Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya
Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge.
Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946.
Internering
redigerUtdypende artikkel: Tyskertøs
Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til tiltale etter landssviklovgivningen, men mellom 3 000 og 5 000 kvinner ble likevel internert mellom mai 1945 og den påfølgende vinter, uten rettslig kjennelse, uten advokatbistand eller mulighet for å anke. Som rettsgrunnlag viste man til en provisorisk anordning for tiltak mot kjønnssykdommer.[1] Videre ble det påberopt et beskyttelsesbehov mot privat rettsforfølgelse og overgrep. En provisorisk anordning fra 1943 hjemlet slik internering uten domstolsbehandling.[2]
Kvinnene be enten innkalt av helserådene, eller innbrakt av politiet. Også Milorg-grupper kunne foreta slike arrestasjoner, selv om dette lå utenfor deres mandat. Kvinnene ble deretter forhørt, og der hvor det forelå mistanke om at andre forhold var til stede slik at det kunne reises landssviksak, ble kvinnene overført til politiets landssvikavdeling, i Oslo på Bredtvet kvinnefengsel.[3]
Grunnlaget for interneringen var opplysninger om kvinnenes vandel de siste årene, herunder hvor mange ganger de var behandlet for gonoré eller syfilis. Det var kvinnenes vandel de siste årene som var utslagsgivende, og ikke nødvendigvis deres situasjon våren 1945.[3]
Det ble derfor politiet eller helsemyndighetene som bestemte hvor lenge interneringen skulle vare og dette var ugunstig for de internerte.[4] Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.[4] Interneringen bar preg av fengsling, og noen leire var disiplinen så streng at det var straffbart å plystre, og det ble advart om at vaktene åpnet ild ved behov.
Leiren på Hovedøya
rediger
Wehrmacht hadde en brakkeleier for sine soldater på Hovedøya under okkupasjonen. Da denne ble fraflyttet, ble den tatt i bruk som interneringsleir for kvinner, under navnet Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya.[5] Leiren ble opprettet 1. oktober 1945 og ledet av Johan Rolf Gundersen [6]etter at kvinnene hadde vært internert i en midlertidig leir på Ljanskollen som var blitt opprettet 14. juni 1945 i en tidligere tysk fangeleir[7], med denne egnet seg ikke til vinterbruk.[4] og hadde bare 250 sengeplasser.[7] Den ble også raskt fylt opp og etterhvert kun brukt som en «silingsstasjon».[8]
I alt ble 1100 såkalte «tyskertøser» internert på Hovedøya.[9] Minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, satt internert sammen med mødrene sine.[4]
Formålet med interneringen var offisielt ikke straff eller varetekt, men ble framstilt for å beskytte norske menn mot kjønnssykdommer.[10] Men kun en tredel av de 1 100 innsatte var smittet med syfilis eller gonoré.[11] Minst fem av de internerte kvinnene ble tvangsterilisert.[12]
Også rikspolitisjef Andreas Aulie omtalte leiren som en «fangeleir».[13] Den provisoriske anordningen som hjemlet internering uten domstolsbehandling inneholder en skrivefeil i § 6 hvor interneringen omtales som «fengslingen».[14]
I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor Kongsvinger.[4] Andre leire var blant annet på Tennebekk ved Bergen, Selbu ved Trondheim, Klekken ved Hønefoss og Skadberg ved Stavanger, som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.[4]
Da sosialminister Sven Oftedal besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de konsentrasjonsleirene han selv hadde sittet i under krigen ble for sterke.[15]
De internerte
rediger
Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etterhvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov.[16] Tilsvarende ble kvinner internert fordi de tok imot tidligere tyske soldater som var på ulovlige besøk fra sine interneringsleire.[17]
| Alder | Antall |
|---|---|
| 15-19 | 58 |
| 20-24 | 381 |
| 25-29 | 280 |
| 30-34 | 117 |
| 35-39 | 59 |
| 40-44 | 31 |
| 45-49 | 23 |
| 50-54 | 8 |
| 55-59 | 6 |
| 60-64 | 3 |
| Tilsammen | 966 |
Dagliglivet i leiren
redigerDe internerte bodde på små værelser, uten gitter for vinduene og dørene skal ikke ha blitt låst.[18] Men ordensreglene hadde strenge bestemmelser som regulerte adferden mellom de internerte. Maten var preget av vareknappheten etter krigen, men de internerte fikk den samme maten som de ansatte. Til tross for at de ikke formelt sett var fengslede, fikk de ikke motta pakker utenfra og brev ble sensurert og kom ofte ikke fram, til tross for at det manglet lovhjemmel for dette.[19] Helsetilbudet ble blant annet ivaretatt av en lege og en sykepleier, som begge sonet sin landssvikdom gjennom tjenesten.
Den tidligere NS-lovgivningen ga anledning til å sette «løsaktige» kvinner i arbeid, og selv om all NS-lovgivning var opphevet, ble de internerte satt i ubetalt arbeid, til tross for at det manglet lovhjemmel for dette. Det var mangel på arbeidskraft etter krigen, slik at det var ikke så vanskelig å finne lønnet arbeid for de internerte, men inntektene gikk til leiren.[20] De fleste ble satt til hagearbeid eller sying, men også noen ble eskortert av politiet til arbeid utenfor leiren, som gårdsarbeid eller vasking i tyske forlegninger.
Utdrag fra ordensreglene:[21]
- Vekking kl 06.30
- Frokost og vasking og rydding av rom innen kl 09.00
- Middag mellom kl 13.00 og kl 14.00
- Klokkesignal for legging kl 20.45
- Lyset slukkes kl 21.00
Både ordensreglementet og leirens utforming viste at de internerte ble ansett som straffanger. Leiren var omkranset av høye piggtrådgjerder, lyskastere om kvelden og bevæpnede vakter. Vaktene skulle benytte skytevåpen om de fant det nødvendig, men det skjedde ikke.
Derimot utviklet det seg et godt forhold mellom noen av vaktene og de internerte, og noen av dem snek seg inn leiren for å besøke jentene. Dette satte leirledelsen i forlegenhet, og de unge vaktsoldatene ble etter hvert skiftet ut med 12 eldre, mer erfarne og pensjonerte politifolk.[22]
Det forekom rømninger fra leiren, men de fleste strandet i byen dersom de ikke hadde kontakter der som kunne hjelpe dem. Flere av disse endte med å melde seg for politiet. Men tilsammen ni internerte klarte å stikke av for godt.
Referanser
rediger- ^ Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot kjønnssykdommer
- ^ Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig, § 6
- ^ a b Gjestland, Trygve og Gundersen, Thor: «Tyskertøser» på Hovedøya, St. Hallvard nr 2/1990, side 11
- ^ a b c d e f Terje Andreas Pedersen: Vi kalte dem tyskertøser, side 89, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2012, ISBN 978-82-304-0086-9
- ^ Pedersen, side 11
- ^ Sosialdepartementet, Stillingsinstruks
- ^ a b Oslo byleksikon: Ljanskollen, side 339, femte utgave 2010
- ^ Gjestland og Gundersen, side 12
- ^ Helle Jørgensen; Norske kvinner og tyske soldater. Masteroppgave, 2006, Universitetet i Tromsø.
- ^ Pedersen, side 8-9
- ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 163)
- ^ Dagbladet 26. desember 2013.
- ^ Rikspolitisjef Andreas Aulie i artikkelen «Spørsmålet om sikringstiltak overfor tyskerjentene», i Rettsoppgjørets kriminalpolitiske og sosiale problemer, Den norske kriminalistforenings publikasjoner, nr 1, Oslo 1946
- ^ Pedersen, side 94
- ^ Pedersen, side 90-91.
- ^ Pedersen, side 95
- ^ Pedersen, side 95-96
- ^ Pedersen, side 103
- ^ Dagbladet 26. desember 2013
- ^ Pedersen, side 106, med henvisning til Statsregnskapet for Hovedøya 1945/46
- ^ Gjengitt som faksimile i Pedersen, side 107
- ^ Gjestland og Gundersen, side 14