Georg Wilhelm Müller

tysk offiser og byråkrat
Georg Wilhelm Müller
Fra Colosseum kino. (8612617597) (cropped).jpg
Født29. desember 1909Rediger på Wikidata
ChorzówRediger på Wikidata
Død30. april 1989Rediger på Wikidata (79 år)
HamburgRediger på Wikidata
Ektefelle Lotte MüllerRediger på Wikidata
Beskjeftigelse OffiserRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Schutzstaffel, Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, SturmabteilungRediger på Wikidata
Utmerkelser NSDAPs partimerke i gullRediger på Wikidata
Militær gradOberführer

Georg Wilhelm Müller (født 29. desember 1909 i Königshütte (Chorzów), død 30. april 1989 i Hamburg[1]), ofte kalt G.W. Müller, var en tysk nasjonalsosialistisk studentleder og senere profesjonell propagandist, som var særlig kjent som nær medarbeider av Joseph Goebbels og som senere var byråkrat med ansvar for blant annet presse, kultur og informasjon i det tyskokkuperte Norge under andre verdenskrig.

Georg Wilhelm Müller (i mørk uniform med adjutantsnor) som adjutant for propagandaminister Joseph Goebbels gjør «hitlerhilsen» under feiringen av «tysk folkejul» lille julaften 1937. Foran Goebbels står døtrene Hilde og Helga.

G.W. Müller ble født i Königshütte i Oberschlesien, men vokste hovedsakelig opp i Frankfurt og tok sin Abitur der. Han ble medlem av NSDAP 29. desember 1927. Han var angivelig også aktiv i SA allerede fra 16-årsalderen (ca. 1925), men forlot organisasjonen til fordel for Allgemeine SS i 1930.[1] På grunn av sitt engasjement i den nasjonalsosialistiske bevegelsen ble han ikke akseptert av Hæren, og han studerte i stedet fra 1929 jus ved universitetene i Rostock, Marburg, Kiel og fra 1930 Frankfurt.[1] Han ble først kjent som leder for Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonens lag ved Universitetet i Frankfurt og spilte en avgjørende rolle i nazifiseringen av universitetet i 1933.[2] Etter å ha tatt eksamen var han Rechtsreferendar (juridisk praktikant) ved Oberlandesgericht Frankfurt. I 1934 ble han pressemedarbeider ved Gauledelsen i Hessen-Nassau, og gjorde raskt karriere i NSDAPs pressearbeid. «Han heter riktignok Müller [et svært vanlig navn i Tyskland], men gjør et godt inntrykk» skrev Joseph Goebbels i dagboken sin i 1936,[3] og i 1937 ble Müller utnevnt til personlig sekretær for Goebbels i Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda.[2] Fra april 1940 til mars 1945 var Müller leder for hovedavdelingen for folkeopplysning og propaganda (Hauptabteilung für Volksaufklärung und Propaganda) ved Reichskommissariat Norwegen, den tyske sivile administrasjonen som styrte det norske embetsverket under krigen under ledelse av rikskommissær Josef Terboven, med rang som ministerialråd og fra 1943 som ministerialdirigent. I denne rollen hadde han ansvar for spørsmål som gjaldt bl.a. presse, kulturlivet og informasjon.[4] Müller hadde graden SS-Oberführer i Allgemeine SS og Untersturmführer i Waffen-SS.[2][5]

Allerede i studentdagene ble Müller regnet som en overbevist og spesielt fanatisk nasjonalsosialist («besonders strammer alter Kämpfer»[6]), og han var mislikt av mange av sine kolleger i rikskommissariatet. Etter krigen ble han av det såkalte Vurderingskammeret (Spruchkammer) som vurderte personers grad av involvering i nasjonalsosialismen kategorisert som «entlastet», det vil si som en person som ble regnet som motstander av nasjonalsosialismen.[7]

Müller jobbet etter krigen som forretningsmann i Hamburg.[8]

UtmerkelserRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Bernd Heidenreich, Sönke Neitzel, Medien im Nationalsozialismus, s. 70–80, Verlag Ferdinand Schöningh, 2010, ISBN 9783506767103
  2. ^ a b c Bonavita, Petra, "Die Karriere des Frankfurter NS-Studentenführers Georg-Wilhelm Müller," Nassauische Annalen, 115, s. 441–460, 2004
  3. ^ Goebbels Tagebücher [Reuth], bd. 3, s. 1013
  4. ^ Norsk krigsleksikon 1940-45 side 280 (søkbar digitalkopi)
  5. ^ Reichskommissariat Norwegen, s. 63
  6. ^ Wilfred von Oven: Wer war Goebbels?: Biographie aus der Nähe, s. 312, Herbig, 1987
  7. ^ Bonavita s. 459
  8. ^ Oddvar Munksgaard, Sven Dysthe: Gestapo-kameraten. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1973, s. 178

Eksterne lenkerRediger