Rettskrivinga av 1917

Rettskrivingen av 1917 var en reform av norsk skriftspråk som omfattet både bokmål og nynorsk, den gang kalt riksmål og landsmål. I riksmål avløste 1917-rettskrivingen 1907-rettskrivingen og i landsmål avløste den 1910-rettskrivingen.

BakgrunnRediger

1917-rettskrivingen var den første som hadde til hensikt å samle bokmål og nynorsk til ett ved å innføre ortofone prinsipper i begge målformene. Disse prinsippene hadde til formål å føre skriftformene nærmere talemålet på Østlandet. Kritikerne av denne tilnærmingslinjen på riksmålshold mente at dette utvannet riksmålet og gjorde det for likt landsmål. På landsmålssiden reagerte mange negativt på at man gikk bort fra Aasen-normalen. I Nord-Norge reagerte man negativt på at talemålsnære former som sne, nu og frem var tatt ut av normen. Ivar Aasens typeformer var utformet i samsvar med etymologiske prinsipper, som var best egnet til å avspeile de ulike dialektforskjellene i Norge ut ifra en kronologisk utvikling som kunne føres tilbake til norrønt. Innen målrørslen har denne diskusjonen pågått helt frem til idag. Reformen tok ikke bort så mange landsmålsformer fra 1910, men tok inn nye former og jevnstilte dem med de gamle; 1917- rettskrivingen åpnet for større valgfrihet enn nynorsk har hatt både før og siden. Alle former ble sidestilt; skillet mellom hovedformer og sideformer (eller «klammeformer») kom først med rettskrivingen av 1938.

GjennomføringRediger

 
Forsiden på søndagsutgaven av Aftenposten var i sin helhet viet Hamsuns essay Sproget i Fare.

Rettskrivingsnemnda ble oppnevnt i 1916 av Jørgen Løvland som da var kirke- og undervisningsminister i Knudsen II-regjeringen. I denne nemnden satt blant annet Knut Liestøl (elev og venn av Moltke Moe) og D.A. Seip, prominent i Østlandsk reising. På denne tiden var Det norske Arbeiderparti fortsatt språkpolitisk nøytralt, og hadde representanter på Stortinget som gikk sterkt imot reformen. Men Knudsen II-regjeringen gikk sammen med Løvland og truet med å gå av dersom den fikk flertallet mot seg. Et regjeringsskifte var ikke mulig på det tidspunktet, og det endte med at reformen ble berget med en dobbeltstemme fra stortingsrepresentant Buen. Nemndens anbefaling til ny rettskriving ble så godkjent ved kongelig resolusjon ni dager etter at den var fremlagt for Stortinget.

Med dette var normen offisiell rettskrivning i Norge, men der 1907-reformen etter noen år hadde slått igjennom i pressen og forlagene, forble 1917-rettskrivningen langt på vei en papirtiger.

Reformen støtte på utstrakt motstand i blant annet riksmålskretser, og Aftenposten viet hele forsiden på utgaven 9. juni 1918 til Knut Hamsuns essay «Sproget i Fare», som siden ble utgitt i bokform.

VedtakRediger

OrtografiRediger

Det var rettskrivingen av 1917 som innførte bokstaven å istedenfor aa.

Stum r blei fjernet i bestemt form flertall av substantiv i landsmål, slik at det kom til å hete armane mot tidligere armarne. Videre ble den d-en som representerte såkalt stungen d ifra norrønt fjernet fra enkelte ord, slik at en i landsmålet fikk en li for en lid og brei for breid.

ValgfrihetRediger

Det ble innført en mengde valgfrie former. For eksempel infinitiv av verb på e ved siden av a, og kløyvd i landsmål. Videre ble a i bestemt form av sterke hunkjønnsord i éntal og intetkjønnsord i bestemt form flertall (boka, husa) tillatt ved siden av i (boki, husi). På samme måte ble e gjort valgfri jevnstilt med o i flertall av svake hunkjønnsord, altså viser jevnstilt med visor, og verbformer som får, gir, slår, tar ble tillatt, jevnstilt med fær, gjev, slær, tek. Man fikk valgfrie former av en mengde enkeltord, blant dem mellom og millom, før og fyrr, venn og ven, høre og høyre, og så videre. Den store valgfriheten, når det gjelder å bruke mange «samnorsk»-former både i nynorsk og bokmål, kom altså med rettskrivingen av 1917.

Norvagiserte ordRediger

Enkelte ord ble også norvagisert, og dette gjaldt helst fremmedord. Noen ord som ble norvagisert:

  • chauffeur ble sjåfør.
  • chocolade ble sjokolade.
  • douche ble dusj.
  • milieu ble miljø.

Veien videreRediger

Rettskrivingen av 1938 gikk videre i samme retning, med tilnærming mellom målformene og tilnærming til øst- og nordnorske målfører. De største endringene i 1938 kom i bokmål.

Et annet formål i 1938 var å skjære ned det store antallet valgfrie former fra 1917, og resultatet ble systemet med en læreboknormal som bare omfattet en del av de tillatte formene, mens alle andre stod fritt til å bruke sideformene. Dette systemet ble avskaffet i bokmål fra og med 2005. Det er idag for eksempel fullstendig likestilling mellom formene brøt og brøyt, mens braut er tatt ut av bokmålsordboka. I forbindelse med rettskrivingsendringer for nynorsk utgår hierarkiet mellom hovedformer og sideformer fra 1. august 2012.

Eksterne lenkerRediger