Åpne hovedmenyen
Kartet viser de fire hovedgruppene av norske dialekter: nordnorsk i gult, trøndersk i mørkeblått, vestlandsk i rødt og østlandsk i lyseblått.
Kartet viser inndelingen av de norske dialektene innenfor hovedgruppene.

Det norske språket deles hovedsakelig inn i to grupper, østnorsk og vestnorsk. Østnorsk består av de to undergruppene trøndersk og østlandsk, mens vestnorsk består av nordnorsk og vestlandsk. Det viktigste skillemerket mellom østnorsk og vestnorsk er jamvektsregelen. I tillegg er det skiller som tjukk l, og palatalisering som gjør at vi deler inn språkgruppene nettopp slik.

Dialekter fra et og samme språk kan skilles fra hverandre på mange ulike måter. For eksempel kan det være forskjellig trykk i uttale, bøyningen av ord kan være ulik, og selve ordforrådet kan variere. Språklige trekk som kan være til hjelp med å skille mellom dialektene kalles målmerker.[1]

Innhold

InfinitivsendingerRediger

I de østnorske og trønderske dialektene er det to infinitivsendinger, altså kan verbene ende på både -a og -e, eller endingen kan falle helt bort (apokope), det er dette som kalles for jamvekt. Vestnorsk er det kun en infinitivsending, de bruker enten -a eller -e. I Norge finner vi fem ulike varianter for bruk av infinitivsendingene. Ved å se på disse kan vi bestemme hvilke områder en dialekt kan stamme fra.[2]


E-målRediger

Alle verb i infinitiv har ending på -e, for eksempel å hoppe, å løpe. Denne formen finner vi sør i Østfold og Vestfold, deler av Telemark, og Agder, Vestlandet fra ytre Sogn til Romsdal, helt nord i Nordland, Troms og Finnmark.

A-målRediger

Alle verb har infinitivsending på -a, for eksempel å kjøpa, å læra. Dette finner vi på Sørlandet og Vestlandet fra Lista til og med indre Sogn.

 
Kartet viser utbredelsen av kløyvd infinitiv i norske dialekter. Det lyseblå området har infinitiv på -e i overvektsord og -a i jamvektsord, det mørkeblå området apokope i overvektsord og utstrakt bruk av jamning i jamvektsord. Resten av landet har samme ending i alle infinitiver (enten -e eller -a).

Kløyvd infinitivRediger

Ved kløyvd infinitiv har noen verb ending på -a, mens de fleste har ending på -e. For eksempel sier de å kjøpe, men det sier også å sova, å gjøra. Finnes på Østlandet- unntatt sørlige deler av Østfold, Vestfold og Telemark.

Kløyvd infinitiv med apokopeRediger

Ved kløyvd infinitiv med apokope har ikke de fleste av verbene ending. Å kast, å hopp. Likevel er det noen få verb som har ending. For eksempel å vårrå, å såvvå. Dette finner vi i Nordmøre, Trøndelag og helt sør i Nordland.

ApokopeRediger

Ingen verb har infinitivsending (å kjøp, å kjør). Mesteparten av Nordland bortsett fra den nordligste delen.

Personlig pronomenRediger

Første person entallRediger

Formene av dette pronomenet i norsk kan deles inn i to hovedtyper. Den nynorske formen som er nedarva fra vestnordisk eg og bokmålsformen jeg som har oppstått etter påvirkning fra austnordisk (svensk og dansk). J-en har kommet inn i ordet i austnordisk ved en gammel lydovergang som blir kalt bryting. Vi finner j-en også i svensk jag og dansk jeg. Former for personlige pronomen som er liknende inneholder J-en finnes hovedsakelig på Østlandet, med j (je, jæ og lignende). I resten av landet finner vi former for personlig pronomen som er liknende direkte nedarva fra det språket som blei snakka her til lands i tidligere tider, det vil si den nynorske formen, uten j (æ, æg o.l.). Denne formen uten bryting nedstammer direkte fra den gammelnorske formen ek.

Første person flertallRediger

Dette pronomenet kan vi dele inn i tre formtyper:

  1. Vi som subjektsform, oss i andre syntaktiske funksjoner.
  2. Me som subjektsform, oss eller okkon, aokan, konn, kann og flere I andre funksjoner.
  3. Oss som eneste form i alle funksjoner.

I klassisk gammelnorsk finner vi former med v- (vit vér) i nominativ. Det er disse som har gitt formen vi, som blir brukt som subjektsform nord og øst i landet, og blir brukt i både nynorsk og bokmål. I sen gammelnorsk finner vi også former med m- (mit, mér). Det er dette som er opphavet til former med m- i moderne målformer (me, mi, mø), som vi finner i sørvestnorske mål, og delvis i Trøndelag. Me er også tillatt i nynorsk. Oss er opprinnelig akkusativ-dativ-form av vér og blir vanligvis brukt som ikke-subjektsform til vi. I et området rundt Dovrefjell, samt på Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag, har denne formen slått igjennom som eneste form.

Andre person flertallRediger

Dette pronomenet kan vi dele inn i fire hovedtyper i norsk:

  1. De(di, dø) som subjektsform, dykk (dikkan, dekan, dikko osv) i andre sammenhenger. Denne formen er lagt til grunn for nynorsk-normalen, og er utbredt på Vestlandet og i fjellbygdene Østafjells.
  2. Dø som eneste form. Finnes i Solør og Midt-Østerdalen, men er lite vanlig.
  3. Dekk, døkk (Austlandet), dåkk(er) (Nordafjells) som eneste form. Disse formene kommer fra en gammelnorsk akkusativ-dativ form, den samme som den nynorske formen dykk. Formene er utbredt i hele Trøndelag, Nord-Norge og Gudbrandsdalen.
  4. Dere(dør, dår) som eneste form. Det er denne formen som er tatt opp som normalform i bokmål. Disse formene finner vi på sørøstlandet og på sørlandskysten.

Tredje person flertallRediger

Dette pronomenet stammer fra et påpekende pronomen i gammelnorsk, og hadde både kjønn- og kasusbøyning. Pronomenet har nå ingen av delene. Det har en og samme form uten hensyn til syntaktiske funksjoner i alle norske mål, bortsett fra skriftlig bokmål, som skiller mellom de som subjektsform og dem i andre funksjoner. Nynorsk har dei i alle former, og dialektene har enten dei(di) eller dem(dom, døm). Formene med m er opprinnelig dativformer. De finnes på Østlandet og i Trøndelag. Former uten m finner vi på Vestlandet og delvis i fjellbygdene på Østlandet (Vest-Telemark, Valdres og Hallingdal). I Nord-Norge finner vi di i noen målformer og dæmm i andre.

RetroflekteringRediger

Retroflektering er navn på en utvikling av visse gammelnorske konsonantgrupper, nemlig de som var sammen var sammensatt av r eller tjukk l + en dental (n, l, t, d, s eller r). I østnorsk og nordnorsk blir slike grupper dratt sammen til særegne konsonanter, som blir kalt retroflekse. Disse lydene blir uttalt med tungetippen bøyd bakover mot ganen. Det er slik den karakteristiske uttalen av ord som barn, garn, kart og så videre I den delen av landet som har tjukk l, får vi en slik uttale også i ord som gult, gård, skolen osv.

I en del trønderske og nordnorske målformer, blir resultatet ikke helt det samme ved retroflektert r + dental, som ved retroflektert tjukk l + dental. Gult rimer ikke helt på surt, til tross for at begge gruppene er dratt sammen til en lyd. Dette kommer av at graden av retroflektering ikke er den samme i begge tilfellene: Ved r-grupper blir tungetippen bøyd opp mot overgummen, mens ved tjukk l-grupper blir den bøyd lenger bak mot ganen.

På Østlandet og mange steder i nord, er disse to konsonantene falt sammen, gult rimer perfekt på surt, og det er ikke godt å vite om de retroflekse konsonantene her skal regnes for r-grupper, tjukk l-grupper eller noe midt i mellom. Retroflekteringen kommer heller ikke til uttrykk i normal-ortografien. Vi skriver rn, rt osv, og l(e)n, lt og så videre i samsvar med opphavet og med de målformene som ikke retroflekterer, altså barn, kart, skolen og gult. I normaltalemål hører retroflekteringen med dersom taleren er fra Østlandet, Trøndelag eller Nord-Norge. Enten man bruker bokmål eller nynorsk som normalmål.

SubstantivbøyningRediger

Hunkjønn - bundet entallRediger

I gammelnorsk var det delt inn i sterke og svake hunkjønnsord: bygð-in (sterk) - vísa-n (svak).

I alle norske målformer, utenom bergensk, er -n falt bort, slik at hunkjønnsord i bundet entall ender på en vokal, både de sterke og de svake. Svake hunkjønnsord, som for eksempel vise, ender enten på -å/o eller på -a. vi finner viså/viso langs vestkysten fra Vest-Agder og til Salten i Nord-Norge, med unntak av ytre og indre Sogn, Fjordane, Fosen og Nord-Helgeland. -Å/O er altså et vestlig målmerke. Resten av landet har visa, og det har også både bokmål og nynorsk.

Sterke hunkjønnsord, for eksempel bygd, kan vi dele inn i tre hovedtyper:

  1. Former med -a (a-mål)
  2. Former med -å/o
  3. Former med -e/i/æ/ei (i-mål)

Nord og øst i landet, med unntak av Møre og Romsdal, Sør-Helgeland og Salten, er det slik at sterke hunkjønnsord faller sammen med svake, som for eksempel bygda. Dette har vi også i både nynorsk og bokmål. Møre og Romsdal, Sør-Helgeland og Salten har den andre formen, bygdå/bygdo. Denne formen finnes også på Sørvestlandet, i Sunnhordland og Ryfylke. Her faller også de svake verbene sammen med de sterke. Den 3. formen, bygde osv, finner vi på resten av Sørvestlandet, i fjellbygdene østafjells og resten av Helgeland. Disse målformene skiller mellom sterke og svake hunkjønnsord, som ender på -a (østafjells) eller -å/o (i vest og nord). Disse målformene var presentert som normalmål ved det såkalte «i-målet» i nynorsk, men blei tatt bort med rettskrivinga av 2012. Det vil si at man før 2012 kunne skrevet bygdi som sideform istedenfor hovedformen bygda.

Hunkjønn - flertallRediger

Her er det også et skille fra gammelnorsk mellom sterke og svake hunkjønnsord. De sterke hunkjønnsordene fikk i flertall -ar eller -ir. De svake fikk endingen -ur (-or). I moderne norsk har de svake falt sammen med de sterke i de fleste målformene når det gjelder flertallsendingene, slik at det enten heter vise(r) eller visa i ubundet flertall. I nynorsk er viser, visene hovedform, samme som det eneste mulige i bokmål. I en rekke målformer har den opprinnelige svake flertallsbøyningen i hunkjønnsordene holdt seg som en egen type, slik at det heter visu(r), viso, viså(r). Vi finner dette først og fremst i fjellbygdene på Østlandet, deler av Trøndelag, Sør-Helgeland og noen steder på Vestlandet (Voss og Hardanger). Før rettskrivinga av 2012 var det i nynorsk tillatt å skrive visor, visone som sideform.

Ubundet flertallRediger

I ubundet flertall av substantiv har trykklett uttalende r en tendens til å falle bort i de fleste norske målformene. Det er stort sett bare østlandske målformer og et belte igjennom Telemark til Sør-Vestlandet som har holdt på -r. Videre holder -r seg ved de svake hunkjønnsordene, som for eksempel visår på Sør-Helgeland og i Ytre Namdal, videre går -r ved omlydssubstantivene føt(t)er, hender og så videre også i Nord-Trøndelag, på Nordmøre og i Romsdal. Ellers er -r falt bort i ubundet flertall i målformene, men er allikevel med i både nynorsk og bokmål.

DativRediger

Dativ blir ikke brukt i noen av normalmålene til Norge, men lever i beste velgående hos mange av dialektene våre. Dativ sentrerer seg for det meste til landet, og en kan nesten ikke finne dativ i de store byene i Norge. Dialekter hvor vi i dag kan finne dativ i målform er for eksempel nord-østlandsk, nord-vestlandsk, indre Trøndelag og sør-helgeland.

Til tross for at dativ ikke har støtte fra normal tale eller skriftspråk i Norge, holder dativ seg godt noen steder, men de av oss som bruker dativ er tvunget til å legge det vekk når en vil bruke korrekt skriftspråk.

Dativspråket i Norge følger stort sett de samme reglene for dativ-bruk som gammelnorsk og tysk der dativ stammer fra i Norge. Det vil si at bruksområdet til dativ er dativ av substantiv blir brukt, dativ av forskjellige pronomen, det blir brukt som objekt for noen verb og som styring for noen preposisjoner.

Det som er viktig å huske på er forskjellen mellom dagens norsk og tidligere norsk som vil at dativ alltid er i en bunden form. Ubunden form fantes før, men har dødd ut. Det finnes derfor to forskjellige typer dativ i Norge i dag og disse kalles dativ bunden entall, og dativ bunden flertall.

Dativ endrer seg mye fra dialekt til dialekt. Hver dialekt har også ulik endinger i dativ etter hvilken bøyningsklasse substantivet tilhører. Dette gjelder for dativ entall.

Innenfor dativ entall så er det flere følgeregler. Dativ-formene endres i den enkelte dialekt etter hvilket kjønn substantivet har, og om det er svakt eller sterkt hokjønn eller hankjønn.

Skarre-rRediger

Skarre-r er en måte å utale bokstaven r som er karakteristisk for Vest- og Sørlandet i Norge. Lyden oppstår bak i munnen og lages ved at drøvelen, også kalt uvula, slår eller vibrerer mot tungens bakside/ryggside, også kalt dorsal. Siden drøvelen henger bak i svelget vil skarre-r være en lyd fra bakre den av tungen, også kalt postero-dorsal.[3]

Fonetisk sett kategoriseres lyden til approksimantene.

Skarre-r er i dag utbredt i flere land og det regnes med at den har sitt opphav i Paris, Frankrike. Her ifra har skarre-ren mest sannsynlig utbredt seg fra storby til storby for så å gå over til mindre byer og tilslutt landsbygdene på 1600-tallet og til i dag.

I Norge er det ca 1/8 som bruker skarre-r eller som skarrer. En av grunnene til at det ikke har spredt seg så hyppig kan være at skarring kan hindres av et annet språklig fenomen, nemlig retroflekse konsonanter. Ser en over «det språklige kartet» til Norge kan en se at skarre-r og retroflekse konsonanter ikke vises på samme sted og en kan derfor anta at skarre-r ikke vil ekspandere der det allerede finnes retroflekse konsonanter.[4][5]

PalataliseringRediger

 
Kartet viser utbredelsen av palatalisering i norske dialekter. Det gule området har palatalisering bare i trykksterke stavelser, det oransje området både i trykksterke og trykksvake stavelser.

Målmerket palatalisering er et sentralt dialekttrekk i Norge. Palatalisering er en konsonant uttalt med j-lyd, den oppstår ved at tungen presses opp mot ganen. Palatalisering betyr at lyder som blir laget andre steder enn i ganen, blir flyttet til ganen. Det er uttalen av dobbel konsonatene nn, ll, dd og av nd, nt, ld, lt som utgjør palataliseringen. Det palatale fenomenet blir stadig mer brukt, spesielt i tett bygdestrøk på nordvestlandet.

Palataliseringen brukes nord for en linje som går fra ytre Sognefjorden, nord for indre Sognefjorden, Jotunheimen, sørover i Oppland mot Mjøsa, østover mot Kongsvinger. Det finnes spor av palatalisering i bygdene helt i sør rundt Mjøsa. Det finnes ikke palatalisering sør for Kongsvinger.[6]

Vestnorsk har palatalisering i både hoved- og endestavelser. Eksempler på dette er dagen, som blir til dajen, og strand, som blir til strannj. Nord-Norge, Øst-Norge og Trøndelag har kun palatalisering i hovedstavelser. Et meget glimrende eksempel på palatalisering fra den trønderske dialekten er «Hainnhoinn i bainn» skrevet av Birger Jørstad. Eksempler fra den Nord og østnorske dialekten er vannj for vann og tannj for tann.

Innskutt vokalRediger

Innskutt vokal er en vokal satt inn i slutten av et ord. Innskuttvokal oppsto i mellomalderen og er antatt at den skulle bidra til en lettere uttalelse, spesielt av adjektiv og presens av sterke verb. Ordene får dermed en ny staving og blir gjerne tostavet, men den nye stavingen påvirker ikke tonelaget. Tonelaget blir det samme som i gammelnorsk enstavingsord, også kalt enstavings tonelag eller tonelag. Et eksempel på dette er ord som åker, diger, våpen. Disse ordene var enstavingsord uten endingsvokal i gammelnorsk, dette kan en per i dag enda høre på tonelaget.

De aller fleste talemålene i Norge har innskutt vokal, med eller uten r. I sterk presens finner vi former med innskutt vokal og r på Sør-Østlandet. Former med innskutt vokal, men uten r (finne, skyte) mange steder på Vestlandet, og former uten noen av delene. I mange talemål, spesielt på Vestlandet og i indre Agder og Vest-Telemark, finner vi og innskutt vokal i to grammatiske kategorier, som ikke fins i noen andre talemål, nemlig i hunkjønnsformen av adjektiv. Innskutt vokal i adjektiv har en stor utbreiing både i Setesdal, Vest-Telemark og på Vestlandet. Grunnen til at vi har innskutt vokal i disse formene, er at gammelnorsk hadde r som bøyningsending i nominativ entall av sterke hankjønnssubstantiv og hankjønn entall nominativform av adjektiv.

Bløte konsonanterRediger

Kysten fra Arendal til Karmøy er kjent som «den bløde kyststribe». Dette er på grunnlag av at talemålet her gjennom bløte konsonanter fortsatt bærer preg av dansk-norsk som var det dannede folks tale i datidens Christiania på slutten av dansketida. Skriftspråkets p-t-k blir altså uttalt som b-d-g, for eksempel blir kake til kage og båten til båden.

Monoftongering og diftongeringRediger

Disse to målmerkene er motsetninger av hverandre. Monoftongering (gresk: monos) betyr enslig. Det som skjer er at ord som vanligvis uttales med to vokaler etter hverandre uttales med enkel vokal. For eksempel stein- sten, veit- væt. Dette finner vi i Nord-Østerdal og langs svenskegrensa på Østlandet. Vi finner det også på andre småsteder som i Verdal i Nord-Trøndelag. Diftongering (gresk: diphthongos) betyr med to lyder. Ord med enkel vokal blir uttalt med to vokaler etter hverandre. For eksempel på-pao, båt-baot, små-smao. Sørvestlandsk er sterkt preget av dette. Kan også finnes i små bygder som i Namdalen i Nord-Trøndelag.[7]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Norsk talemål, lærestoff og tekster til 3 programseriar om norsk talemål. Forf.: Helland, Bottolv; Papazian, Eirc. Nrk-Skoleradioen 12-81.
  2. ^ Jansson, Benthe Kolberg; Kristoffersen, Kristian E.; Krogh, Jannik; Michelsen, Per Arne. 2008. Tema Vg3. Fagbokforlaget
  3. ^ Skarre-r på frammarsj
  4. ^ Kur mot skarre-r? Arkivert 2013-11-04, hos Wayback Machine.
  5. ^ Skarre-r er relativt ungt
  6. ^ Palatalisering Arkivert 1. november 2013 hos Wayback Machine.
  7. ^ Norsk talemål, lærestoff og tekster til 3 programseriar om norsk talemål. Forf.: Helland, Bottolv; Papazian, Eirc. Nrk-Skoleradioen 12-81.