Oslos historie

Oslos historie kan deles inn i ulike faser. Byen var i mange år i skyggen av handelsbyen Bergen og erkebispesetet i Nidaros, selv etter at kong Håkon V Magnusson gjorde Oslo til hovedstad i 1314. Byen ble ikke landets største før ved den kraftige ekspansjonen på 1800-tallet.

Akershus festning ble påbegynt av Håkon Magnusson. Deler av de gamle strukturene er fortsatt synlige

Opprinnelsen

Funn, herunder helleristninger og diabasbrudd for steinalderredskaper, tyder på at det har vært bosetninger innerst i Oslofjorden siden eldre steinalder, med livsgrunnlag i jakt og fiske. De eldste og fleste fortidsminnene befinner seg på Ekeberg, og peker i retning av det tidligere eikekledte høydedraget øst for Bjørvika som hovedstadens eldste bosetningsfelt. Fra bronse- og jernalder finnes kulturminner fra hele Oslo-området inklusive dagens nabokommuner. Området ser ut til å ha vært attraktivt. Senere funn tyder på tettere bosetning i Osloherad lenge før det vi nå regner som byens opprinnelse. Blant annet ble det på Teisen funnet en rekke verdisaker i 1844 som kan ha blitt gravd ned i urolige tider på 900-tallet.

Snorre Sturlason hevder i sine sagaberetninger at byen ble grunnlagt av Harald Hardråde rundt 1050 fordi det var godt med forsyninger der, og befolkningen var stor, slik at landet lett kunne forsvares derfra mot angrep fra Danmark, eller tjene som base for egne angrep mot Danmark – men utgravninger i Gamlebyen har påvist eldre kristne graver i et system som tilsier at det eksisterte en bystruktur før 1050. På denne bakgrunn feiret man byens tusenårs-jubileum i 2000.

Den første kongen som slo seg til her i noen særlig grad var Sigurd Jorsalfare, som også døde her 26. mars 1130. Han ble begravet i Sankt Hallvardskirken, som han selv hadde sørget for å reise. Kirken var oppkalt etter byens skytshelgen St. Hallvard. Etter kong Sigurds død og fram til borgerkrigene sluttet i 1240, ble byen stadig herjet av brann og plyndringer. Blant disse var kampene mellom kong Inge Krokrygg og Håkon Herdebrei i 1161, og kong Sverre Sigurdssons seier over baglerne i 1197. Særlig hardt var slaget, først på isen utenfor byen vinteren 1199, og senere inne i byen. Etter sammenstøt med grupperingene slittungene og ribbungene, klarte til slutt kong Håkon Håkonsson å etablere fred etter det avgjørende oppgjøret med hertug Skule i 1240.

Middelalderbyen

Se også Middelalderbyen Oslo

Det økonomiske grunnlaget for Oslo var byens rolle som havn og markedsplass. Det førte til at kirker ble anlagt tidlig, og at kongene tidvis hadde tilhold i byen og etter hvert utvidet og befestet Kongsgården som lokalt maktsentrum. Da den norske kirken ble organisert, ble Oslo det naturlige setet for biskopen på Østlandet. Det førte til oppførelsen av bispekirken, den romanske Sankt Hallvardskirken. I tilknytning til katedralen anla og befestet biskopene en residens som kunne måle seg med Kongsgården i størrelse og militær betydning. Her i dette kirkelige sentrum ble også dominikanernes kloster Olavsklosteret anlagt. I tillegg til disse monumentale murbygningene ble det reist ytterligere fem kirker og to klostre i eller ved byen, og i tillegg et kloster på Hovedøya.

Oslo ladegård ble anlagt på ruinene av den gamle bispeborgen etter at byen ble flyttet i 1624

Etter Magnus Lagabøtes død i 1280 ble styret delt mellom de to sønnene Eirik og Håkon. Eirik var formelt konge over hele landet, men broren Håkon ble hertug og fikk i realiteten selvstendig styring over sitt hertugdømme. Da Eirik døde uten sønner i 1299, ble Håkon konge for hele landet. Han fortsatte å ha fast tilhold i Oslo, og i 1314 gjorde han byen til landets hovedstad, da han bestemte at rikets segl skulle oppbevares av kansleren (landets administrative leder). Kanslerembetet ble fast knyttet til embetet som prost ved det kongelige kapell, Mariakirken, rett ved siden av kongsgården ved Alnaelvas utløp. Fra denne tiden var Oslo den byen der konger oftest oppholdt seg, selv om de norske kongene knapt oppholdt seg i Norge fra 1300 til 1905. Ifølge Hans Jacob Orning var Oslo i utgangspunktet en utkant i Norge. Harald Hårfagre var først og fremst en vestlandskonge, mens Viken (området rundt Oslofjorden) var trolig dansk. Både Sarpsborg og Oslo var på 1000-tallet militære utposter mot Sverige og Østlandet var også på 1100-1200-tallet et omstridt og lite integrert del av riket.

Både kongens egen byggevirksomhet på Kongsgården og Mariakirken, og det faktum at byen nå ble et viktigere maktsentrum, bidro til byens vekst. I denne perioden var byen fortsatt preget av tett tømmerhusbebyggelse i én etasje. Etterhvert kom enkelte hus med to eller tre etasjer, og noen få private steinhus. Men kongens og biskopens monumentale anlegg, og de mange steinkirkene, var dominerende innslag i bybildet.

Utover høymiddelalderen økte byens befolkning fra rundt 2 000 til 3 500. Den var likevel langt mindre enn det viktige handelssenteret Bergen, som var minst to eller tre ganger så stor. Men Håkon Magnusson var i sin samtid en betydelig europeisk fyrste, internasjonalt orientert og med betydelig politisk kraft, noe som også gjorde at byen som kongssete ble stadig viktigere. Hans sterke religiøse forankring fikk ikke bare uttrykk i utvidelsen av Mariakirken, men også i det at han oppmuntret og støttet fransiskanernes klosteretablering i byen, der hvor Gamlebyen kirke og Oslo Hospital ligger i dag.

Både svartedauden og andre pestangrep, bybrannene og den minskende politiske betydning Oslo som hovedstad fikk etter at landet gikk inn i unioner med Sverige og Danmark, gjorde at byen utover mot reformasjonen var i forfall. Folketallet sank, og til slutt var Hallvardskatedralen den eneste kirken i bruk.

I første del av dansketiden ble byens betydning stadig mindre, og særlig etter reformasjonen i 1537, som knekte den norske kirkens selvstendighet og dens stilling som økonomisk maktfaktor. Politisk ble byen degradert fra hovedstad til provinsby etter at kongemakt og sentraladministrasjon flyttet til København. Men byen beholdt lenge noen hovedstadsfunksjoner. Den var sete for kanslerembetet og møtested for riksråd og kongehyllinger, så lenge disse institusjonene besto. Den fikk rikets myntverksted ved Akershus, og var fortsatt viktig som lokalt militært og kirkelig sentrum. Lensherren på Akershus innehadde landets viktigste embete og var tidvis kongens stattholder. Festningen erstattet kirkens institusjoner som byens økonomiske tyngdepunkt og største arbeidsplass.

Det bidro til å holde folketallet nede at byen med jevne mellomrom ble rammet av nye pestangrep, bybranner og militære angrep. Byen skal ha brent anslagsvis 14 ganger. I 1567 ble Oslo invadert av svenske tropper under Den nordiske syvårskrig. Da ble byen jevnet med jorden, dels av svenskene, dels av byens egen befolkning under ledelse av lensherre og stattholder Christen Munk, for å hindre at svenskene fikk et tilholdssted under beleiringen av Akershus festning. Byens befolkning bygget den hver gang opp igjen på sine gamle tomter, siste gang etter en brann i 1611. Men etter Bybrannen i Oslo 1624 gikk den driftige kong Christian IV hardt til verks og forbød borgerne å gjenreise hus på branntomtene. Bygrunnen ble utlagt til jordbruksarealer (Oslo ladegård) for å forsyne Akershus festning med mat og dyrefor.

Festningsbyen Christiania

Christiania med Akershus festning og kvadraturen innenfor bymurene. Isaac van Geelkercks Christianiakart fra 1648, det nest eldste kjente kart over byen

Reguleringsplan for byutvidelsen i 1657 med tre rekker kvartaler i Bjørvika. Kart av Willem Coucheron i Det Kgl. Bilbliotek, København

Byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika på forterrenget til festningen, som skulle beskytte den og inngå i planen om å skape en moderne befestet by omgitt av voller med bastioner. Byplanen fulgte renessansens idealer om geometrisk orden, med rette og brede gater (24 alen eller 15 meter) i et rettvinklet system med store kvartaler. De største kvartalene med store tomter for rike kjøpmenn ble stukket ut ytterst mot havnen, langs den nåværende Dronningens gate. De mindre kvartalene øverst mot vest ble stykket ut i mindre tomter forbeholdt håndverkere og andre jevne borgere. Ved et av de høyest liggende gatekryssene ble torget anlagt, og her ble byens nye Hellig Trefoldigheds kirke og rådhus oppført. Der hovedgaten Kongens gate krysset byvollen, ble den viktigste av de tre byportene, Stadsporten, oppført.

Kongen bestemte allernådigst at byen skulle kalles Christiania etter ham selv. For å forhindre fremtidige branner ble det i prinsippet innført murtvang, men i praksis ble murhus bare påbudt for adel og formuende borgere. Mindre bemidlede innbyggere fikk lov til å bygge i utmurt bindingsverk. Begge byggemåter var imidlertid kostbare og fremmede for norsk byggeskikk. Det gikk derfor sent med gjenreisningen; mange trosset murtvangen og bygget ulovlige tømmerhus. Først etter en ny storbrann i 1708 ble murtvangen konsekvent gjennomført. Bindingsverk ble den mest utbredte byggemåten.

Kvartalene innenfor vollene var fullt bebygget rundt 1650, som Geelkercks kart viser. Behovet for nye byggetomter førte til den første byutvidelsen i 1657. Stattholder Niels Trolle tillot folk å bygge på oppfylt grunn ute i Bjørvika, mot at de selv bekostet fyllmasser og tiltak for å stabilisere grunnen. Ingeniøroffiseren Willem Coucheron utarbeidet en «reguleringsplan» for forlengelse av de øst-vest-gående gatene og anlegg av tre rekker kvartaler utenfor Dronningens gate. Hans kart viser eksisterende bebyggelse med kraftig rød strek og de nye kvartalene med tynnere strek. Denne utvidelsen ble langt på vei fullført før 1680. De ytterste kvartalene mellom Store og Lille Strandgate ble delvis bebygget før en brann i 1708 rammet dette strøket.

Utenfor den egentlige byen («Kvartalerne») vokste det snart fram forsteder befolket av fattige som ikke hadde borgerskap og derfor ikke lovlig kunne drive egen næring, men som på forskjellige måter var økonomisk avhengige av byen. Forstedene, blant andre Vaterland i øst, Grensen og Sagene i nord, og Pipervika i vest, lå på byens territorium (Bymarken), men hørte i kirkelig henseende til Akerbygda, og var ikke omfattet av murtvangen og en del andre bymessige bestemmelser.

Vollene rundt byen ble oppgitt etter en brann i 1686, og byen fikk vokse nokså planløst utover forbi de gamle vollene. Etter brannen ble også Hellig Trefoldigheds kirke revet etter ønske fra de militære, som heller ville utvide festningen på byens bekostning. Den nye Vår Frelsers kirke ble oppført utenfor vollene og sto ferdig i 1699. Siste militære angrep mot byen kom i 1716, da Karl XII besatte selve byen, men ikke lyktes i å innta Akershus festning. Bebyggelsen fikk betydelig skade av festningens kanonild mot de svenske okkupantene. Først i 1784 ble byen formelt utvidet ved at de nærmeste forstedene utenfor vollene ble innlemmet.

Flyttingen medførte en viss vekst og framgang for byen, men den bevarte fortsatt preget av småby. Næringsgrunnlaget var handel, trelasteksport og byens rolle som garnisonsby. Da Christiania innenfor vollene var nær fullt bebygget omkring 1650, vokste innbyggertallet bare langsomt i de neste hundre år. Byggeaktiviteten var derfor beskjeden i tiden som fulgte. Men behovet for nye byggetomter mens vollene ennå besto, fremtvang allerede i 1657 den første byutvidelsen, da det ble åpnet for bebyggelse ved utfylling på strandgrunnen mot Bjørvika, mellom bryggene. Her ble etterhvert tre nye rekker med kvartaler anlagt før strøket brant i 1708.

Middelalderens byråd fortsatte som styringsorgan frem til det ble erstattet av eneveldets byforvaltning, magistraten, et kollegialt organ med embetsmenn som hadde tittel magistratspresident, borgermester og rådmann. Kjøpmenn og andre borgere presset på for å bli bedre representert i byforvaltningen, og fra 1730 ble de 12 eligerede menn en fast borgerrepresentasjon.

Mot slutten av 1700-årene fikk byen et kraftig økonomisk oppsving takket være økende skipsfart og trelasteksport, og dette ga seg utslag i en viss vekst i folketallet. Men ved folketellingen i 1801 hadde Christiania fortsatt bare 8 931 innbyggere innenfor selve byen og 7 884 i forstedene, altså til sammen 16 815 innbyggere bosatt i bymessig bebyggelse og direkte eller indirekte økonomisk avhengige av byen.

Hovedstad i vekst

Hans Ditlev Franciscus von Linstows plan til forbindelsen mellom Slottet og «byen», der øvre del av Karl Johans gate er nå.

Universitetsbygningene ut mot Karl Johans gate

Det kgl. slott mot Karl Johans gate

Stortingsbygningen, sett fra Eidsvolls plass

I 1814 ble byen igjen hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oppbyggingen av en ny statsadministrasjon skapte mange nye arbeidsplasser og et økende behov for tjenester. Hovedstadsfunksjonen ble derfor en økonomisk vekstfaktor og ga støtet til en folkevekst som kunne kompensere for de dårlige konjunkturene i næringslivet etter Napoleonskrigene, og for den unge statens trange kår.

Byen trengte bygninger for alle de nye statsinstitusjonene. Allerede i 1811 var Det Kongelige Frederiks Universitet blitt opprettet, men både dette og det nye Stortinget måtte i mange år leve en omflakkende tilværelse i byen. Først i 1852 stod de nye Universitetsbygningene endelig klare ved Karl Johans gate etter tegninger av Christian H. Grosch. Festsalen i Domus Academica ble brukt til Stortingssal inntil Stortinget fikk sin egen bygning. Universitetsbygningene er regnet som hovedverket til arkitekt Grosch. De var inspirert av den berømte prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkels klassisistiske bygninger i Berlin. Grosch besøkte selv Schinkel i Berlin og fikk sine tegninger gjennomgått og korrigert av ham.

Kong Carl Johan ønsket en mer verdig kongeresidens i sin norske hovedstad enn den gamle patrisiergården Paléet ved Bjørvika, og Slottet stod ferdig i 1849 etter en lang planperiode som startet i 1821. Slottsarkitekt Linstow sørget også for å knytte den fjerntliggende kongeresidensen til byen ved å anlegge den nåværende Karl Johans gate i 1830-årene. Med slottet som fondmotiv i den ene enden skapte Linstow en fornem paradegate. Midtveis planla han en monumental plass som skulle omkranses av bygninger for Universitetet, Stortinget og andre statsinstitusjoner. Planen ble bare delvis realisert gjennom Universitetsbygningene, utformet av Grosch og Schinkel, men innenfor de byplanmessige rammene som Linstow skal ha æren for. Linstow tenkte seg sammenhengende bebyggelse av store bygårder på begge sider av gaten videre inn mot byen, men byggherrene som først reiste gårdene på nordsiden sørget for å få tomtene på sørsiden utlagt til park, Eidsvolls plass og Studenterlunden. Sitt arkitektonisk motstykke fikk Universitetet først i 1899, da Nationaltheatret sto ferdig i Studenterlunden etter tegninger av arkitekt Henrik Bull. Parkanlegget langs paradegaten fikk sitt fondmotiv i form av Stortingsbygningen, fullført i 1866 etter tegninger av den svenske arkitekt Langlet.

Flere offentlige bygninger ble reist på tomter som ble avgitt fra festningens forterreng. Ved Bankplassen tegnet Grosch Christiania Theater og lokalavdelingen av Norges Bank. I tillegg ga festningsområdet tomter til mange nye militære monumentalbygg og til Den gamle Logen, som også tjente som byens rådhus og konsertlokale. Ved Karl Johans gate tegnet Grosch også Basarene og Brannvakten som omgir Domkirken, noen av de tidligste norske byggverk i middelalderinspirert stil med rød, upusset tegl som fasademateriale.

Byutvidelsen i 1839

Den første store byutvidelsen i 1839 og tidligere byutvidelser tegnet inn på kart fra ca. 1837. Fra Roede 2016, s. 135.

Kartskisse av: Lars Roede

Befolkningsutviklingen siden 1800

Grensestein mellom Oslo og Aker kommune, plassert mellom Vålerenga og Etterstad

Veksten i folketall etter at byen ble hovedstad og særlig etter at industrialiseringen skjøt fart omkring 1840 fremtvang den første større byutvidelsen utenfor Kvadraturen i 1839. Forstedene vestover fra Akerselva til og med bebyggelsen langs Akersgata, men ikke Hammersborg, ble innlemmet i byen i 1839.

En rekke nye industribedrifter etablerte seg, særlig langs Akerselva og Alnaelva, for å utnytte fossekraften. Behovet for arbeidskraft førte til en betydelig innvandring, både fra hele østlandsområdet, men også fra svenske områder som Dalsland og Värmland. I tillegg til den mer organiserte boligbyggingen innenfor byens grenser og underlagt byens bygningslov og brannforskrifter, vokste det opp nye forsteder mer eller mindre uregulert rett utenfor bygrensene, hvor murtvangen ikke gjaldt. Perioden frembrakte to viktige nye bygningstyper: leiegården og villaen. Leiegårdene i mur, med tre og senere fire og fem etasjer, innrettet for utleie til mange leietakere, ble bygningstypen som kom til å absorbere den store tilveksten i innbyggertallet og dominere bybildet i de nye boligstrøkene, det som i dag kalles murbyen. Villaen som boligform oppsto omkring Slottsparken og i Homansbyen, bebodd av akademikere og andre selvstendige borgere som ikke lenger var bundet til å kombinere bolig og arbeidssted. Med Slottet vest for byen og de fleste industriarbeidsplassene på østsiden oppsto den permanente sosiale delingen av byen i en vestkant og en østkant, idet de velstående gjerne bosatte seg i villaer og fine leiegårder nær Slottet, mens industriarbeidere var nødt til å bo så nær fabrikkene som mulig, i trangere leiegårder og i trehusforstedene.

Befolkningen økte fra 8 931 i 1801 til 31 715 i 1855, men i de neste 35 årene økte den til hele 151 239.

Den amerikanske, og pro-svenske, journalisten Bayard Taylor seilte sommeren 1857 inn Oslofjorden, og ankom en hovedstad som «er et strålende eksempel på den fremgangen Norge har opplevd siden unionen med Sverige og innføringen av en fri grunnlov. Med alle sine tegn på vekst og forbedringer minner den om en amerikansk by. Befolkningen har økt til 40.000, og selv om Christiania er mindre viktig enn Göteborg med hensyn til handel, blir byen bare overgått av Stockholm når det gjelder størrelse. De gamle tømmerhusene som byen en gang bestod av, er nesten borte alle sammen; gatene er brede og brukbart brolagte, og har – noe Stockholm ennå ikke kan skryte av – anstendige fortau. Fra den lille kjernen av den gamle byen, nær sjøen, går det fine, nye gater, der du ofte kommer til staselige, treetasjers bygninger.»

Flere byutvidelser og offentlig utbygging

Både de sosiale forholdene og brannfaren gjorde at myndighetene ønsket å regulere denne frie byggevirksomheten, blant annet ved å utvide murtvangsonen. Fattigkommisjonen for Aker hadde vanskeligheter med å håndtere den sterke økningen i behovet for sosialhjelp til de store gruppene av fattigfolk som bodde i nærheten til byen. Aker kommune ivret for å få Christiania til å overta ansvaret for forstedene, mens byen stilte seg motvillig til tanken om byutvidelse av frykt for de store utgiftene som ville påløpe.

14. april 1858 var det en større bybrann hvor et området med 40 gårder og 1000 beboere mellom Prinsens gate, Karl Johans gate, Skippergata og Kongens gate brant ned. Denne brannen satte fortgang i å få etablert en bedre branntjeneste. Etter at byens vannforsyning var utbygget og trykkvannet kom senere samme året, flyttet det nye brannkorpset på 35 mann og en overbrannmester inn i Brannvakten ved Oslo domkirke på 1860-tallet. Fram til 1902 hadde brannkorpset utkikkspunkt på døgnbasis fra domkirkens tårn.

1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i byen i den første store byutvidelsen etter at handelsområdet (som før 1859 var en av flere måter å avgrense byen på) var utvidet fem ganger mellom 1784 og 1839. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker med 18 970 innbyggere overført til byen. Dette omfattet blant annet områder som Frogner, Majorstua, Fagerborg, Sagene, Bjølsen, Torshov, Kampen, Vålerenga og nedre deler av Ekebergåsen. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert stadig mer hektisk byggeaktivitet, som førte til at det meste av dagens «murby» ble reist. Til å planlegge og gjennomføre denne byggevirksomheten ble det benyttet mange tyskutdannede arkitekter og innvandrede tyske byggmestre og håndverkere. Det blir hevdet at strøk som Grünerløkka o.a. etter ødeleggelsene i Tyskland under andre verdenskrig nå framstår som studieobjekter for tyske byer slik de var før krigen. Byggevirksomheten utgjorde nærmest en sammenhengende byggeplass fra Bygdø allé til Vålerenga, i en ytre sirkel omkring datidens Kristiania. Det toppet seg i 1898, da hele 85.000 kvadratmeter bolig på fire og fem etasjer ble bygd. Forventningene til byens fortsatte vekst var skyhøye; ingeniør Gustav Sinding anslo på et møte i Kristiania bystyre at hovedstaden i 1908 ville ha 312.800 og i 1928 hele 597.000 innbyggere. I virkeligheten var det i 1908 bare rundt 235.300 innbyggere og i 1928 nesten 253.000 innbyggere, altså mindre enn halvparten. I de to tiårene 1880-1890 økte byens befolkning likevel med over 100 000, en årlig vekst på over 3 %. Etter «Kristianiakrakket» i 1899 falt byggeaktiviteten kraftig, og folketallet sank noe gjennom de følgende årene.

Utbyggingen av stadig nye områder utløste et nytt transportbehov, og Kristiania fikk sine første sporveier i 1875, med hestetrukne vogner. Før dette var både arbeidere og funksjonærer hovedsakelig henvist til å bo nær bedriftene, mens de nye transportmidlene gjorde det mulig å bosette seg lengre borte fra arbeidsplassene. Slik ble sporveier og jernbaner både en forutsetning for og en følge av bybebyggelsens enorme ekspansjon. I 1894 kom den første elektriske sporveislinjen, og trikken fikk snart et byomspennende linjenett. Allerede i 1854 hadde byen fått sin første jernbanestasjon ved åpningen av Hovedbanen, og etterhvert toglinjer også sørover og østover. Senere fulgte Drammenbanen mot vest. Jernbanenes bynære stasjoner ga også mulighet for bosetting og industrietablering lenger vekk fra den tettbygde byen.

Storbyen Oslo

Christiania sett fra Ekeberg på 1880-tallet.

Foto: Axel Lindahl/Nasjonalbiblioteket

Kart over indre sentrum vest i 1900. Kartet viser flere ting som ikke lenger står, slik som Tivoli og det gamle Vika

Ved inngangen til 1900-tallet hadde byen nesten 250 000 innbyggere og var svært tilfreds med sitt nye selvbilde som en moderne europeisk storstad. Den hadde en mengde imponerende store forretningsgårder med elevator. Den hadde elektriske sporveier, elektrisk gatebelysning, et utbygget telefonnett og omsider også et brukbart kloakknett. I 1905 fikk byen endelig fullverdig status som suveren hovedstad med egen fastboende konge, eget utenriksdepartement og utenlandske diplomater. Men krakket i 1899 ble et kraftig tilbakeslag for finansvesenet, næringslivet og boligbyggingen. Byggevirksomheten ble rammet av stillstand, og folketallet sank merkbart i de første årene etter krakket.

Mellom 1900 og første verdenskrig ble det bygget svært få boliger, og bolignøden og trangboddheten ble et viktig politisk spørsmål. Etter forslag fra en bolignødkomite i 1911 ble det bred politisk oppslutning om at kommunen måtte være en drivende kraft for oppføring av boliger. Fra 1912 til 1930 ble så en rekke større boliganlegg realisert i beltet utenfor murbyen fra slutten av 1800-tallet, der kommunen vekslet mellom å være byggherre og å støtte kooperative selskaper: først Tøyen 1912, senere Lille Tøyen hageby, Ullevål hageby, Lindern, Torshov, Nordre Åsen, Rosenhoff, Vøyenvolden, Jessenløkken og Ila. Fra 1915 til 1931 ble det bygget om lag 11 000 boliger i byen, av disse cirka 80% med kommunal finansiering.

Ved 400-årsjubileet for flyttingen fra gamle Oslo og grunnleggelsen av Christiania i 1624 hadde byen etter utvidelsene på 1800-tallet utvidet territoriet til også å omfatte Middelalderbyen Oslo eller Gamlebyen. Bystyret vedtok i 1924 å gi byen sitt gamle navn Oslo tilbake. Navnet Oslo trådte i kraft ved midnatt 31. desember 1924. Både før og etter møtte navneendringen betydelig motstand, men motstanderne avfant seg snart med det nye navnet.

I 1931 ferdigstilte det nye kooperative OBOS sitt første større anlegg («Etterstadslottet») i det daværende Aker, og fra midt i 1930-årene overtok OBOS som redskap for kommunal boligpolitikk. Samtidig ble det i 1930-årene igjen bygget mye i ren privat regi, blant annet Sinsenbyen, som på dette tidspunktet lå i Aker. Oslo har mange godt bevarte bygninger i funksjonalistisk stil fra 1930-årene. Sogn haveby er et godt eksempel i så måte.

Bygging av Oslo rådhus, 1935. Den gamle bebyggelsen i Pipervika måtte etter hvert gi plass til den nye Rådhusplassen, Sjøgaten, og Rosenkrantz' gate

Arkitekt Erling Viksjøs regjeringsbygg på Johan Nygaardsvolds plass

Debatten om nye byutvidelser pågikk gjennom 1930-årene, særlig fordi det etterhvert ble mangel på byggegrunn innfor grensene fra 1878. Spørsmålet om sammenslåing av Oslo og Aker var en gjenganger på denne tiden, men det ble i første omgang bare foretatt en mindre justering ved at Etterstad ble overført i 1946 i forbindelse med at denne bydelen ble storstilt utbygget etter en reguleringsplan fra før krigen. Men 1. januar 1948 ble Aker kommune i sin helhet innlemmet i Oslo. Byens areal økte over natten med mange hundre prosent. De 130 976 innbyggerne fra Aker gjorde at folketallet i hovedstaden samtidig økte med 46 prosent. Byens nye rådhus sto ferdig i Pipervika i 1950 etter en langdryg byggeprosess som ble avbrutt av krigen, og en nesten like lang planleggingstid siden byggingen ble besluttet.

Mellom 1877 og 1925 ble navnet vanligvis skrevet Kristiania. Navnet Oslo ble gjeninnført i 1925.

Etterkrigsbyen

Allerede før andre verdenskrig kom til Norge, var det store planer om byutvidelser og sanering av de gamle bydelene. Okkupasjonen satte en stopper for disse og de første årene etter krigen var viet til gjenreisningen. Men med sammenslåingen av Aker og Oslo var det mer mulig å ta større, helhetlige grep. Utover 1950- og 1960-tallet ble enkelte av de gamle bydelene og trangboddheten som hadde eksistert i disse løst ved ny boligbygging utfra datidens tenkning om sosial boligbygg i drabantbyer. Den første av de mange nye drabantbyene ble tegnet av arkitekt Frode Rinnan for OBOS og realisert på Lambertseter med byggestart i 1951. Etter hvert forsvant det meste av den dyrkbare gårdsmarken innenfor byens grenser til boligreising og næringsvirksomhet. Særlig tett ble denne utbyggingen i Groruddalen og Østre Aker, noe som har bidratt til å opprettholde opplevelsen av forskjellen mellom østkant og vestkant i Oslo, hvor vestkanten gjennomgående har lav småhus og villabebyggelse, mens høyhuspreget og konsentrasjonen er sterkere øst i byen. I de senere årene har det vært et politisk mål å gjøre denne bebyggelsen mer variert over hele byen.

Denne perioden kjennetegnes også av at industrien ble lagt ned eller flyttet ut og byen har fått en sterkt preg av å være en administrasjonsby, både for den offentlige forvaltning og for næringslivet. Også næringslivet har fått en større preg av tjenesteytende næringer, på bekostning av den tidligere vareproduserende industrien. Som tilfellet var også i 1880- og i 1890-årene, har byen i hele etterkrigsperioden hatt befolkningsvekst og en stor innflytting, både fra hele Norge og etter 1970 fra andre deler av verden, noe som har gitt byen et mer internasjonalt preg.

Litteratur

• Oslo bys historie, fem bind, J.W. Cappelens Forlag 2000 ISBN 82-02-09146-2
• Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget 2000 ISBN 82-573-0815-3
• Oslo, i serien Bygd og by i Norge, Gyldendal Norsk Forlag 1984 ISBN 82-05-14023-5
• Oslo. En arkitekturguide, Universitetsforlaget 1984 ISBN 82-00-05961-8

Eksterne lenker

• (en) History of Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Steinalder frem i dagen på Ekeberg», Aftenposten 3. desember 2009
• 10 tips til Oslos historie
• oslohistorie.no. Nettsted drevet av historikeren Gunnar Bolstad. Besøkt 8. juli 2016.
• oslobilder.no Historiske oslofoto - søkbar database
• Om Oslo på The Catholic Encyclopedia
• Christiania - hovedstaden, artikkel hos Norgeshistorie.no