Bergmynte

krydderurt

Bergmynte (Origanum vulgare), også kalt kung, kongsgras og røyspost, er den eneste naturlig viltvoksende arten i bergmynteslekta (Origanum) i Norge. Dette er en flerårig plante som er ganske vanlig i lokalklimatisk gunstige områder av Sør-Norge og som finnes spredt også lenger nord. Krydderet oregano kommer fra denne planten.

Bergmynte
Foto: Christian Bauer
Vitenskapelig(e)
navn
:
Origanum vulgare
L.
Norsk(e) navn: bergmynte
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Leppeblomstordenen
Familie: Leppeblomstfamilien
Slekt: Bergmynteslekta
Habitat: tørre, solrike steder, helst på kalkholdig jord
Utbredelse: Europa, Nord-Afrika, deler av Asia; innført i Amerika
Underarter:

BeskrivelseRediger

Bergmynte kan bli mellom 20 og 70 cm, men blir sjelden høyere enn 40 cm. Stengelen er smal, hårete og rødlig i fargen. Ofte danner planten store sammenhengende matter.[1] Selv om den er en urt, kan stengelen bli litt hard og forvedet nederst. Bladene vokser i par med motsatt bladstilling og kan bli mellom 1 og 4 cm lange. De er ovale, helrandete til svakt tannete, har kort bladstilk og kjertelprikker.[2][3] I øvre del av stengelen forgrenes den flere ganger og ender i flere blomsterstander når den blomstrer mellom juli og september. Krona er rødfiolett, i sjeldne tilfeller hvit, med mørkfiolette eggrunde støtteblad som kan være mellom 4 og 5 mm lange. Forholdsmessig lange støvbærere stikker ut av blomsten som har fem like fliker i begeret.[2] Ved å gni bladene mellom fingrene kan man forsterke den tydelige lukten av oregano.[4]

BilderRediger

UtbredelseRediger

Bergmynte finnes stort sett på kalkrik grunn i edellauvskog, furuskog, skogkanter, kratt, berg og rasmark. Arten er ganske vanlig på Østlandet, i indre fjordstrøk på Vestlandet og rundt Trondheimsfjorden. Lenger nordover finnes den spredt på steder med gunstige lokalklima og jordsmonn, helt opp til Nordland. Den naturlige utbredelsen omfatter Europa, Nord-Afrika, Makaronesia og deler av Asia. I tillegg har den blitt innført til Amerika som følge av verdien som krydder.[5][6][7]

Bergmynte eller kung har gitt opphav til begrepet «kungsfølget»/«kung-følget» som har vært brukt blant norske botanikere om en gruppe plantearter som har sin hovedutbredelse i lavlandet på Østlandet og indre fjordstrøk på Vestlandet. Disse plantene tåler ganske kalde vintre, men krever høy sommertemperatur. Kravet til sommertemperatur fører til at lokalklimatiske forhold også er viktige, og plantene finnes typisk i solvendte (sør–sørvestlige) skråninger eller rasmark under bergvegger.[8] Eksempler på arter som gjerne regnes til kungsfølget, er stavklokke, bakkemynte, mørkkongslys, filtkongslys og fagerknoppurt. Totalt blir gjerne rundt 40 arter regna til denne gruppa. Oppfatningen er at disse plantene innvandret til Østlandet etter siste istid og etterhvert spredde seg over fjellet til vestlandsfjordene i varmere perioder og at senere kaldere klima forklarer hvorfor de ikke finnes i fjellstrøka mellom hovedutbredelsene. Begrepet ble først brukt av geologen og botanikeren Andreas Hansen i 1904.[9][10][11]

UnderarterRediger

Bergmynte er svært variabel, og det anerkjennes vanligvis seks underarter:[12][7][13]

  • Origanum vulgare L. subsp. vulgare, vill bergmynte – Europa til Sibir og sentrale Kina; det er denne som vokser vilt i Norge
  • Origanum vulgare subsp. glandulosum (Desf.) Ietsw. – nordlige Algerie, Tunisia
  • Origanum vulgare subsp. gracile (K.Koch) Ietsw.Tyrkia til Kirgisistan og vestlige Himalaya
  • Origanum vulgare subsp. hirtum (Link) A.Terracc., gresk bergmynte – sørøstlige Europa, Tyrkia
  • Origanum vulgare subsp. virens (Hoffmanns. & Link) Ietsw. – Makaronesia, Den iberiske halvøy, Marokko
  • Origanum vulgare subsp. viridulum (Martrin-Donos) Nyman – Sør-Europa til Himalaya

Artsdatabanken kaller gresk bergmynte for Origanum vulgare var. prismaticum Gaudin, men det navnet er et synonym for O. v. subsp. vulgare og kan ifølge World Checklist of Selected Plant Families ikke brukes.[14]

NavnRediger

Det systematiske slektsnavnet Origanum er en latinisering av gresk «origanon» som er navn på en krydderplante nevnt av oldtidens Hippokrates og Aristofanes, rundt 400 før Kristus.[4] Artsepitetet vulgare er latin og betyr vanlig. Systematisk navn ble gitt arten av den svenske naturforskeren Carl von Linné i første utgave av Species plantarum, 1753.

Denne arten har i Norge to vanlige navn: «bergmynte» og «kung». Den norske botanikeren Axel Blytt bruker begge navn i sin flora, som etter Blytts død ble ferdigstilt og utgitt av botaniker Ove Dahl i 1906.[15] Botanikeren Johannes Lid bruker «kung» i alle utgaver av sin Norsk flora fram til sjette utgave i 1994,[16][17][18][19][20][21] da begge navnene brukes senere. I foreløpig siste utgave brukes kun «bergmynte».[4] Botanikeren Knut Fægri bruker også «bergmynte» som norsk navn i Norges Planter (1960).[10] Dette er også navnet som brukes i Artsdatabankens navnebase.[22]

I botanikeren Ove Arbo Høegs bok Planter og tradisjon (1974)[23] er ordet «kung» og varianter av dette («skorakung», «bergakung», «kongsgres» med flere) vanligst. Navnet «bergmynte» har han bare brukt ett sted. Et annet selvstendig navn som ble registrert flere steder er «røyspost» med varianter. Dette navnet kommenterer Fægri og han mener at «-post» har sammenheng med den sterkt aromatiske lukta og at det er en variant av «pors» som i pors og finnmarkspors.[24][10] Forstavelsen «røys-» peker trolig på at plantene ofte kan finnes i rasmark og steinrøyser.

Navnet «kung» har ifølge Fægri ikke opprinnelse i konge (som majestet), men går tilbake til klassisk tid og gresk navn «konile» (latin: «cunile») med tilsvarende varianter i andre germanske språk. Dette navnet ble brukt om aromatiske planter på samme måte som origanon.[10]

BrukRediger

Planten er en velluktende krydderurt og kan brukes i matlaging. Den er velkjent i pasta og pizza. Det er ingen andre norske planter, unntatt karve, som har vært brukt i så stor utstrekning som krydder.[23] Sammen med en del av dens underarter selges den tørket og knust under navnet «oregano». Også andre arter i bergmynteslekten går under det navnet, foruten en art fra Latin-Amerika (Lippia origanoides), som tilhører en annen slekt. Smaken på disse kan variere en del, O. v. subsp. virens har for eksempel en skarpere smak. Merian (Origanum majorana) tilhører samme slekt som bergmynte.[25]

Bruk av bergmynte i mat og medisin har svært lang tradisjon, og kan føres tilbake til klassisk tid. De mange dialektnavnene kan tyde på at den også i Norge har lange tradisjoner som nytteplante. I Norge har den tradisjonelt blitt brukt som krydder i pølser, supper, kjøttretter, fiskeretter og som te.[23][24] Den har også erstattet humle som krydder i øl.[1] Planten høstes inn og tørkes før blomstene har sprunget ut, slik at blad og blomsterknopper kan knuses til krydder.[26] Tørking gir en litt søtere smak. Blader og blomsterknopper kan også brukes friske, men de bør ikke fryses.[27]

I norsk folkemedisin har planten blitt brukt på flere måter. Lege og medisinalhistoriker Ingjald Reichborn-Kjennerud skriver at «kokt i vin tas kong som motgift mot alle slags dvaledrikk, og den læger vattersott. Knust og blandet med honning er den god mot hoste og gulsott. Dens låg drikkes mot halsbyld og saften mot spolorm, den skjerper også synet. Kong tygges mot tannverk.»[28] Den har også vært brukt til fotbad for barselkvinner, og som vern mot «det onde øie».[29]

Brukt i farging av ull gir den en ganske mørk rødfarge, med et brunt skjær.[30][31] Drogen Herba origani ble fremstilt av urtens blader og blomst og var offisinell, altså et godkjent legemiddel, i Norge inntil 1963.[32]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Holmboe, Jens (1941). Gratis mat av ville planter. Oslo: Cappelen. s. 79. 
  2. ^ a b Mossberg, Bo (1995). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal : I samarbeid med Det norske hageselskap. s. 386. ISBN 8252529755. 
  3. ^ Lagset Egeland, Inger; Myhr, Steinar (2002). Ville planter til mat og glede. s. 115. ISBN 82-496-0102-5. 
  4. ^ a b c Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6029-8. 
  5. ^ «Kungsmynta». Den virtuella floran. Besøkt 10. februar 2021. 
  6. ^ «Bergmynte Origanum vulgare L.». Artskart. Artsdatabanken. Besøkt 10. februar 2021. 
  7. ^ a b «Plants of the World Online, Kew Science». Besøkt 9. februar 2021. 
  8. ^ Fægri, Knut (1966). Krydder på kjøkkenet og i verdenshistorien. Oslo: Cappelen. s. 74-76. 
  9. ^ Andreas Hansen (1904). «Hvorledes Norge har faaet sit plantedække». Naturen. Oslo: Universitetsforlaget. s. 143-156, 168-179. 
  10. ^ a b c d Fægri, K. (1960). Norges planter. Oslo: Cappelen. 
  11. ^ Vesla Vetlesen (2009). «Andreas M. Hansens kungsfølge» (PDF). Blyttia. 67 (3): 206–209. 
  12. ^ «The Euro+Med Plantbase Project». Besøkt 9. februar 2021. 
  13. ^ «Bergmynte». Artsdatabanken. Besøkt 10. februar 2021. 
  14. ^ «The Plant List». Besøkt 11. februar 2021. 
  15. ^ Blytt, A. (1906). Dahl, O., red. Haandbog i Norges flora. Kristiania: Cammermeyer. 
  16. ^ Lid, J. (1944). Norsk flora (1 utg.). Oslo: Samlaget. 
  17. ^ Lid, J. (1952). Norsk flora (2 utg.). Oslo: Samlaget. 
  18. ^ Lid, J. (1963). Norsk flora og svensk flora (3 utg.). Oslo: Samlaget. 
  19. ^ Lid, J. og D. T. Lid (1974). O. Gjærevoll, red. Norsk flora og svensk flora (4 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-0297-2. 
  20. ^ Lid, J. og D. T. Lid (1985). O. Gjærevoll, red. Norsk flora, svensk, finsk flora (5 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 9788252122077. 
  21. ^ Lid, J. og D. T. Lid (1994). R. Elven, red. Norsk flora (6 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-3754-7. 
  22. ^ «Artsnavnebasen». Besøkt 6. februar 2021. 
  23. ^ a b c Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforlaget. s. 474-475. ISBN 8200089304. 
  24. ^ a b Slipher, Beate (1997). Vilt og vakkert. Oslo: Bonytt. s. 65. ISBN 8276431089. 
  25. ^ Fægri, Knut (1996). Krydder. [Oslo]: Cappelen. s. 70. ISBN 8202153492. 
  26. ^ Nyttevekstboka. Oslo: Dreyer. 1979. s. 27. ISBN 8209015931. 
  27. ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. s. 40. ISBN 8205115583. 
  28. ^ Reichborn-Kjennerud, I. (1930). Den gamle urtegård : lægeurter fra middelalderen. Sarpsborg: Borgarsyssel museum. s. 22-23. 
  29. ^ Reichborn-Kjennerud, I. (1922). Bidrag til norsk folkemedisin. 3 : Våre folkemedisinske lægeurter. Kristiania. s. 80.  Tillegg til Tidsskrift for Den norske lægeforening 1922
  30. ^ Borgen, Liv (2006). Urtegleder. Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. s. 69-71. ISBN 8279700072. 
  31. ^ Nielsen, Esther (1976). Farging med planter. Oslo: Dreyer. s. 49. ISBN 8209014382. 
  32. ^ Våre medisinske planter. [Oslo]: Det Beste. 1984. s. 102. ISBN 8270101567. 

Eksterne lenkerRediger