Heinrich Brüning
Heinrich Aloys Elisabeth Maria Brüning (født 26. november 1885 i Münster, død 30. mars 1970 i Norwich i Vermont i USA) var en tysk økonom og politiker fra Det katolske sentrumspartiet. Han var Tysklands 21. rikskansler fra 1930 til 1932, da han ble etterfulgt av Franz von Papen.
| Heinrich Brüning Heinrich Aloys Elisabeth Maria Brüning | |||
|---|---|---|---|
 Heinrich Brüning i 1939 | |||
| Født | 26. nov. 1885[1][2][3][4] Münster[5] | ||
| Død | 30. mars 1970[1][2][3][4] (84 år) Norwich | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, samfunnsøkonom, fagforeningsperson, universitetslærer | ||
| Utdannet ved | London School of Economics Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Ludwig-Maximilians-Universität München Gymnasium Paulinum | ||
| Doktorgrads- veileder | Heinrich Dietzel[6] | ||
| Parti | Deutsche Zentrumspartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Zentralfriedhof Münster | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences (1938–) KStV Askania-Burgundia Berlin | ||
| Utmerkelser | Jernkorset Æresborgerskap (deles ut av: Münster) Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow (1938) Goethe-medaljen for kunst og vitenskap | ||
| Tysklands kansler | |||
| 30. mars 1930–30. mai 1932 | |||
| Regjering | Brüning I og II | ||
| Forgjenger | Hermann Müller | ||
| Etterfølger | Franz von Papen | ||
| Tysklands utenriksminister | |||
| 10. oktober 1931–30. mai 1932 | |||
| Regjering | Brüning II | ||
| Forgjenger | Julius Curtius | ||
| Etterfølger | Konstantin von Neurath | ||
Liv og virke
redigerBrüning studerte historie, jus og nasjonaløkonomi i München og Strasbourg, og ved London School of Economics.[7] Han tjenestegjorde i første verdenskrig som maskingeværskytter, ble tildelt jernkorset og etter hvert utnevnt til offiser. Han tok doktorgrad i økonomi med en avhandling om nasjonaliseringen av den engelske jernbanen.
I valget i 1924 ble han innvalgt i riksdagen for Det katolske sentrumspartiet, hvor han representerte Breslau i Schlesien.[7] I 1929 ble han partiets formann. Han ble regnet for å tilhøre høyrefløyen innen Sentrumspartiet.
Han var anerkjent for sin innsikt i finanspolitikk, og ble utnevnt til rikskansler etter at den sosialdemokratiske regjeringen til Hermann Müller kollapset i 1930. Hans forslag til å løse den krisen landet befant seg i som følge av den økonomiske depresjonen, høyere skatter og budsjettkutt, ble imidlertid avvist av riksdagen, og ble først satt i verk da president Paul von Hindenburg begynte å regjere ved dekreter basert på § 48 i Weimar-forfatningen. Tiltakene var imidlertid uten den ønskede effekt, og Brüning gikk av som kansler.
I 1934 flyktet han fra Tyskland for å unnslippe nasjonalsosialistenes forfølgelse av sine politiske motstandere. Han dro via Sveits til USA, hvor han ble engasjert som gjesteprofessor ved Harvard University. I 1937 ble han fast ansatt som professor i offentlig administrasjon ved Harvard Business School.
Han reiste tilbake til Tyskland først i 1951, hvor han underviste som professor i statsvitenskap i Köln.[7] Men på grunn av misnøye med politikken til Konrad Adenauer, som han hadde hatt et dårlig forhold til allerede i 1920-årene, reiste han i 1955 tilbake til USA. Der skrev han sine memoarer fra perioden 1918-1934, som ble publisert i 1970. I memoarene fremstilte han seg som en kjølig strateg med en klar plan for å hindre nazistene i å komme til makten, et synspunkt han også tidligere hadde gitt uttrykk for i samtaler med blant andre Harry Kessler, Winston Churchill og Hindenburg-biografen Wheeler-Bennett.
Se også
redigerLitteratur
rediger- Werner Conze: «Zum Sturz Brünings» i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 1953, s. 261–288 (pdf)
- Klaus Jaitner: Deutschland, Brüning, und die Formulierung der britischen Außenpolitik, 1980 (PDF; 2075 kB)
- Detlev Junker: Heinrich Brüning (1885–1970). I Wilhelm von Sternburg (red.): Die deutschen Kanzler. Von Bismarck bis Schmidt. Frankfurt am Main 1987, ISBN 3-596-24383-1, s. 311–323.
- Rudolf Morsey: Biografi over Heinrich Brüning, i prosjektet Westfälische Lebensbilder, Westfälische Geschichte 9. mars 2004. Med lenker til en mengde online-ressurser om Brüning.
- Rudolf Morsey: Heinrich Brüning. I Lothar Gall (red.): Die großen Deutschen unserer Epoche. Komet, Frechen 2002, ISBN 3-89836-216-7.
- Gerhard Schulz: Von Brüning zu Hitler. Der Wandel des politischen Systems in Deutschland 1930–1933 (= Zwischen Demokratie und Diktatur. Verfassungspolitik und Reichsreform in der Weimarer Republik. Bind 3). Walter de Gruyter, Berlin/New York 1992, ISBN 3-11-013525-6.
- Heinrich August Winkler: Weimar 1918–1933: Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37646-0.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000122, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 9833[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bruning-heinrich[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Брюнинг Генрих, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ hollisarchives.lib.harvard.edu, besøkt 4. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c «Heinrich Brüning 1885-1970». LeMO - Deutsches Historisches Museum. Besøkt 2. desember 2015.
Eksterne lenker
rediger- (en) Heinrich Brüning – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Heinrich Brüning på Internet Movie Database
- (sv) Heinrich Brüning i Svensk Filmdatabas
- (de) Verk av og om Heinrich Brüning i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- (de) Heinrich Brüning i Datenbank der Reichstagsabgeordneten
- (de) Sonja Kock, Gabriel Eikenberg: Heinrich Brüning. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)