Åpne hovedmenyen

Hovedøya

Øy i Indre Oslofjord

Koordinater: 59°53′42,259″N 10°43′44,738″Ø

Hovedøya
Hovedøya aerial.jpg
Hovedøya innerst i Oslofjorden, like sør for Vippetangen og Oslo havn, sett fra lufta. Lindøya til venstre.
Geografi
PlasseringIndre Oslofjord
Areal0,47 km² 
Administrasjon
Norge
KommuneOslo
Carte over Christiania Havn etter utbedring i 1736. I fjorden ligger HVØEN (Huøen). Skrivemåten bekrefter at Huøen eller Huøya var det lokale navnet på øya som i nyere tid blir uttalt etter dansk-norsk skriftspråk. Kartverket
Ruinene av cistercienserklosteret på Hovedøya, Oslo

Hovedøya eller Hovedøen er ei øy i Oslofjorden. Arealet er 469 mål. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 for 4 millioner kroner og forvaltes av Friluftsetaten. Store deler av øya er fredet etter kulturminneloven. Øya er et populært utfartsted sommerstid og har en rik kulturhistorie. Det går båt fra Rådhusbrygge 4 til øya. Avstanden fra Vippetangen er i underkant av 500 m, så det er fullt mulig for en habil svømmer å komme seg ut til øya ved egen hjelp.[trenger referanse]

Navnet kommer av norrønt «hǫfuð», som betyr «hode», og sikter til den nå 47 meter høye østre delen av Hovedøya, hvor det i middelalderen stod et militært vakttårn som voktet innseilingen til Oslo. Uttalen «hovedøen/hovedøya» skyldes påvirkning fra skriftspråket. På et kart fra 1737 er navnet skrevet «Huøen», og det bekrefter at den folkelige uttalen tidligere var «huøya», av dialektformen [hu:`ə] for [ho:`də] (hode).

Natur og verneområderRediger

Hovedøya har en uvanlig rik geologi og flora, samt et svært variert kulturlandskap. Det er flere plantearter på Hovedøya enn på noe annet område av samme størrelse, og artsrikdommen er på nivå med øyene i Drøbaksundet. Et varmere klima enn i områdene rundt skaper de samme høytempererte vekstforholdene her som på Langøyene og Tofteholmene, som såvidt overgår Hovedøya i total artsrikdom. Det er mye rikt kalkberg fra ordovicium, med innslag av diabas-ganger av intrusive magmamasser som bryter gjennom ordovicium- og silurlagene som smale, brun-mørke bånd. Både kalksteinen og den hardere diabasen har vært brukt som bygningsstein i klosteret og senere i kanonstillingene på øya. Det er rikholdige fossiler fra ordovicium, og lagene er snudd slik at de yngre silurlagene ligger under de eldre fra ordovicium.

Kalkberget gir grunnlag for rike kalkenger, med plantearter som bakkekløver, bergmynte, knoppmjødurt og dragehode. Her vokser også den sjeldne oslosildre, som oppstod som en krysning av to sildrearter i dette området etter siste istid. Forekomsten av bakkekløver er den eneste i Norge. Det har vært foreslått at enkelte av artene ble innført av munkene på Hovedøya i middelalderen, men bare legebendelrot er en mulig slik medbrakt nytteplante. Ved kommandantboligen i øst er det plantet ut syrin og andre delvis koloniserende arter. Arten russesvalerot er plantet, og denne tidligere rødlistede planten er nå så dominerende at den er satt på svarteliste og skal bekjempes på Hovedøya.

Under Napoleonskrigene var øya et viktig forsvarsverk, og tømmer ble hogd ned for å gi virke til festningsanlegg og marineskip. Utover 1800-tallet var øya snauhogd og bare bevokst med busker, men Henrik Wergeland tok initiativ til å plante popler, hvorav ett tre fortsatt står.

Størstedelen av Hovedøya er områdefredet, men inndelt i fire fredningssoner med forskjellig fredningsstatus.

  • Hovedøya landskapsvernområde (385 dekar) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter historisk natur- og kulturlandskap og geologi.[1]
  • Hovedøya landskapsvernområde med plantelivsfredning (107 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter natur- og kulturlandskap med sjeldne plantearter.[2]
  • Østre Hovedøya naturreservat (158 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.[3]
  • Vestre Hovedøya naturreservat (56 da) ble fredet den 19. mai 2006 og omfatter artsrik vegetasjon på kalkrik berggrunn og geologi.[4]

Hovedøya klosterRediger

 
Modell av klosterbygningene

Utdypende artikkel: Hovedøya kloster

På øya ligger også ruinene av et Cistercienserkloster. Hovedøya kloster ble grunnlagt i 1147 av abbed Philippus fra Kirkstead i Lincolnshire, etter en anmodning fra oslobispen Viljam. Da Philippus og munkene kom til øya, var det allerede en kirke her, antakelig en kirke for engelske handelsmenn viet til Edmund martyren. Kirken skal ha vært toskipet, hvilket vi bare har ett annet eksempel på i Norge, nemlig Clemenskirken i Gamlebyen i Oslo.

Munkeordenen, som først besto av ca. 12 munker og andre lekbrødre, ble etter hvert svært velstående. De eide på det meste 443 eiendommer i Aker, blant annet storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Munkene drev aktiv utvikling og eksperimentering innen jordbruksmetoder rundt på disse gårdene. Gamle historier skal ha det til at det finnes en undersjøisk, hemmelig tunnel fra Hovedøya og inn til ruinene i Gamlebyen, men denne er aldri funnet.

Man har funnet glassmalerifragmenter her som stammer fra 12001300-tallet. Blant annet en samling fragmenter av rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekk til glassmaleriene i Lincolnkatedralen i England.

I 1532 ble alle klosterets gods og eiendommer underlagt kronen, og høvedsmann Mogens GyldenstjerneAkershus festning satte klosteret i brann 21. januar. Klosterets drift opphørte samme år, og bygningene ble redusert til et steinbrudd for den videre utbygging av Akershus festning og senere Slottet.

Også berggrunnen andre steder på øya har gitt stein til Akershus festning. Det var så mange som tolv steinbrudd på øya, og det eldste stammer fra 1200-tallet.

Hovedøya ble lagt under Slottets ladegård på Bygdøy og ble brukt som jaktrevir. I 1589 fikk kong Christian IV satt ut harer og arrangerte jaktkonkurranse med Jacob VI av Skottland.[5]

Militær betydningRediger

Kong Sverre skal ifølge sagaen ha vært til messe på Hovedøya før angrepet på baglerne i Oslo 24. juli 1197,[5] og det sto et større slag i bukten mellom øya og byen.

Under Det første Norgesfelttoget under Den store nordiske krig ga øya sammen med Bleikøya og Nakholmen dekning for artilleriet på Akershus festning, som hindret svenske styrker som forsøkte å rykke fram på isen over til Bygdøy.

SkipsverftRediger

I Båtforeningsbukten finner man rester etter skipsverft fra 1640-årene, anlagt av skipsbyggeren James Robbins fra Skottland, som hadde vært i tjeneste hos Christian IV siden 1642. Flere av de største skipene i den daværende dansk-norske flåte ble bygget her, [5] i alt skal 12 store orlogsfartøyer ha blitt bygget her gjennom 1600-tallet.[6]

Det første skipet som ble bygget på Hovedøya var et krigsskip med 60 kanoner, med navn «Hannibal» i 1647.[5] I 1651 ble «Sophia Amalia» sjøsatt, den gang verdens største orlogsfartøy.

Verftet lå på gressletta mellom høydedragene, der hvor det senere kom militærleir, og slippen lå i Båtforeningsbukten. I tillegg var det lagerbygninger, verksteder og boliger i tilknytning til verftet.

Befestninger fra 1808Rediger

 
Lavetthuset på Hovedøya
 
Gamle forsvarsverker på Hovedøya, Oslo

Øya har vært et viktig ledd i forsvaret av Christiania. Under Napoleonskrigene mellom 1807 og 1814 ble det anlagt et fremskutt forsvar med to kanonstillinger fra 1808 for å dekke innseilingen til byen. Videre er det fem krutthus på øya (fra 182627), den såkalte Kommandantboligen (fra 1850), opprinnelig et militært laboratorium, ombygget på slutten av 1800-tallet til bolig; og et stort lagerhus, Lavetthuset fra 1847, som er Norges største hus av utmurt bindingsverk. Her ble det blant annet lagret lavetter (understell til kanoner), men også annet militært utstyr som våpenvogner, telt etc. Krutthusene ble bygget avsides ytterst på øya fordi man ikke ønsket å lagre så mye krutt tett innpå byen, med den eksplosjons- og brannfaren dette ville innebære.

Hovedøya ble nedlagt som eget forsvarsanlegg omkring 1850, men fra 1914 og framover ble øya benyttet som treningsområde (6 ukers rekruttskole) for Hans Majestet Kongens Garde. Ingen av brakkene som da ble satt opp, er bevart. I 1939 skriver Hjalmar T. Larsen: «I lange tider har land-gang for ikke militære vært forbudt, men nu er det adgang for en avgift av 15 øre. I mange år har Oslo kommune forsøkt å komme til enighet om kjøp av øya til friluftsområde for byen, uten at det har ført til noe resultat.»[7]

KommandantboligenRediger

 
Kommandantboligen (2010)

Kommandantboligen er det nest største huset på Hovedøya. Boligen ble bygd i 1850-51 som et laboratorium for forsvaret, og det ble brukt til eksperimenter og utvikling av sprengstoff, krutt og patroner. Bygningen bærer preg av senklassisismen og er påvirket av sen-empirestilen, med rene former og lite utsmykning.

I 1895 ble huset omgjort til sommerbolig for felttøymesteren og oberst Ole Herman Krag (1837–1916) og hans familie. Til kommandantboligen hørte en egen brygge, og derfra en egen adkomst. Det ble anlagt en stor og vakker hage til boligen. Fortsatt står noen gamle frukttrær og syriner i området. Huset fikk tilbygg i Krag-familiens tid, utformet i tidsriktig sveitserstil på slutten av 1800-tallet.

Under andre verdenskrig ble kommandantboligen tatt i bruk av tyskerne. Boligmangelen i Oslo etter krigen gjorde at huset ble bygget om til en rekke leiligheter for familier som manglet bolig.

Frigruppen Arjuna dukketeater har holdt til i Kommandantboligen siden 1970-tallet. Der har dukketeateret spilt myter og eventyr for barn og voksne på frivillig basis frem til sommeren 2013.

KarantenestasjonRediger

I 1872 ble det anlagt en karantenestasjon for ankommende skip på øya. Smitte fra skip utgjorde en stor trussel mot hovedstaden, og siden Hovedøya var avstengt for allmenn ferdsel, ble det anlagt et karantenelasarett ved Sandtangen på den sørøstlige odden på øya, med navnet Hovedøen Lazareth.[8] Denne hadde en kapasitet på 13 personer, fordelt på fire bygninger.

Karantenestasjonen ble nedlagt i 1931 og denne funksjonen ble flyttet til Ullevål sykehus. Stasjonen ble deretter brukt av Havnepolitiet i Oslo, før de flyttet til skur 30 på Akershuskaia. I dag står bare rester av grunnmurene på stedet.

Andre verdenskrig og 1950-talletRediger

Tyske forlegningerRediger

Under andre verdenskrig overtok de tyske militærmyndighetene de tidligere installasjonene etter Garden og bygget ut en stor brakkeleir på sletta øst for klosterruinene. Også Kommandantboligen og Lavetthuset ble brukt til innkvartering av militære mannskaper, og anlegget fikk navnet Lager Hovedöen.[9] I desember 1943 rekvirerte de båthuset og restauranten til Revierhavnens baatforening og brukte dette som offisersmesse. Nærmest ruinene ble sletta planert til idrettsplass, og brakken som fremdelse står rett nord for ruinene var offisersmesse. Tilsammen hadde tyskerne 11 store brakker med plass til mer enn 1 000 soldater. I tillegg hadde de et sprengstofflager og feltsykehus med 100 senger.

Statens interneringsleir for kvinnerRediger

Etter krigen ble brakkeleiren først brukt som interneringsleir for kvinner som hadde hatt forbindelse med fienden, kalt Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya.[10][11] Leiren ble opprettet 1. oktober 1945, etter at kvinnene hadde vært internert i en midlertidig leir på Ljanskollen.[12] Formålet med interneringen var offisielt ikke straff eller varetekt, men ble begrunnet som et tiltak for å beskytte norske menn mot kjønnssykdommer.[13] Imidlertid omtalte også rikspolitisjef Andreas Aulie leiren som en «fangeleir».[14] Selv den provisoriske anordningen[15] som hjemlet internering uten domstolsbehandling, inneholder en avslørende skrivefeil i § 6, hvor interneringen omtales som «fengslingen».[16]

I alt 1100 såkalte tyskertøser ble internert på Hovedøya.[17] Minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, satt internert sammen med mødrene sine.[12]

Da sosialminister Sven Oftedal besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de konsentrasjonsleirene han selv hadde sittet i under krigen ble for sterke.[18]

NødboligerRediger

Senere ble brakkene brukt som midlertidige boliger for å avhjelpe bolignøden. Frem til sommeren 1964 bodde 150 statsansatte med sine familier på øya, bl.a. ansatte i Televerket, Postverket og Forsvaret. De fleste flyttet derfra i 1963 og 1964 til bl.a. Linderud, hvor Statstjenestemennenes Boligbyggelag hadde oppført ca. 600 nye leiligheter. Det var både butikk og postkontor i brakka nærmest klosterruinene (den eneste som fortsatt står), og i Lavetthuset var det søndagsskole. Elever i Folkeskolen fikk skolegang på Ruseløkka skole i Vika eller andre skoler.

Senere brukRediger

Da Oslo kommune overtok øya fra staten, ble brakkebyen med unntak av offisersmessen (Klosterkroa) revet, men de siste fastboende flyttet ikke før midten av 1960-tallet. Oslo byantikvar brukte i flere år Lavetthuset i forbindelse med produksjon og visning av Oslomodellen. Etter at modellen ble flyttet til mer egnede lokaler på Akershus festning, sto huset tomt i 15 år, til 2006.

Fra 2006 er det igjen drift i Lavetthuset. I andre etasje finnes nå Hovedøya Klosterbibliotek og fem atelierer for billedkunstnere. Fra 2008 åpnet kunstnerkollektivet i Lavetthuset et eget galleri,[19], i andre etasje, og Kunstverket galleri åpnet en filial i Hovedøya kunstsal i underetasjen. Begge galleriene har stort sett utstillinger og arrangementer på sommerstid.

RekreasjonRediger

 
Hovedøya, 2005

Øya har alltid vært et populært rekreasjonsområde for hovedstadens innbyggere, sommer som vinter. Allerede i 1914 ble det første offentlige bad anlagt. I bukten mot sør ble det bygd et stort badeanlegg i 1924. Badet ble stengt av helsemyndighetene i 1951 på grunn av den tiltakende vannforurensningen på den tiden. I løpet av de 37 årene badet var åpent hadde det over 8 millioner besøk. Rester av fundamenteringen er fortsatt synlig. Senere har rensingen av kloakken fra byen medført at Hovedøya igjen er blitt et meget populært fritids- og friluftsområde. Sjøbunnen rundt øya ble i 2008 mudret som en del av Oslo kommunes miljøprosjekt.[20]

I bukta på nord/østsiden ligger det en båthavn hvor flere av byens båtforeninger holder til, etter at de ble «fordrevet» fra Oslo Havn og Akerselva i 1905 og 1963. Ved Munkebryggen ligger også Lavetthuset. Det går båt fra Rådhusbrygge 4 (før 21. mars 2015 gikk båtene fra Vippetangen) til øya.

Hovedøya i populærkulturenRediger

Hovedøya er kjent fra sangen «Det hender så mangt på Hovedøen», skrevet av Vilhelm Dybwad for å bli oppført av hans senere ektefelle Bokken LassonChat Noir teater, som de etablerte i 1912 i inngangsbygningen til Tivoli. Melodien er av den danske komponisten Willy Kierulff.[21]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Hovedøya landskapsvernområde i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  2. ^ Hovedøya landskapsvernområde med plantelivsfredning i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  3. ^ Østre Hovedøya naturreservat i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  4. ^ Vestre Hovedøya naturreservat i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
  5. ^ a b c d Oslo byleksikon, «Hovedøya», side 264
  6. ^ «Skipsverft» på hovedoya.no
  7. ^ Larsen, Hjalmar T. (1939). «Øyer og strender i Oslofjorden». Oslo-fjorden - Oslo-marka (norsk). III. Oslo: Blix Forlag. s. 58. 
  8. ^ Oslo byleksikon, «Lasarettet», side 329
  9. ^ Filmavisen 27. oktober 1941: «Admiral Böhm på besøk i Oslo» (på Blücherlager på Hovedøya)
  10. ^ Terje Andreas Pedersen: Vi kalte dem tyskertøser, side 11, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2012, ISBN 978-82-304-0086-9
  11. ^ I tillegg var det en større leir på Hovelsåsen utenfor Kongsvinger, med 450 internerte
  12. ^ a b Pedersen, side 89
  13. ^ Pedersen, side 8-9
  14. ^ rikspolitisjef Andreas Aulie i artikkelen «Spørsmålet om sikringstiltak overfor tyskerjentene», i Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer, Den norske kriminalistforenings publikasjoner, nr 1, Oslo 1946
  15. ^ Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig,
  16. ^ Pedersen, side 94
  17. ^ Helle Jørgensen; Norske kvinner og tyske soldater. Masteroppgave, 2006, Universitetet i Tromsø.
  18. ^ Pedersen, side 90-91.
  19. ^ Ganggalleriet
  20. ^ Ren Oslofjord
  21. ^ Visearkivaren

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger

LitteraturRediger

  • Oskar Garstein: Mariu-klaustr i Høfudey: Cistercienserklostret på Hovedøya vigslet til Den hellige Jomfru Maria og til martyrkongen St. Edmund av East Anglia i England, Oslo:Oslo Katedralskole, 1990
  • L. Mydland: Natur i kulturen – kultur i naturen. Fortidsvern nr. 4. 1995
  • Gjestland, T., og Gundersen, T., Tyskertøser på Hovedøya, St. Hallvard 2/1999. s.5-19
  • Gervin, Karl: En dag i Herrens forgårder. Med munkene på Hovedøya 1. august 1197. 2019