Jamvekt er et begrep i norsk dialektologi som vil si at det er like mye trykk på begge stavingene i et tostava ord. Jamvekt kan brukes til å forklare de språkhistoriske uttaleforandringene som har skapt kløyvd infinitiv eller til å dele inn de norske dialektene. I dag er det dialektene på Østlandet og i Trøndelag og en del svenske innlandsbygder som har spor av jamvekt. Jamvekt forbindes først og fremst med verb, men i flere dialekter har jamvektsloven også virka i andre ordklasser. For eksempel har de norrøne preposisjonene yfir (jamvekt) og eptir (overvekt) i noen dialekter, blant annet i deler av Telemark, blitt til ivi («over») e.l. og etter. I dialektområdet med jamvekt er jamvektsloven mindre gjeldende i de ytre delene, særlig for andre ordklasser enn verb.

Kartet viser hvilke norske dialekter som har blitt påvirka av jamvektsloven. I det lyseblå området ender overvektsord på -e, mens jamvektsord ender på -a. I det mørkeblå området har overvektsord apokope, mens det er utstrakt bruk av jamning i jamvektsord.

JamvektslovenRediger

Jamvektsloven beskriver endringene i uttalen av tostava ord fra norrønt og fram til moderne norsk. Utfallet er to bolker med ord, der vokalen i andre staving har holdt seg i den ene, men blitt redusert i den andre. Jamvektloven gjaldt fra Langesundfjorden i Telemark og Bykle i Setesdal nordover øst for Langfjella til grensa mellom Romsdal og Nordmøre, i Trøndelag og på indre Nord-Helgeland. I utkantsgrensene for endringene, for eksempel i søndre Østfold, er effektene mindre synlige; for eksempel har man her -e i utlyd av jamvektsord.[1]

JamvektsordRediger

Jamvektsord er ord med kort rotstaving i norrønt, det vil si at rotstavinga hadde både kort vokal og kort konsonant. I disse orda har vokalen i den andre stavinga holdt seg. For eksempel har det norrøne verbet bera («bære») kort rotstaving og har i dialekter med jamvekt derfor blitt til bera, bær(r)a eller liknende. I enkelte dialekter virker også jamning, det vil si at rotvokalen og endevokalen påvirker hverandre og blir likere eller helt like. I disse dialektene heter det gjerne bårrå eller liknende. I blant annet vikværsk har jamvektsloven dessuten virka på substantiv, for eksempel har maga holdt seg fra norrøn tid, da det også het maga (akkusativ av magi, «mage»).

OvervektsordRediger

Overvektsord er ord som hadde lang rotstaving i norrønt, det vil si enten lang vokal/diftong eller lang konsonant/konsonantforbindelse. Overvektsord omfatter også ord som hadde overlang rotstaving, som vil si både lang vokal/diftong og lang konsonant/konsonantforbindelse. Disse orda har fått reduksjon av den norrøne vokalen i den andre stavinga, gjerne til trykklett ‑e. Et eksempel er det norrøne verbet kasta, som har blitt til kaste på Østlandet. I Trøndelag og Nordland virker også apokope, så trykklette E-er faller bort. I dette området har kaste dermed blitt videreutvikla til kast’. I deler av apokopeområdet, særlig i nord, virker apokopen også på jamvektsord. Et annet eksempel er det norrøne ordet bakka (akkusativ av bakki, «bakke»), som har lang rotstaving og derfor blitt til bakke.

Jamvekt i skriftlig norskRediger

BokmålRediger

Med den nye rettskrivinga i 1938 kom kløyvd infinitiv inn som sideform ved sida av infinitiv på ‑e og var så klammeform helt til 1. juli 2005. Skillet mellom hovedformer og sideformer blei da oppheva i bokmål, og det var igjen bare tillatt med infinitiv på ‑e. Det har ellers ikke vært noe skille mellom jamvektsord og overvektsord i bokmål.

Landsmål/nynorskRediger

I landsmålet var det fra 1901 to ulike normaler, Hægstad-normalen og midlandsnormalen. Mens Hægstad-normalen var hovedform, var midlandsnormalen tillatt for elever og tilsvarte sideformer i dagens nynorsk (til 2012). Midlandsnormalen hadde kløyvd infinitiv istedenfor infinitiv på ‑a, som Hægstad-normalen hadde. Den hadde også skille mellom jamvektsord og overvektsord i svake hunnkjønnsord, men ikke i hannkjønnsord. Mens norrønt og Hægstad-normalen hadde lik bøying for alle svake hunnkjønnsord, hadde midlandsnormalen ei visevisa i overvektsord, men ei vikuviko i jamvektsord.

Norrønt Hægstad-normalen Midlandsnormalen
vísa (akk. vísu) – vísan (akk. vísuna) visa – visa vise – visa
vika (akk. viku) – vikan (akk. vikuna) vika – vika viku – viko

Fra 1917 var det bare én landsmålsnormal. Da fikk kløyvd infinitiv bli med videre, mens ulik bøying av svake hunnkjønnsord gikk ut. I 1929 fikk landsmål navnet nynorsk og i 1938 blei kløyvd infinitiv likestilt med infinitiv på -a. I 1959 blei kløyvd infinitiv igjen sideform. Kløyvd infinitiv er likestilt igjen siden 2012, da sideformer som begrep blei tatt ut av rettskrivinga.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Venås, Kjell (28. mai 2019). «jamvektsloven». Store norske leksikon. Besøkt 7. september 2020. 

Eksterne lenkerRediger