» i de respektive landenes hovedsteder, som i praksis fungerte som en ambassade. I 1980, etter at rundt 10 000 kubanere hadde klemt seg sammen i den peruanske ambassaden for å søke politisk asyl, uttalte Castro at enhver som ønsket å forlate Cuba, også skulle få lov til det. Rundt 125 000 mennesker dro i tiden etter til USA fra Cuba, via den lille havnebyen Mariel. Blant disse var politiske og økonomiske flyktninger, og Castro sørget for, uten å rådføre seg med de amerikanske myndighetene, at disse flyktningene også besto av psykiatriske pasienter og kriminelle som ble løslatt fra kubanske fengsler. Marielkrisen varte frem til oktober 1980, da havnen ble stengt for utreise / avhenting av fluktvillige.

I 1977 signerte begge land en avtale om havgrense som begge land aksepterte lokaliteten av gjennom Floridasundet. Avtalen ble dog aldri sendt til det amerikanske senatet for bekreftelse, men er uansett blitt satt i anvendelse av utenriksdepartementet i USA.

Capitolio Nacional i Havana, den kubanske nasjonalforsamlingen, bygget i 1929 og etter sigende inspirert av United States Capitol i Washington i USA.

I 1981 annonserte president Ronald Reagans nye administrasjon en tøffere linje overfor Cuba ved å stramme inn i handelsblokaden. USA gjeninnførte reiseforbudet som hadde blitt opphevet under Carter, forbød amerikanske borgere å bruke penger på Cuba, og forbudet ble senere utvidet ved å omfatte kubanske myndigheter eller deres representanter som besøkte USA. I 1985 begynte en egen TV- og radiostasjon, Radio y Televisión Martí, økonomisk støtte at av Reagans administrasjon, å sende nyheter og politisk propaganda fra Miami i USA og til Cuba. Fabio Leite, underdirektør i kontoret for radiokommunikasjoner i Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) har fordømt de amerikanske radio- og TV-overføringene til Cuba som ulovlige og utilstedelige, og dessuten at de er beregnet på å gi næring til indre ødeleggelser på øya. Leite framhevet at overføringene var i brudd med ITUs reguleringer.

Den 24. februar 1996 ble to ubevæpnete fly av typen Cessna 336 som ble fløyet av den USA-baserte anti-Castro-terrororganisasjonen «Brothers to the Rescue» («Brødre til unnsetning») skutt ned av det kubanske flyvåpen etter å ha gått inn i kubansk luftrom. Fire amerikanere ble drept. I 2001 ble fem kubanske agenter, som bl.a. hadde avslørt terrorplaner som hadde ført til at flyet ble skutt ned, dømt for 26 anklager om «spionasje, konspirasjon for å begå mord, og andre ulovlige aktiviteter» i USA. I 2009 avslo USAs høyesterett å gjenoppta saken. En del veteraner fra CIAs invasjon i Grisebukta i 1961, nå ikke lenger økonomisk støttet av CIA, er fortsatt aktive, skjønt de i 2012 i 70-årene eller eldre. Medlemmer av Alpha 66, en anti-Castro og antikommunistisk terroristorganisasjon, fortsetter å praktisere deres ferdigheter med tunge automatvåpen i leirer i sørlige Florida. Den cubanske terroristen Luis Posada Carriles, som hadde utført mange terrorangrep i Latin-Amerika mot cubanske mål inkludert bombingen av et cubansk passasjerfly i 1976 som førte til at 73 mennesker døde, har asyl i USA, tross at regjeringene i latinamerikanske land som Cuba, Venezuela og Panama har krevd ham utlevert.

Økonomiske handelsrestriksjoner mot Cuba

De langvarige amerikanske handelsrestriksjonene mot Cuba ble forsterket i oktober 1992 ved den såkalte «Cubanske demokratiloven» («Torricelli-loven») og av «Den cubanske frihet og demokrati-solidaritetslov» («Helms-Burton-loven»). Den førstnevnte loven forbød utenlandskbaserte datterselskap av amerikanske selskaper fra å handle med Cuba, å reise til Cuba av amerikanske borgere, og familier av cubansk opphav i USA å besøke Cuba.

Sanksjonene kan også gjelde ikke-amerikanske selskaper fra å handle med Cuba. Som et resultat av dette må multinasjonale selskaper velge å handle mellom Cuba og USA, sistnevnte et langt større marked. Et viktig unntak er det tyskeide post- og leveranseselskapet DHL Express. Denne restriksjonen angår også maritim shipping da skip som går i kubanske havner ikke kan gå til amerikanske havner før etter seks måneder.

Den 26. oktober 2006 annonserte USA opprettelsen av en arbeidsgruppe bestående av flere amerikanske byråer som vil forfølge mer aggressivt amerikanske overtredere av handelsrestriksjonene overfor Cuba og med strafferammer opp til 10 år i fengsel og flere hundretusener av dollar i bøter for overtredelser.

Forhold i nyere tid

Bill Clinton.

Ved Forente nasjoner i september 2000 kom Fidel Castro og USAs president Bill Clinton i kortvarig samtale under et gruppefoto og tok hverandre i hendene. FNs generalsekretær Kofi Annan kommenterte etterpå at «For en amerikansk president og en kubansk president til å håndhilse for første gang på over 40 år — jeg tror det er et betydelig symbolsk prestasjon.» Mens Castro sa det var en gest av «verdighet og høflighet», benektet Det hvite hus at møtet hadde noen betydning. I november 2001 begynte amerikanske selskaper å selge mat til Cuba for første gang siden Washington startet handelsrestriksjoner etter den kubanske revolusjonen. I 2002 ble den tidligere president Jimmy Carter den første tidligere eller sittende amerikanske president som besøkte Cuba siden 1928.

Fidel Castro.

Forholdene ble likevel verre igjen etter valget av George W. Bush som president i USA. I løpet av hans valgkampanje søkte Bush støtte fra kubansk-amerikanere ved å legge vekt på hans motstand til styret til Castro og sin støtte for hardere handelsrestriksjoner. Kubansk-amerikanere, som vanligvis stemte republikansk, forventet mer aggressiv politikk og større deltagelse i USAs forhold til Cuba. Omtrent 3 måneder etter at Bush var blitt president, begynte Bush-administrasjonen å pålegge reiserestriksjoner. Det amerikanske finansdepartementet utøvde større press for å hindre amerikanske borgere fra å reise ulovlig til øya. I et møte i 2004 mellom medlemmer av Kommisjonen for støtte til et fritt Cuba, uttalte president Bush: «Vi venter ikke for dagen for kubansk frihet; vi arbeider for dagen med frihet på Cuba.»

George W. Bush.

Presidenten bekreftet sitt løfte til kubansk-amerikanerne rett før hans gjenvalg i 2004 om at han ville «arbeide» framfor å «vente» på friheten i Cuba. Som følge av hans gjenvalg i 2005 erklærte Bush at Cuba var et av de få «utpostene til tyranniet» som var igjen i verden. Spenningen økte da ministeren for våpenkontroll og internasjonale sikkerhetsaffærer, John R. Bolton, anklaget Cuba for å ha et biologisk våpenprogram. Mange i USA, blant annet tidligere president Carter, uttrykte tvil om denne påstanden. Senere ble Bolton kritisert for å undertrykke underordnete som stilte spørsmål ved kvaliteten av denne etterretningen. Bolton identifiserte Castro-regjeringen som en del av Amerikas «ondskapens akse», og framhevet det faktum at de kubanske lederne besøkte flere av USAs fiender, blant annet Libya, Iran og Syria. Cuba ble også identifisert som en «statssponsor av terrorisme», et begrep benyttet av det amerikanske utenriksdepartement. De kubanske myndighetene nektet for disse påstandene og anklaget isteden USA for å utøve statsstøttet terrorisme mot Cuba. Cuba har i ettertid mange ganger krevd å bli fjernet fra terrorlisten, men også til tross for at USA under president Barack Obamas reformer har vurdert skritt for å få et bedre forhold til Cuba, har USA beholdt Cuba på denne omstridtet terrorlisten.

I januar 2006 begynte USAs interesseseksjon i Havanna vise fram beskjeder på et rullende elektronisk tavle i vinduene i bygningens øverste etasje. Etter en protestmarsj mot den amerikanske provokasjonen ble det reist en rekke stolper med svarte flagg bestående av en hvit stjerne som gjorde visningen av de elektroniske beskjedene vanskelig å se. Den 8. september 2006 ble det avslørt at minst ti journalister fra Florida hadde jevnlig mottatt betaling fra den amerikanske regjeringen for deres programmer på Radio Martí og TV Martí, som ønsker regimeskifte på Cuba. Betalingene var blitt gitt i løpet av flere år og utgjorde flere tusener av dollar.

Den 12. september 2006 annonserte USA at det hadde opprettet fem arbeidsgrupper for å overvåke Cuba. Gruppene ble opprettet etter meddelelse den 31. juli hvor den aldrende kubanske lederen Castro hadde midlertidig avgitt makten til en gruppe ledere som var ledet av hans bror Raúl Castro. Amerikanske ledere uttalte at tre av de nyopprettede gruppene ble ledet av det amerikanske utenriksdepartementet for å utføre diplomatiske handlinger, strategiske kommunikasjoner og fremme av demokratiet. En annen var koordinert humanitær hjelp til Cuba ledet av handelsdepartementet og den femte gruppen arbeidet med migrasjonsspørsmål, ledet sammen av det nasjonalt sikkerhetsråd og sikkerhetsdepartementet.

President Barack Obama

Amerikansk revisorer til kongressen i USA har anklaget utviklingsbyrået USAID til ikke å administrere sitt program for å promotere demokrati på Cuba. Revisorene hevdet at USAID har kanalisert flere titalls millioner av dollar gjennom eksilkubanere i Miami hvor det ble holdt ødsel sløseri eller tvilsomme regnskap. Rapporten sa at organisasjonene hadde sendt ting som sjokolade og kasjmirkofter til Cuba. Deres rapport konkluderte med at 30 prosent av eksilgruppene som hadde mottatt penger fra USAID viste tvilsomme utgifter.

President Raúl Castro av Cuba.

I april 2009 begynte president Barack Obama å innføre en mindre streng politikk overfor Cuba. Den amerikanske presidenten uttalte at han er åpen for dialog med Cuba, men handelsrestriksjonene ville kun bli lettet om Cuba viste politisk endring. I mars 2009 signerte Obama en lov som lettet en del økonomiske sanksjoner for Cuba og lettet reiserestriksjonene for kubansk-amerikanere (definert som personer med en slektning «som ikke er mer enn tre generasjoner fjern fra den personen») til å reise til Cuba. En annen restriksjon som ble lettet i april var innenfor telekommunikasjoner, hvilket skulle det lettere og raskere å få tilgang til Internett for Cuba. Ved det 5. toppmøtet for Nord- og Sør-Amerika i 2009 signaliserte president Obama åpningen for en ny begynnelse med Cuba.

Nåværende handelsrestriksjoner

Under Loven for reformer og forsterkning av handelsseksjonene av 2000 er eksport fra USA til Cuba innenfor matindustri og medisinprodukter tillatt ved behørig lisens og tillatelser fra handelsdepartementet og finansdepartementet. Den amerikanske embargo for Cuba ville fortsette til tross for at Fidel Castro har gått av som Cubas leder, slo viseutenriksminister John Negroponte fast den 19. februar 2008.

Obama-administrasjonen lettet bestemte reiserestriksjoner og andre restriksjoner overfor Cuba i januar 2011. Den 24. februar 2012 oppfordret en delegasjon fra den amerikanske kongressen den kubanske president Raúl Castro om samtaler angående det tosidige forholdet mellom de to nasjonene.

USAs visjon for Cubas demokratisering

Condoleezza Rice kaller sammen et møte i Kommisjonen for et fritt Cuba i desember 2005.

I 2003 ble den amerikanske Kommisjonen for støtte til et fritt Cuba opprettet for å «utforske måter USA kan hjelpe til framskynde og lette en demokratisk overgang i Cuba». Kommisjonen annonserte øyeblikkelig en rekke grep som omfattet strengere reiserestriksjoner til øya, strengere kontroll over ulovlige pengeoverføringer, og en mer robust informasjonskampanje rettet mot Cuba. Castro har insistert, til tross for opprettelsen av kommisjonen, at Cuba er i seg selv «i overgang: til sosialisme [og] til kommunisme» og at det er «meningsløst at USA truer Cuba nå».

I april 2006 utpekte Bush-administrasjonen Caleb McCarry som «overgangskoordinator» for Cuba, og fikk et budsjett på 59 millioner dollar og den oppgave å fremme et regjeringsskifte til demokrati etter Castros død. Den offisielle kubanske nyhetstjenesten Granma hevder at disse overgangsplanene ble opprettet på befaling fra kubanske eksilgrupper i Miami og at McCarry var ansvarlig for å ha stått bak at Aristide-administrasjonen ble veltet på Haiti.

I 2006 publiserte Kommisjonen for støtte til et fritt Cuba en rapport på 93 sider. Rapporten inkluderte en plan som foreslo at USA brukte 80 millioner dollar for å sikre at Cubas kommunistiske system ikke fortsatte etter Fidel Castro var død. Planen omfattet også et klassifisert tillegg som kubanske ledere hevdet kunne være en sammensvergelse for å myrde Fidel Castro eller en amerikansk militær invasjon på Cuba, skjønt ettersom tillegget er klassifisert er dette kun spekulasjoner.

Cuba etter Fidel

Det kubanske våpenskjold.

Som følge av den midlertidige overføringen av presidentpliktene i juli 2006 til Raúl Castro, bror av Fidel Castro, har amerikanske regjeringspersoner kommet med en rekke uttalelser som har tatt opp igjen behovet for politiske endringer på Cuba. Raúl Castro har svart på disse utsagnene ved å si at «De burde være meget klart at det er ikke mulig å oppnå noe på Cuba med pålegging og trusler. Tvert imot, vi har alltid vært villig for å normalisere forholdene på et likeverdig nivå. Hva vi ikke aksepterer er en politikk av arroganse og innblanding som den nåværende administrasjon i det landet hyppig har påtatt seg.»

Den 19. februar 2008 annonserte Fidel Castro at han ikke ville ta gjenvalg som president ved det neste møte i Asamblea Nacional del Poder Popular, Den kubanske nasjonalforsamlingen. Isteden ble Raúl Castro valgt til president av nasjonalforsamlingen den 24. februar 2008.

Militærstasjonen på Guantanamo

En amerikansk marinesoldat under en øvelse me skarpe skudd ved Guantánamobukta på Cuba.

USA fortsetter å operere en marinebase ved Guantánamobukta på Cuba. Den er utleid til USA og kun en tosidig enighet eller at USA fjerner seg fra området kan oppheve leieforholdet. USA betaler Cuba en årlig leien basen, men siden den kubanske revolusjonen har Cuba kun akseptert den første utbetalingen, og avvist alle påfølgende. Den kubanske regjeringen har sterkt fordømt avtalen på det grunnlag at den overtreder artikkel 52 i Wien-konvensjonen om traktatretten titulert Coercion of a State by the threat or use of force, «Tvang fra en stat ved trusler eller bruk av makt». Imidlertid hevder artikkel 4, kalt for Non-retroactivity of the present Convention, «Ikke-tilbakevirkende av herværende konvensjon» i det samme dokumentet at Wien-konvensjonen om traktatretten ikke skal ha tilbakevirkende kraft overfor noen avtaler som ble opprettet før den selv.

Overtagelsen av Guantánamobukta var en del av Platt-tillegget, betingelsene for tilbaketrekning av amerikanske soldater som er gjenværende på Cuba siden den spansk-amerikanske krigen.

Litteratur

• Bevans, Charles. I. (1968): Treaties and Other International Agreements of the United States of America, 1776-1949. 8. utg. Washington, D.C.: United States Government Printing Office.
• Bjøl, Erling (2010): USAs historie, Gyldendal Forlag
• Bye, Vegard og Hoel, Dag (1996): Dette er Cuba – alt annet er løgn! Spartacus forlag, s. 110–123.
• Erisman, H. Michael (2000): Cuba’s Foreign Relations in a Post-Soviet World. Gainesville, Fl.: University Press of Florida.
• Hatchwell, Emily og Calder, Simon (1999): Cuba in fokus – A Guide to the People, Politics and Culture, Interlink Books.
• Kaplowitz, Donna R. (1998): Anatomy Of A Failed Embargo. U.S. Sanctions Against Cuba. Boulder, Col.: Lynne Rienner Publishers.
• Vagnoux, Isabelle (21. november 2011): «Washington-Miami-Havana 1999-2009: Towards the End of a Ménage à Trois?» i: European Journal of American Studies 2/2009

Eksterne lenker

• History of Cuba – U.S. relations
• Post-Soviet Relations Between Cuba and the US fra Dean Peter Krogh Foreign Affairs Digital Archives
• Cold War International History Project: Primary Document Collection on US-Cuban Relations
• BBC: Timeline: US-Cuba Relations
• Komplett tekst til Teller-tillegget Arkivert 3. juni 2023 hos Wayback Machine.
• Komplett tekst til Platt-tillegget Arkivert 27. november 2014 hos Wayback Machine.
• U.S. Commission for Assistance to a Free Cuba
• US Judiciary Hearings of Communist Threats to America Through the Caribbean
• A New Approach to Cuba Los Angeles Times, 31. desember 2008
• Samartin, Cecilia: «Frigjør Cuba med Fredsprisen!», kronikk i Aftenposten, 25. februar 2012