Julius Curtius
Julius Curtius (født 7. februar 1877 i Duisburg, død 10. november 1948 i Heidelberg) var en tysk jurist og politiker. Han var næringsminister i Weimarrepublikken fra 1926 til 1929, deretter utenriksminister til 1931. Curtius gikk inn for Youngplanen om krigserstatningene og en tollunion mellom Tyskland og Østerrike.
| Julius Curtius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. feb. 1877[1][2][3][4] Duisburg[5] | ||
| Død | 10. nov. 1948[1][2][3][4] (71 år) Heidelberg[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist |
||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Université de Strasbourg, Christian-Albrechts-Universität zu Kiel |
||
| Ektefelle | Adda Curtius[7] | ||
| Parti | Deutsche Volkspartei, Deutsche Demokratische Partei |
||
| Nasjonalitet | Tyskland |
||
| Gravlagt | Bergfriedhof |
||
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Curtius studerte jus i Kiel, Strasbourg og Bonn.[8] Han tok en juridisk doktorgrad i Berlin i 1905. Curtius var senere virksom som advokat i Duisburg.
Politisk karrièreRediger
Curtius ble medlem av riksdagen i 1920, og i 1926 utnevnt som næringsminister.[8] Etter Stresemans død i 1929 var han parallelt utenriksminister, og fra november samme år på full tid i dette vervet. Han arbeidet som næringsminister for sysselsettingsprogrammet og dessuten med et samarbeid med Sovjetunionen.
Han huskes mest for sitt arbeid for å fullføre Stresemanns arbeid for å regulere krigserstatningene etter den første verdenskrigen, og tilbaketrekningen fra Rhinland.[8] Curtius var som minister ansvarlig for Young-planen, og befant seg i brennpunktet for hets fra nasjonalister, det såkalte Stahlhelm og nasjonalsosialister.
Sammen med Schober forsøkte han å etablere en tollunion med Østerrike.[8] I dette ble han imidlertid motarbeidet av Frankrike som fikk medhold i Haag-domstolen (8 mot 7 stemmer), i at unionen ville være i strid med Genèvekonvensjonene.
Julius Curtius' bolig i Berlin, ble ødelagt under bombingen mot slutten av den andre verdenskrigen.[8] Hans eiendom i Mecklenburg som var en del av Øst-Tyskland, ble beslaglagt i 1946. Curtius flyttet i 1946 til Heidelberg hvor han døde i 1948.
ReferanserRediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Julius-Curtius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000618, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Kotowski, Georg (1957). «Curtius, Julius». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 26. mars 2016.
| Forgjenger: Gustav Stresemann |
Tysklands utenriksminister |
Etterfølger: Heinrich Brüning |