Wikipedia

Christiania Tivoli

Christiania Tivoli var et underholdningsstrøk som ble opprettet i 1877 i bydelen Pipervika i Christiania. I sine glansdager var Tivoli det mest populære forlystelsesstedet (sted for underholdning og atspredelse) i Christiania. Den 20 mål store tomta lå mellom de tidligere og nåværende gatene Klingenberggaten, Stortingsgaten, Filosofgangen, Vinkelgaten og Bakkegaten. Området ble bygget og driftet etter modell av forlystelsesstedet Tivoli i København, men i forhold til København Tivolis 80 mål store tomt var Christiania Tivoli relativt lite.[1] På området fantes det blant annet restauranter, dansesteder og teaterscener. Før Christiania Tivoli ble etablert lå det et annet forlystelsessted på samme område, som het Klingenberg. I 1937 ble hele området revet, som følge av saneringen av Pipervika og byggingen av Oslo rådhus.[2]

Oversiktsbilde over Nationaltheatret og Christiania Tivoli fra ca. 1905.
«Flyvefoto» av blant annet Nasjonalteatret og Christiania Tivoli med Abelhaugen og Slottet i bakgrunnen.
Postkort: Nasjonalbiblioteket
Tivoli av Gustav Lærum, ca. 1900.

Forlystelsesstedet Klingenberg

rediger
 
Den gamle tollstasjonen ved forlystelsesstedet Klinchenberg. Malt av Johannes Flintoe ca. 1830.

Området Klingenberg har røtter som forlystelsessted helt tilbake til 1600-tallet, da det lå en tollstasjon der. Denne ble etterhvert utvidet med et skjenkested og vertshus, og fikk navnet Klinchenberg.[3] Man antar at navnet stammer fra en sammensetning av den lille fjellknausen som vertshuset lå på, og det gamle norske ordet «klinke» som betyr å skåle.[4][5] Blant byens innbyggere var Klinkenberg kjent som et lite anstendig sted, hvor mennesker av såkalt «laveste art» møttes og oppholdt seg. Den umiddelbare nærheten til slumområdet Pipervika og forstaden Vika med sine mange bordeller, hjalp ikke på ryktet. Det var ikke før på 1830-tallet at tiltak ble iverksatt for å gjøre stedet mer respektabelt. Da ble Klingenberg Festsal, Klingenberg Theater og Apollosalongen oppført under eier Nicolai Caspary.[6] Målet var å tilby de besøkende underholdning i en mer anstendig form.

I 1849 ble det anlagt et stort hageanlegg under eieren Jacob Sandelin, med turstier og paviljonger. I annonsen i forbindelsen med åpningen av hagen var det også lagt til:

«Overholdelse af streng Orden og öienblikkelig Bortfjernelse af Alt hvad der maatte krænke Anstændigheden vil blive en ufravigelig Forholdsregel ved Etablissementet.»[7]

Caspary og Sandelin strakte seg langt for å opprettholde et variert og respektabelt underholdningstilbud, som blant annet besto av teaterforestillinger, konserter, gjøglere, taskenspillere (klovner), folkefester og utstillinger av nye elektroniske oppfinnelser.[8] Etterhvert begynte også varietéforestillinger å komme på moten.[9] På 1850-tallet var både Henrik Ibsen og Ivar Aasen faste publikummere på Klingenberg,[10] så en viss suksess må Caspary og Sandelin ha hatt.

Men det dårlige ryktet hang stadig igjen. Dansetilstelningene på Klingenberg var populære blant Kristianias underklasse, og borgerklassen ville ikke menge seg med det de omtalte som et simpelt publikum.[11] Etter å ha kikket inn i en dansesal på 1870-tallet, kommenterte den norske forfatteren Rudolf Muus (1862–1935) at "Damerne var av en mer enn tvilsom art, " og «Atmosfæren var mer enn frygtelig».[12]

Knut Oscar Tivander

rediger
 
Knut Tivander (1842–1899)
 
Inngangsportalen til Christiania Tivoli, bygget av Tivander i 1877. Erstattet av Jacobsens monumentale portbygning i 1890.

I 1876 kom den svenske skuespilleren og teaterdirektøren Knut O. Tivander (1842–1899) til Klingenberg, med teaterselskapet «Det Tivanderske Selskap». Tivander satte opp forestillingen «80 Dage rundt Jorden» basert på Jules Vernes’ reiseeventyr, hvilket ble en stor suksess. I løpet av et år hadde Tivander tjent så mye penger at han bestemte seg for å leie hele Klingenberg i fem år, for en årlig sum på 30.000 kr.[13]

Tivander ønsket å gi Klingenberg en finere profil for å tiltrekke seg det «bedre publikummet» i Christiania.[14] I løpet av fire dager ble hele anlegget renovert og pusset opp, etter modell fra det Københavnske Tivoli. Tivander reiste en ny inngangsportal, som ledet til en promenadegang dekorert med blomstervelving og kulørte lykter, som siden førte gjestene inn i den nyrenoverte hagen.[15]

I anledning nyåpningen lanserte Tivander en navnekonkurranse, som engasjerte det meste av Christiania (omtrent 200 forslag ble sendt inn).[16] Tivander ønsket trolig å kvitte seg med den negative merkelappen som fulgte med navnet Klingenberg. Vinneren ble «Christiania Tivoli», hvilket naturligvis passet Tivanders ambisjoner. Det borgerlige kulturlivet i Christiania var under stor innflytelse av det danske, og det dannete språk i det gode selskap var på 1870-tallet fremdeles dansk.

Det folkelige publikummet hadde også adgang til Tivoli. Men de populære og blant overklassen «beryktete»[17] danse- og balltilstelningene ble henvist til den gamle teaterbygningen som lå nærmest Vika, med egen adskilt inngang fra Klingenberggaten.[18] Dette falt i god jord hos anmelderen fra Aftenposten:

«Paa den Maade vil det forhaabentlig blive muligt at opnaa den ydre Orden og Anstændighed, der er nødvendigt Vilkaar for, at ogsaa den bedre Del af Publikum skal kunne besøge Stedet (…)»[19]

I løpet av de neste to årene hadde Tivander fulle hus og stor suksess med sitt Tivoli. Han hentet artister, skuespillere og gjøglere fra hele verden, og tilførte hovedstaten mangfoldige kulturinntrykk. Men etter bare to år som driftsdirektør ble han slått konkurs.[20] Rudolf Muus mente at de beryktede balltilstelningene i den gamle teaterbygningen hadde skremt bort det bedre publikummet.[21] Trolig var årsaken at Tivander tok for lav inngangspris: for bare 1,50 kr kunne besøkende spise og drikke så mye de ville, se på alle forestillingene som gikk den kvelden og benytte seg fritt av hagen.

Selv om Tivander bare var direktør på Tivoli i to år, ble han husket for å ha satt sitt preg på stedet. Han klarte det som mange hadde prøvd og feilet i årene før han; å omdanne det beryktete Klingenberg til et mer fasjonabelt forlystelsessted (selv om overklassens deltakelse varierte også i de kommende år). I sin tid som leder av Christiania Tivoli ble det sagt at Tivander var den mest populære svensken i Norge i hele unionstiden.[22]

Bernhard Holger Jacobsen

rediger
 
Tivoliporten ble reist av Jacobsen i 1890. Bygningen er i dag erstattet av Høyres Hus.
Foto: Olaf Martin Peder Væring (1837–1906)

I 1887 overtok danske Bernhard H. Jacobsen driften av Tivoli, og førte Tivanders ambisjoner videre. Hele anlegget fikk enda en omfattende oppgradering, og profil av internasjonal karakter. Jacobsen reiste to praktbygg i 1890: Tivoliporten og Cirkusbygningen. På slutten av 1800-tallet var omreisende sirkus populær underholdning, og mange byer i Europa bygget permanente sirkusbygninger.[23] Både København og Stockholm hadde egne sirkusbygninger.

 
Tivolihaven i Oslo.

Selv om internasjonale sirkustrupper regelmessig tok plass i manesjen i Cirkusbygningen ble den oftest brukt til å sette opp varietéforestillinger, da under navnet Cirkus Varieté.[24] Varieté var blant de mest populære offentlige forlystelsene i denne perioden. Det fantes knapt et hotell, restaurant eller danselokale som ikke kunne avertere med varieté i Christiania i 1890-årene.[25]

I 1896 ble levende bilder vist fram på lerret for første gang i Skandinavia, og hendelsen fant sted på Cirkus Varieté.[26] Filmfremvisning ble umiddelbart populært, og de korte filmsnuttene ble et fast innslag i varietéforestillingene. Internasjonalt sett kom filmen tidlig til Norge; bare fem måneder tidligere hadde brødrene Lumière arrangert verdens første filmfremvisning i Berlin. Cirkusbygningen ble omgjort til permanent kinolokale i 1908, og fikk det nye navnet Cirkus Verdensteater.[27]

Christiania Tivolis gode rykte nasjonalt og internasjonalt var takket være Jacobsen. Han sørget for å få kunstnere, artister og skuespillere av høy kvalitet fra Europa og Amerika til Tivoli.[28][29] Anlegget fikk elektrisk belysning ett år før gatelyktene ble slått på, og i Tivolihagen var det ansatt fast gartner som skulle sørge for at prydbuskene og blomsterbedene alltid viste seg fra sin beste side.

1890-årene var Christiania Tivolis gullalder. Det var opptil fem scener i drift på en gang, de aller fleste med servering, og foruten disse fantes det egne skjenkesteder, restauranter og dansesaler. Det fantes også diverse underholdende aktiviteter som kjeglebane, skøytebane og tombola. Utstillinger av kunst, mennesker, dyr, oppfinnelser og andre rariteter var også et vanlig innslag.

I 1898 solgte Jacobsen Christiania Tivoli med eventyrlig fortjeneste.[30]

Chat Noir i Tivoli

rediger
 
Bokken Lasson (1871–1970)

I 1912 startet Bokken Lasson sin litterære kabaret Chat Noir i andre etasje i Tivoliporten.[31] Kabaret ligner varieté i formen, men finner sted i små og intime lokaler. Dikteren Herman Bang hadde prøvd seg på det samme i Tivoli Theater i 1892, men den gang sto varieté så høyt hos publikum at forsøket mislyktes.[32] Lasson var inspirert av tysk og fransk kabaret, og 20 år etter Herman Bangs mislykkete forsøk var publikummet i Christiania modne for den nye formen for underholdning. Lasson var en populær figur i Christiania, og hadde fullt hus fra første dag. Chat Noir var spesielt populært blant yngre kunstnere fra bohemmiljøet.[33]

Lasson ledet Chat Noir i Tivolis portbygning fram til 1917, da Victor Bernau tok over ledelsen.[34] Teateret flyttet til Brødrene Hals’ konsertlokale og pianofabrikk i Stortingsgata.

I 1927 flyttet Chat Noir inn i Tivoli Theater, og holdt til der helt til bygningen ble revet i 1937.

Rivingen av Tivoli

rediger
 
De løkformete kuplene på Tivoli Theater var ikoniske. I bakgrunnen kan man se byggingen av Rådhuset. Tivoli Theater ble revet i 1936.

I 1916 vedtok bystyret at det nye rådhuset skulle reises i Pipervika, og at hele området skulle saneres.[35] Det tok allikevel lang tid før det skjedde noe mer. Den pågående verdenskrigen, og de kommende årene med finanskrise satte en stopper for planene (Den store depresjonen).

 
Det gamle Vika i Oslo med Tivoli, utsnitt av kart fra 1917

I 1920 åpnet danserestauranten Røde Mølle på Tivoli, inspirert av franske Moulin Rouge. Dette kan tyde på at rivningsplanene var lagt på is. Men slumområdene Vika og Pipervika sørget trolig for å holde liv i planene.

Fra 1931 finnes en ganske unik kilde som tegner et levende bilde av disse forholdene. Kilden er et brev skrevet av gartneren i Tivolihagen, som bodde med sin familie i andre etasje på Røde Mølle:

«Här bor vi i Oslos «Quartier Latin» med alla slags gammaldags hus höga fula brandgavlar, vid sidan av små fallfärdiga korsvirkeshus trånga och smala kullerstensgårdar och prång och med byens tvetydigaste individer innanför sjangserade rullgardiner sovande om dagen att hämta krafter til nattens eskapader (…) Detta är «Vika», det Oslo som skall försvinna och lämna plats för alla osloborgares stora dröm, det nya rådhuset.»[36]

Tivolis siste ordinære sesong var i 1934. Den siste bygningen ble revet i 1937. Høyres Hus ligger i dag der hvor Tivoliporten sto. På Oslo Museum finnes en modell av Christiania Tivoli fra 1920-årene.

Bygninger og etablissement i Tivoli

rediger
  • Apollosalongen (1831–1877)
  • Klingenberg Theater (1831–1890)
  • Florasalongen (1877–1920)
  • Théâtre des Variétés (1878–1890)
  • Cirkus Verdensteater (1890–1935)
  • Tivoliporten (1890–1935)
  • Chat Noir (1912–1937)
  • Røde Mølle (1927–1935)

Tivoli Theater

rediger

Klingenbergs gamle festsal eller Tivoli Theater var den bygningen som fikk stå lengst i fred på Tivoli. Under Jacobsen ble bygningen totalrenovert, og fikk to løkformete kupler på hver side av inngangspartiet, til glede og irritasjon for Christianias innbyggere. Arkitekturen var direkte inspirert av Tivoli i København, som reiste et nytt inngangsparti i 1879. Den nye inngangen ble kalt «Døren» og var bygget i persisk stil. I forbindelse med «Døren» ble det satt opp to løkkuplete kiosker.[37]

Bygningen huset mange teatertrupper, og var derfor kjent under mange navn (etableringsår i parentes):

  • Klingenberg festsal (1831)
  • Tivoli Theater (1877)
  • Carl Johan-theatret (1893)
  • Sekond-theatret (1899)
  • Theatre Moderne (1914)
  • Chat Noir (1927)

Referanser

rediger
  1. ^ Melvold (2003). : 6. 
  2. ^ Melvold (2003). : 17. 
  3. ^ Aarvik (2005). : 9. 
  4. ^ Aarvik (2005). : 9. 
  5. ^ Melvold (2003). : 6. 
  6. ^ Aarvik (2005). : 9. 
  7. ^ Den Norske Rigstidende. 22.06.1849. s. 4. 
  8. ^ Aarvik (2005). : 9. 
  9. ^ Berthelsen (2010). : 13. 
  10. ^ Berthelsen (2009). s. 110–112. 
  11. ^ Melvold (2003). : 9. 
  12. ^ Muus (1923). s. 72. 
  13. ^ Seland (1990). s. 59. 
  14. ^ Melvold (2003). : 11. 
  15. ^ Aftenposten. 03.11.1877. s. 2. 
  16. ^ Aftenposten. 05.11.1877. s. 2. 
  17. ^ Melvold (2003). : 16. 
  18. ^ Aftenposten. 03.11.1877. s. 2. 
  19. ^ Aftenposten. 03.11.1877. s. 2. 
  20. ^ Aftenposten. 19.09.1879. s. 3. 
  21. ^ Melvold (2003). : 15. 
  22. ^ Melvold (2003). : 15. 
  23. ^ Berthelsen (2007). : 23. 
  24. ^ Berthelsen (2009). s. 184. 
  25. ^ Berthelsen (2010). : 13. 
  26. ^ Aarvik (2005). : 9. 
  27. ^ Berthelsen (2007). : 26. 
  28. ^ Aarvik (2005). : 9. 
  29. ^ Melvold (2003). : 17. 
  30. ^ Berthelsen (2009). s. 197. 
  31. ^ Bang-Hansen. 1961. s. 9. 
  32. ^ Bang-Hansen (1961). s. 13–15. 
  33. ^ Bang-Hansen (1961). s. 68–69. 
  34. ^ Bang-Hansen (1961). s. 103. 
  35. ^ Melvold (2003). : 17. 
  36. ^ Melvold (2003). : 19-22. 
  37. ^ Haugsted (1993). s. 100. 

Litteratur

rediger
  • Aarvik, Linda Beatrice (2005) «Det store tivoli» – da filmen kom til Kristiania. I Fortid, Historiestudentenes tidsskrift, s. 9-12, nr. 3, UiO.
  • Bang-Hansen, Odd (1961) Chat Noir og norsk revy. J. W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
  • Berthelsen, Herman (2007) Da Oslo hadde egen sirkusbygning. I Byminner, nr. 1, s. 22-29. Oslo Bymuseum.
  • Berthelsen, Herman (2009) Sirkus i Norge: gjøglernes og sirkusenes historie. Commentum forlag, Sandenes.
  • Berthelsen, Herman (2010) På varieté i hovedstaden. I Byminner, tidsskrift for Oslo museum, s. 12-25, nr. 3, Oslo Bymuseum.
  • Haugsted, Ida (1993) Tryllehaven Tivoli: arkitekten H. C. Stillings bygninger og den ældste have. Museum Tusculanums Forlag, København.
  • Melvold, Erik Oluf (2003) Fra Klinkenberg til Tivoli. I St. Hallvard, s. 5-22, nr. 4, Oslo Bymuseum.
  • Muus, Rudolf (1923) Gamle Kristiania-Minder. J. Aass’ forlag, Kristiania.
  • Seland, Elisabeth (1990) Teateroppblomstringen i Kristiania i 1890-årene. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
  • Rita Lindanger (1997). Christiania Tivoli. Hovedoppgave i musikkvitenskap UiO.
  • Rita Lindanger og Lars Thomas Braaten (1996). Filmen kommer til Kristiania. Filmens 100 års jubilueum i Norge. Oslo Kinematografer.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christiania_Tivoli&oldid=24782877»