Nasjonalsosialistisk julefeiring

Den nasjonalsosialistiske julefeiringen hadde som mål å etablere en «tysk jul» i det tyske folkefellesskap i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ved indoktrinering med hjelp av nasjonalsosialistisk propaganda skulle den kristne tros innflytelse trenges tilbake i det tyske folks bevisshet.[1] I stedet for Jesus Kristus skulle Adolf Hitler innta den messianske rolle som verdensforløser.[2] Den nasjonalsosialistiske julekult knyttet sammen patriotiske, «jugendbewegte» [ungdomsbevegende] og «völkische» julemyter,[3] med symbolikk formentlig lånt fra den germanske mytologi,[3][4] eksaltert mødre-[5] og helteglorifisering.[6]

«Juletreet skal brenne for alle», motto i en innsamlingsaksjon 1936 for Winterhilfswerk, veldedighetsorganisasjonen «Vinterhjelpen» i Hitler-Tyskland.

Den germaniserende tolkning av julen stod til å begynne med særlig sentralt innen germanofile kretser i NSDAPs Schutzstaffel (SS), kulturorganisasjonen Amt Rosenberg (ARo) og i samtidens tyske etnografi. I førkrigsårene utøvet propagandaministeriet julefesten ved hjelp av Winterhilfswerk des Deutschen Volkes. Den ble iscenesatt for folket som «hele folkets fest  […] favnende over klasser, stender og konfesjoner». Under annen verdenskrig innpasset den nasjonalsosialistiske julefeiring i krigspropagandaen. Forsendelsen av feltpostpakker, produksjon og kringkasting av de såkalte juleringsendinger i radio og innretningen av julen som en fest for helte- og dødedyrking var faste bestanddeler i disse årene.

Trass i alle disse bestrebelser mislyktes man i store deler av befolkningen med å fortrenge den tradisjonelle kristne feiring av Jesu fødsel.

Julen og dens nasjonalsosialistiske omtolkning rediger

 
SS Frontbaum, bordjuletre laget til tyske frontsoldater under andre verdenskrig, dekorert med nazistiske og nasjonalistiske symboler: SS-runer (og teksten «SS kaller på deg»), prøyssiske jernkors og nasjonalfargene. Bildet viser også juletrekule pyntet med portrett av Adolf Hitler, juletretopp med jernkors og SS-symbol, og annet.

Dyrkelse av solen og av dagslysets gradvise tilbakevenden i slutten av desember griper tilbake til tradisjoner med røtter i prehistorisk tid.[7] Årets vendepunkter (solvervene) gav et nedslag i riter og i mytologi. Solen hadde essensiell betydning for livets gang, og dette følte man særlig på i de deler av verden der man av geografiske og klimatiske grunner kunne observere dette sterkest. Sommersolverv bar med seg et aspekt av død og forgjengelighet; vintersolverv derimot nytt liv ved at dagene/dagslyset blir lengre.[8]

Det er imidlertid omstridt hvor vesentlig solvervene egentlig spilte i den nordiske og den sengermanske førkristne mytologi.[7] Det er verdt å merke seg at solen i den vesterlandske kulturkrets ble tilordnet det mannlige prinsipp, men at det germanske språkområde her representerer et unntak, og dermed sola tilregnes et kvinnelig opphav.[8] Germanerne skal ha feiret Julfest med ild- og lyssymbolikk ved vintersolverv.[8][9] Men historisk påviselige skriftlige vitnesmål er det heller lite av, og da overveiende av kalenderstaver med runetegn.[10]

I lang tid var det en utbredt oppfatning at den kristne Jesu fødselsfest (Jesu Kristi, «den sanne sols», fødsel) var å regne som en ompregning av den romersk-hedenske keiserkult og solkult. Men at keiser Aurelian i det tredje århundre e.Kr. skulle ha erklært den 25. desember til en riksomfattende «dies natalis solis invicti», er det blitt satt spørsmålstegn ved i yngre forskning. Man går snarere ut fra en parallellutvikling. For antagelig var det de kristne som først gjorde noe ut av dagen for vintersolvervet, på en tid da det ikke fantes noen hedensk høyfest på dette tidspunkt. Det første året man kan påvise en hedensk Sol invictus-fest i byen Roma er 354.[11] Furius Dionysius Filocalus beskrev i Kronograf for 354 denne 25. desember som dagen for Jesu Kristi fødsel.[12] Utviklingen av fester de forskjellige guder hadde de samme nyplatonisk-solarmytologiske røtter. Begge sider assosierte til vintersolvervets fremvoksende sol.[11]

I tidlig middelalder adapterte kristendommens misjonærer enkelte germanske skikker og ritualer, som det friske tre, til vintersolvervet. Dette gjorde de ikke ut fra noen fascinasjon av germansk bruk. De anså at misjonsarbeidet lettere ville nå sitt mål, kristningen av germanerne, hvis det lot seg gjøre å akkomodere en del av befolkningens skikker innenfor rammene av den nye religion.[13] I det tyske språkområde nevnes Kristi fødselsfest første gang på den bairiske synode, og innføres i 813 av Synoden i Mainz.[14]

I nasjonalsosialismens tid forsøkte NS-ideologene å trenge tilbake det de forestilte seg var en tilført kristen diksjon på en egentlig germansk urfest. Forschungsgemeinschaft Deutsches Ahnenerbe og Amt Rosenberg forsøkte å frembringe historiske og arkeologiske belegg for rette tolkninger fra germanske riter og myter. En nasjonalsosialistisk «erstatningsreligion»[Anm. 1] skulle være målet for hele det ideologiske arbeid. Men om dette strides forskerne fortsatt.[15] I de ytre former av nasjonalsosialismens festligheter overtok man former og ritualer fra det kristne. Opplevelsen «das das Herz höher schlagen ließ» (som lar hjertet slå høyere) skulle vinne over gjennomsnittstyskeren til nazismen. Derdor ble utformingen av fester og høytideligheter svært viktig for den nasjonalsosialistiske stat.[16]

Ved å gjennomsyre allmenhetens hverdag og fest med nye feiringer, symboler og myter, og ved å omfortolke de religiøse fester og høytidsskikker som var rotfestet i befolkningen, siktet de nasjonalsosialistiske feiringsgestaltere hen mot å fremme en emosjonell binding til det nasjonalsosialistiske tankegods og verdisystem.[17] Hitlers førende ideolog Alfred Rosenberg arbeidet for at det han mente var den gamle germanske soldyrkelse skulle flyte inn i tyskernes julefeiring[18] og bandt inn okkulte såvel som teosofiske elementer i den nye tyske folkelige samfølelse og i skikker og bruk.[19] For å skape en følelse av sammenheng mellom dette nye trossystem og de kristelige tradisjoner, betjente Rosenberg seg med et bevisst innført nasjonalsosialistisk språk, som lånte fra det sakrale kirkespråk. Dette språk tok opp i seg impulser fra den kirkelige liturgi.[20] Spredning fikk for eksempel den såkalte nationalsozialistische Glaubensbekenntnis («den nasjonalsosialistiske trosbekjennelse»), og uttrykket Sieg Heil! (Hitlerhilsen) som fikk en funksjon snarlikt liturgiens Amen![21]

Jul mellom sekularisering og sakralisering rediger

Den nye sekularisering i forholdet mellom stat og kirker i Tyskland hadde en fortropp i 1920-årenes Jugendbewegung. Her feiret unge mennesker solvervene og tente da store bål på åpne steder. De nasjonalsosialister som etter strevet en sakralisering av den egne ideologi, så hen til Julen og dens kristelige preg. For dette preget ville de lære av ved å klare å snu på det; denne fest skulle nå celebreres som vintersolverv og som «Bekenntnisfeier für Volk und Führer» (bekjennelsesfeiring for folk og Fører).[22]

De nasjonalsosialistiske makthavere var kritiske og avvisende overfor det meste av religiøse funderinger. Men det var bare Rosenberg, som den eneste nazipolitiker fra fremste geledd, som formelt trådte ut av sitt kirkemedlemskap; det gjorde han den15. november 1933, det til si etter Hitlers maktovertagelse.[23] Kirkens makt kunne ikke ses bort fra, idet den kristne tro var fast forankret i storparten av den tyske befolkning.[Anm. 2] De kristne kirker hadde under nasjonalsosialismens epoke (1933 til 1945) nesten 95 prosent av befolkningen som sine medlemmer. Ved folketellingen i 1939 betegnet de siste 5 prosent seg for det meste som «gottgläubig» (3,5%) og resten oppgav deg som uten tro «glaubenslos» (1,5%). En restgruppe på rundt 0,1 prosent (86.423 personer) var slike som var «Angehörige einer Kirche, Religionsgesellschaft oder religiös-weltanschaulichen Gemeinschaft» - en ved første øyenkast litt ubegripelig beskrivelse -- men i denne gruppen var også tilhengerne av «deutschgläubige Bewegung» (den tysktroende bevegelse).[24] Innføringen av begrepet «gottgläubig» (gudetroende) i 1936 var et nasjonalsosialistisk forsøk på å skape en religiøs identifikasjonsformel for nasjonalsosialister hinsides kirkene eller øvrige trosfellesskap.

Ikke minst Hitler hadde et spaltet forhold til kirken.[25] Klare forestillinger om en fremtidig tysk religion[Anm. 3] hadde han ikke.[26] Han gikk inn for det standpunkt at det beste ville være å la kristendommen langsomt tone ut av seg selv. men samtidig var det ham bevisst at dersom han med vold kvittet seg med kirkene så ville folket rope etter noe som deres erstatning.[27] Kirkenes plass skulle etter makthavernes forestilling inntas av «die deutsche Volksgemeinschaft» (det tyske folkefellesskap).[28] Men de som mente seg berettiget å angi en ideologisk grunntone og ville gestalte «die deutsche Religion» (den tyske religion, stred innbyrdes «foruten en broderlig grunntone». Disse var Hitlers betrodde nærmeststående Rosenberg, Heinrich Himmler, Joseph Goebbels, Bernhard Rust, Baldur von Schirach og andre partikamerater.[26]

Opphøyelse av Hitler rediger

Allerede i 1930, etter at nazistene fikk plass i regionalregjeringen i Thüringen,[Anm. 4] prøvde nasjonalsosialistene å endre på skolesystemet der. Med lov av 16. april 1930 skulle skolene regelmessig avholde bønnestuder i deres ånd.[Anm. 5].[29] Senere bygde man opp i mediene og i barne- og ungdomsarbeidet i et bilde av Adolf Hitler som «gudesendt» og «gudevillet» Messias,[30][31] som «med Guds hjelp» var steget frem som den tyske nasjons fører.[32] Befolkningen tok eksplisitt med Hitler i sine bønner og forbønnsemner.[Anm. 6] Rudolf Hess, Hitlers stedfortreder, ytret i året 1934: «Wir können dieser Stunde der Gemeinschaft der Deutschen auf der Welt keinen anderen Abschluß geben, als dass wir unser Gedenken dem Manne zuwenden, den das Schicksal bestimmt hat, Schöpfer eines neuen deutschen Volkes zu sein – eines Volkes der Ehre. Das Geschenk, das wir Deutsche auf der Welt Adolf Hitler erneut zur Weihnacht bringen, ist: Vertrauen. Wir legen ihm von neuem unser Schicksal in die Hände als Dank und Gelöbnis zugleich.»[33]

Julefesten fikk en viktig funksjon i denne opphøyelse av Adolf Hitler.[34] Statlige institusjoner medvirket til dette. Slik stemplet Reichspost julen 1937 for eksempel, eller modell fra det kristelige uttrykk «Christ der Retter ist da!» (Kristus vår redningsmann er her!», frimerkene med «Unser Führer der Retter ist da!» (Vår fører, vår redningmann, er her!).[5]

Tysk Jul - «Die Deutsche Weihnacht» - fra 1933 til 1945 rediger

Dor å etablere festlighetsskikkene for blant annet den nasjonalsosialistiske julefest opprettet man etter «maktovertakelsen» et eget embede, «Amt des Beauftragten des Führers für die Überwachung der gesamten geistigen und weltanschaulichen Erziehung der NSDAP» (Amt Rosenberg). Det såkalte «Mittelstelle für Fest- und Feiergestaltung» koordinerte de forskjellige organisasjoners og tjenestesteders propaganda. En av de mest presserende oppgaver for «de nasjonalsosialistiske festgestaltere» (nationalsozialistische Feiergestalter) lå i den almene tilbaketrengning av julefestens kristne preg. I dets sted skulle man sette «Fest der Volksgemeinschaft unter’m Lichterbaum»  – die Deutsche Weihnacht – som den nasjonale gjenfødelses seiersfest.[35] Mellom Rosenberg og rikspropagandaleder Joseph Goebbels bestod det frem til 1942 kompetansestrid vedrørende julefestens målsetning hva gjaldt verdensanskuelse.[36] Rosenberg ville skape et eget nytt mytesystem som erstatning for julens kristne trosinnhold, nemlig det han kalte «der germanisch-deutschen Religionserneuerung» (den germansk-tyske religionsfornyelse).[37]

Winterhilfswerks (WHW) julesamlinger rediger

 
Dørplakett fra Winterhilfswerk (WHW) 1935

Som en respons på den økonomiske depresjonen i begynnelsen av 1930-årene så den daværende regjering under rikskansler Heinrich Brüning vinteren 1931 seg for første gang nødsaget til å gjennomføre en landsomgattende innsamlingsaksjon for å lindre nød i befolkningen.[38]

Den nasjonalsosialistiske ledelse skjønte raskt innsamlingsaksjonenes propagandapotensiale. Allerede i 1933 ble Winterhilfswerk understilt riksministeriet for folkeopplysning og propaganda, ledet av Joseph Goebbels. Senere organiserte ministeriet også Nationalsozialistische Volkswohlfahrt.[39] Kampanjene med hus- og gateinnsamlinger appellerte til solidaritet med de nødlidende folkefrender. De ansvarlige oppfordret den kristne befolkning til å gi i nestekjærlighetens ånd. Dørplaketter og merker fikk stadig vekslende motiver,[40] båret på klærne eller anbragt på husdørene, utgjorde et psycklogisk trykk på dem som ville unndra seg innsamlingsaksjonen. De viste om den enkelte hadde vært beredt til å hjelpe. Samtidig appellerte merkeseriene også til samlermanien. Dette fikk særlig barn til å engasjere seg for WHWs innsamlinger.[41] det ble også emittert frimerker fra Reichspost som knyttet an til Winterhilfswerk, for å appellere til filatelister.[Anm. 7] Det ble også innsamlet ved hjelp av egne sportsarrangementer, «Opferschießen», teaterforestillinger, konserter og innsamlingsdåser i forretninger. Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel medvirket. Slik frltok ungdom seg i innsamlinger rett før julen.

Særlig nødstedte deler av landet produserte julemerker for Winterhilfswerk. I Erzgebirge laget man for eksempel trefigurer for juletreet. Glassblåsere i Gablonz an der Neiße og Lauscha i Thüringen laget glassutsmykming, glassmerker og glassfigurer til julen.[Anm. 8] Dette var for det meste motiver fra natur, hjemsted og folkelige skikker, senere tilkom motiver med runer, standarter og våpentyper.

Winterhilfswerks-innsamlingene fant sted fra oktober til mars. Mediene gav dem bred dekning. Prominente kunstnere med offentlig profil støttet opp.[42] Winterhilfswerk hadde betydning også under krigen, da en «ullstoffinnsamling» gav soldatene varme klær.[Anm. 9]

«Die Deutsche Weihnacht» fra 1933 til Andre Verdenskrigs utbrudd rediger

 
Propagandaminister Joseph Goebbels gjør «nazihilsen» under feiringen av Volksweihnacht («folkejul») med barna sine 1937. Politikere og byråkrater er uniformert etter militære forbilder, lokalet dekorert med julepynt og nazisymboler og utstyrt med mikrofoner for radiooverføring til folkemassene. Goebbels adjutant Georg Wilhelm Müller (bak til venstre) ble propagandaleder i det tyskokkuperte Norge under krigen.

Umiddelbart etter maktovertakelsen begynte det årlig over 30.000 offentlige feiringer av NS-Volksweihnacht med gaver til og bespisning av trengende borgere. Fra 1934 skjedde dette i store haller.[43] De offentlige julefester for «trengende folkefrender» ble organisert av Reichsarbeitsdienst, Wehrmacht, NS-Frauenschaft og Winterhilfswerk. Dette skulle befeste Die Deutsche Volksweihnacht og fremme positive holdninger til de nasjonalsosialistiske masseorganisasjoner.[35] Nationalsozialistische Volkswohlfahrt gav ønskesedler til trengende.[44] Nesten utelukkende private givere støttet slik flere millioner trengende og barnerike familier til jul.[45] Deutsches Frauenwerk og andre nasjonalsosialistiske kvinne- og ungdomsorganisasjoner arrangerte i førjulstiden slike treff frem til 1938. Deltagerne tillaget og sendte julegaver til folkefrender i de østlige Gaue og i Saarland.[46]

Det nasjonalsosialistiske styre forsøkte de første årene å innskrenke bruken av kristne symboler i offentligheten. Ved rn rekke forordninger og retningslinjer[Anm. 10] – som for eksempel i 1936 innenfor rammene av regulering av utstillingsvindusreklamering – ville man oppnå en slik fortrengning.[Anm. 11] På grunn av den folkelige irritasjon over dette relativiserte eller reviderte makthaverne dette allerede etter noen få uker.[47]

Etter at forbudene mot kristen symbolikk var slått feil, begynte man heller å forsterket å hevde at de kristne tradisjoner og symboler stammet fra gamle germanske skikker.[47] Propagandaen beskyldte åpent kirkene for å ha manipulert julen for sine egne formål. I trykksaker som «Deutsche Weihnacht», «Deutsche Kriegsweihnacht» eller i kalenderen «Vorweihnachten» gikk man inn på hvordan den angivelig opprinnelige germanske lysfesten var blitt forvrengt, en påstått «Entartung durch das Christentum». Som det fremgår i det følgende sitat fra NSDAP-publikasjonen Deutsche Kriegsweihnacht:[48]

 Als wir Kinder waren, erlebten wir es als Fest der schenkenden Liebe, und wir vernahmen Legenden aus fernem jüdischen Land, die uns zwar eigenartig, von fremden Zauber umglänzt erschienen, uns aber doch zutiefst fremd und unverständlich blieben. Lichtsucher waren unsere Vorfahren, die in die Dunkelheit spähten, um die rettende Botschaft des Lichtes wahrzunehmen. Unser Weihnachten! Gewiß gibt es ein Erberinnern unserer Rasse, aus dem heraus die leidenschaftlichen Sehnsüchte unserer Vorfahren in uns wieder lebendig und gegenwärtig werden. […] So wurde von Urzeiten her das Weihnachtsfest die Feier jubelnden Trotzes gegen die kalte und tötende eisige Winternacht. Die Sonnenwende brachte den Sieg des Lichtes! […] Diese Gewißheit vermittelten unsere Vorfahren und keine astrologischen Könige aus dem ‚Morgenlande‘! […] Mögen die Anderen in überschwänglichen und verworrenen ‚Gefühlen‘ lebensfernen ‚Botschaften‘ lauschen, wir verkünden der Welt die Forderung des Gesetzes, unter dem wir angetreten sind […] Freiheit auf Erden! 

Etter at det i løpet av nasjonalsosialismen var oppstått en nazistisk julekultus veed hjelp av elementer fra den patriotiske og «bündische» Jugendbewegung og «völkisch» julemystikk, markerte utbruddet av Andre verdenskrig et vendepunkt i propagandisk utnyttelse av julefesten.[49]

Krigsjulene rediger

 
Jul i bunkeren, 1939

Under krigsjulene 1939 til 1944 bestrebet de nasjonalsosialistiske feiringsgestaltere seg med å få frem av soldatene på de forskjellige frontavsnitt var sammenknyttet med hjemtraktene.[50] Man fryktet at folket i krigstid ville søke fortrøstning i religiøs tro, og derfor forsøkte den nazistiske ledelse å øve innflytelse på familienes julefeiringer.[49] På grunn av den lange adskillelse fra familiemedlemmer og sorgen over falne ektemenn og sønner var det ofte en trykket stemning.[50] Man skapte nye ritualer, for eksempel «Totengedenken» (ihukommelsen av avdøde) innen familienes juleferiringer.[51][52] Noen av de tidligere innførte juleritene ble tilpasset krigssituasjonen. Andre, som vintersolvervsfeiringen, ble helt utelatt.[53] Propagandaen stiliserte under de siste krigsårene julefesten til en kultisk fest til de dødes minne.[54] Dette kan anskueliggjøres i en tekst fra 1943 fra boken «Deutsche Kriegsweihnacht» som var trykket i mange millioner eksemplarer.[Anm. 12] Samtidig benyttet propagandaen julefesten til å demonstrere den tyske kulturs overlegenhet.[Anm. 13] Fra Vorweihnachen, 1943[55]:

 Kriegsweihnachten! Gerade jetzt erkennen wir die letzten Werte unserer Rasse, die im jubelnden und trotzigen Aufstand gegen die Dunkelheit gegen den Zwang, gegen jeden unwürdigen Zustand sich zur befreienden Tat erhebt. 

Julen der hjemme rediger

Betinget av arbeidskraftmangelen når mennene er blitt utskrevet som soldater var det ofte kvinner som overtok det fulle ansvar der hjemme. Særlig de siste krigsårene var matvaresituasjonen katastrofal. Familiene måtte improvisere for å få til en «vellykket» julefest. De første krigsårene var det et tilfredsstillende system der matrasjonerings- og klesrasjonering fungerte. Dette skyldtes langt på vei at de okkuperte områder ble utplyndret.[56] Fra 1941 ble forsyningssituasjonen i riksområdet stadig mer kritisk. Den følelsesmessige stemning ble utnyttet slik at det få dager før julen ble bedt om donasjoner av ull-, pels- og vinterutstyr av Rikspropagandaministeriet.[57] De siste krigsårene sparte man opp matvarer i ukesvis for å kunne bytte dem inn mot særtildelingene før jul.[58] Hverdagslige ting som ofte finner til anvendelse til jul – som lys – ble produsert av voksrester av ungdommer og kvinner under felles husflidskvelder.[59]

De mange luftangrep som ødela boliger, og førte til evakueringer og dødsfall, gjorde det nær umulig å feire en fredfull jul. Resignasjon og sarkasme bredte seg.[60] Mange tilbragte de siste årene meget av tiden i luftvernsbunkere under flyalarmene. Også juleaften tilbrakte store deler av befolkningen i slike tilfluktsrom.[61]

Julen ved fronten rediger

 
«Vorweihnachten» i bunkeren, 1944
 
Fektpostbrev fra julen 1932 i Kalmückien i Russland.
 
Brevhodet til et julebrev i 1943

Insceneringen av juledagene ved fronten ble biet særlig oppmerksomhet av propagandakompaniene ved de forskjellige troppeavdelingene. Dorseggjorte belled- og filmreportasjer i Deutsche Wochenschau, Frontschau og i NSDAPs månedlige billedrapporter skulle formidle et mest mulig perfekt og harmonisk inntrykk av julefeiringene ved fronten.[62] Juletreet var en virkningsfull gjenganger hva enten det gjaldt Afrika-fronten eller i undervannsbåter.

Samtidig ble det formidlet romantiserende og forklarede fremstillinger av livet ved fronten tilbake til hjemmene.[63] Det ble gitt et (feilaktig) inntrykk av stadige husflidskvelder i bunkrene der soldatene laget julegaver.[64]

For enkelte avdelinger, også for SS-avdelinger, utgav propagandakompaniene spesielle juleblader (f. eks. «Weihnachtsfeiern der Kameradschaft»). Dyktig og teknisk vel utført[Anm. 14] gav man de første krigsårene sårede soldater mulighet til å sende «snakkende feltpostbrev».[65] Som under første verdenskrig forekom det fraternisering mellom krigsmotstanderne ved frontene. Slik forekom det vinteren 1940/41 at motstandere fant sammen til en provisorisk juleaftensandakt.[66]

Stor plass fikk erindringsreportasjer om «Weihnachten im Felde 1914–17». Mange tekster, feltpostbrev og dikt som hadde oppstått den gang ble på nytt offentliggjort i julenattspublikasjoner fra Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP.[67] Diktet Soldatenweihnacht im Weltkrieg.[Anm. 15] av forfatteren Walter Flex, som hadde falt i 1917 og som ble æret av nasjonalsosialistene, er et av de mest prominente eksempler på bruken av myten om soldatenes julefeiringer i Første verdenskrig.[68] I nesten alle julehefter gjengav, men en tale holdt av en kavallerikommandør ved navn Binding fra 1915 under tittelen Deutsche Art ist es, Weihnacht zu feiern.[Anm. 16]

Med den endrede militære situasjon som ble særlig tydelig på Østfronten tiltok tvilen om hva utfallet ville bli. For å opprettholde styrkenes kampmoral kom fra og med 1942 andre ting i forgrunnen i propagandaen. Nå handlet det ikke så meget om å erobre «Lebensraum» i øst, og mer om forsvar av hjem og familie. Dette ble fremhevet med stor patos i Wehrmachts juleskrifter. Til og med Julen ble erklært for et beskyttelsesverdig gode, noe det gjaldt å forsvare.[Anm. 17] Luftwaffes ledelse gikk julen 1942 til uvanlige skritt for å styrke kampmoralen for styrkene som var omringet i Stalingrad: Det ble sluppet ned kunstige juletrær ferdig pyntet med stjerner og klokker.[69]

Bindeledd: Feltpost mellom hjem og front rediger

For å demonstrere folkefellesskapets enhet, den tette forbindelse mellom fronten og hjemmene («Front og Heimat»), ble det fra statlig hold lagt stor vekt på at landets feltposttjeneste.[70] Skolebarna ble oppfordret til å skrive til dine fedre i felten. Særlig til jul ble det av en rekke masseorganisasjoner organisert «hjemmekvelder», som til en viss grad ble overvåket, for forberedelse av julepakker. Feltpostpakkene hadde som regel faste mål- og vektgrenser, kunne tidvis reduseres ned til toppen 100 gram, noe som representerte en særlig utfording for folk der hjemme.[71]

Forberedelsene av feltpostpakkene ble med hjelp av prominente kunstnerinner iscenesatt og utnyttet i medialt f.eks. i Die Deutsche Wochenschau og i tallrike billedreportasjer. Også barns eller Jungmädels gaveoverrekkelser av soldater i lasaretter var yndede motiver i juletidsreportasjer.[72]

Men mange bevarte feltpostbrev og øyenvitneskildringer tegner et annet bilde av forløpet av julefeiringene ved fronten.[73] Særlig etter 1942, da den militære situasjon hadde forverret seg, ble det tydelig at soldatene ved fronten ofte var avskåret fra slik kontakt med familiene der hjemme. Brev og feltpostpakker ankom sent eller andri, forsyningssituasjonen var mange steder katastrofal, noe som førte til at juledagene aksentuerte styrkenes demoralisering.[74]

Bindeledd: Großdeutscher Rundfunk mellom hjem og front rediger

Julebudskap fra Joseph Goebbels rediger

Rikspropagandaminister Joseph Goebbels innførte radiobudskapet som årlig julerituale. Talene på Deutsche Volksweihnacht gjenspeilte den aktuelle situasjon. Under krigen endret juletalens karakter seg; først var den familieorientert, senere en «Fest des nationalen Heldengedenkens» (nasjonal helteihukommelsesfest). Budskapet julen 1939 tematiserte de evakuerte fra Saarområdet og de innvandrede baltertyskerne som bærere av den mest storartede og moderne folkeinnvandring i den nyere historie, som det het.[75]

I 1940 oppfordret Goebbels det tyske folk til offerberedskap og forsakelser og sa:[76]

«Darum wollen wir bei diesem Kriegsweihnachtsfest den Kopf hoch tragen und uns als deutsche Menschen und Mitglieder einer großen Volksfamilie fühlen, die ein späteres nationales Glück umso mehr verdient, je bereitwilliger sie die Beschwernisse der Gegenwart auf sich nimmt. Es war seit jeher der tiefere Sinn des Weihnachtsfestes, nicht so sehr den Frieden als Beglückung zu empfinden als vielmehr für den Frieden zu arbeiten und zu kämpfen.»

I 1941 var budskapet preget av den stadig strekere førerkult. Goebbels oppfordret folket til å følge Hitler, seierens garant.[Anm. 18]

 
Madonna von Stalingrad, tegnet julen 1942 av Kurt Reuber, pastor og stabslege i det omringede Stalingrad

Dagen før Helgaften 1942 slo det tyske forsøk på å bryte ut av omringelsen i Stalingrad. Nå var den 6. armés undergang ikke lenger å unngå. De omringede styrkenes moral og forsyningssituasjon var katastrofal julen 1942.[77] Av de anslagsvis 195.000 omringede tyske soldater skulle over 165.000 ikke overleve sluttkampene der eller det påfølgende krigsfangenskap.[78] Under inntrykk av den dramatiske stadige forverring av den militære situasjon holdt Goebbels en patosfylt tale julaften. Etterpå lot Propagandaministeriet ordlyden trykke opp gang på gang. Goebbels erklærte at de tyske dygder ville vise seg som avgjørende for den endelige seier («Endsieg»). Han stiliserte julen til en fest for ihukommelse av nasjonens helter og til dagen for et rasens skjebnesvangre avgjørelsesslag[79][80]

 Unsere Toten sind überhaupt die einzigen, die heute zu fordern haben, und zwar von uns allen, an der Front wie in der Heimat. Sie sind die ewigen Mahner, die Stimmen unseres nationalen Gewissens, das uns ständig antreibt, unsere Pflicht zu tun.
Die Mütter, die Trauer um ihre verlorenen Söhne tragen, mögen beruhigt sein. Sie haben ihre Kinder nicht umsonst unter Schmerzen geboren und unter Sorgen erzogen. Sie führten als Männer und Helden das stolzeste und tapferste Leben, das ein Sohn des Vaterlandes führen kann, und krönten es mit dem heroischesten Abschluß, mit dem man es überhaupt zu Ende bringen vermag. Sie opferten sich, damit wir im Lichte stehen […] Umfangen von der hohen Nacht der klaren Sterne schauen wir gläubig und voll Vertrauen in die Zukunft. Das freie kommende Jahrhundert strahlt uns, wie der Dichter sagt, in königlicher Ferne an. Es fordert Kampf und Opfer von uns. Aber eines Tages wird es sich uns beugen. Das ist nur noch eine Sache der Zeit und der Geduld, des Mutes und des Fleißes, des Glaubens und des Vertrauens, der Stärke unserer Seelen und der Tapferkeit unserer Herzen 

.

Sicherheitsdienst der SS reflekterte i sine hemmelige situasjonsrapporter «Meldungen aus dem Reich» over den stemning i befolkningen som Goebbels' juletaler utløste. Den 29. desember 1942 beskrev meldingen at talen hadde særlig appell hos kvinnene ved sin «sachliche Würde und Feierlichkeit» (saklige verdighet og høystemthet). Samtidig het det at luftalarmene i vest på julaften ikke gjorde at man følte seg trygge i hjemmene.[81]

Den 24. desember 1943, ti måneder etter sportpalasstalen da Goebbels forsøkte å ta retoriske grep mot den tyske krigsutmattelse som ble forverret av hyppigere militære tilbakeslag, talte han i sitt julebudskap om den politiske verdens gjenfødelse.

Den siste juletalen den 27. desember 1944 nådde ikke ut over hele riksområdet etters som de første tyske storbyer siden oktober det året ikke lenger var innenfor nazistenes herrskapsområde. Talen kretset rundt at man skulle holde ut, og ha fast tro på den endelige seier; Goebbels mante folket til en «Kampf der harten Herzen» (de faste hjerters kamp).

«Weihnachtsringsendungen» rediger
 
«Volksempfänger», et billig radioapparat som kun kunne motta sendinger fra utvalgte bølgelengder, var vanlige i Tyskland.

Dor å fremme samhørighetsbevisshet mellom hjem og alle frontavsnitt, gjennomførte den tyske kringkastibng fra 1940 til 1943 julesendinger som vekslet mellom forskjellige steder i Tyskand og forskjellige fronter. Disse programmer var kalt Weihnachtsringsendung («juleringsending»).[82] Dette var logistisk og krevde månederslang koordineringsplanlegging i forkant mellom Großdeutscher Rundfunk, Reichs-Rundfunk-Gesellschaft, de forskjellige Wehrmacht-tjenestesteder og propagandakompanier så vel som Reichspost. Det ble utprøvd uker i forkant, og tildels gjort opptak.

Allerede i 1939 kom det et spesialprogram til Julaften. Da ble det satt over mellom studier, blant annet til Weimar og München. Rudolf Hess og Joseph Goebbels holdt juletaler. Under sendingen formidlet man julehilsener til frontavsnittene. Mellom de faste innslagene sendte man folkemusikk og julemusikk.[83]

Fra 1940 hadde sendingene en slags «live-karakter». Men det kan betviles om dette var autentiske alltid-direkte-sendinger.[84] Året 1942 hadde sendingen dialogkarakter mellom programleder i studio og de mange utestasjoner.[Anm. 19] Kringkastingen suggererte at det kom direkteinnslag fra alle frontavsnitt. Soldatene ved fronten utvekslet hilsener med de der hjemme. Tilhørere ønsket seg «spontant» julesanger, som så ble istemt fra alle fronter i samstemthet.[85] Den siste «Weihnachtsringsendung» ble produsert i 1943. Helgaften 1944 bortfalt direktekoblingene til frontavsnittene på grunn av den militære situasjon. Ettersom mange sendeanlegg av blitt ødelagt[86] hadde man ikke lenger de tekniske muligheter til å foreta slike direktekoblinger, selv om frontene allerede delvis var på riksterritorium.

Bare noen få opptak av disse «Weihnachtsringsendungen» er blitt bevart (komplett sending fra 1940, deler fra 1942 og 1943). Fra mange samtidige beretninger – som krever en kildekritisk tilnærming – synes det som om sendingene nåtte sitt tilsiktede mål.[87] Stemningsbildene utarbeidet av Sicherheitsdienst der SS, -«Meldungen aus dem Reich» – som også krever forsiktighet ved tolkningen – tyder på en gjennomgående mottagelse i befolkningen.[88] Julesendingenes strategi var propagandistisk, men uten å høre inn i den klassiske retorisk-manipulative kategori.[89] Senere medievitenskapelig litteratur betrakter de i alt fire sendingene som en blanding av krigspropaganda, nazistisk ideologi og generell tysk julekultur.[90]

Juletradisjoner, gamle og forsøk på nye rediger

Vintersolvervsfeiring rediger

Solvervsfeiring

Solvervseiring ble fra tidlig på 1900-tallet et viktig fellessakapsformende element og emosjonaliserende ritual i den tyske borgerlige Jugendbewegung, utført for eksempel av Wandervogel og senere av Bündische Jugend.[91] Solvervsfeiringene fikk en sentral plass i den nasjonalsosialistiske festkalender.[92] Som ved andre ritualer og fester betjente de nasjonalsosialistiske ideologer seg av sakrale elementer.[93] Man hevdet at den feirede solkult stammet fra germansk mytologi.[94] De første årene var det i hovedsak lokale grupper av NSDAP, Schutzstaffel, Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel som arrangerte solvervsfestene. Fra 1935 sentraliserte man organiseringen. Og fra 1937 fikk de, som på Berlins Olympiastadion, en massekarakter.[95] Arrangørene ville at vintersolverv skulle omtolke julen til en fest for det atter oppstigende lys («wiederaufsteigenden Licht»).[96] Forløpet ble planmessig organisert.[97] Etter krigsutbruddet ble retningslinjene justert med tillegget «Im Kriege während der Verdunkelungsvorschriften nicht durchführbar» (altså at krigstidens blendingsforskrifter hadde forrang).[98]

Solvervsfeiringens forløp
 
Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel ved solvervsilden (1933)

Det folkende utdag av en retningslinje beskriver forløpet ( - godt synlig er de sakrale paralleller til kirkelige prosesjoner og gudstjenester):[99][Anm. 20]

«Taus mars til ildstedet. Oppstilling i firkant, åpen mot røyksiden. Fakkelbærere tenner faklene ...

  1. Fanfarer
  2. Skaren synger «Und wenn wir marschieren», «Heilig Vaterland» eller annet.
  3. Fakkelbærerne tenner tennpinnen. Før dette kan det deklameres et ildvers, eller det kan svinges med faklene eller gjøres en fakkelring.
  4. Skaren synger «Flamme empor».
  5. Den fremstebærende eller enhetsførerens korte tale.
  6. Vigslingssang «Wir treten zum Beten», «Deutschland heiliges Wort», med trommevirvel.
  7. Kranskast med vers
  8. Kort stillhet
  9. Sluttord
  10. Hyllest av «Der Führer» – tyske hymner

Avmarsj skjer som fakkeltog. En ildvakt blir igjen ved ildstedet.»[99]

Fakkel- og båltenningen skal emosonalisere. Høydepunktet er når man antenner det solhjulene som er ombundet med strå og halm.[100] Også temaer for talen er angitt. Valgmuligetene var «Wintersonnenwende in Glaube, Sitte und Brauch» eller «Wintersonnenwende und Julfest». Ofte var den patosfylte sang Siehe, es leuchtet die Schwelle av Baldur von Schirach en av bestanddelene.[101]

De omfattende iscelesettelsene skulle skape en identitetsfølelse, og denne virkningen ble i regelen oppnådd blant de unge deltakerne.[102]

Julen som moderskapets fest rediger

 
Idealbilde av den tyske mor: SS-Leitheft, februar 1943

Jesus Kristus passet ikke inn i nazistisk ideologi, for den fremhevet bare Adolf Hitler; han var frelseren og redningsmannen på brfrielsen dag «Tag der Befreiung».[30] For nazistene var Evangeliet en del av julelitteraturen som ble fortrengt på linje med eventyr som for eksempel «Das Kindlein in der goldenen Wiege» (det lille barn i gullvuggen).[103] Frau Holle kom i stedet, som «Hüterin des ungeborenen Lebens» (det ufødte livs beskytterinne) og «Lebensmutter».[5][104] Fritz Hugo Hoffmann:[105]

 Da hat man nun der Deutschen Mutter den Jesusknaben untergeschoben und die herzinnigen Wiegenlieder umgedichtet auf die Krippe in Bethlehem in Palästina. 

Etter noen års nazistisk styre ble det utilslørt og åpent polemisert mot det kristne julehistorien, og den ble erstattet med en fremstilling som kompletterte de rotfestede bibelske elementer som for eksempel krybben med elementer fra tyske folkeeventyr.[35] Fra 1938 ble Frau Holle i stigende grad stikisert i julehistoriene til en «Lebensmutter» (livets moder) og tilbakeført til den germanske guddinne for kjærlighet og ekteskap, Freya.[106]

Allerede tidlig under nasjonalsosialismen ble julefesten elevert til «Fest der allgemeinen Mutterschaft» (det allmene moderskaps fest) og til «Mutternacht» (modernatten);[35] den tyske moder ble stilisert til en gudsmodererstatning.[34] For dette formål innstiftet NSDAP julen 1938 utmerkelsen Ehrenkreuz der deutschen Mutter (Mutterkreuz), som ble gitt til barnerike mødre - utelukkende til de med dokumentert arierbekreftelse.[107]

Moderskapet som «kime» til den rene ariske rase, bestående av mødre og soldater,[108] ble glorifisert og hyllet i utallige dikt og skrifter, som for eksempel i Werdende Bauernmutter eller det viden utbredte dikt Mütterweihnacht:

„So seh’n wir in der Weihenacht auf Erden
Die Mütter hell im Glanz der Sterne und der Kerzen stehn,
sie mussten still durch Nacht und Not und Schmerzen gehn,
auf dass dem Volk von Morgen Mütter und Soldaten werden.“[109]

Under krigen ble kvinnene viktigste målgruppe i den nasjonalsosialistiske propaganda til juletider, ettersom de var bebyrdet med krigens psykologiske last.[110].

«Vorweihnachten», den nasjonalsosialistiske julekalender rediger

Med tilbaketrengningen av de kristne juleskikker fra offisiell språkbruk og på grunn av den krigsbetingede alminnelige papirknapphet[111] ble også den tradisjonelle adventskalender for det meste offer for sensuren. Kristne motiver ble erstattet av eventyr- og dyrefigurer.[112] På grunn av adventskalenderens store popularitet blant barna ble den erstattet av en Vorweihnachten-kalender (førjulskalender), utgitt av Hauptkulturamt i Reichspropagandaleitung der NSDAP.[113]

Ved siden av et utvalg av eventyr og nasjonalsosialistiske julesanger, anvisninger for egenproduksjon av juletrepynt i form av runer og solhjul, såkalte Weihnachtsgärtlein og Klausenbäumen av potet, bakeoppskrifter for billedbakverk («Sinngebäck»)[114] hadde kalendrene også en klar innretning mot militære innhold, som for eksempel i bladene «Wir bauen Schneebunker und Schneemänner» (vi lager snøbunkere og snømenn)[115] eller «Kinder malen» (Motivforslag i 1942: Brennende russiske stridsvogner og ødelagte engelske skip).[116] Stor plass ble gitt til den såkalte «Ahnen- og Sippenforschung»[117] og forklaring av runers og «sinnbilders» betydning[118].

Kalenderen Vorweihnachten ble utgit i årene 1942[119] og 1943[120] med nesten identisk innhold. Utformingen av kalenderbladene ble imidlertid tilpasset den gjeldende situasjon ved de militære fronter. Mens 1942-kalenderbladets «Noch 1 Tag bis Weihnachten» (bare én dag til jul) var utstyrt med en trekkgirlander med angivelser av alle frontavsnitt fra Atlanterhavet til Afrika, fra øst til Norge, ble dette elementet retusjert i 1943-kalenderen på grunn av de endrede frontlinjer. Også den ledsagende teksten ble tilpasset den militære og politiske situasjon: Strykningen av begrepet «Großdeutsches Reich» (Det stortyske rike) i 1943 dokumenterter den endrede militære virkelighet:

In den Jahren des Krieges wie des Friedens darfst
du niemals mehr den stillen Dank und das verpflichtende
Gedenken an jene vergessen, deren Opfer dir die
geborgene Weihnachtsruhe der Heimat ermöglichten,
deshalb brenne am Fest in jedem Hause ein Licht
für alle die getreuesten, die an den weiten Fronten
des Großdeutschen Reiches ewige Wache halten.

Kalenderblad: «1 Tag vor Weihnachten 1942»[121]

In den Jahren des Krieges wie des Friedens darfst
du niemals mehr den stillen Dank und das verpflichtende
Gedenken an jene vergessen, deren Opfer dir die
weihnachtliche Feier ermöglichten,
deshalb brenne am Fest in jedem Hause ein Licht
für alle die getreuesten, die an den weiten Fronten
dieses Krieges Ewige Wache halten.

Kalenderblatt: «1 Tag vor Weihnachten 1943»[121]

Dekorasjoner rediger

 
«Julleuchter», nazifiserte julelykter.
 
Julteller krigsjulen 1939, Schöngarten Fliegerhorst Luftwaffenmuseum Berlin-Gatow.

I mange familie- og kvinneblader ble det tradisjonelt gitt anvisninger for produksjon av julepynt og borddekorasjoner. NSDAPs propagandaledelses mange brosjyrer, Vorweihnachten-kalenderne og almanakken Kriegsweihnachten som ble utgitt etter krigsutbruddet, gikk kraftig inn for rent naturalistiske juledekorasjoner som angivelig knyttet an til et gammelt germansk opphav.[122]

Av gran- og buksbomkvister, epler, nøtter, treskiver og poteter ble det laget lysestaker[123] som ofte var utstyrt med germanske eller nordiske symboler. Man gikk i sterk grad inn for det såkalte Klausenbaum bestående av poteter og grankvister[124] og Julleuchter dekorert med germanske symboler. Derutover ble den klassiske grønne adventskrans modifisert; den fikk form av et hakekors med et sentralt plassert lys.[122]

I SS var enkelte ledende personligheter fascinert av okkultistiske ideer og germanerkult, til tross fra at okkultistiske foreninger ved en offentlig forordning i 1933 var blitt klassifisert som statsfiendlige sekter.[125] Fra 1938 mottok medlemmer av SS som julegave en såkalt Julleuchter og en Julteller (dekorert juletallerken) fra Heinrich Himmler.[35] Disse var av keramikk og var dekorert med runer og gammelgermanske «sinnbilder» ble for det meste produsert av SS' eget Porzellanmanufaktur Allach[126] som opererte i konsentrasjonsleirene Dachau og Neuengamme. Ved siden av keramiske «Julleuchter» ble det også spredt mange tremodeller som oftest hadde en sentral solskive eller andre motiver fra germansk mytologi.

«Sonnwendkranz» (solvervskrans) og eventyrhave rediger

Den tradisjonelle adventskrans, som har røtter i en protestantisk tradisjon fra 1800-tallet,[127] ville de nazistiske festplanleggere erstatte med en «Sonnwendkranz» (solvervskrans) med solhjul- eller vikingemotiver – eller med den såkalte «Lichterkranz».[128] Lysene på kransen symboliserte ikke lengre de fire adventssøndager, men var «Wünschelichter» (ønskelys)[119] for de fire årstider. Som passende ved tenningen av disse «Wünschelichter» ble det i egne julehefter angitt egne små vers[34]. Nå skuille det heller ikke være i pakt med den nye tid å andaktsfullt bruke familienes nedarvede julekrybber; de skulle vike for skogslandskap med dyremotiver av tre eller papp, under navn som «Weihnachtsgärtlein» (julehager) eller «Märchengarten» (eventyrhager).[129] Samtidig kom det tallrike publikasjoner som gikk løs på Julehistorien: De tilbedende hyrder ble en folkloristisk gruppe[130] som «zur Wintersonnenwende blasend durch die Fluren zog» (som kom blåsende gjennom markene).[131] I stedet for den tradisjonelle julefortellingen ble det nå for det meste presentert eventyr. Her inntok gjerne en historie om Frau Holle en sentral stilling, nye romantiserende eventyr som «Weihnachten im Walde» (eventyr i skogen) av Hildegard Rennert ble propagert med stor medial innsats,[132] alt for å skape en aksept for og lette overgangen til «Märchengarten»[133] til erstatning for julekrybben.

Lystenningsvers («Lichtersprüche») rediger

Ved siden av «Heimholung des Feuers» (hjemhentingen av ilden) forsøkte nasjonalsosialistene ved å innføre egne lystenningsvers («Lichtersprüche»)[34] nok en ny skikk som skulle integreres i familiekretsens tyske Jul, for å motvirke faren for at de dystre tanker skulle få overtaket.[134] Ved tenningen av ønskelysene på solvervskransen skulle det resiteres vers, og de ble det gitt eksempler på i «Vorweihnachten»kalendrene[135] og slik kunne danne en forbindelse mellom hjem og front.

Far:
Die Sonne ist durchs Jahr gerollt,
jetzt ist sie schwach und klein.
Doch bald wird sie mit ihrem Gold
groß und voll Wärme sein.
So schmücken wir den Sonnwendkranz
für seinen neuen Lauf
und stecken ihm mit hellen Glanz
vier rote Wünschelichter auf:

Første barn:
Ich bringe mein Licht der Mutter dar,
sie sorgt für uns Kinder das ganze Jahr.

Andre barn
Mein Licht soll für alle Leute brennen,
die heute nicht Weihnachten feiern können.

Tredje barn:
Ich bringe mein Licht für alle Soldaten,
die tapfer die Pflicht für Deutschland taten.

Fjerde barn:
Mein Wünschelicht sei dem Führer geschenkt,
der immer an uns und Deutschland denkt.

Det het videre at barna kan gjerne fremføre flere vers, forberedt av moren og lært utenat av barna. De kan knytte an til kjære slektninger,til hjemmet, eller til den kanskje fraværende faren.[135]

«Jultanne» (julegran) rediger

 
WHW-samlefigureserien «Deutsche Märchen» som juletrepynt.

Det pyntede «Christbaum» (et tradisjonelt og kristent tysk navn på luletreet; et annet er «Weihnachtsbaum» -Helgenattstre) var i lange tider et hovedsymbol på den tyske julen.[136] Den mest nedarvede juletrepynten med engler, glinsende kuler, juleglitter, englehår og «Christbaumspitzen» ble nå betegnet som gammelmodig kitsch.[137] Juletreet ble under nasjonalsosialuismens tid, og uten vitenskapelig belegg, betraktet som en avlegger av den germanske verdensasken - Yggdrasil[136] og stilisert til «den tyske juls symbol».[138] Samtidig ble det propagert forslag om hvordan det rette tyske «Lichterbaum», julegranen («Jultanne»), skulle gestaltes: Epler, nøtter og selvbake «Sinngebäck» ble komplettert med løvsagmotiver av dyr og germanske symboler, runer eller innkjøpt «Julschmuck».[139] Denne Jul- eller «Weihenachtsschmuck» lignet på de tradisjonelle juletrekuler – men med runer, hakekors og en mengde germanske symbolel. Fra 1934 var hakekorset offisielt blitt tillatt som juleutsmykning.[140] I førjulstiden gjennomførte man innsamlingsaksjonen «Schmuck für den Weihnachtsbaum», og da ble det solgt samlefigurer fra Winterhilfswerk for familienes «Lichterbaum».[141] De klassiske kristne juletrespissene («Christbaumspitze») av glass skulle erstattes av selvlagede «solhjul («Sonnenräder»)[142], den klassiske juletrefoten erstattet med trekonstruksjoner i form av hjulkors.

I noen hushold ble det oppsatt germansk forsirede «Julbogen» (julebuer) med boksbom, epler og nøtter; inspirasjonen kom fra den tradisjonelle «Jöölboom» (også kalt «Friesenbaum» - frisisk tre) som inngikk og fortsatt inngår som julekulturelement i Nordfriesland nordvest i Schleswig-Holstein.[143] Den «Julbogen» som nazistene propagerte ble gjerne dekorert ned selvbakte eller av tre tilsagde germanske symboler, norner, og fire lys. Buens form skulle represere solens løp, og forene fruktbarhetssymbolene, lyset og det nye liv. Forslag til hvordan det hele skulle lages og julebuene ble propagert i mange kvinneblader, som for eksempel NS-Frauenwarte.[144]

«Der Sunnwendmann» rediger

 
Nikolausgave (1940)

En av den kristne julefeirings sentrale symbolfigurer er St. Nikolaus i hans funksjon som gavebringer, og blir særlig skattet av barn. Denne helgen ble av nazistene redusert til å være en kristen versjon av den germanske gud Wodan (Odin),[34][145] som rir på sin hvite hest over jorden og innvarsler vintersolverv. Slik ble den hl. Nikolaus gjort til en noe dystrere skikkelse, under navnene «der Schimmelreiter» og «der rauhe Percht», den tyske «Knecht Ruppricht»[35] eller «Weihnachtsmann», eller «Sunnwendmann». I noen strøk var disse heller fryktinngydende gestalter ledsagerne til den hl. Nikolaus[146] og fikk under nazistenes tid en vesentlig mer sentral stilling.

De nasjonalsosialistiske «volkskundler» (folkeminnegranskere) støttet seg særlig på Knecht Ruprecht i Jacob Grimms verk Deutsche Mythologie.[147] De knyttet «völkische» nazisymbolikk til germansk-hedensk mytologi, folkelige seder og en pseudoreligiøs forestilling, for slik å styrke akseptansen til denne nyskapte gavebringerskikkelse.[148] Nikolausdagen, 6. desember, ble i 1940 i offentlig språk endret til «Ruprechtstag».[149] I mange julebøker ble St. Nikolaus regelrett forhånet, og i han sted ble «der Weihnachtsmann» iscenesatt som en «ekte velgjører».[Anm. 21]

Julesanger rediger

Mange tyske julesanger står i en svært gammel tradisjon, og går tilbake til sanger fra kirkenes festgudstjenester. Flere var opprinnelig middelalderske og på latin, og var blitt helt eller delvis oversatt, som for eksempel In dulci Jubilo – Nun singet und seid froh. En annen bakgrunn, eksemplifisert ved Joseph, lieber Joseph mein, er juleskikken å symbolsk vugge Jesusbarnet i krybben («Kindelwiegen»),[150] noe som går tilbake til middelalderens nonneklostre.

De tradisjonelle kristelige julesanger var dypt forankret i befolkningen og det allmentyske tankegods og ble sunget ved alle julens festligheter.

De nasjonalsosialistiske ideologer forsøkte ved systematiske strategiske tekstendringer å avkristne og å germanisere julesangene.[151] Noen av dem, som Tochter Zion, freue dich, Du lieber heiliger frommer Christ eller Zu Bethlehem geboren, ble direkte forbudt av sensuren fra bruk i offentlige feiringer.[152] Andre aksepterte makthaverne som «ubetenkelige», blant annet O Tannenbaum og Morgen, Kinder, wird’s was geben. Atter andre, som Stille Nacht, heilige Nacht eller de stykker som anføres i et avsnitt nedenfor, ble «omdiktet» tildels slik at det sentrale budskap ble fullstendig forvrengt.[35] Til tross for en voldsom bruk av de nye versjoner i radio og i andre kontrollerte sammenhenger klarte disse nyskapningene ikke i særlig grad å hevde seg i familiens krets mot de tradisjonelle sanger og tekster.

Nye julesanger rediger

Gjennom radioen, skolene og ved julefestene arrangert av de nazistiske masseorganisasjoner ble det i stort monn utbredt nye «weihenachtslieder» som var rotfestet i den nasjonalsosialistiske ideologi.[153] Blant disse hyppig fremførte nye julesanger kan fremheves In dieser klaren Sternennacht, Tal und Hügel sind verschneit,[154] Der Schnee ist leis gesunken og Weihnacht der Soldaten.[155] De fleste av dem var preget av en svulstig lyrikk med voldsom patos.[130]

Mest kjent av alle, Hohe Nacht der klaren Sterne (1936),[156] stammer fra Hans Baumann, som hadde skaffet seg et navn blant nasjonalsosialistene allerede i 1932 med Deutsche Arbeitsfronts sang, Es zittern die morschen Knochen. Etter 1945 var julesangen bare sjelden å høre, med den var medtatt i et musikkalbum fra 2003 av Heino.[157]

Noen andre av disse julesangene overlevde nazismen og var i mer alminnelig bruk etter andre verdenskrig. Blant dem er en fra 1936, fra HJ-Liederblatt 65: Julesangen Bald nun ist Weihnachtszeit.[158]

Manipulerte julesanger rediger

For enkelte tradisjonelle julesanger, som for eksempel Es ist ein Ros entsprungen, foreligger det flere nydiktninger som ble benyttet i offisielle feiringer i nazismens ånd, men som ikke fikk vesentlig gjennomslagskraft i familiens krets. Selv den aller mest kjente tyskspråklige julesangen, Stille Nacht, heilige Nacht, ble omdiktet (1942): Der ble «trauten hochheiligen Paar» (det trolovede høyhellige par) endret til «strahlende Lichterbaum» (strålende lystre), og «Christ, in deiner Geburt» (Kristus ved din fødsel» ble til «Werdet Lichtsucher all!» ([bli] dere alle lyssøkende». En av de oppdiktede julesangene, som opprinnelig var blitt kjent som «Aargauer Sterndrehermarsch», har også inn i etterkrigstiden blitt bevart i en lett omdiktet form[159] foretatt av Paul Hermann (1939).

De følgende oppstillinger anskueliggjør enkelte av disse omdiktningene.

Es ist ein Ros entsprungen
Katolsk kirkelig hymne (1599)[160] Omdiktning 1942[161] Omdiktning 1943[162]

Es ist ein Ros entsprungen
aus einer Wurzel zart,
wie uns die Alten sungen,
von Jesse kam die Art
und hat ein Blümlein bracht
mitten im kalten Winter
wohl zu der halben Nacht.

Das Röslein, das ich meine,
davon Jesaja sagt,
ist Maria, die reine,
die uns das Blümlein bracht.
Aus Gottes ewgen Rat,
hat sie ein Kind geboren,
und blieb eine reine Magd.

Uns ist ein Licht erstanden
in einer dunklen Winternacht.
So ist deutschen Landen,
der Glaube neu entfacht.
Es kommt der Sonne Schein!
Nach vielen harten Tagen,
muß Sieg und Frieden sein.

Den Müttern an der Wiege,
den Kindlein sei beschert,
durch unsere Kraft im Kriege,
Ein Leben glückbeschwert!
Gott mach das Herze weit,
daß es dies Licht bewahre,
durch jede dunkle Zeit.

Nun leuchtet’s in den Herzen
Und aller Mütter Traum
Blüht leis in lichten Kerzen,
Jung grünt der Lebensbaum.
Die liebe Weihnachtszeit
Sagt von stets neuen Werden
Und Gottes Ewigkeit.

Will auch ein Jahr sich legen,
Dem nächsten reicht’s die Hand,
Viel hundert Keime regen
sich bald im weiten Land.
Viel tausend Kinderlein
Sind unsres Volkes Morgen,
Des laßt uns fröhlich sein!

Ihr Kinderlein, kommet
Opprinnelig tekst 1837[163] Omdiktning 1943[164]

Ihr Kinderlein, kommet, o kommet doch all’!
Zur Krippe her kommet in Bethlehems Stall,
und seht, was in dieser hochheiligen Nacht
der Vater im Himmel für Freude uns macht.

O seht in der Krippe, im nächtlichen Stall,
seht hier bei des Lichtleins hellglänzendem Strahl
in reinlichen Windeln das himmlische Kind,
viel schöner und holder, als Engel es sind.

Da liegt es – das Kindlein – auf Heu und auf Stroh;
Maria und Josef betrachten es froh;
die redlichen Hirten knien betend davor,
hoch oben schwebt jubelnd der Engelein Chor.

Ihr Kinderlein kommet, o kommet doch her
vernehmet zur Weihnacht die uralte Mär
und seht, welch ein Baum trotz der eiskalten Zeit
geschmückt ist mit grünem, lebendigen Kleid.

Die Lichterlein blitzen und blinken soviel
und leuchten zu Jubel und kindlichem Spiel
und jedes hat seinen hellflimmernden Schein
und ladet zu Heimkehr und Andacht uns ein.

Das deutet auf uralte Zeiten zurück
und lenkt auf die Sitte der Ahnen den Blick
und lehrt, daß dies Erbe bis heutigem Tag
und weiter in Zukunft bewahrt bleiben mag.

Leise rieselt der Schnee
Opprinnelig tekst 1895[165] Omdiktning 1943[166]

3. Bald ist heilige Nacht,
Chor der Engel erwacht,
hört nur, wie lieblich es schallt,
freue Dich, Christkind kommt bald!

3. Sonne steiget empor
Kraft und Einheit drängt vor,
Glauben an Deutschland erwacht,
bricht durch die dunkele Nacht.

Es ist für uns eine Zeit angekommen
Aargau 1902[167] Umdichtung 1939[168]

Es ist für uns eine Zeit angekommen,
sie bringt uns eine große Gnad:
Unser Heiland Jesus Christ,
der für uns, der für uns,
der für uns Mensch geworden ist.

Es ist für uns eine Zeit angekommen,
Sie bringt uns eine große Freud’.
Übers schneebeglänzte Feld,
wandern wir, wandern wir,
durch die weite, weiße Welt.

Stille Nacht, heilige Nacht
1818[169] Omdiktning 1942[170]

Stille Nacht, heilige Nacht!
Alles schläft, einsam wacht
Nur das traute, hochheilige Paar.
Holder Knabe im lockigen Haar,
Schlaf in himmlischer Ruh,
Schlaf in himmlischer Ruh.

Stille Nacht, heilige Nacht!
Gottes Sohn, o wie lacht
Lieb aus deinem göttlichen Mund,
Da uns schlägt die rettende Stund,
Christ, in deiner Geburt,
Christ, in deiner Geburt.

Stille Nacht, heilige Nacht!
Hirten erst kundgemacht,
Durch der Engel Halleluja.
Tönt es laut von fern und nah:
Christ, der Retter ist da,
Christ, der Retter ist da!

Stille Nacht, heilige Nacht
O wie schön! Welche Pracht!
In dem festlichen, trauten Raum
steht der strahlende Lichterbaum!
Weihnacht ist wieder da!
Weihnacht ist wieder da!

Stille Nacht, heilige Nacht –
Kinderschar, o wie lacht
Freude euch aus Herz und Mund!
Weihnachtswunder tut sich euch kund!
Werdet Lichtsucher all!
Werdet Lichtsucher all!

Stille Nacht, heilige Nacht –
Kerzenschein flimmert sacht –
Das zum Leben erweckende Licht
Sieghaft durch das Dunkel bricht!
Freuet euch und seid froh!
Freuet euch und seid froh!

Litteratur rediger

Kilder
  • Alexander Boss: Feierbuch der deutschen Sippe Widukind-Verlag, Berlin, 1941
  • Wilhelm Beilstein: Lichtfeier, Sinn, Geschichte, Brauch und Feier der deutschen Weihnacht, Deutscher Volksverlag, München, 1942
  • Karl Heinz Bolay: Deutsche Weihnachten: Ein Wegweiser für Gemeinschaft und Familie, Widukind-Verlag, Berlin, 1941
  • Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, Thea Haupt, F. Eher Nachf., München, 1942
  • Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, Thea Haupt, F. Eher Nachf., München, 1943
  • Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Deutsche Kriegsweihnacht, F. Eher Nachf., München, 1941
  • Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Deutsche Kriegsweihnacht, F. Eher Nachf., München, 1942
  • Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Deutsche Kriegsweihnacht, F. Eher Nachf., München, 1943
  • Mathilde Ludendorff, Erich Ludendorff: 'Weihnachten im Lichte der Rasseerkenntnis, Ludendorffs Verlag, München, 1936
  • Helmuth Miethke: Wintersonnenwende, Weihnachtsbaum und Weihnachtsmann, i Treuhilde – Blätter für deutsche Mädel, bind 47, nr 5, Berlin, udatert, s. 66–68
  • Gerhard Müller: Weihnacht der Deutschen. Aus Geschichte und Brauchtum zur Weihnachtszeit, Greiser, Rastatt, 1945
  • Hans Niggemann: Feste und Feiern deutscher Art: Weihnachten, Hanseatische Verlagsanstalt, Hamburg, 1934
  • Carl Schütte: Feste und Feiern deutscher Art: Weihnachten, Hanseatische Verlagsanstalt, Hamburg, 1934
  • Paul Zapp: Germanisch-deutsche Weihnacht: Vorschläge und Anregungen zur Julfestgestaltung, Gutbrod, Stuttgart, 1934
Fremstillinger
  • Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht – Das Weihnachtsfest in der Politischen Propaganda, Verlag an der Ruhr, Mülheim an der Ruhr, 2000, ISBN 3-86072-572-6
  • Nadja Cornelius: Genese und Wandel von Festbräuchen und Ritualen in Deutschland von 1933 bis 1945, Kölner ethnologische Beiträge, 8, Köln, 2003, ISSN 1611-453
  • Richard Faber, Esther Gajek: Politische Weihnachten in Antike und Moderne – Zur ideologischen Durchdringung des Fest der Feste, Königshausen & Neumann, Würzburg, 1997, ISBN 3-8260-1351-4
  • Michael Fischer: Vater steht im Feld und hält die Wacht: Die Schrift Deutsche Kriegsweihnacht als Mittel der Propaganda im Zweiten Weltkrieg, Michael Fischer: Lied und populäre Kultur/Song and Popular Culture, 50/51, 2005, ISSN1619-0548, s 99–135
  • Doris Foitzik: Rote Sterne, Braune Runen – Politische Weihnachten zwischen 1870 und 1970, Intern. Hochschulschriften, 253, Waxmann, Münster, 1997, ISBN 3-89325-566-4
  • Frauengruppe Faschismusforschung: Mutterkreuz und Arbeitsbuch: Zur Geschichte der Frauen in der Weimarer Republik und im Nationalsozialismus 2. Auflage. Fischer, Frankfurt/M., 1988, ISBN 3-596-23718-1
  • Birgit Jochens: Deutsche Weihnacht: Ein Familienalbum 1900–1945, Nicolai, Berlin, 2011, ISBN 978-3-87584-603-4
  • Walther Hofer: Der Nationalsozialismus, Dokumente 1933–1945, Fischer Bücherei, Frankfurt/M., 2011, ISBN 978-3-596-26084-3
  • Kerstin Merkel, Constance Dittrich: Spiel mit dem Reich – Nationalsozialistische Ideologie in Spielzeug und Kinderbüchern, Harrassowitz, Wiesbaden, 2011, 978-3-447-06303-6
  • Heinz Müller: Miniatur-Broschüren des Winterhilfswerkes WHW/KWHW o. a. 1937–1944, Sammlerkreis Miniaturbuch e.V., Stuttgart, 1997
  • Uwe Puschner, Clemens Vollnhals: Die völkisch religiöse Bewegung im Nationalsozialismus. Eine Beziehungs- und Konfliktgeschichte, Vandenhoeck & Ruprecht, Ort=Göttingen, 978-3-525-36996-8, 2012
  • Michael Salewski, Guntram Schulze-Wegener: Kriegsjahr 1944: Im Großen und Kleinen, i Historische Mitteilungen (Beiheft), 12, Stuttgart, 1995, ISBN 978-3-515-06674-7
  • Rudolf Simek: Lexikon der germanischen Mythologie, 3. Auflage, Kröner Verlag, Stuttgart, 2006, ISBN 3-520-36802-1
  • Josef Thomik: Nationalsozialismus als Ersatzreligion – Die Zeitschriften „Weltliteratur“ und „Die Weltliteratur“ als Träger nationalsozialistischer Ideologie, Einhard, 2009, Aachen, ISBN 978-3-936342-73-4
  • Klaus Vondung: Magie und Manipulation. Ideologischer Kult und politische Religion des Nationalsozialismus, Vandenhoeck & Ruprecht, 1971, Göttingen
  • Ingeborg Weber-Kellermann: Das Weihnachtsfest – eine Kultur- und Sozialgeschichte der Weihnachtszeit, C. J. Bucher, München und Luzern, 1987, ISBN 3-7658-0273-5
  • Knut Schäferdiek: Germanisierung des Christentums?, i Der Evangelische Erzieher, 48, Frankfurt/M., Berlin, München, 1996, s 333–342
  • Dominik Schrage: „Singt alle mit uns gemeinsam in dieser Minute“ – Sound als Politik in der Weihnachtsringsendung 1942, Politiken der Medien, 11, 2005, s. 267–285 | Online=Online-Fassung PDF; 166 kB) lest 25. mars 2012
  • Bernhard Welte: Ideologie und Religion, Franz Böckle, Franz-Xaver Kaufmann, Karl Rahner, Bernhard Welte in Verbindung mit Robert Scherer: Christlicher Glauben in moderner Gesellschaft, 21, Herder, Freiburg, Basel, Wien, 1980, s 79–106

Referanser rediger

  1. ^ Doris Foitzik: «Rote Sterne, Braune Runen – Politische Weihnachten zwischen 1870 und 1970. » I: Internationale Hochschulschriften. Band 253, Münster 1997, ISBN 3-89325-566-4, s. 122.
  2. ^ Wilfried Daim: Der Mann, der Hitler die Ideen gab: Von den religiösen Verirrungen eines Sektierers zum Rassenwahn des Diktators. Isar-Verlag, München 1958, s. 216 f. Nytt opplag med tittel: Der Mann, der Hitler die Ideen gab: Jörg Lanz von Liebenfels. VMA-Verlag, Wiesbaden 2000, ISBN 3-928127-73-X.
  3. ^ a b Doris Foitzik: «Weihnachten». I: Francois Etienne, Hagen Schulze (utg.): Deutsche Erinnerungsorte. Bind 3, H.C. Beck, München 2001, ISBN 3-406-47224-9, s. 161–162.
  4. ^ Nadja Cornelius: «Genese und Wandel von Festbräuchen und Ritualen in Deutschland von 1933 bis 1945.» I: Kölner ethnol. Beiträge. Heft 8, Köln 2003, ISSN 1611-4531, s. 21 f.
  5. ^ a b c Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht – Das Weihnachtsfest in der Politischen Propaganda. Verlag an der Ruhr, Mülheim an der Ruhr 2000, ISBN 3-86072-572-6, s. 91.
  6. ^ Esther Gajek: Weihnachten im Dritten Reich: Der Beitrag von Volkskundlern an den Veränderungen des Weihnachtsfestes. (Ethnologia Europaea, Band 20). 1990, s. 133 f.
  7. ^ a b Edgar Charles Polomé: Germantum und religiöse Vorstellungen. I: Heinrich Beck (utg.): Germanenprobleme aus heutiger Sicht. (Reallexikon der germanischen Altertumskunde, Ergänzungsbände, Band 1). de Gruyter, Berlin/ New York 1999, ISBN 3-11-016439-6, s. 278.
  8. ^ a b c Werner Weissmann. Sonne, Gral, Dämonen: Bedeutende abendländische Symbole in Mythos, Religion und Kunst. Wien: WUV Universitätsverlag. s. 267f. 
  9. ^ Hans Förster. Die Feier der Geburt Christi in der Alten Kirche: Beiträge zur Erforschung der Anfänge des Epiphanie- und Weihnachtsfests. Tübingen: Mohr Siebeck. s. 116. «siehe Fotnote nr. 8: Også de hedenske germaner feiret rundt vintersolverv rn stor gledesfest, den såkalte (tysk:) Julfest» 
  10. ^ Andreas Nordberg: «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 2. desember 2019.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 24. desember 2013. Besøkt 2. desember 2019.  (PDF; 2,1 MB) Kalendrar och kalendarisk riter i det förkristna Norden. Uppsala 2006, s. 65.
  11. ^ a b Gregor Rohmann. Tanzwut. Kosmos, Kirche und Mensch in der Bedeutungsgeschichte eines mittelalterlichen Krankheitskonzeptes. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. s. 267 f. 
  12. ^ Susan B. Roll: Toward the Origins of Christmas. Kampen 1995, ISBN 90-390-0531-1, s. 83 ff.
  13. ^ Ernst Piper. „Der Nationalsozialismus steht über allen Bekenntnissen.“: Alfred Rosenberg und die völkisch-religiösen Erneuerungsbestrebungen. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. s. 345. 
  14. ^ Manfred Becker-Huberti: Weihnachten im katholischen Festjahr. lest 17. februar 2013.
  15. ^ Josef Thomik: Nationalsozialismus als „Ersatzreligion“. Einhard, Aachen 2009, ISBN 978-3-936342-73-4, S. 25–37.
  16. ^ Ernst Piper: Der Nationalsozialismus steht über allen Bekenntnissen. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 347?
  17. ^ Cornelius: Genese und Wandel. s. 7.
    Wilhelm Beilstein: Lichtfeier. 6. Auflage. Deutscher Volksverlag, München 1940, s. 15 ff.
  18. ^ Vondung: Magie und Manipulation. a. 185.
    Otto Hentschel: Sonnenwende. Hanseatische Verlagsanstalt, Hamburg 1933, S. 3 ff.
  19. ^ E. R. Carmin: Das schwarze Reich: Geheimgesellschaften. Nicol, Hamburg 2005, ISBN 3-933203-62-7, s. 54–188.
  20. ^ Victor Klemperer: LTI – Notizbuch eines Philologen. 22. Auflage. Philipp Reclam jun, Stuttgart 2007, ISBN 978-3-15-020149-7, s. 15 ff.
  21. ^ Hans-Jochen Gamm: Der braune Kult: Das Dritte Reich und seine Ersatzreligion: Ein Beitrag zur politischen Bildung. Rütten und Loening, Hamburg 1962, s. 162.
  22. ^ Nationalsozialismus als politische Religion. Die Sonnenwendfeiern im Dritten Reich. Landeshauptarchiv Rheinland-Pfalz, lest 18. februar 2013.
  23. ^ Ernst Piper: „Der Nationalsozialismus steht über allen Bekenntnissen.“, Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 350
  24. ^ Horst Junginger. Die Deutsche Glaubensbewegung als ideologisches Zentrum der völkisch-religiösen Bewegung. s. 97. 
  25. ^ Rainer Bucher: Hitlers Theologie. Echter, Würzburg 2008, ISBN 978-3-429-02985-2, S. 27.
  26. ^ a b Friedrich Zipfel. „Kirchenkampf in Deutschland 1933–1945“. Berlin: Walter de Gruyter. s. 8. 
  27. ^ Heinrich Heim, Werner Jochmann (Hrsg. und kommentiert): Adolf Hitler: Monologe im Führerhauptquartier 1941–1944. Sonderausgabe. Orbis Verlag, München 2000 (Original erschienen bei Albrecht Knaus Verlag, Harburg 1980), S. 83 ff.
  28. ^ Cornelius: Genese und Wandel. s. 8.
  29. ^ Nico Ocken. Hitlers „Braune Hochburg“: Der Aufstieg der NSDAP im Land Thüringen (1920–1930). Hamburg: Diplomica. s. 32. 
  30. ^ a b Manfred Eder: Hitler und die Bibel. Anmerkungen zu einem merkwürdigen Verhältnis. I: Georg Steins (utg.): Das Buch ohne das man nichts versteht. Die kulturelle Kraft der Bibel. Münster 2005, s. 150–156.
  31. ^ Deutsches Historisches Museum: Weihnachtspostkarte mit Hitlerporträt, 1940 Arkivert 7. april 2014 hos Wayback Machine., lest 18. februar 2013.
  32. ^ Hans-Jochen Gamm: Der braune Kult: Das Dritte Reich und seine Ersatzreligion: Ein Beitrag zur politischen Bildung. Rütten und Loening, Hamburg 1962, s. 11.
  33. ^ Amrei Arntz: Advent und Weihnachten im Nationalsozialismus. Del 1: Festtheoretische Perspektiven im Dritten Reich. 29. desember 2009; lest 28. mars 2012.
  34. ^ a b c d e Doris Foitzik: Weihnachten. I: Francois Etienne, Hagen Schulze (utg.): Deutsche Erinnerungsorte. Band 3. C.H. Beck, München 2001, ISBN 3-406-47224-9, S. 162.
  35. ^ a b c d e f g Karl-Heinz Janßen: Statt des Christkinds kam Frau Holle. I: Die Zeit. 19. desember 1975.
  36. ^ Reinhard Bollmus: Das Amt Rosenberg und seine Gegner. Studien zum Machtkampf im nationalsozialistischen Herrschaftssystem. München 2006, ISBN 3-486-54501-9, s. 236–250.
  37. ^ Alfred Rosenberg: Der Mythus des 20. Jahrhunderts. Eine Wertung der seelisch-geistigen Gestaltenkämpfe unserer Zeit. 177.–182. Auflage. Hoheneichen-Verlag, München 1941, s. 611.
  38. ^ Florian Tennstedt: Wohltat und Interesse. Das Winterhilfswerk des Deutschen Volkes: Die Weimarer Vorgeschichte und ihre Instrumentalisierung durch das NS-Regime. I: Geschichte und Gesellschaft. 13, Göttingen 1987, s. 173.
  39. ^ Elke Fröhlich (utg.): Die Tagebücher von Joseph Goebbels. Teil I, Band 2, München 1998, ISBN 3-598-23730-8, s. 207, 220.
  40. ^ Abzeichen des WHW Auswahl von WHW Abzeichen des Deutschen Historischen Museums Arkivert 9. mai 2012 hos Wayback Machine., lest 30. mars 2012.
  41. ^ Constance Dittrich, Kerstin Merkel: Einführung: Allgegenwärtig und ganzheitlich: Die Ideologie des Nationalsozialismus in Kindheit und Jugendzeit. I: Merkel/Dittrich: Spiel mit dem Reich. s. 9–15.
  42. ^ Marianne Hoppe og Käthe Dorsch får gave til WHW fra Adolf Hitler. I: Kölnische Illustrierte Zeitung, nr. 51, 12. Jhrg, 16. desember 1937, d. 1610.
  43. ^ Vondung: Magie und Manipulation. s. 85.
  44. ^ Deutsches Historisches Museum: Wunschzettel der NS-Volkswohlfahrt 1934 Arkivert 25. januar 2020 hos Wayback Machine., lest 18. februar 2013.
    Deutsches Historisches Museum: Wunschzettel der NS-Volkswohlfahrt 1935 Arkivert 14. februar 2020 hos Wayback Machine., lest 18. februar 2013.
  45. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. S. 105.
  46. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. S. 66.
  47. ^ a b Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. s. 71.
  48. ^ Kurt Eggers: Weihnachten. I: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (utg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, s. 10–12.
  49. ^ a b Doris Foitzik: Weihnachten. I: Francois Etienne, Hagen Schulze (utg.): Deutsche Erinnerungsorte. Band 3, C.H. Beck, München 2001, ISBN 3-406-47224-9, s. 161.
  50. ^ a b Heinz Boberach (utg.): Meldungen aus dem Reich. Die geheimen Lageberichte des Sicherheitsdienstes der SS 1938–1945. Band 12, Pawlak, Hersching 1984, ISBN 3-88199-158-1, s. 4597 og 4599.
  51. ^ Cornelius: Genese und Wandel. s. 9.
  52. ^ Doris Foitzik: Weihnachten im Nationalsozialismus: Nationalsozialistische Lenkungsmaßnahmen am Beispiel eines Familienfestes. Hamburg 1987, s. 70 f.
  53. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. s. 117 ff.
  54. ^ Doris Foitzik: Rote Sterne, Braune Runen – Politische Weihnachten zwischen 1870 und 1970, Intern. Hochschulschriften, 253, Waxmann, Münster, 1997, ISBN 3-89325-566-4, s 162
  55. ^ Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1943, s. 11.
  56. ^ Martin Schmidt: Raub an allen Fronten. I: LVR Industriemuseum Ratingen: Glanz und Grauen. Mode im „Dritten Reich“. LVR-Industriemuseum, Ratingen 2012, ISBN 978-3-9813700-2-7, s. 44 f.
  57. ^ Anne Sattler: Und was erfuhr des Soldaten Weib? Private und öffentliche Kommunikation im Kriegsalltag. (= Medien- und Geschlechterforschung. Band 4). Lit, Münster/ Hamburg 1994, ISBN 3-8258-2030-0, s. 73.
  58. ^ Heinz Boberach (utg.): Meldungen aus dem Reich. Die geheimen Lageberichte des Sicherheitsdienstes der SS 1938–1945. Band 12, Pawlak, Hersching 1984, ISBN 3-88199-158-1, s. 4587.
  59. ^ Kriegsweihnacht. Fest der Finsternis. I: Zeitgeschichte auf Spiegel Online
  60. ^ Mit dem Begriff des „Christbaumsetzens“ wurde während des Luftkrieges umgangssprachlich das Abwerfen von Leuchtmunition zum Markieren von Zielobjekten durch Pathfinder-Flugzeuge vor den eigentlichen Bombenangriffen bezeichnet. Ein sarkastischer, weit verbreiteter sogenannter Flüsterwitz beschreibt die Deutsche Weihnacht 1943 : „Die Engländer werfen die Christbäume vom Himmel, die Flak liefert Kugeln, Göring stiftet das Lametta, Goebbels erzählt Weihnachtsmärchen, das deutsche Volk zündet Kerzen im Keller an und erwartet die Bescherung von oben“. http://www.mahnung-gegen-rechts.de/pages/impressum-01.htm.  lest 30. mars 2012.
  61. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen . Besøkt 2. desember 2019. 
  62. ^ Wochenschau nr. 642, 21. desember 1942, 9:22 til 19:44, sett 30. mars 2012.
  63. ^ Wochenschau nr. 694, 22. desember 1943, 4:02 til 6:48; sett 3. april 2012.
  64. ^ Wochenschau nr. 692, 8. desember 1943; sett 30. mars 2012.
  65. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen . Besøkt 21. desember 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. juni 2006. Besøkt 21. desember 2014. 
  66. ^ http://www.neues-deutschland.de/artikel/186743.hallo-tommy-hallo-fritz-hallo-iwan.html. 
  67. ^ Feldpostbriefe. I: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (utg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, S. 20–32.
  68. ^ Walter Flex: Soldatenweihnacht im Weltkriege. I: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (utg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, s. 16.
  69. ^ Sven Felix Kellerhoff: Görings künstliche Weihnachtsbäume für Stalingrad. I: Die Welt. 18. desember 2012.
  70. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. s. 143–151.
  71. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. S. 143.
  72. ^ Deutsche Wochenschau 537 av 18. desember 1940, sett 1. mars 2013.
  73. ^ Doris Foitzik: Rote Sterne, Braune Runen – Politische Weihnachten zwischen 1870 und 1970, Intern. Hochschulschriften, 253, Waxmann, Münster, 1997, ISBN 3-89325-566-4, s 162
  74. ^ Paul Brückner: Weihnachten 1944 an der Front. Portalen Das Gedächtnis der Nation, Øyenvitneskildring tatt opp i 2003 om julen på fronten i Belgia, youtube.com; sett 1. april 2012.
  75. ^ Rede Joseph Goebbels Ausschnitt der Rede zur Volksweihnacht 1933, sett 28. mars 2012.
  76. ^ Joseph Goebbels: Aus der Rede zur Volksweihnacht 1940. In: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (utg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, s. 152.
  77. ^ Josef Schaaf: Weihnachten 1942 im Kessel von Stalingrad; Portaleb Das Gedächtnis der Nation. Augenzeugenbericht auf youtube.com; zuletzt abgerufen am 1. April 2012.
  78. ^ Rolf-Dieter Müller: Der letzte deutsche Krieg. 1939–1945. Stuttgart 2005, ISBN 3-608-94133-9, s. 174–176. Anm: In der Zahl der Überlebenden sind die Verwundeten und die aus dem Kessel evakuierten Angehörigen der Wehrmacht enthalten. Die sowjetische Gefangenschaft überlebten nur schätzungsweise 5000 der 110.000 gefangen genommenen Soldaten.
  79. ^ Foitzik, s. 162
  80. ^ Joseph Goebbels: Am Weihnachtsabend 1942. In: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (utg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, s. 148.
  81. ^ Heinz Boberach: Meldungen aus dem Reich: Die geheimen Lageberichte des Sicherheitsdienstes der SS 1938–1945. Band 12, Herrsching 1984, s. 4600.
  82. ^ Pressemitteilung des Rundfunkmuseums der Stadt Fürth zur (Sonder-) Ausstellung „Kriegsweihnacht 1940–1943 – Weihnachtsringsendungen im 2. Weltkrieg“ (November 2004 til januar 2005; PDF; 9 kB) av 5. november 2004 av Gerd Walther; Thomas Riegler: Meilensteine des Rundfunks. Daten und Fakten zur Entwicklung des Radios und Fernsehens. Band 2. Siebel, Meckenheim 2009, ISBN 978-3-88180-682-4, s. 40–46; Ansgar Diller: Die Weihnachtsringsendung 1942. Der Produktionsfahrplan der RRG. I: Rundfunk und Geschichte. Mitteilungen des Studienkreises Rundfunk und Geschichte. Informationen aus dem Deutschen Rundfunkarchiv. Jahrgang 29 (2003), Heft 1/2, s. 47–48; Dominik Schrage: „Singt alle mit uns gemeinsam in dieser Minute“ – Sound als Politik in der Weihnachtsringsendung 1942. I: Daniel Gethmann, Markus Stauff (utg.): Politiken der Medien. Diaphanes, Zürich/Berlin 2005, (sequenzia. Band 11), ISBN 3-935300-55-7, s. 267 (269–273) <«Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 21. desember 2014.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 10. september 2014. Besøkt 21. desember 2014.  (PDF; 166 kB) s. 4–7>.
  83. ^ Se Programplan for søndag, 24. desember 1939. I: Der Deutsche Rundfunk. Rundschau und Programm für alle Funk-Teilnehmer. Zeitschrift der am Deutschen Rundfunk beteiligten Kreise. Jahrgang 17 (1939), Heft 52 (24. Dezember 1939), s. 9.
  84. ^ Tondokument – Schlussteil der Weihnachtsringsendung 1942. Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. (MP3; 2,3 MB)
  85. ^ Thomas Riegler: Meilensteine des Rundfunks. Daten und Fakten zur Entwicklung des Radios und Fernsehens. Band 2. Siebel, Meckenheim 2009, ISBN 978-3-88180-682-4, S. 44.
  86. ^ Thomas Riegler: Meilensteine des Rundfunks. Daten und Fakten zur Entwicklung des Radios und Fernsehens. Band 2. Siebel, Meckenheim 2009, ISBN 978-3-88180-682-4, S. 46.
  87. ^ Die Weihnachtsringsendung – eine Großleistung von Organisation und Technik. I: Funkschau. Zeitschrift für Funktechniker. Funkschau des Monats. Magazin für den Praktiker. Jahrgang 14 , Heft 2, 1941, s. 22 (online). (PDF; 1,7 MB)
  88. ^ Heinz Boberach (utg.): Meldungen aus dem Reich 1938–1945. Die geheimen Lageberichte des Sicherheitsdienstes der SS. Band 6: Meldungen aus dem Reich Nr. 142 vom 18. November 1940 – Nr. 179 vom 17. April 1941. Pawlak, Herrsching 1984, ISBN 3-88199-158-1, s. 1886 (1888).
    Heinz Boberach (utg.): Meldungen aus dem Reich 1938–1945. Die geheimen Lageberichte des Sicherheitsdienstes der SS. Band 9: Meldungen aus dem Reich Nr. 247 vom 18. Dezember 1941 – Nr. 271 vom 26. März 1942. Pawlak, Herrsching 1984, ISBN 3-88199-158-1, s. 3132 (3136).
    Heinz Boberach (utg.): Meldungen aus dem Reich 1938–1945. Die geheimen Lageberichte des Sicherheitsdienstes der SS. Band 12: Meldungen aus dem Reich Nr. 332 vom 5. November 1942 – Nr. 362 vom 25. Februar 1943. Pawlak, Herrsching 1984, ISBN 3-88199-158-1, s. 4597 (4601).
  89. ^ Dominik Schrage: «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 21. desember 2014.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 10. september 2014. Besøkt 21. desember 2014.  I: Daniel Gethmann, Markus Stauff (utg.): Politiken der Medien. Diaphanes, Zürich/ Berlin 2005, (sequenzia. Band 11), ISBN 3-935300-55-7, s. 267 (270). (Online; PDF; 161 kB med annen sidenummerering)
  90. ^ Pressemitteilung des Rundfunkmuseums der Stadt Fürth zur (Sonder-)Ausstellung „Kriegsweihnacht 1940–1943 – Weihnachtsringsendungen im 2. Weltkrieg“ (November 2004 bis Januar 2005; PDF; 9 kB) av 5. november 2004 av Gerd Walther; Thomas Riegler: Meilensteine des Rundfunks. Daten und Fakten zur Entwicklung des Radios und Fernsehens. Band 2. Siebel, Meckenheim 2009, ISBN 978-3-88180-682-4, s. 40–46; Ansgar Diller: Die Weihnachtsringsendung 1942. Der Produktionsfahrplan der RRG. I: Rundfunk und Geschichte. Mitteilungen des Studienkreises Rundfunk und Geschichte. Informationen aus dem Deutschen Rundfunkarchiv. Jahrgang 29 (2003), Heft 1/2, s. 47–48; Schrage: „Singt alle mit uns gemeinsam in dieser Minute“. s. 267 (269–273). (online)[død lenke] url=http://www.mediaculture-online.de/fileadmin/bibliothek/schrage_sound/schrage_sound.pdf%7Cdate=2018-12%7Carchivebot=2018-12-04[død lenke] 12:21:24 (PDF; 166 kB) s. 4–7.
  91. ^ Iris Oppermann: Die Sonnenwendfeier in Marbach am 21. Juni 1934. Die deutsche Jugend huldigt Friedrich Schiller- multifunktionaler Geniestreich im Dienste einer regiemintegrativen Klassikerinszenierung. I: Georg Bollenbeck, Thomas La Presti (utg.): Traditionsanspruch und Traditionsbruch. Westdeutscher Verlag, Wiesbaden 2002, ISBN 3-531-13757-3, s. 60.
  92. ^ Otto Huth: Die Wintersonnenwende und ihre alten völkischen Bräuche. I: Hauptamt für Volkswohlfahrt (utg.): Ewiges Deutschland – Monatsschrift für den deutschen Volksgenossen. 3. Jhrg, Heft 12, 1938, s. 373 f.
  93. ^ Nationalsozialismus als politische Religion. Die Sonnenwendfeiern im Dritten Reich, Landeshauptarchiv Rheinland-Pfalz, lest 18. februar 2013.
  94. ^ Vondung: Magie und Manipulation. s. 187.
  95. ^ Cornelius: Genese und Wandel. s. 33.
  96. ^ Otto Hentschel: Sonnenwende. Hanseatische Verlagsanstalt, Hamburg 1933, s. 5.
  97. ^ Deutsches Historisches Museum: Monatsschrift der Propagandaleitung der NSDAP „Unser Wille und Weg“ mit Anleitung zur Sonnenwendfeier 1935; lest 18. februar 2013.
  98. ^ Zehnte Durchführungsverordnung zum Luftschutzgesetz vom 1. September 1939. RGbl. I S. 1570.
  99. ^ a b Gauarbeitsgemeinschaft für Volkstumsarbeit des NS-Volkskulturwerkes, Gau Kärnten: Deutsche Weihnacht. Klagenfurt 1941; sitert i: Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. s. 92.
  100. ^ Zapp: Germanisch-deutsche Weihnacht. s. 6.
  101. ^ Das völkische Lied. Deutscher Volksverlag, München 1939, A441.
  102. ^ Sönke Petersen: Weihnachten und Silvester. I: Salewski/Schulze-Wegener: Das Kriegsjahr 1944. s. 213.
  103. ^ Erwin Tschechne: Vom Kindlein in der goldenen Wiege. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1942, s. 23a
  104. ^ Hertha Ohling: Die Lebensmutter. In: Hertha Ohling: Im engsten Ringe – Weg in die Weihnachtszeit. Im Auftr. des Hauptkulturamtes in der Reichspropagandaleitg der NSDAP und des Hauptamtes für Volkswohlfahrt für die Deutsche Familie gestaltet. Fackelträger-Verlag, Berlin 1943; s. 154.
  105. ^ Fritz Hugo Hoffman: Wintersonnenwende – Julfest – Weihenachten. Berlin 1935, S. 51.
  106. ^ Erika Timm: Frau Holle, Frau Percht und verwandte Gestalten. 160 Jahre nach Jacob Grimm aus germanistischer Sicht betrachtet. Hirzel, Stuttgart 2003, ISBN 3-7776-1230-8, s. 2 ff.
    Doris Foitzik: Weihnachten im Nationalsozialismus: Nationalsozialistische Lenkungsmaßnahmen am Beispiel eines Familienfestes. Hamburg 1987, s. 46 f.
    Rudolf Klodwig: Deutsche Sippenfeier:Jahreslauffeiern. Queißer-Verlag, Jauer /Schles, s. 10.
  107. ^ Verordnung über die Stiftung des Ehrenkreuzes der Deutschen Mutter vom 16. Dezember 1938. Reichsgesetzblatt Nr. 224 av 24. desember 1938.
  108. ^ Deutsches Historisches Museum: Das Mutterkreuz, abgerufen am 19. Februar 2013.
  109. ^ Thilo Scheller: Olper Festpostbrief. Zitiert aus Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht; s. 90.
  110. ^ Cornelius: Genese und Wandel. s. 43.
  111. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. s. 77.
  112. ^ Esther Gajek: Adventskalender: Vom Anfang bis zur Gegenwart. Süddeutscher Verlag München 1996, ISBN 3-7991-6422-7, 79 ff.
    https://www.advent-ist-im-dezember.de/brauchbar/adventskalender.html.  [død lenke]
  113. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. S. 77 f.
  114. ^ Wir backen zum Fest. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, 1942, s. 13a.
  115. ^ Wir bauen Schneebunker und Schneemänner. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, 1942, s. 13.
  116. ^ Kinder malen. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1942, s. 9a.
  117. ^ Die Sippe. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, 1942, s. 20.
  118. ^ Von den Sinnbildern. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1942, s. 20a.
  119. ^ a b Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, 1942.
  120. ^ Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1943.
  121. ^ a b Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, 1942; s. 23.
  122. ^ a b Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. s. 73.
  123. ^ Naturalistischer Kerzenständer mit einem hölzernen Sonnenrad, Süddeutsche Zeitung, 26. februar 2013.
  124. ^ Wir schmücken den Tisch. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1943, s. 21a.
  125. ^ Hans Thomas Hakl: Nationalsozialismus und Okkultismus. I: Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus. Marix Verlag, Wiesbaden 2004, ISBN 3-937715-48-7, s. 197 ff.
    Corinna Treitel: A Science for the Soul – Occultism and the Genesis of the German Modern. Johns Hopkins University Press, Baltimore und London 2004, ISBN 0-8018-7812-8, s. 220 f.
  126. ^ Gabriele Huber: Die Porzellan-Manufaktur Allach-München GmbH: eine „Wirtschaftsunternehmung“ der SS zum Schutz der „deutschen Seele“. Jonas-Verlag, Marburg 1992, ISBN 3-89445-132-7, s. 5 ff.
  127. ^ EKD: Geschichte des Adventskranz, lest 1. mars 2013.
  128. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. s. 73 f.
  129. ^ Wilhelm Beilstein: Lichtfeier: Sinn, Geschichte, Brauch und Feier der deutschen Weihnacht; Deutscher Volksverlag, München 1942, s. 29.
  130. ^ a b Irmgard Benzig-Voigt: Vom Kind in der Krippe zum Kind in der Wiege – Das Weihnachtslied der NS-Zeit. 46. Jahrgang, Neue Musik Zeitung, Regensburg 1997, s. 2 ff.
  131. ^ Gotthold Frotscher: Hirtenmusik. I: Musik in Jugend und Volk, 2. Jahrg, Kallmeyer, Wolfenbüttel und Berlin 1939, s. 449 ff.
  132. ^ Hildegard Rennert: Weihnachten im Walde. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, 1943, s. 24a–30.
  133. ^ Das Weihnachtsgärtlein. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1943, s. 7.
  134. ^ Cornelius: Genese und Wandel. s. 45.
  135. ^ a b Thilo Scheller: Lichtersprüche. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1943, s. 22a.
  136. ^ a b Doris Foitzik: Weihnachten. I: Francois Etienne, Hagen Schulze (utg.): Deutsche Erinnerungsorte. Band 3, C.H. Beck, München 2001, ISBN 3-406-47224-9, s. 154.
  137. ^ Friedrich Rehm: Weihnachten im deutschen Brauchtum. Von deutscher Art und Kunst, Mappe 4; Leipzig: A. Strauch, 1937, s. 25.
  138. ^ Cornelius: Genese und Wandel. s. 41.
    Otto Blaßmann: Germanien. Blätter für Freunde germanischer Vorgeschichte. Leipzig 1937, S. 360.
  139. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. s. 83–85.
  140. ^ Lothar Simmank: Runen am Christbaum: Wie Nazis Weihnachten umdeuten. auf: evangelisch.de, 19. desember 2011; lest 29. mars 2012.
  141. ^ Ulrike Marski, Albrecht Bedal: So war's im Winter: Erinnerungen an die kalte Jahreszeit auf dem Land im Schwäbisch-Fränkischen Raum. Rotabene, Rothenburg o.d. Tauber 1994, ISBN 3-927374-15-6, s. 124.
  142. ^ Sonnenräder für den Weihnachtsbaum. I: Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1942, a. 18a.
  143. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen . Besøkt 7. desember 2019.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. mars 2013. Besøkt 7. desember 2019. , lest 1. mars 2013.
  144. ^ Tittelbladet til NS-Frauenwarte, Heft 11, 7. Jahrg, 1938.
  145. ^ Karl Meisen: Nikolauskult und Nikolausbrauch im Abendlande: Eine kulturgeographisch-volkskundliche Untersuchung. Schwann Verlag, Düsseldorf 1931, s. 476.
  146. ^ Georg Klein: Knecht Ruprecht & Co: Die etwas unheimlichen Begleiter; Artikel auf evangelisch.de 5. desember 2009; lest 28. mars 2012.
  147. ^ Weber-Kellermann: Das Weihnachtsfest. s. 24.
  148. ^ Cornelius: Genese und Wandel. s. 35–37.
  149. ^ Cornelius: Genese und Wandel. s. 36.
  150. ^ Alois Döring: Rheinische Bräuche durchs Jahr. Greven, Köln 2006, ISBN 3-7743-0377-0, s. 398 f.
  151. ^ Esther Gajek: „Hohe Nacht der klaren Sterne“ und andere „Stille Nacht“ der Nationalsozialisten. I: Richard Faber (utg.): Säkularisierung und Resakralisierung. Zur Geschichte des Kirchenliedes und seiner Rezeption. Königshausen & Neumann, Würzburg 2001, s. 145 ff.
  152. ^ Richard Faber: Säkularisierung und Resakralisierung – zur Geschichte des Kirchenlieds und seiner Rezeption. Königshausen & Neumann, Würzburg 2001, s. 151.
  153. ^ Judith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht. s. 75.
  154. ^ Günter Noll: Zwischen Kinderweltidylle und Wehrerziehung. Anmerkung zum Kinderlied in der NS-Zeit. I: Barbara Book: Kinderliederbücher 1770–2000: Eine annotierte, illustrierte Bibliografie. Waxmann, Münster 2007, ISBN 978-3-8309-1819-6, s. 47.
  155. ^ Ulrich Bender: Kirchenmusiker im „Dritten Reich“. Wilhelm Bender (1911–1944). Musiker an der Berliner Parochialkirche. Person und Werk im kirchenpolitischen Wettbewerb. Mauer-Verlag, Berlin 2011, ISBN 978-3-86812-246-6, S. 229.
  156. ^ Deutsches Volksliedarchiv: Hohe Nacht der klaren Sterne; Michael Fischer, 2011
  157. ^ Heino: Sing mit Heino – Nr. 5 Winterzeit. Köln: EMI-Electrola, 2003.
  158. ^ Theo Herrlein: Das Weihnachtslexikon. rororo, Reinbek 2006, ISBN 3-499-62182-7, s. 31.
  159. ^ Heino: Deutsche Weihnacht und festliche Lieder, LP, Emi Electrola, 1964, C064-29539.
  160. ^ Katholisches Kirchenlied Opprinnelig katolsk rekstfra t 1599; 8. juli 2009; lest 28. mars 2012.
  161. ^ Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten. 1942, s. 3.
  162. ^ Omdiktning 1943 Omdiktning 1942; 8. juli 2009; lest 28. mars 2012.
  163. ^ Friedhelm Brusniak: „Die Kinder bey der Krippe“. Zur Geschichte von „Ihr Kinderlein kommet“. Musik und Kirche, 76. Jahrgang, Kassel 2006, s. 330–336.
  164. ^ Irmgard Benzig-Voigt: Vom Kind in der Krippe zum Kind in der Wiege – Das Weihnachtslied der NS-Zeit. 46. Jahrgang, Neue Musik Zeitung, Regensburg 1997, s. 2 ff.
  165. ^ Eduard Ebel: Weihnachtsgruß. I: Gesammelte Gedichte, Verlag von Jul. Gaebel’s Buchhandlung, Graudenz 1895, s. 86.
  166. ^ Irmgard Benzig-Voigt: Vom Kind in der Krippe zum Kind in der Wiege – Das Weihnachtslied der NS-Zeit. 46. Jahrgang, Neue Musik Zeitung, Regensburg 1997, s. 2 ff.
  167. ^ Historisch-kritisches Liederlexikon: Urfassung Aargauer Sterndrehermarsch 1902; 8. juli 2009; lest 28. mars 2012.
  168. ^ Historisch-kritisches Liederlexikon: Umdichtung Paul Herman 1939; 8. juli 2009; lest 28. mars 2012.
  169. ^ sitert fra Evangelisches Gesangbuch, Ausgabe für die Evangelisch-Lutherischen Kirchen in Bayern und Thüringen. München 1995, ISBN 3-583-12100-7, s. 101.
  170. ^ Frieda Schlüter: Stille Nacht. I: Deutschjugend Schriftenreihe 2: Fest und Brauc im Jahreslauf, Heft 2: Fritz Hugo Hoffmann: Wintersonnenwende – Julfest – Weihenachten, Verlag Pfeiffer & Co, Landsberg 1935, s. 60.

Fotnoter rediger

  1. ^ Die Schaffung einer Ersatzreligion ist in der Forschungsliteratur umstritten. Siehe: „Hier ist sehr deutlich der Anspruch formuliert, nicht Ersatzreligion zu sein, sonder etwas, das die Religion als Stifterin von Lebenssinn ersetzt, ein Religionsersatz, der in der Praxis gleichwohl ohne kultische Überhöhung nicht auskam.“ s. 347 & „Insbesondere im Kontext des Nationalsozialismus ist der Begriff der politischen Religion in den letzten Jahren wieder verstärkt diskutiert worden.“ (vor 2012) „Zum Wesen einer Religion gehört der Glaube an die Existenz einer übernatürlichen Macht, eine Jenseitsvorstellung, eine Heilslehre und anderes mehr, was wir im Nationalsozialismus nicht finden.“ I: Ernst Piper: Der Nationalsozialismus steht über allen Bekenntnissen. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2012, S. 344.
  2. ^ Der Glaube ist schwerer zu erschüttern als das Wissen […] Wer die breite Masse gewinnen will, muss den Schlüssel kennen, der das Tor zu ihrem Herzen öffnet. I: Adolf Hitler: Mein Kampf. München 1925, s. 227, sitert i: Klaus Morgenroth (Hrsg.): Hermetik und Manipulation in Fachsprachen. G. Narr Verlag, Tübingen 2000, ISBN 3-8233-5360-8, s. 152.
  3. ^ Anm. 17: Die von Hermann Rauschning, Gespräche mit Hitler, Zürich 1940, S. 51, wiedergegebenen Äußerungen über die Umbildung kirchlicher Bräuche und Feste in germanisch-nationalsozialistischem Gewand beziehen sich wiederum nur auf Organisations- und Regiefragen und deren massenpsychologische Wirksamkeit. Sie deuten allerdings bereits in die Richtung, die später vor allem von der Schutzstaffel der NSDAP eingeschlagen wurde mit Feiergestaltung und von Himmler für verdiente Gefolgsleute persönlich gestifteten „Jul-Leuchtern“. I: Friedrich Zipfel: Kirchenkampf in Deutschland 1933–1945. Walter de Gruyter, Berlin 1965, S. 8.
  4. ^ Thüringen nahm eine Vorreiterrolle ein S. 1; In der politisch und wirtschaftlich angespannten Phase (der 30er Jahre) kam es am 8. Dezember 1929 zu Landtagswahlen. Die NSDAP erhielt 11,3 % der Stimmen, nicht zuletzt wegen Ablehnung des Young-Plans, der Sympathien einbrachte S. 28; Am 23. Januar 1930 erste Regierungsbeteiligung der NSDAP S. 30 In: Nico Ocken: Hitlers „Braune Hochburg“ – Der Aufstieg der NSDAP im Land Thüringen (1920–1930). Diplomica, Hamburg 2013.
  5. ^ „Schulgebete beinhalteten Redewendungen wie ‚Deutschland erwache‘, ‚schenk uns des Heilands heldischen Mut‘ oder ‚Mach uns frei von Betrug und Verrat.‘“ In: Nico Ocken: Hitlers „Braune Hochburg“ – Der Aufstieg der NSDAP im Land Thüringen (1920–1930). Diplomica, Hamburg 2013, s. 32.
  6. ^ Führer, mein Führer, von Gott mir gegeben /Beschütz und erhalte noch lange mein Leben!/Hast Deutschland gerettet aus tiefster Not,/Dir danke ich heute mein täglich Brot./Bleib lang noch bei mir, verlaß mich nicht,/Führer, mein Führer, mein Glaube, mein Licht. I: Amrei Arntz: Nationalsozialistische Weihnachten – Fest- und Feiergestaltung der „Deutschen Weihnacht“. 29. desember 2009, lest 30. mars 2012.
  7. ^ Briefmarken mit dem Motiven des Winterhilfswerks
  8. ^ UFA-Tonwoche 438 av 6. desember 1939 fortalte at 34 millioner julefiguer for WHW var laget i nødstedte deler av de bayerske og böhmiske skoger og i Erzgebirge.
  9. ^ Wolfsschanze 6. januar 1942, Hitler ytrer: «Die Wollsammlung jetzt, es ist wirklich rührend, was da geschieht! Die Leute schenken ihre kostbaren Sachen her, aber sie müssen das Gefühl haben, daß jeder Unterschleif unterbleibt. Es muß Gewißheit sein, dass das an den Mann kommt! Der kleinste Muschik kann den kostbarsten Pelz tragen, aber gnade Gott dem, der auf dem Weg bis zum Soldaten sich an dem Pelz vergreift!», i Heinrich Heim, Werner Jochmann (utg. og kommentert): Adolf Hitler – Monologe im Führerhauptquartier 1941–1944. Sonderausgabe. Orbis Verlag, München, 2000 (Original hos Albrecht Knaus Verlag, Harburg 1980), s. 182.
  10. ^ Die Verwendung sakraler und völkischer Symbole des Weihnachtsfestes (wie z. B. Christkind, Engel, Krippe, Knecht Ruprecht, Weihnachtsstern, Weihnachtsbaum, Adventskranz) soll durch die Richtlinie für die Werbung keineswegs untersagt sein, vielmehr soll bei solchen Werbemotiven besonders auf Geschmack geachtet werden. i: Richtlinie der Wirtschaftsgruppe Einzelhandel für die Weihnachtswerbung. Berlin, November 1936.
  11. ^ „Es soll aber stets geprüft werden, ob nicht die Verbindung derjenigen Weihnachtssymbole, die den sakralen und völkischen Charakter des Festes besonders betonen, mit der Warenwerbung aufdringlich wirkt und daher dem gesunden Volksempfinden widerspricht (z. B. Christkind, Engel, Krippe, Knecht Ruprecht, Weihnachtsstern, Weihnachtsbaum, Adventskranz usw.)“. I Richtlinie der Wirtschaftsgruppe Einzelhandel für die Weihnachtswerbung. Berlin, Oktober 1936.
  12. ^ «Einmal im Jahr, in der heiligen Nacht, verlassen die toten Soldaten die Wacht, die sie für Deutschlands Zukunft stehen, sie kommen ins Haus, nach Art und Ordnung zu sehen. Schweigend treten sie ein in den festlichen Raum – den Tritt der genagelten Stiefel, man hört ihn kaum. Sie stellen sich still zu Vater und Mutter und Kind, aber sie spüren, dass sie erwartete Gäste sind: Es brennt für sie eine Kerze am Tannenbaum, es steht für sie ein Stuhl am gedeckten Tisch, es glüht für sie im Glase dunkel der Wein. […] Wenn dann die Kerzen am Lichtbaum zu Ende gebrannt, legt der tote Soldat die erdverkrustete Hand jedem der Kinder leise aufs junge Haupt: Wir starben für euch, weil wir an Deutschland geglaubt. Einmal im Jahr nach der heiligen Nacht, beziehen die toten Soldaten wieder die ewige Wacht.» Hauptkulturamt der NSDAP: Weihnachten in der Familie. I: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (utg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, s. 120.
  13. ^ «Laßt uns einem Atemzug vor unserem Tannenbaum bedenken, daß der Bolschewismus das Weihnachtsfest mit Stumpf und Stiel ausgerottet und daß der Amerikanismus es zu einem Rummel mit Jazz und Barbetrieb verunstaltet hat, dann wissen wir, daß wir auch im Kriege, nein gerade im Kriege Weihnachten in der Familie begehen müssen, denn auch dafür, daß wir dieses Fest behalten und gestalten dürfen, stehen unsere Soldaten die Wacht», i: Hauptkulturamt der NSDAP: Weihnachten in der Familie. I: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (Hrsg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, s. 114.
  14. ^ Insbesondere an der Hand verwundeten Soldaten bekamen diese Möglichkeit. Die Aufnahmen wurden meist in Lazaretten auf Schallfolien, sogenannte Decelith-Folien, geschnitten, die auf jedem Plattenspieler oder Grammophon mit einer beigefügten Spezialnadel mit 78 Umdrehungen pro Minute abgespielt werden konnten. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen . Besøkt 21. desember 2014.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. juni 2006. Besøkt 21. desember 2014. 
  15. ^ Soldatenweihnacht im Weltkrieg

    Einsame Wacht,
    Schneekühle Nacht!
    Es knarrt der Frost im Eise
    Der Sturm singt harsche Weise,
    Der Friede, den ich Preise,
    Der ist in Bann und Acht.

    Brandhelle lobt!
    Mord, Haß und Tod,
    Sie recken ob der Erde
    Zu grauser Drohgebärde,
    Daß niemals Friede werde,
    Schwurhände blutig rot.

    Was Frost und Leid.
    Mich brennt ein Eid,
    Der glüht wie Feuersbrände
    durch Schwert und Herz und Hände.
    Es ende drum, wie’s ende-
    Deutschland, ich bin bereit.

  16. ^ „Keiner unserer Feinde kennt den Zauber, die Macht des Lichterbaumes auf unser Gemüt, auf unsere Kraft. Bleiben wir deutscher Art treu! Denn deutsche Art ist noch ein Größeres, deutsche Tugend, eine vor allem, das ist die Treue! […] Und ist der Krieg keine große deutsche Sache? Bleiben wir also dem Kriege treu, Kameraden! Wenn wir ihm treu bleiben bis zum Ende, so bleiben wir auch dem Vaterland treu. Mit dieser Gewißheit wird uns unser heutiges Kriegsweihnachtsfest nicht zu einer Sentimentalität werden, nicht eine Hingabe an wehmütige Gedanken, sondern zu einem Symbol und sichtbaren Zeichen ungeheurer Gemeinsamkeit in unserer deutschen Art.“ ausDeutsche Art ist es, Weihnacht zu Feiern! I: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (utg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, s. 41.
  17. ^ Das stille Bild der Weihnacht: die Mutter und das Kind auf ihrem Schoß – dieses alte deutsche Bild geht wiederum hinaus nach Osten und Westen. In Nord und Süd wächst es aus den Soldatenherzen auf, und nur härter schließt sich die Faust um das Gewehr, nur schärfer ist der Blick nach vorn gerichtet! Denn dieses Bild erfüllten deutschen Friedens ist Auftrag, ist Verpflichtung, es zu schützen! Und Kinderlachen, Mutterliebe – das alles macht nicht weich und schwach, es wappnet, panzert jedes Mannes Herz, und trotziger nur und entschlossener ist der Schritt in die Ferne. Wolfgang Jünemann: Der Sieg des Lebens – Die Wache der deutschen Weihnacht. I: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (utg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, S. 99.
  18. ^ In Gedanken an den Führer, der auch an diesem Abend allgegenwärtig da ist, wo Deutsche zusammensitzen, werden wir uns um das Vaterland stellen. Es soll größer, schöner und erhabener aus diesem Kriege hervorgehen. Es soll die stolze und freie Heimat für uns alle sein. Das wollen wir in dieser Stunde dem Führer geloben. Er kann sich auf sein Volk an der Front in der Heimat und in der Welt verlassen. Er führt uns – wir folgen ihm. Von keinem Gedanken des Zweifels belastet, tragen wir hinter ihm die Fahne und das Reich. Fahne und Reich sollen rein und unversehrt sein, wenn die große Stunde des Sieges kommt. Joseph Goebbels: Fahne und Reich (1941): I: Hauptkulturamt in der Reichspropagandaleitung der NSDAP (utg.): Deutsche Kriegsweihnacht. Franz Eher Nachf, München 1943, s. 6.
  19. ^ „Achtung, ich rufe noch einmal Stalingrad. – Hier ist Stalingrad. Hier ist die Front an der Wolga. – Achtung, noch einmal die Lappland-Front. – Hier ist die Baracke im finnischen Winterwald. – Achtung, noch einmal Süd-Frankreich. Die Luftwaffe. – Hier ist ein Feldflugplatz in Süd-Frankreich. [usw. mit Einzelmeldungen …] Hier ist noch einmal der Schwarzmeerhafen auf der Halbinsel Krim. Wir bitten Euch Kameraden, jetzt in das schöne alte deutsche Weihnachtslied Stille Nacht mit einzustimmen. – Diesem spontanen Wunsch unserer Kameraden fern drunten im Süden am Schwarzmeer schließen sich nun alle Stationen an. Jetzt singen sie schon am Eismeer und in Finnland. Und jetzt singen sie im Kampfraum um Rschew. Und jetzt schalten wir dazu alle [sic!] die anderen Stationen. Leningrad. Stalingrad. Und jetzt kommt dazu Frankreich. Kommt dazu Catania und singt Afrika. Und nun singt alle mit. Singt alle mit uns gemeinsam in dieser Minute das alte deutsche Volkslied.“- Schlussteil der Weihnachtsringsendung 1942.
  20. ^ Die vorgeschlagene Gestaltung ähnele einer kirchlichen Prozession mit anschließendem Gottesdienst: Schweigemarsch, Ansprache, Lieder und Kranzopfer. fra: Cornelius: Genese und Wandel. s. 34.
  21. ^ „Stellt Euch vor, einem Kameraden von mir haben sie einen falschen Bart umgehängt, ihm eine Bischofsmütze aufgesetzt, Pelzpantoffeln angezogen, einen Krummstab in die Hand gegeben und ihn St. Nikolaus genannt. […] Das schlimmste aber ist, daß sie uns statt des gutgemeinten Tannenreises eine böse Rute in die Hand gegeben haben und uns zu Kinderfressern gemacht haben.
    Aber das ist die Richtigkeit: seit uralten Zeiten kommen wir um die Mittwinterzeit […] Da brachten wir allerhand schöne Dinge mit, das neue Jahr zu begrüßen: Grüne Zweige und Äpfel und Nüsse, und wenn ich in früheren Zeiten so auf meinem Schimmel durch die Winternächte, die Weihenächte ritt, beschneit und bereift, da traf ich manchmal die gute Frau Holle, die sich um diese Zeit immer besonders schön und festlich hergerichtet hatte  […] und mich, mich ruppigen Gesellen im dicken Pelz, mich nannten sie den rauhen Percht, den Ruppricht. Aber trotz meiner rauhen Schale und meines bereiften Bartes hatten sie mich alle gern. […] Und deshalb, meine ich, solltet Ihr mal einen Augenblick ernst und still sein […] und in mir den uralten Boten Eures Volkes sehen.“ Aus: Der Weihnachtsmann spricht! I: Deutsche Kriegsweihnachten, Franz Eher-Verlag, München 1943, s. 123–124.

Eksterne lenker rediger